#handsoffCaster

Jeg lurte på hvor lang tid det ville gå før norske medier ville skrive om henne, ettersom resten av verden gjør det. Så kom det denne uka, for eksempel på nrk.no– under overskriften ”Hun er OLs største dilemma.” Det handler om sørafrikanske Caster Semenya, som i natt løper finalen på 800 meter. I kvinneklassen. Og dilemmaet handler akkurat om det, om at Caster Semenya ikke passer inn under betegnelsen ”vanlig kvinne”, ettersom hun har et høyere testosteronnivå enn hva som er vanlig for flertallet av kvinner. Skal hun da få lov til å konkurrere i kvinneklassen?

Dersom du ikke husker helt hva Caster Semenya-saken går ut på, så anbefales NRKs artikkel, men kort fortalt så handler det om at under VM i friidrett i 2009 i Tyskland entret en 18-årig løper-sensasjon fra Sør-Afrika banen og vant 800-meter helt overlegent. Det var et sjokk for idrettsverdenen – hun var helt ukjent, og ikke minst – så hun ikke veldig mandig ut? Disse musklene? Denne mørke stemmen? Hadde hun ikke antydning til bart, og hår under armene? Var hun blitt utsatt for anabole steroider, var hun kjønnsoperert? Var hun et slags monster?

Og så var hun ganske enkelt Mokgadi Caster Semenya. Født i Ga-Masehlong og vokste opp i landsbyen Fairlie, i Limpopo-provinsen, nord i Sør-Afrika. Født som jente, og med identitet som jente. Og akseptert av familie og lokalsamfunn som jente. Som Caster.

Men idrettsverdenen kunne ikke godta dette, at Caster Semenya bare var Caster Semenya, så først suspenderte de gullet hennes for så seinere å beslutte at hun skulle få beholde det. Men før dette hadde Det Internasjonale Friidrettsforbundet satt i gang med kjønnsundersøkelser og andre forferdelig ydmykende tester for ei ung jente, som bare gjorde det hun ønsket mest av alt å gjøre: Å løpe så fort hun kunne. Fortsatt er det ikke klart hva som faktisk ble testet, hvem som godkjente dette, og om Caster selv var informert om hva som var hensikten med dem.

Og hele verden mente noe. Og latterliggjorde henne. Britiske bookmakere hadde veddemål på kjønnstesten, og en australsk nyhetsside mente å vite at hun hadde innvendige testikler. Andre skrev at hun ikke hadde livmor. I kjølvannet av det hele innførte Det Internasjonale Friidrettsforbundet en regel som klassifiserte kvinner som kvinner ut ifra deres testosteron-nivå. Og alle skjønte hva som var i vente: Skulle Caster Semenya få lov til å konkurrere internasjonalt, så måtte hun senke testosteron-nivået. Noen hevder at Caster Semenya har tatt medisiner for å oppnå dette, for hun vil bare fortsette med det hun liker mest: Å løpe fort. Resultatene hennes ble dårligere etter disse reglene ble innført, noen mener at det var fordi testosteron-nivåene hennes nå faktisk var blitt lavere, andre mener hun bevisst løp saktere, kun for å ikke provosere. Og hun prøvde å ikke provosere på andre måter også – det sørafrikanske damebladet YOU hadde en bli-ny-reportasje med Caster Semenya, da den internasjonale debatten, hatmeldingene og latterliggjøringen var på sitt mest intense i 2009, med forside-tittelen: ”We turn SA’s power girl into a glamour girl. And she loves it!”. De trodde vel dette var for å hjelpe henne. Det er hjerteskjærende.

Idrettsverdenen – og verden for øvrig – hadde vel ikke tenkt så mye på dette før 2009, at klassifisering av mann og kvinne ikke er så rett fram og enkelt. Før altså Caster kom. Men mens resten av verden nå 7 år seinere i det minste ser ut til å anerkjenne at dette med kjønn er glidende overganger, at dette med XX og XY kromosomer ikke er så rett fram og kategorisk, at testosteronnivå og kjønn ikke nødvendigvis henger sammen, og at kjønn og kjønnsidentitet ikke er så opplagt – så henger idrettsverden igjen i en retorikk og oppfatning der verden er enten-eller.

Idretten har vel alltid vært besatt av kjønnsinndeling, særlig kvinnekjønnet. Fram til 1999 måtte kvinnelige idrettsutøvere i internasjonale konkurranser posere naken for å få godkjentstempelet som kvinner, og fram til høsten 2015 måtte også kvinners testosteronnivå testes. For det viste seg at det er ikke bare Caster Semenya som har høyt testosteronnivå, og er såkalt hyperandrogen. Mange kvinner er hyperadrogene, og det er slett ikke en vitenskapelig bevist sammenheng mellom testosteronnivå og idrettsprestasjoner. Dette utfordret den indiske sprinteren Dutee Chand, også hun hyperandrogen, i 2014, i en rettsak mot Det Internasjonale Friidrettsforbundet som hun vant i november 2015. Og da måtte altså denne reglen foreløpig oppheves. Og følgelig trenger ikke Caster å ta noen flere medisiner for å være kvinne nok. Enn så lenge. Og det er dette som nå diskuteres og menes masse om, at siden Caster helt sikkert ikke tar testosteron-dempende medisiner, så kommer hun til å vinne. Og er det rettferdig?

For mens verden hyller og dyrker Usain Bolts uslåelighet, og ingen stiller spørsmål ved om hans ekstreme oksygen-opptak burde diskvalifisere ham, og ingen sier at mannlige basketball-spillere ikke må få lov til å være 2 meter høye, så har mange altså bestemt seg for at tilfellet Caster Semenya kan ødelegge for kvinneidretten i sin helhet.

Forståsegpåere, som oftest fra idretten selv, trekker fram argumenter som alt fra at ingen andre kommer jo til å vinne dersom jenter med høyt testosteron-nivå deltar, (ja, og hva så?) og hva om det blir en slags jakt på jenter a la Caster, at skumle nasjoner leiter opp slike jenter rundt omkring i verden – vi vet jo at de finnes særlig utafor Europa – kidnapper dem og aler dem opp til noen slags monster-løpere med bart og hår under armene?

Vi andre, som ikke er riktig så gira på idrett som det ypperste her på jorda, mener vel at doping, korrupsjon grådighet og gigantomani er vel det som virkelig vil ødelegge idretten. Og er det ikke sånn at alle elite-idrettsutøvere på verdensnivå har en eller annen form for spesielle fysiske egenskaper som gjør dem suverene på sitt felt? Og dessuten, det må jo uansett mye trening, enda mer trening, og 100% fokus, pluss en del penger til for å vinne?

Alle som er mot at hun skal delta viser en påfallende omsorg for Caster Semenya som person. Stakkars henne, hun kan jo ikke noe for at hun er blitt født sånn – men vi må jo ha regler. Hvordan skal det ellers gå? Det minner jo velding om en annen debatt fra et annet lukket samfunn med sekt-tendenser – homofil-debatten i kristne miljøer. Og ja, vi elsker den enkelte homofile, men vi må ha regler. Hva vil ellers Gud si? Hvis Caster kan løpe som kvinne, hva vil Den Olympiske Ånd si? Samkjør dette med at Caster er en afrikansk kvinne, så er den nedlatende sjåvinismen komplett. Og det er det menneskerettighetsaktivister og sivilsamfunnet, særlig i Sør-Afrika, påpeker. Dette likner på freakshowet rundt Sarah Bartman – Khoisan-kvinnen som for 100 år siden ble sendt rundt i Europa på turne i vitenskapens navn, under artistnavnet «Hottentot Venus», for at den siviliserte verden skulle kunne betrakte hennes store rumpe og genetalier. Eller for å si det med Kate Fagan, som skrev på twitter: «I know Semenya is a woman, because people are trying to control her body.»

Men i natt løper hun altså i finalen. Og i Sør-Afrika heier de voldsomt på Caster Semenya, spesielt fordi de vet hva som venter av hat og latterliggjøring etter finalen i natt – sjekker du hva som trender på sørafrikansk twitter for tida, så finner du veldig høyt oppe: #handsoffCaster . Og Caster selv twitret denne uka: ”Dear Haters. I have so much more for you to be mad at. Just be patient”.

Og vi andre bør også heie på Caster i natt. Det som defineres som kvinnelig blir smalere og smalere, skjønnhetsidealene blir smalere og smalere, og hva som er sett på som naturlig, blir smalere og smalere. Derfor: #handsoffCaster .

__________________________

NRKs artikkel går ikke fri for tendensiøs beskrivelse, den heller.  Hvis du vil lese litt bedre journalistikk om saken, så sjekk ut  denne  og  denne .

 

 

 

Om å tegne folk som aper

Kunstneren Thomas Knarvik har tegnet blant annet Ali Elsbati som en ape. Det er visstnok satire. Og etterpå har samme Knarvik brukt mye tid på å forklare hva han mente. Min første reaksjon var: Når det er sånn at man må bruke mange ord på å forklare hva en satiretegning skal bety, så kan vel ikke den tegningen akkurat karakteriseres som en inner-tier?

Men, det er ikke bare i Norge at det er blitt tegnet aper i det siste. I Sør-Afrika bor og jobber Jonathan Shapiro, og hans tegninger under kunstnernavnet Zapiro har gitt følgere og fans overalt, og han regnes som en av verdens ledende satire-tegnere. Det er mange av oss som daglig sjekker Zapiros strek for å få hans kommentar til sørafrikanske og internasjonale nyheter.

I satirikerens ånd og tradisjon sparker Zapiro alltid oppover, og han sparker hardt. Særlig president Jacob Zuma får gjennomgå. Zapiros mest ikoniske – og kontroversielle – tegning viser Zuma som står klar til å voldta en liggende Fru Justitia, altså rettssystemet, med bind for øynene, holdt nede av Zumas sterkeste støttespillere i sørafrikansk politikk. Presidenten blir alltid tegnet med et dusjhode på toppen av hodet. Zapiro forklarer at dette dusjhodet er der for at sørafrikanere og resten av verden aldri skal glemme at Jacob Zuma i 2006, mens han var visepresident, ble anklaget for voldtekt av en hiv-smittet kvinne, og at han under rettssaken forklarte seg at ja, han visste at hun var HIV-smittet, men han tok seg en dusj etter samleiet for på den måte å kvitte seg med eventuell hiv-smitte. Dette var samtidig med at han var leder for det nasjonale aids-rådet.

Zapiros tegninger går selvfølgelig ikke upåaktet hen hos makta, og han har fått utallige søksmål om erstatninger i millionklassen mot seg opp gjennom åra. Det har også vært nok av kommisjoner og organisasjoner som har bedt ham om å dempe seg, som for eksempel droppe å tegne Zuma med dusjhode fordi det latterliggjør Sør-Afrika overfor resten av verden. Indirekte får Zapiro skylda for litt av hvert – som at verden synes Sør-Afrika har en komisk og dum president, at sørafrikansk økonomi taper på det, og sånn sett bidrar til arbeidsløsheten. Men Zapiro har aldri gitt seg, eller endret på noe som helst – og dusjhodet henger stadig fast på president Zumas hode.

President Zuma og hans støttespillere på sin side vikler seg stadig mer inn i konglomerater av korrupsjonsanklager og anklager om at han har kuppet mer og mer av de statsstyrende organer, og kritikken om at han egentlig ikke bryr seg om noe annet enn sin egen lommebok og behagelige liv vokser for hver dag.

Zuma har faktisk mer enn 700 korrupsjonsanklager mot seg, men han har alltid klart å vri seg unna både disse og andre svært så kontroversielle ting han har vært og er innblandet i, takket være lojale støttespillere i regjering-, justis- og myndighetsapparat – Zuma ser ut til å være ”untouchable”. Men i 2016 har det skjedd oppsiktsvekkende ting – først dømte konstitusjonsdomstolen Zuma for å ha brutt grunnloven i forbindelse med oppgraderinger av hans private eiendommer i KwaZulu Natal. Dernest vedtok Høyesterett å åpne for å gjenoppta korrupsjonsanklagene mot Zuma.

Men i forrige uke slo Zuma tilbake. Den nye sjefen for NPA – National Prosecution Authority (omtrent tilsvarende til den norske riksadvokaten), Shaun Abrahams, er svært Zuma-lojal og besluttet, ikke overraskende, at dette Høyesteretts-vedtaket skulle ankes.

Zapiro tegnet som en kommentar til dette presidenten som en lirekasse-spiller, som spilte på sitt ”state organ” – med Shaun Abrahams dansende i bånd, som ja, nettopp, en ape.

Og det eksploderte i alle kanaler. Det kom meninger, analyser, forklaringer, avisledere, tomler opp og tomler ned, og #ZapiroMustFall. Og vi som fulgte debatten fikk  –  i alle fall undertegnede – ny kunnskap om simiansering – som altså handler om hvordan ape-metaforer har blitt brukt hos alt fra Platon til Hollywood til medisinsk forskning til sexisme for å beskrive noen mennesketyper som underlegne den hvite rase. (For å si det sånn – ingen, absolutt ingen av de norske meningsytrerne har vært i nærheten av å legge for dagen en slik kunnskap om denne bruken av ape-metaforer. For eksempel kan du lese dette:  Comparing Black People To Monkeys Has A Long Dark Simian History) Zapiro på sin side forsvarte seg med at han hadde jo tidligere også tegnet aper, og han hadde også tegnet hvite mennesker som aper – og dessuten var jo hovedpersonen i tegningen Jacob Zuma, og ikke Shaun Abrahams.

Men så sa folk: «Jamen, Zapiro – hva med Penny Sparrow?»

Og så svarte Zapiro : «Hva??? Jeg og Penny Sparrow???!!»

La oss spole tilbake til nyttår 2016. Til Durbans strandpromenade. Etter innføring av demokrati i 1994 ble denne promenaden gjort tilgjengelig også for svarte mennesker – og etter hvert er det blitt en tradisjon at folk flest feirer 1. nyttårsdag på stranda i Durban. Det kryr av glade folk i alle aldre, ikke helt ulikt vår 17. mai. En som hadde synspunkter på denne folkefesten var en hvit dame i 60-årene ved navn Penny Sparrow. På Facebook kommenterte hun at det var mye søppel på strendene dagen derpå, og konkluderte med at hun heretter vil kalle alle svarte sørafrikanere for apekatter, siden disse også kaster søppel rundt seg: ”from now I shall address the blacks of south Africa as monkeys as I see the cute little wild monkeys do the same pick, drop and litter.»Og så et smilefjes.

Fru Sparrow ble veldig fort gjort oppmerksom på av FB-og twittersamfunnet at dette var ikke særlig smart å dele offentlig. Dagen etter kom hun derfor med en ny FB oppdatering – som vel ikke akkurat dempet inntrykket av en person som har stereotype oppfatninger av ”de andre”: Jeg beklager min uttalelse, noen kan kanskje ha oppfattet den rasistisk. Det var den ikke. I virkeligheten kjenner jeg flere svarte mennesker, og jeg har alltid hjulpet underpriviligerte”.

Og dermed var Penny Sparrows korte karriere som samfunnsdebattant over. Hun mistet jobben som eiendomsmegler, sitt medlemskap i opposisjonspartiet Democratic Alliance, og sin Facebook-konto. Og hun er blitt saksøkt av ANC.

Det var selvfølgelig mange som uttrykte støtte til Penny Sparrow – hun fikk absolutt sine tomler opp og smilefjes. Blant annet fra radiokjendis og Idol-dommer Garreth Cliff. Han mistet faktisk Idol-dommerjobben på grunn sin støtte til det han mente var fru Sparrows rett til ytringsfrihet, og dette gikk så hardt inn på Cliff at han har nå saksøkt sørafrikanske Idol for 20 millioner. Men ingen savner ham der, egentlig.

Og så var det motsatsen – de som ble rasende provosert og sinte. Det var nok av dem også. En av dem var Velaphi Khumalo. Han mente at ANC nå måtte gjøre mot hvite hva Hitler gjorde mot jødene – utrydde dem.  Khumalo ble også utestengt fra Facebook, og også han er saksøkt for rasisme. Av medlemmer i opposisjonspartiet Democratic Alliance.

Men veldig mange var bare oppgitte. Som en kommentator skrev: Penny Sparrow er som den eldre tanta i familieselskapet som alltid sier pinlige ting, og som alle egentlig er fryktelig lei av, og som man håper man slipper å invitere.

Grunnen til at folk ikke orket Penny Sparrow og hennes meninger er ikke fordi man ikke diskuterer rasisme i Sør-Afrika. Det gjør man absolutt hele tida. All sørafrikansk debatt, både den i og utenfor sosiale medier, har rasisme-temaet som et underliggende premiss. Diskuter hva som helst – mote, musikk, litteratur, politikk, økonomi, utdanning, økologi, mat, transport, psykologi, psykiske lidelser, religion, smak og behag, – rasisme-aspektet er alltid med.

Grunnen til at Penny Sparrow fikk de aller fleste til å sukke tungt, var at sørafrikanere vet at slike uttalelser er kontra-produktive. Skal man ha noen som helst sjanse til å komme videre i dette landet, så kan man ikke bruke tid og krefter på å diskutere om folk skal finne seg i å bli kalt for aper. For selvfølgelig skal ikke folk finne seg i å bli kalt for aper. Og følgelig så kaller man ikke folk for aper. La oss heller konsentrere oss om saken, den som handler om hvordan rasismen er institusjonalisert i Sør-Afrika, den som handler om hvor vanskelig det er å endre på gamle systemer, privilegier og maktforhold, selv om man aldri så mye vedtar at dette skal endres, den som handler om raseriet som ulmer i befolkningen, den eskalerende volden, den økende marginaliseringen, de økende forskjellene, avmakten og angsten som flere og flere opplever. Den sørafrikanske debatten er blytung, og alle som deltar med et snev av vilje til å gjøre noe mer enn å provosere, vet at man har et stort ansvar for å være konstruktiv.

Og det var koblingen til Penny Sparrow som fikk Zapiro til å gå til noe så sjeldent som å gi et intervju. Han sa: «Dersom det er sånn at folk tenker at jeg er på linje med Penny Sparrow, så har jeg bommet. Og jeg må tenke meg om.»

Og så i helga kom Zapiro med følgende tegning:zapiro-out-to-listen-may16

Zapiro kunne glatt ha oversett all kritikk. Det er vel antakelig noen millioner som hver dag ser hans tegninger  – og den harde kjernen av fans hadde uansett heiet på ham og ropt begeistret «stå på!». Han hadde blitt en enda større helt for mange, og mange hadde gitt ham ekstra kudos for at han «sa det som det var» – og at dette var ytringsfrihet på høyt nivå. Han kunne rett og slett bare ha sagt at han har alltid provosert, og at dersom noen oppfattet dette rasistisk, så var deres problem, og ikke hans.

Thomas Knarviks tegning av Elsbati forklarer kunstneren selv slik: ” I min naivitet trodde jeg at tegninger som var så parodisk rasistiske ville signalisere at de ikke var ment som oppriktig rasistiske ytringer, men ville peke hen mot et overordnet nivå.» Zapiro argumenterte motsatt – nettopp fordi tegningen kunne oppfattes banal og rasistisk, så skulle han aldri ha tegnet den. Fordi den ødelegger for selve debatten.

Og for ordens skyld: På mandag var Zuma med dusjhode tilbake.

Når jeg leser og hører debatten i kjølvannet av Thomas Knarviks tegninger, så slår det meg at disse debattantene totalt mangler erfaring fra samfunn der rasisme-debatten er reell, der man ikke kan tillate seg å drive med Facebook-jåleri for å provosere litt og for å få opp litt temperatur. Og derfor blir den norske debatten både naiv og farlig, for ingen som deltar i den tror at den egentlig får noen konsekvenser. Vi bare snakker litt om det, og poster litt, ikke sant?

Kadra Yusuf har rett i sin kronikk i Dagsavisen om Skravleklassens parallellsamfunn  at vi trenger et dialogmøte mellom skyttergravskrigerne på Facebook.

Og ikke minst, de debatt- og tegneglade herrer burde gjøre det som Zapiro valgte å gjøre: Gå ut for å lytte.

Det er alvor der ute, skjønner dere.

Om et Valentinsdrap og die swart gevaar

Husker du rettssaken mot Oscar Pistorius, også kjent som Blade Runner?  Kort oppsummert: Oscar Pistorius er 29 år gammel, født uten leggbein, begge bein ble amputert nedenfor knærne da han var baby. Det hindret ikke foreldrene til Oscar å ha ambisjoner for gutten, og han ble aldri behandlet som en handikappet når det gjaldt deltakelse i sport, som er nærmest en obligatorisk skole- og fritidsaktivitet for sørafrikanske barn i middel- og overklassen.

Oscar Pistorius ble altså god til å løpe, tross manglende bein. Han fikk etterhvert laget seg noen utrolige proteser, som likner mer på propell-blader enn på bein, derav navnet Blade Runner. Og med disse på laget inntok han det øverste sjikt av verdensberømte idrettsstjerner. Han vant alt i paralympisk, konkurrerte med funksjonsfriske og ble et forbilde verden over. Verdens raskeste mann uten bein.

Oscar hadde en vakker kjæreste, Reeva Steenkamp, som ved siden av å studere jus, var modell og deltaker i Sør-Afrikas versjon av Paradise Hotel. Og sammen var dette paret A-kjendiser i Sør-Afrika: Idrettshelten og den vakre tv-stjerna.

Men så, natt til Valentinsdagen i 2013 skjøt og drepte Oscar sin kjæreste i sin fasjonable leilighet i Pretoria.

Rettssaken som fulgte varte i 7 måneder. Egentlig var jo bevisene opplagte: Reeva ble skutt med 4 skudd gjennom en lukket og låst dør til toalettet, der hun etter all sannsynlighet hadde søkt tilflukt. Toalettet lå i tilknytning til soverommet, som befant seg i leilighetens 2. etasje, som igjen befant seg i et boligkompleks, og som igjen var del av en såkalt «gated community» – altså at boligen ligger inne i et lukket avgrenset boligområde, med strengt vakthold og «right of admission reserved». Med andre ord: Muligheten for at det var noen utenfra som befant seg inn på dette låste toalettet var så å si ikke-eksisterende. Videre avslørte rettssaken at Reeva og Oscar hadde kranglet samme dag, naboene hørte skrik i forkant av skuddene, Oscar var kjent for sitt eksplosive temperament, for sin forkjærlighet for avanserte skytevåpen, og for sitt alkohol- og medikamentbruk.

Men Oscar ble ikke dømt for forsettelig drap.

Hvorfor? Jo, fordi forsvarerne brukte Sør-Afrikas mest tungtveiende psykologiske argument: Die Swart Gevaar – den svarte faren. Begrepet ble introdusert av apartheid-regjeringen på 60-tallet, for å forsterke argumentene for å kunne dele folk i grupper, holde gruppene adskilt og ha særlover for visse grupper. Logikken er som følger: De svarte er ikke mindre verdt som mennesker, neida, vi har jo kristne verdier, Gud har skapt oss alle og elsker oss alle – men saken er at de svarte er annerledes. Die Swart Gevaar er frykten for disse annerledes menneskene. Dersom man ikke holder dem på avstand, i egne områder, vil de komme å stjele, drepe, ødelegge og voldta hvite mennesker. For sånn er de svarte. Temmet av oss europeere, men innerst inne er de villmenn.  Men for all del: Gud elsker dem også. Bare ikke sammen med oss. Fellesskap er umulig. Adskillelse eneste mulighet. Og når dette er tenkemåten, ja, da er det opplagt at man blir redd når de andre kommer for nær.  Og derfor må man stenge dem enda mer ute, som igjen gjør at man blir enda mer redd – og sånn fortsetter det.

Forsvarerne til Oscar trakk altså fram Die Swaart Gevaar i rettssaken – mer enn 50 år seinere etter at apartheidregjeringen innførte begrepet. For tross Nelson Mandela, tross biskop Tutus visjon om regnbue-nasjonen, tross en svart flertallsregjering de siste 22åra,  er den svarte fare et høyst levende begrep blant hvite.

Dersom man skal stille en kollektiv diagnose på hvite sørafrikanere – noe man selvfølgelig ikke skal – så er det paranoid nevrotisk.  For ordens skyld: Jeg er også en hvit sørafrikaner i denne sammenheng, vi kommer ikke unna gruppa vår i dette landet.Og bare for å ha lagt litt statistikk på bordet: De som har mest grunn til å være redde for kriminalitet i Sør-Afrika,  det er fattigfolk. Og de er som kjent som regel ikke hvite.

Men altså – der i soverommet til Oscar og Reeva natt til 14. februar 2013 – når Oscar beveger seg med pistolen i hånda til toalettet, som er inne i leiligheten, som er i leilighetskomplekset, som igjen er innenfor murene, som er voktet av sikkerhetsfolk og all verdens piggtråd og elektronisk utstyr –  der inne, innerst inne, der hører Oscar en lyd. Og med pistolen i hånda, så skyter han først ett skudd gjennom den låste toalettdøra. Så et skrik. Reevas skrik. Så ytterlige tre skudd, fordi Oscar er overbevist om at det er en inntrenger der inne, en innbruddstyv. En svart mann. Og forsvarerne fortsetter: Dette er hans oppvekst, hans miljø, hans erfaring – frykten for de svarte. Dette har han blitt lært. Det ligger en automatikk i hans reaksjon. Det blir enten ham – eller den ukjente svarte fare der inne på toalettet. Og denne frykten får ham til å reagere irrasjonelt.  Oscar skjønte ikke at det var Reeva, han ville ikke drepe Reeva, han ville drepe en innbruddstyv. Fordi han var livredd, slik han er oppdratt til å være. Oppdratt av mor, far, familie – og regjering. Ikke den nåværende, riktignok – men en regjering fra gamle dager som var så effektiv i sin propaganda at generasjoner etter er påvirket av hva de sa. Og handler der etter. Oscar Pistorius dreper sin kjæreste fordi han lever i et samfunn preget av frykt, sier forsvarerne. Og juryen er enig. Dommen blir 5 år for uaktsomt drap. All verdens saklige bevis for at Oscar Pistorius dreper sin kjæreste fordi han er en sint og frustrert ung mann med altfor lett tilgang til våpen, at dette er egentlig er nok et bevis for kvinners elendige rettsbeskyttelse i Sør-Afrika, overkjøres av det sublime beviset som trumfer alt: Die swart gevaar.

Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug og Oslo Frp-leder Aina Stenersen snakker også om frykt. Sylvi Listhaug snakker stort sett bare om bekymring og frykt, men kaller det etterpå for realisme. Aina Stenersen sier at grunnen til at asylmottak må være lukket, er at det forsvant 1.500 fra mottakene i fjor, og disse brødfør seg på å overfalle nordmenn. Die swart gevaar. Og derfor må vi behandle alle asylsøkere som om de er swart gevaar. De tilhører nemlig samme gruppe.

Nå vil noen hevde at Oscar Pistorius hadde og har grunn til å være redd. Sør-Afrika er et land med svært høy kriminalitet – og Cape Town har den tvilsomme ære av å være verdens 14. farligste by. De tretten foran på lista ligger alle i Latin-Amerika. Og det er ikke bare hvite sørafrikanere som er redde, alle, uansett hudfarge, er mer eller mindre redde. Og de aller reddeste, og det med god grunn, finner du blant den svarte befolkningen. Og frykt avler mer frykt. Som igjen skaper større avstand, som igjen skaper mer frykt og paranoia. Dersom du spør de som har greie på slikt i Sør-Afrika, om hva som må gjøres for redusere kriminaliteten, så svarer de, litt forenklet: Vi må skape tillit på alle plan i samfunnet, vi må vi fordele godene og ressursene på en bedre måte, og vi må redusere ulikhetene. Men ingen av disse tingene klarer vi uten at vi får bukt med frykten, som nærmest er blitt del av vår nasjons DNA. Og vi aner egentlig ikke hvordan vi skal få til det. Dette er prisen vi betaler for apartheid, for å ha delt folk inn i grupper.

Jeg nevnte dette med den paranoide nevrosen som er så veldig til stede her i Sør-Afrika. Det er egentlig ikke mulig å være ironisk til en slik diagnose: Fundamentalt redde mennesker er ikke morsomt, selv om de er rike og ressurssterke. Det er slitsomt og ødeleggende på alle måter med et samfunn der frykten er så definerende. Jeg skulle ønske jeg kunne rope til hele Norge: Don’t go that route. Og til politikere som fronter frykt som et slags verdigrunnlag, til dere vil jeg si: Historien vil dømme dere hardt.

_____

PS: Like før jul ble påtalemyndighetens anke i Oscar Pistorius-saken tatt til følge av Høyesterett, på grunnlag av nye bevis i saken. Dommen ble omgjort til forsettlig drap. Pistorius har anket dommen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Om lukkede asylmottak der man skal lære seg håndverk

Mot slutten av forrige uke dukket den påtroppende nye lederen i Oslo Frp opp i NRKs Politisk Kvarter. Aina Stenersen snakket om en lang liste over forslag til innstramming i asylpolitikken som årsmøtet til Oslolaget skulle vedta nå i helgen. Og som ble vedtatt.

Blant annet forslaget om at alle asylsøkere skal leve sine liv inne på lukkede mottak fram til asylsøknadene er behandlet. Ikke fordi at Oslo FrP vil asylsøkerne noe ondt – nei, tvert imot, i følge Stenersen. De vil få god omsorg og bli tatt godt vare på, der på mottaket. Det vil faktisk være til asylsøkernes eget beste, for Oslo FrPs leder snakket på Politisk Kvarter om at asylsøkerne skal få opplæring i praktiske håndverksyrker, som de kan ha god nytte av når de skal sendes tilbake for å gjenoppbygge landet de kommer fra. Det er ikke helt klart for meg om dette forslaget om å lære håndverksyrker også skal gjelde de som allerede er kommet til Norge som asylsøkere og har fått innvilget opphold – skal de også delta i predefinert utdanning, ettersom de seinere skal sendes tilbake til der de kommer fra, uansett? Og som en konsekvens av dette – er det visse utdannelser som asylsøkere – med eller uten midlertidig opphold – ikke skal kunne få lov til å ta? Kan en asylsøker studere astrofysikk, for eksempel?

Det verste med apartheid-politikken i Sør-Afrika var at den delte folk opp i grupper. Og at styresmaktene gjennom dette ikke anerkjente ressursene til flertallet av befolkningen. Det kan skrives side opp og side ned om prisen det sørafrikanske samfunnet i dag betaler for å ha behandlet mennesker som medlemmer av grupper og ingenting annet, i stedet for å se og anerkjenne individene og ressursene.

Det ble opprettet lukkede mottak i Sør-Afrika også – townships, kalles det, klare avgrensede geografiske områder, godt på utsida av den ”egentlige” byen. Selv den minste by i Sør-Afrika hadde – og har fortsatt – minst én township for svarte og én for fargede. Under apartheid innførte man passlover, som gjorde at svarte og fargede kunne bevege seg inn i det ”ekte” Sør-Afrika – det Sør-Afrika som var forbeholdt de hvite – kun dersom de hadde et pass som gav dem adgang til å forlate disse township’ene. Og den adgangen hadde du kun dersom de hvite trengte deg – dersom de trengte en hushjelp, en gartner, en håndverker.

Og var du svart og ikke bodde i en township, eller du ble så gammel at du ikke lenger kunne brukes som hushjelp, gartner eller håndverker, så måtte du bo der du kom fra – i landområdene som ble kalt Bantustans – homelands – som for eksempel regionene Transkei, Ciskei, KwaZulu – hver etnisk gruppe, sitt Homeland – og det helt uavhengig av om du faktisk var født der. Du tilhørte jo en gruppe, og det var det som definerte ditt liv og din framtid. Punktum.

Apartheid-styret selv framstilte jo ikke dette som inhumant. Nei, tvert i mot – du kan se mange propagandafilmer om hvor lykkelige svarte var når de fikk bo i sine Homelands og der drive å bygge landet sitt. Å du, som de murte og flettet kurver. For det var jo nærmest et eget land – i Bantustan kunne de svarte bestemme selv, med egen konge og regjering og det hele. Så lenge de ikke bestemte noe som kunne true de hvites herredømme, riktignok.

Apartheid-styret definerte også utdannelsen din. Dersom du var svart, fikk du annet pensum enn hvite. Bantu-education ble det kalt. Svarte trengte ikke avanserte greier som matte, fysikk og biologi. Det holdt med afrikaans og litt engelsk – ikke noe språkopplæring på ditt eget morsmål – litt grunnleggende pluss- og minus-stykker, mye innføring i den kristne moral, mye pugging om den stolte sørafrikanske hvite historie og verden sett fra det hvite Sør-Afrika sitt ståsted. Og ellers burde du lære noe praktisk. Et håndverksyrke. Hvis du strakk deg veldig langt, kunne du bli sykepleier, men ikke lege. Tekniker, men aldri ingeniør. Lærer, men aldri professor. Og for all del, ikke glem å kunsten å flette kurver. Du skal jo bygge landet ditt.

Apartheid-regimet falt. Men apartheid-strukturene lever videre – mer enn 20 år seinere. Det går ikke så veldig bra med Sør-Afrika anno 2016. Og som man kan skrive side opp og side ned om all ulykke og elendighet apartheid-styret medførte, så kan det også skrives side opp og side ned om hvorfor alt har gått så galt etterpå.

Men det hele startet med at noen med makt bestemte at visse mennesker skulle deles inn i grupper, med dertil hørende egne tilpassede lover om hvor de kunne gå, hva de kunne gjøre, og hva de kunne bli.

Lappen fra Tutu

Jeg skulle ha vært i Sør-Afrika nå. I Cape Town. Men det er jeg ikke. Alt for mye å gjøre med Isandi gjorde at reisen er blitt utsatt en uke. Veldig ergerlig, for jeg hadde altså i lang tid planlagt å være til stede på den åpne gudstjenesten forrige fredag i St. Georges Cathedral i forbindelse med 80-årsfeiringen av The Arch – Desmond Tutu.

Jeg skulle ha ruslet til katedralen, som er en 20 minutters gange fra der jeg bor, og vært tidlig ute i køen, slik at jeg i hvertfall fikk ståplass helt bakerst. Og så skulle jeg ha istemt «Happy birthday, Arch» og sunget sammen med alle de andre til stede og fått med meg alle talene og hyldningsordene  – og latteren til The Arch. Og det hadde ikke vært ueffent å få med seg en av gjestene  – Bono – synge «Still haven’t found» a capella, med Soweto Gospel Choir som backing. Jeg hadde i det hele tatt sett fram til en gild stund. Les videre

Toget har gått

I dag spilte Die Antwoord på Øya. Jeg var ikke i Oslo, så jeg fikk ikke konserten med meg. Men det var stinn brakke, etter hva jeg hørte. Min pålitelige kilde, med nær kontakt med musikkpolitiet, leverte meg følgende one-liner sms-anmeldelse: «Det funker som fest, men ingen er enige om på hvilket nivå».

Forrige fredag spilte en annen sørafrikansk artist i Oslo – Hugh Masekela – på Mela-festivalen. Jeg var der. Jeg gikk fra jobben, fra Stallen i Munkedamsveien, over Aker Brygge til Rådhusplassen. Og på den 3-minutters korte spaserturen beveget jeg meg fra det nokså homogene  publikummet på Aker Brygge, der alle liknet på meg selv mht hudfarge, til Rådhusplassen, der jeg klart var en etnisk minoritet. Ganske artig opplevelse med et sånt plutselig skifte – og en sunn påminnelse om at ingen har monopol på å definere hva som er «vanlig».

Les videre

67 minutter til ære for Mandela

Nelson Mandela fyller 92 år på søndag. Det er nok av artikler og nettsider som skriver om legenden, med tilhørende analyser og kommentarer – så det trenger jo ikke jeg å gi meg i kast med. (man kjenner dog sin begrensning) Akkurat nå kan anbefales det nye nettstedet som Mail&Guardian har lansert i forbindelse med fødselsdagen – madiba.mg.co.za .

Og er du ute etter en litt kritisk vinkling på legenden Mandela, så kan jeg anbefale at du leser denne: The Making of the Mandela Myth. (riktignok en bokanmeldelse, men artikkelen er bra i seg selv.)

Jeg tror sørafrikanere føler at «The Madiba Magic» nå nærmer seg slutten. Mannen er svært gammel, og helsen er dårlig. Og jeg tror det er en av forklaringene på hvorfor det nå er kommet i gang en slags folkeaksjon – Make Like Madiba. Alle vil hylle ham, mens han fortsatt er i live.

Den er fort gjort å forklare hva denne folkeaksjonen går ut på:

Mandela har gjennom  67 ÅR av sitt liv viet seg til kampen for likhet, fred og frihet – for alle mennesker. (hans aktive kamp startet altså da han var 25 år – da sluttet han seg til ANC, og året etter, i 1944, startet han ANC Youth League, sammen med Oliver Tambo og Walter Sisulu)

På bursdagen på søndag oppfordres alle sørafrikanere til å gi 67 MINUTTER til uegennyttig samfunnsinnsats, for å ære Mandela, og for å ære verdiene han alltid har stått for.

Og politikere, kulturliv, næringsliv, akademia – og selvfølgelig kjendisene – har meldt seg til tjeneste, og ikke minst folk flest.

Så langt Sør-Afrika. Kanskje vi kunne gjøre det her i Norge også? 67 MINUTTER av egen tid til beste for de verdiene som blir meningsløse, dersom de ikke medfører praktisk handling – av oss vanlige mennesker.

Oppfordringen er herved gitt: Gjør en god gjerning på søndag i Mandelas ånd – and spread the word.

Og så etterpå – eller før – bør vi lese Bertolt Brechts dikt Herberget:

Jeg hører at i New York
på hjørnet mellom 26. gate og Broadway
står det om vinteren hver kveld en mann
og skaffer de husløse som samler seg der
penger han samler inn, så de får plass på herberget.

Men dette forandrer ikke verden.
Dette forbedrer ikke forholdet mellom menneskene.
Dette forkorter ikke utbyttingens tidsalder.

Men noen menn får plass på herberget.

…………………………………………………

(utdrag av diktet, oversatt av Georg Johannessen )

___________________________

PS: Litt mer Mandela: Under kategorien Greitt å vite litt om her på Craftprat er det en sak om Mandelas krage, skrevet for 2 år siden. Men den er fortsatt aktuell – for nettopp den kragen synes jeg nemlig er greitt om flere i Norge visste litt om.