Ting som ikke ble solgt – boka «Positively HIV»

Dømt til evig opplæring.

Det er sjelden jeg er blitt irritert på Isandis kunder. Jeg blir for eksempel ikke irritert eller oppgitt når kunder spør om produktet de kjøper kan være smittet av aids. Grunnen til at de spør er jo fordi de ikke er sikre på svaret. Og jeg kan jo ikke anklage de som lurer på noe for at de faktisk lurer. De som jeg i så fall må anklage, er de som har som betalt oppgave å opplyse det norske folk om ymse ting som handler om Afrika.

Det jeg derimot blir veldig irritert over, er tendensen til å omtale fattige folk som om det er noe galt med dem. Fattige folk skal alltid bli utsatt for opplæring og forbedring. Og de som mest av alle driver med dette, er de som skulle visst bedre – de profesjonelle innen bistandsbransjen.

Feltet jeg jobber med var i mange år veldig attraktivt for de profesjonelle fattigdomsbekjemperne – håndverk var lavterskeltilbud som liksom alle fattige kunne drive med. Det var bare å lære dem å lage en nøkkelring av ståltråd og perler – og vips, så var de klare til å ordne opp i sin egen fattigdom.

NGO’er – de frivillige organisasjonene – fikk kanalisert masse midler for å drive storskala håndverksopplæring av fattige, særlig kvinner. ”Kvinneprosjekter” er jo et kjent begrep. Og jo flere man kunne ha i sin opplæring, dess bedre var det. Det var imidlertid alltid noe galt med kvinnene som fikk opplæring. Enten hadde de aids, eller TB, eller var prostituerte, hadde feil kosthold, for tykke eller for tynne, var utsatt for vold, eller var selv voldelige, eller drakk for mye. Og noen kunne ikke lese eller skrive, noen manglet armer og bein, og noen var blinde eller døve, eller begge deler. Det holdt liksom ikke at de bare var fattige.

Og dette håndverket skulle på mirakuløst vis hjelpe dem ut av fattigdommen og problemene. Som det så ofte stod på merkelappen som presenterte produktet: ”Ved å kjøpe dette produktet hjelper du en vanskeligstilt kvinne ut av fattigdom og gir henne håp”. Gjerne fulgt av et bilde av en smilende takknemlig representant for de fattige, gjerne med en synlig skavank. Skikkelig freak-show, egentlig. Men godhet og ekshibisjonisme har alltid trivdes i hverandres selskap.

Og så var planen at når opplæringen var vel gjennomført, så skulle de fattige kunne ha sitt eget levebrød. De hadde jo fått opplæring.

Sannsynligheten for at slike prosjekter skal lykkes er like stor som at en gjennomsnittsnordmann kan leve av produktene han eller hun har lært å lage på Friundervisningens kurs i treskjæring.

Det ble selvfølgelig få suksesser å vise til. Hovedårsaken til det er at man i en slik tilnærming tenker at den fattige har selv ansvaret for sin egen fattigdom. Og det vil alltid være problemet med alle ”kvinneprosjekter” av ymse slag. De kan kun lykkes en smule dersom det samtidig finnes et dynamisk og absorberende næringsliv, et oppegående sivilsamfunn og styringsdyktige myndigheter. Eller noe i den duren.

Jeg tror støtte til kvinneprosjekter innen håndverk for lengst har mistet sin appell i bistanden. Når jeg skriver at jeg tror, så er det fordi jeg ikke vet. Mulig det fortsatt støttes. Men det er i alle fall ikke dette som trender innen bistand. Nå for tiden er det kontantutbetaling som er tingen.

Det er jo pussige greier, egentlig. Altså – hvordan man enn vrir og vender på det, så er jo folk fattige fordi de mangler penger. Og det er et pengemål som ligger til grunn for definisjon av fattigdomsgrenser. (og så kan vi ha lange diskusjoner – som jeg er veldig med på – om ulike fattigdommer, om Vesten som er rike på penger, men fattige på andre områder – jada jada – men altså: folk er fattige fordi de mangler penger. ) Men det tok altså mer enn 50 år med bistand og aktiv fattigdomsbekjempelse før man kom fram til følgende: Hva med å gi penger direkte til de fattige?

Så det har man begynt med nå.

Men holdningene til fattige som et evig opplæringsobjekt er langt på vei de samme som den gangen man skulle brodere seg ut av fattigdommen. Og det handler om, tror jeg, at det er de samme folkene som tidligere, og som opererer i samme ekkokammer som tidligere, som også tester ut kontantutbetalingene.

I siste nummer av Bistandsaktuelt skriver tidligere generalsekretær i Flyktninghjelpen, nå visedirektør i Verdens Matvarefond, Elisabeth Rasmusson, en begeistret kronikk om kontantutbetalinger under overskriften: ”Nye metoder i kampen mot sult”. Og som alltid når noe skal vekke empati og engasjement: Det gjelder å personliggjøre. I kronikken får vi møte blant annet ”Paula”: I Esmeraldas-provinsen i Ecuador slet «Paula», som har flyktet fra volden i Colombia, med å sette mat på bordet til seg selv og sine to barn. Som del av programmet for å støtte sårbare flyktninger og vertssamfunnet i Ecuador gir Verdens matvareprogram (WFP) henne en elektronisk kupong som hun kan bruke i den lokale butikken. Hver måned fylles e-kupongen opp med penger, etter at hun har deltatt i opplæring om emner som ernæring, hygiene og forebygging av kjønnsbasert vold.

Dere kunne ikke dy dere, kunne dere? Måtte drive med litt opplæring, her og?

 

Ting som ikke ble solgt: Boka ”Positively HIV”.

I de første Isandi-årene stod hiv/aids høyt på agendaen – og i det sørlige Afrika florerte det av kvinneprosjekter som bekjempet hiv/aids. Ikke det minste rart, egentlig, det var på denne tida at hiv/aids-epidemien kom til syne i all sin gru, og det gikk opp for de fleste hvilken enorm samfunnsutfordring dette var og ville bli. Kvinneprosjektene skiftet fokus i den tida – man begynte å vektlegge det terapeutiske i håndverk og kreativitet, like mye som det reint inntektsmessige aspektet. Det å kunne drive med håndverk ble en katalysator til å kunne akseptere seg selv som hiv-smittet – eller rettere sagt, at man var noe mer enn hiv-smittet, at man fortsatt var et menneske med verdi. Monkeybiz i Cape Town var vel posisjonert for et slikt fokus. Deres unike perlebroderte dukker og dyr stimulerte nettopp kreativiteten og skapertrang, og Monkeybiz selv ønsket på den tida å bli identifisert som et kunstprosjekt med fokus på hiv/aids-utfordringen. Isandi hadde et godt samarbeid med Monkeybiz, og da Norad i 2004 utfordret Isandi til å identifisere et hiv/aidsprosjekt, så var nettopp Monkeybiz et naturlig valg som samarbeidspartner. Prosjektet resulterte i boka ”Positively HIV” – en opplysningsbok om hiv/aids på xhosa og engelsk, der Monkeybiz-figurer ble brukt som illustrasjoner. Boka var forfriskende annerledes, og den ble faktisk kåret til en av de 10 viktigste bokutgivelsene i Sør-Afrika det året.

Slik så den ut:

Forsida på boka "Positively HIV"

Forsida på boka «Positively HIV»

Sommeren 2005 ble konserten 46664 Arctic arrangert i Tromsø, med Nelson Mandela til stede, og med fokus på hiv/aids. Isandi deltok for fullt med foredragsholder fra Monkeybiz, perlebroderiverksted for barn og salgsstander på flere steder i byen. Og jeg tenkte at nettopp der måtte vi selge det mest hiv/aids-aktige Isandi kunne by på, nemlig boka ”Positively HIV”. Jeg trodde at alle titusener av folk som var i byen i anledning konserten var levende opptatt av hiv/aids, og at de alle ville synes at den naturligste ting å ha i bokhylla hjemme var en billedbok om sikker sex og symptomer på hiv, framstilt gjennom rare perlefigurer og skrevet på xhosa og engelsk.

Så jeg kjøpte inn 200 bøker fra Monkeybiz. Og solgte 3.

(jada, det er litt snålt. Isandi får penger av Norad, som brukes til å lage en bok – som så Isandi kjøper inn for egne penger. Et typisk eksempel på å være overopptatt av å ikke skulle bruke støttemidler til egen virksomhet)

Og de solgte ikke noe særlig seinere heller. Så alle år etterpå har jeg tatt med meg bøker tilbake til Sør-Afrika. De siste som fikk en ladning var søppeltømmerne i gata vår her i Cape Town. De er imidlertid mest interessert i ting som de kan gjøre penger på, så jeg vet ikke helt hvor disse bøkene befinner seg nå.

Lærdom 5: Folk er begrenset interessert i å kjøpe ting som handler om sykdommer de ikke selv har.

 

PS: Det er sider ved ”Positively HIV” jeg er veldig stolt over, og det er sider jeg ikke er stolt over. Bokstavelig talt. Det er en seksjon i boka der noen av Monkeybiz-kunstnerne forteller om sine erfaringer og tanker omkring hiv/aids. Problemet er at det er kun svarte som er portrettert, ingen av Monkeybiz’ hvite medlemmer er med. Jeg reagerte på dette da boka ble laget, men valgte å ikke blande meg inn. Jeg var jo ikke redaktør, jeg var ikke sørafrikaner, jeg var ikke Monkeybiz’er, og jeg skulle i hvert fall ikke være en sånn pengegiver som overstyrer, som vet best.

Jeg har alltid siden angret på det. For boka forsterker bildet av hiv/aids som et problem for ”de andre”. Mens de gode løsningene på samfunnsproblemer krever at det tenkes ”vi alle”. Og det er vel greia når det gjelder fattigdom også.