Om begeistring og ydmykelse – del 1

Egentlig har jeg sluttet med å ha noe med Norad å gjøre. Jeg har operert i Noradfri-sone nå i snart 4 år, og det går riktig bra og kan anbefales. Det er tull at du ikke kan være involvert i fattigdomsbekjempelse uten Norad eller andre som gir deg penger. Jeg gjør akkurat det samme som før, men Isandi betaler det selv. Trenger jeg en konsulent som skal gjøre noe for Isandi, så bare spør jeg den konsulenten om han eller hun kan tenke seg å gjøre det eller det. Og så gjør han eller hun nettopp det eller det. Og så betaler jeg når jobben er gjort. Jeg skriver ikke en eneste søknad til folk eller institusjoner som allikevel ikke forstår hva jeg mener, og det beste av alt – jeg skriver ikke lenger en eneste rapport, som når alt kommer til alt høyst sannsynlig aldri blir lest.

Jeg driver i mindre skala enn før, riktignok, men det er jo også fordi at du må blåse ting opp for at prosjekter skal være store nok, slik at Norad kan forsvare å bruke deres administrasjon på prosjektet.  Reint sånn bistandsfaglig er det jo ikke noen grunn til at små prosjekter ikke skal ha støtte, dette handler egentlig kun om Norads egen administrasjonskapasitet. Og antakelig må det være sånn. Og det er jo også derfor Norad aldri kommer seg videre fra fulgeperspektivet når det gjelder å få innsikt i hva som gir resultater på bakken.  Til gjengjeld er alt jeg gjør nå mye mer fokusert, og derfor mye mer solid reint faglig, vil jeg tro. (Det er jo først og fremst «englefabrikken» i Karoo, Vondeling, som er mitt fokus, og nylig hørte jeg at «Vondeling-modellen» var blitt trukket fram som en rollemodell for lokal næringslivsutvikling på landsbygda i Afghanistan. Sånt er artig. Det er som ellers i livet, får du mulighet til å fokusere lenge på noe, så er sjansene mye høyere for at du blir flink til det du driver med.)

I det hele tatt, alt går veldig mye bedre i Noradfri-sone. Og som sagt, det anbefales.

Norad og jeg var egentlig alltid en dårlig match. Jeg ble vel sett på som «vanskelig» – og jeg har ingen problemer med å skjønne hvorfor. Jeg var outsideren med store og annerledes tanker og ideer som snakket høyt og tydelig, gjerne på innpust og utpust. Heftig, begeistret og ivrig. Jeg trodde så veldig, veldig på «saka», enten det gjaldt kulturutvekslingsprogrammer med Namibia, nærradiosamarbeid med Sør-Afrika, og så alle Isandi-prosjektene. Pluss andre prosjekter som jeg fikk nei til. Men fikk jeg nei i en avdeling hos Norad, så spurte jeg en annen. Eller i UD. Jeg gav meg ikke før jeg i det minste hadde prøvd 2 eller 3 ulike avdelinger. Jeg hadde nemlig liten sans for disse avdelingsinndelingene. Alt hang jo sammen med alt. Kultur, næringsliv, kvinne- og aidsfokus – det henger sammen, det. Selv om det ikke hang sammen i Ruseløkkveien, der Norad holder til. Jeg mente at alt egentlig bunnet i mangel på vilje og kreativitet fra Norads side. Jeg må jo ha vært et forferdelig irriterende element. Her sitter man på sitt kontor og har sine retningslinjer og sine budsjetter og sine mål  – og så kommer dette begeistrede og insisterende mennesket med alle disse ideene om at alt henger sammen med alt, og mener at Norad er bakpå og feige og ikke eier visjoner og mangler kompetanse på bakken – og attpåtil ikke gir seg etter første tapsrunde. I tillegg rager dette mennesket 180 cm over bakken og går i dyre klær og høye hæler. Det ble rett og slett for mye av henne.

I over 15 år holdt jeg på med dette. Don Quijotes kamp mot vindmøllene. Når jeg tenker tilbake og blar gjennom telefakser, (ja, jeg startet i telefaksens glansdager), eposter, søknader, rapporter, når jeg tenker på all energi og tid jeg brukte, alle kranglene, alle telefonsamtalene, alle møtene, så tenker jeg: At du orket dette. Hvor naiv gikk det an å være? Hvorfor gikk du med på å utvikle deg til å bli et irriterende element? Var «saka» så viktig – du har jo ikke akkurat reddet verden. Hvorfor ble du ikke bare en profesjonell fattigdomsbekjemper, hvorfor fant du deg bare ikke en jobb i en av bistandsorganisasjonen og ble en del av the establishment med kontor og retningslinjer og budsjetter og mål? Og så etterhvert – den vonde erfaringen med å føle seg så utrolig ydmyket.  Og å måtte svelge at fordi du er som du er, så blir du et problem og du blir sett på som vanskelig. Den følelsen jeg husker fra oppvekst, fra studier, fra unge år i arbeidslivet – den følelsen om at det er noe feil med oss som er begeistra. Vi som ivrig rakk opp hånda for ofte, vi som hadde altfor mange ideer om hvordan ting kunne gjøres annerledes, vi som forble engasjerte utover arbeidsdagens slutt.  Vi begeistrede – som samtidig får merkelappen urealistisk og en som ikke skjønner hvordan ting egentlig henger sammen – og derfor er grusomt irriterende og provoserende, og derfor må settes grundig på plass. Noen tror det er flott å ikke være A4, å ikke passe inn. Jada, det er det mange ganger. Men veldig ofte er det rett og slett ydmykende.

Det paradoksale er at jeg egentlig startet Isandi for å komme meg unna Norads ydmykelser – jeg skulle tjene penger på egen hånd for å drive alle kulturprosjektene jeg trodde på, uten å måtte nok en gang høre lange tirader om hvor håpløst alt jeg tenkte og mente var, skulle slippe å måtte forholde meg til saksbehandlere som stønnet og okket seg bare de hørte mitt navn nevnt. Men så ble jeg fanget i Norads avhengighetsfelle og jeg var bistandsavhengig i nesten 12 år, og det tok lang tid og mye jobb å komme seg ut av avhengigheten. Men så ble jeg altså fri og frank og dessuten en moden dame på over 50, og i den siste tida har jeg tenkt at nå kan jeg forholde meg til Norad på en saklig og rasjonell måte. Og at de derfor ikke skal klare å ydmyke meg mer. Selv når jeg blir begeistret.

For evnen til å begeistres har jo ikke forsvunnet. Som regel holder jeg begeistringen for meg selv og min nærmeste, og jeg tar selv ansvar for begeistringens konsekvenser, altså å føre den over i handling. Men av og til blir begeistringen for stor til å takles på egenhånd. Som da den til de grader ble tent nå i februar. Og grunnen til det er en ung namibisk mann ved navn David Benade, som var del av et Noradstøttet kulturprosjekt for 20 år siden, og som nå driver et stort lyd- og eventfirma i Namibia med 35 ansatte – og som trenger litt lånekapital for å komme seg videre. Davids historie er imponerende, sånn som du blir slått i bakken av, og den kommer i neste Craftprat-innlegg. Men jeg ble altså så begeistret av å snakke med David i februar, så jeg bestemte meg for å prøve å hjelpe David med å skaffe noen kontakter i det norske systemet. Man må jo prøve, ikke sant?

Så det ble forfattet en epost.  Til Veiledningskontoret for Næringslivsutvikling – en slags Norad-Norfund-hybrid. Eposten var saklig og kort og beskrev hva David hadde fått til, og inneholdt også vedlegg med bakgrunnsbeskrivelse og en kort skisse over investeringsbehovet, utarbeidet av David. Altså – en epost ment som en slags hyggelig introduksjon. Men det må innrømmes – det var litt begeistring i den også. Jeg klarte ikke å la være.

Først kom det ikke noe svar. Så ble det purret. Da kom det svar. Der stod det:

Hei!

Den eneste muligheten vi kan se for norsk finansiering må eventuelt være fra Småbedriftslåneordningen til Norfund. De gir lån opp til ca. 3 mill. NOK, men det krever at det i alle fall delvis er et norsk prosjekt, at prosjektet er kommersielt fornuftig og med akseptabel risiko. Videre må det foreligge en god forretningsplan til grunn for at Norfund vil vurdere en eventuell henvendelse. Norfund vil normalt ikke gå inn med mer enn 1/3 av kapitalbehovet. Rentenivået starter på 10 %, men kan reduseres noe dersom det er mulig å få fornuftig sikkerhet og risikoen ikke er for høy.

Dersom det skal dette være aktuelt for Norfund å vurdere dette må det altså være en norsk aktør som vil gå inn som aksjonær, det må foreligge en god forretningsplan og kapitalbehovet fra Norfund må være mindre enn 3 mill. NOK.

Hvis ovennevnte forutsetninger er aktuelle kan vi diskutere prosjektet nærmere. Hvis ikke må vi nok dessverre si at vi ikke ser andre ordninger enn lokale finansinstitusjoner og investorer.

Jeg skjønner jo at dette er fåfengt. David trenger «bare» 2 millioner – og det Norfund maks kan gå inn med er altså i underkant av 700.000 – med en haug med krav knyttet til. Imidlertid skjønner jeg ikke realititetsorienteringen til hverken Norfund eller Norad når det gjelder hva de støtter i sør – hvem passer egentlig inn i denne verden Norfund og Norad har skapt seg? – men det er den faglige siden av saken, og en annen debatt. 

Eposten kunne likså godt ha vært formulert som følger:

Hei

Vi kan en del ord vi gjerne vil dele: Kommersielt fornuftig, akseptabel risiko, god forretningsplan. Vi er såpass glade i de ordene, så vi synes ikke at vi trenger å kommentere eposten din noe ytterligere.

For det jeg ikke skjønner og ikke aksepterer er hvorfor det ikke var mulig å skrive ETT positivt ord om David, om inititativet, om hva han har fått til, om at dette er imponerende. Igjen har jeg gått på trynet – begeistringen virket nok en gang mot sin hensikt – og da står bare ydmykelsen tilbake: Tenk å være så naiv at du gadd å skrive en epost til oss på Veiledningskontoret om noe så fåfengt som en ung mann i Namibia ved navn David Benade som over 15 år har bygget opp fra bunn av en markedsledende bedrift som nå har 35 ansatte. Er du virkelig ikke klar over at prosjektet må være kommersielt fornuftig??

Det er det jeg må melde tilbake til David: Jeg forstyrret Norad med en epost om deg. De er ikke imponert.

Norad bruker hvert år mange millioner på å finne ut hvorfor nordmenns oppslutning om bistand synker, og så bruker de enda flere millioner for å prøve å snu trenden. Det går ikke veldig bra.

Mitt råd er derfor til Norad: Ta innover dere at de som driver fram og holder ved like det folkelige engasjementet for bistand er folk som er insisterende begeistret, irriterende folk som meg.

Råd nummer 2: Vis minimum av folkeskikk når dere må forholde dere til denne begeistringen.

Ons fade nie, ons fokof

Jeg er altså på rehab – etter lang tid som bistandsavhengig er jeg nå snart ferdig med tøff rehab, og den rehab’en skal jeg skrive om. Samt bekjenne mine synder, om hvorfor jeg ble bistandsavhengig.

Men før det så må jeg ha noen innledende runder. Og det jeg har skrevet om Vondeling i det siste, er del av de innledende rundene. Her kommer siste runde: Les videre

RetorikerKjell-2 har talt igjen.

Retoriker er jo også et yrke, er vi blitt minnet på i uka som har gått. Og norske retorikere heter påfallende ofte Kjell. Her i Luanda har jeg hørt retoriker Kjell Lars Berge i Dagsnytt18-podcast diskutere hvorfor han ikke fikk jobben som ny direktør for Språkrådet. Det gikk ikke veldig bra for Kjell Lars, reint sånn retorisk. Og etterpå har jeg lest i nettavisene at det gikk ikke noe særlig bedre på fjernsynsutgaven av debatten heller.

Men vi har en annen RetorikerKjell – nemlig Kjell Terje. Med etternavn Ringdal. Jeg har foreløpig bare opplevd hans skriftlige ytringer om sitt nye fagfelt – bistand – men det holder i massevis. RetorikerKjell-2 er nemlig blitt Norads nye informasjonsdirektør. Jeg skrev om det tidligere denne uka – om hans panegyriske innlegg med stort bilde på www.bistandsaktuelt.no Les videre

Om å begeistre skattebetalerne

Norads nye informasjonsdirektør, Kjell Terje Ringdal, har delt sine vyer på www.bistandsaktuelt.no. Innledet av et dikt av Olav H. Hauge, etterfulgt av et imponerende stort bilde av artikkelforfatteren, i dårlig oppløsning. Og deretter de store spørsmål: «Hva er det vi holder på med i bistandsbusinessen? Og i utviklingsbransjen, og i politikken – for ikke å snakke om i familielivet?»

Intet mindre.

Svaret er: Vi ønsker å nå fram. Og det mener informasjonsdirektøren at vi må gjøre ved å være ærlige – for ærligheten har sin egen kraft – og akkurat dette er visstnok bistandsbusinessen veldig gode på etterhvert –  men deretter må vi begeistre skattebetalerne. Ja, nettopp. Begeistre. Vi må, for å bruke informasjonsdirektørens egne ord: Les videre

Vuvuzelaenes folkelighet

Det er noe som heter RORG-samarbeidet i norsk bistand. Det er en sammenslåing av 42 bistandsorganisasjoner, med det formål å » utgjøre et informasjonsfaglig forum og en arena for å styrke koordinering, samarbeid, utspill og mobilisering for et bredest mulig omfang av holdningsskapende virksomhet og opplysningsarbeid om Nord/Sør- og utviklingsspørsmål i Norge.» Sitat slutt.

Sånn omtrent hver uke kommer RORG med en oppsummering av aktuelle temaer i den offentlige debatten omkring nettopp nord/sør og utviklingsspørsmål.

I dag var det tid for oppsummering og analyse av debatten rundt  fotball-VM – under overskriften: Fotball-VM med nye bilder av Afrika? Du leser det her. Og for deg som ikke gidder eller har tid til å lese det, så er oppsummering av oppsummeringen omtrent som følger: «Vi i BistandsNorge håper at fotball-VM gir et positivt bilde av Afrika, for det er det riktige å mene nå, men det er jamen meg viktig at vi skriver kronikker om temaet, så vi kan vise hvor mye vi har tenkt på nettopp det, for tenk om noen kunne tro at vi er positive til Afrika på en lettvint måte».

Og like viktig i analysen: Ikke ett ord om vuvuzelaene.

Og det til tross for at dette plasthornet er den største globale snakkis om Sør-Afrika for tida. Verden kjører debatt. Også når du søker i norske medier om hva man er opptatt av når det gjelder utenom-sportslige ting knyttet til fotball-VM, så er det nettopp vuvuzelaene. Folk stemmer på ymse nettsider for eller mot, det er Facebook-grupper, og det menes og debatteres i vei, og vi får bekrefta og utfordra alle kjente og ukjente fordommer og meninger om Afrika og afrikansk kultur.

Men siden RORG ikke har nevnt vuvuzelaene, så tenkte jeg å sjekke ut om de andre bistandsorganisasjonenes informasjonsavdelinger gjør det. Et søk på www.global.no var resultatløst i så måte.

Bistandsorganisasjonene bruker nokså mange hundre millioner per år på å være stemmer fra Afrika overfor deg og meg. De aller fleste av disse pengene får de fra Norad, med mandat om å nå bredt ut i samfunnet, både geografisk og sosialt, samt stimulere til engasjement, aktiv handling og deltakelse i demokratiske prosesser. (nokså riktig sitat slutt)

Det må jo være veldig forsmedelig for Norad at et kinesisk produsert plasthorn til 29,90 slår fullstendig knock-out på BistandsNorge mht folkelig engasjement og interesse for Afrika.

Men, jo mer jeg tenker over dette, jo mer bekymret blir jeg. For hvorfor har INGEN av de Afrika-opptatte  nevnt vuvuzela-debatten så mye som med ett ord??

Mulig svar 1: De har ikke fått det med seg.

Mulig svar 2: De bryr seg ikke om noe så folkelig og banalt.

Og jeg vet egentlig ikke hvilket svar som er verst.

___________________________________________________________

Gode ideer fra tårnet

Det er en interessant sak i dag på dn.no under overskriften «Millardflopp på kvinner» om Innovasjon Norges angivelige mislykkede satsning på kvinnelige gründere. Statistikken som underbygger den konklusjonen er at prosentandelen av kvinner som står for nyetableringer har gått ned fra 32,6 i 2007 til 26,8% i 2009, tross altså betydelige midler til nettopp å skulle oppnå det motsatte. Regjeringens mål er 40% innen 2013, og det virker ikke oppnåelig.

Fra IN sin side sier man at dette skyldes holdninger og at rollemodellene er så få, foreløpig, mens det fra forskerhold sies at det skyldes at kvinner er opptatt av andre ting enn den tradisjonelle definisjonen på nyskaping. Hadde helsetjenester, f.eks., vært mer privatdrevet enn hva tilfellet er i Norge, så hadde man sett en mye høyere andel av kvinnelige gründere. Tja, mon det. Hvis den tankegangen skulle holde vann, så burde det for eksempel være langt flere kvinnelige gründere av private barnehager, enn mannlige. Det er det vel ikke?

Men det er jo selvfølgelig et poeng med å innrette kartet etter terrenget – samtidig som det er politikkens oppgave også å endre selve terrenget.  Og det er vel midt i mellom de to tilnærmingene Innovasjon Norge antakelig skal og må operere.

Mulig IN driver med veldig mye fornuftig og får til en hel del – også på kvinnefronten. Men innemellom kan man jo lure. Veldig. Innovasjon Norge har kontor i Sør-Afrika, i Johannesburg. Der sitter de i tårnet, dvs. i Sandton Tower, og forvalter blant annet Norads penger som skal gå til næringslivssamarbeid mellom Norge og Sør-Afrika (ja, egentlig hele Afrika.) MatchMaking-programmet kalles det.

Og der i tårnet sitter de altså og tenker ut saker og ting, går jeg ut ifra. En dag i 2008 tror jeg de må ha sittet og snakket sammen i tårnet sitt,  omtrent som følger:

Du, nå har jeg lest denne strategien til Norad og regjeringen om at det skal satses på kvinner i næringslivssamarbeidet med Afrika. Statistikkene våre ser jo veldig dårlige ut, så vi må finne på noe.

– Ja, og samtidig må vi jo også satse på handel, det står det også at vi skal gjøre.

– Ja, helt enig. Vi må jo sørge for at vi får fortsatt penger fra Norad. Jeg foreslår at vi slår i sammen både handel og kvinner, så blir det bra på begge statistikker.

– Ja, men så god ide, du!

– Men hva skal vi satse på??

– hm

tenke, tenke, tenke – mens man kikker ut fra tårnet og ser ned på de eksklusive butikkene på Mandela Square i Sandton, der bemidlede sørafrikanske kvinner går rundt med shopping-posene sine.

–  Jeg har det! Kosmetikk! Det liker alle kvinner!

–  Genialt – hvor tar du det fra?

– Nei, du vet jo at vi er innovative – det ligger i navnet, og det forplikter!

Og resultatet av disse innovative minutter i tårnet var at  høsten 2008 kom 8 sør-afrikanske kvinner involvert i velværebransjen i Sør-Afrika til Norge med det mål å etablere handelssamarbeid med Norge.

Og siden har ingen hørt noe mer om hva som kom ut av dette. (Jeg har drevet med iherdig googling og lesing på Norads og Innovasjon Norges nettsider i dag – og har ikke funnet noe.)

Mulig det hele ikke gikk helt for seg slik  jeg har beskrevet ovenfor. Mulig dette var del av en nøye uttenkt strategi, basert på et universelt regnestykke kvinner+kosmetikk=sant. Og mulig Norad synes dette var en glimrende ide og helt i tråd med deres likestillingssatsning i bistanden.

Men i Sør-Afrika har jeg ikke møtt så veldig mange som syntes dette var like glimrende. «Vi har jo mye mer spenstige kvinnerettede programmer som også kunne inneholde handel, f.eks. «Women in Wines» – kvinnelige vingårdseiere.» Og en annen kommenterte: «Trodde Norge var litt opptatt av svart eierskap osv – det er jo klart at svarte kvinner som eier noe innen velværebransjen fokuserer på produkter for det største markedet hos oss, dvs. den delen av befolkningen som har farget hud. Det er jo ikke noe eksport-produkt, akkurat, for Norge.»

Og en tredje sa: «Men hvem i all verden fant på dette?»

Og det lurer jeg på også.

Egentlig gammelt nytt

Mine faste morgenrutiner innbefatter å lese nettaviser fra Norge, Sør-Afrika og Namibia, samt å prøve å lese minst én overskrift hos nettutgaven til Jornal de Angola – portugisisk er alt annet enn min sterkeste side. På min nettavisliste er  Bistandsaktuelt.no  – Norads fagblad – og da jeg sjekket nettavisutgaven i dag tidlig, så jeg til min forundring at jeg hadde skrevet et debattinnlegg, publisert i går. Jeg vedkjenner meg absolutt debattinnlegget, men saken er at jeg sendte dette inn i  januar 2009, altså for mer enn ett år siden. Og så vidt jeg kan huske, ble det publisert i nettutgaven den gangen, men uten at innlegget avstedkom noen reaksjoner, eller motsvar. Men nå er det altså tilbake, som rykende ferskt debattinnlegg. Det er kanskje ok, det. Jeg har jo etterhvert lært meg å måtte leve med at jeg er utstyrt med dårlig timing. Alltid litt for tidlig ute.

Og hva innlegget handler om? Rettferdig handel. Selvfølgelig, nær sagt. Og her er det, men egentlig er det altså gammelt nytt:

RETTFERDIG – FOR HVEM?

Vi har nettopp passert høysesongen for gaver ”med mening”, som gjør at mottaker blir glad og giver samtidig gjør noe godt for fattige og hjelpetrengende, både her i Norge og ikke minst i Afrika. Parallelt er man fra politisk hold opptatt av å øke vår handel med nettopp Afrika, som del av vår bistandsinnsats. Imidlertid, fagmiljøet for norske bedrifter som handler direkte med Afrikas fattige er nokså lite, for å si det forsiktig. Mye handler om forhold i produsentlandene, men mye handler også om norske forhold – om godhetsretorikk og manglende strategi. Ikke all handel virker fattigdomsreduserende, like lite som all økonomisk aktivitet automatisk kommer de fattige til gode. Men norsk bistand mangler en analyse av og forståelse for hvor og hvordan i handelens verdiskapingskjede fattigdomsreduksjon skjer. Norads støtteordninger for handel er rettet inn mot den formelle økonomien, mens de fattigste handelspartnerne nesten uten unntak befinner seg i den uformelle økonomien. Støtteordningene retter seg dessuten mot de øverste leddene i verdiskapningskjeden. Der finner vi sjelden de fattigste.

Fattigdomstiltak for mennesker som lever i uformell sektor er som regel de private organisasjonenes domene. I uformell sektor skjer faktisk mye eksportrettet handelsvirksomhet, knyttet til ulike donor-avhengige sysselsettingstiltak innen først og fremst håndverkssektoren, men der handelen aldri er mål i seg selv, men et middel. Ikke overraskende blir den økonomiske bærekraften i slike virksomheter svært skjør. Det kunne man kanskje ha forsvart så sant sysselsettingen virker fattigdomsreduserende. Imidlertid, undersøkelser som Cape Craft Design Institute har gjort i Sør-Afrika viser at håndverkerne som er sysselsatt gjennom non-profit virksomheter tjener dårligere enn håndverkere som er ansatt i kommersielle virksomheter, og at de sysselsatte relativt sett bare blir fattigere og er fanget i et avhengighetsforhold. Like interessant er funnene som viser at lederlønningene i den non-profit-organiserte delen av håndverkssektoren er mye høyere enn i den kommersielle delen, altså at lønnsforskjellene mellom håndverker og sjef er størst i den delen som til vanligvis her hos oss får merkelappene ”idealistisk” og ”non-profit”.

Norad støtter markedsføring av et rikholdig utvalg av ”u-landsvarer”, så sant disse er ansett for å ha kommersielt potensial her i Norge. Kombinert med få føringer for fattigdomsreduksjon i handelssamarbeidet framstår Norad som politikkløs på området. Men det å ikke ha en politikk er selvfølgelig en politikk i seg selv. Gjennom å ikke mene noe, så gir Norad legitimitet til at godhetsretorikken som mange av ”u-landsvarene” er omgitt av kan blomstre fritt. Det etterprøves ikke i særlig grad om markedsføringens gode budskap faktisk er sant.

Isandi har drevet handel med håndverk fra det sørlige Afrika til det norske markedet i snart 10 år, og vi har således hatt god anledning til å observere nordmenns ulike begrunnelser for å kjøpe, eller ikke kjøpe, afrikanske varer. Vi nordmenn er i utgangspunktet positive, men det er slående at vi må ha en grunn for å handle afrikansk. Vi kikker etter godhetsmerkelapper som ”rettferdig”, ”fair trade” og ”non-profit”, og noen blir ekstra inspirert til å shoppe av å få høre om hvor traurig livene er for produsentene. Vi vil jo så gjerne hjelpe.

Begrepet skikkelig betalt er en gjenganger. Spør du hva som legges i begrepet, så vil nesten alle svare at skikkelig betalt er å kunne spise seg mett og sende barn på skolen. Kvalitetsaspektet på maten og skolen trekkes sjelden fram, langt mindre det å sitte igjen med overskudd etter at man er skikkelig betalt. Jeg undres: Hvor har den norske forbruker lært denne retorikken? Survivalist level kalles den slags betaling i håndverkskretser i det sørlige Afrika og er et fy-ord, fordi det som regel virker fattigdomskonserverende. Ofte blir afrikanske produkter likestilt med norske godhetsvarer og godhetsinitiativ. Det er vanskelig å forklare overfor en dyktig afrikansk håndverker hva nordmenn egentlig tenker om henne, når hennes produkter markedsføres på samme ”godhetskonto” som tiltak rettet mot norske utsatte grupper, så som prostituerte rusmisbrukere. Godhetsretorikkens farligste effekt er at den ”klientelliserer”. Det gir intet bærekraftig handelssamarbeid..

Den mest brukte merkelappen er ”rettferdig handel” – fair trade. Det ser ut til å råde en oppfatning om at all handel med ”grasrota” i Afrika automatisk er rettferdig. Det er mye man kan si om Isandis og andres handelssamarbeid, og mye er bra, og visst virker det ofte fattigdomsreduserende, men spesielt rettferdig er det ikke. Jeg har ikke møtt en eneste håndverker i det sørlige Afrika som mener at hans eller hennes handelsmuligheter med utlandet kan klassifiseres som rettferdige.

Nå kan man jo si at det er ØNSKET fra oss bevisste forbrukere i Vesten om en rettferdig handel som er det avgjørende her, og man kan også muligens si at det er MER rettferdig enn annen handel vi i Vesten bedriver. Men skal våre ønsker og våre referanser være førende for hva vi kaller et handelssamarbeid? Begrepet ”rettferdig handel” kommer fra de frivillige organisasjonene, der man er vant med store målsettinger og kraftige uttrykk. Det virker samlende og motiverende. Faren er at slike målsettinger, når de blir gjentatt mange nok ganger, oppfattes som sannheter. Det er tvilsomt om handelsstanden selv ville ha lansert et slikt begrep. Man vet at man ville bli etterprøvd i hht kjøps- og markedsføringslover. Det kunne fort blitt dyrt.

Det er vi i de øverste leddene i verdiskapingskjeden og alle vi som snakker på vegne av de fattige, som driver med merkelapper. Jeg har fortsatt til gode å møte en håndverker som har bedt meg om å gi produktene hun lager en merkelapp som uttrykker at dette er rettferdig, eller som beskriver deler av livet hennes som helt klart tilhører privatsfæren. Hun ønsker ikke en merkelapp for at vi bedrestilte skal ha god samvittighet. Hun ønsker likeverdige markedsmuligheter. Hun ønsker ganske enkelt rettferdighet.