Folkelig og klar tale fra Afrika

Kong Harald har vært i Italia og tydeligvis sett litt av hvert – som har fått ham til å uttale at ”Europa kan jo ikke ta i mot hele Afrika.”

Noen synes at dette var ikke spesielt klokt formulert, men innvandrings- og inkluderingsminister Sylvi Listhaug synes på sin side at dette var helt flott, at hun er enig med kongen og setter pris på folkelig og klar tale.

Nå kan det hende at kong Harald og Sylvi Listhaug kjenner mange flere afrikanere enn meg, det kan absolutt hende.  For alt jeg vet kan de begge ha forsket på dette temaet over lang tid, slik Sylvi Listhaug denne uka har opplyst oss om at hun har gjort, ettersom hun vet svaret på årsakene til at unge enslige asylsøkere kommer til Norge. Forskningsmetoden hun har brukt, som trumfer all annen forskning, er gangetabellen kombinert med å selv ha besøkt et par asylmottak og snakket med de som jobber der.

Men altså – jeg drister meg til å si, med bakgrunn i min egen forskning basert på den nå anerkjente *) Listhaug-metoden, altså – jeg drister meg med følgende folkelige og klare tale tilbake til Hans Majestet og Statsråden:

 Hele Afrika har ikke planlagt å komme til Europa.

 Jeg har opp gjennom årene snakket med en del afrikanere, i Afrika. Jeg har riktignok ikke snakket med alle de 1,2 milliardene som bor på det afrikanske kontinentet,  men la oss si et par tusen så langt. Vi snakker om småprat – eller forskning, alt etter som man ser det – over en periode på snart 25 år. Ingen av mine informanter har ymtet frampå at de kunne tenke seg å komme til Norge, eller til Europa, for å bosette seg der.  Tvert imot, de vil alle helst bo i Afrika, dersom det var sånn at de måtte velge. Min forskning viser at afrikanere, som folk flest, også vil bo der de har røtter, slekt og venner.

 Konklusjon: Det er ingen overhengende fare for at Norge eller Europa må ta i mot hele Afrika.

Dette til orientering.  Fint om noen kan videreformidle disse forskningsresultatene og den folkelige og klare talen fra Afrika til Hans Majestet og Statsråden.

 

*) jeg legger her til grunn at Regjeringens politikk kun baserer seg på anerkjente forskningsmetoder og -resultater.

På utrygg is

Et eller annet sted på loftet står en eske med mine skolebøker fra grunnskolen. En av bøkene er stilboka fra klasse 8a, Mesterfjellet skole i Larvik. I denne A5-boka med linjer finnes stilen ”På utrygg is”. Skrevet for hånd, med blått blekk. Som ikke var enkelt, for jeg er keivhendt. Og alle som er keivhendt og har prøvd å skrive med blekk, vet hvor vanskelig det er. Eller var. For ingen håndskriver stiler lenger med blått blekk.

Men den gangen håndskrev vi altså stiler med blått blekk. Slik jeg husker det, så skrev vi mange stiler – vi skulle øve oss på samfunnsanalyse, argumenterende oppgaver, dikttolkning og fortellende noveller. Blant annet. ”På utrygg is” var antakelig ment å være en fortellende novelle. Norsklærer Nyseth hadde vel sett for seg at vi skulle skildre en vinterdag på skøyter på Farris-vannet, eller noe sånt.

Jeg skrev ikke om dårlig is på Farris-vannet. Min tolkning av oppgaven var en svært dramatisk beskrivelse av hvordan en imaginær is i Europa hadde begynt å smelte og å sprekke opp – og i det store dypet under isen befant det seg et folkehav av flyktninger og fattige fra resten av verden – som dunket i isen og laget sprekkene større, samtidig som nedsmeltingen pågikk. Og jeg kan fortsatt huske en av setningene fra stilen: ”De spurte ikke, de tigget ikke – de KREVDE å få ta del i vår velstand og vår trygghet….” Visstnok hadde det kommet forvarsler om denne nedsmeltingen og om folkene som var under isen, men Europa hadde ikke brydd seg. Og nå ante Europa ikke hva de skulle gjøre, og fikk panikk. Og samtidig – dette måtte jo Europa ha skjønt ville komme, før eller seinere. Hvorfor i all verden hadde man lukket øynene? Dette var selvforskyldt.

Skrev jeg altså på midten av 70-tallet. For 40 år siden.

Nå hadde det selvfølgelig vært helt fantastisk dersom jeg kunne påberope meg å ha vært ualminnelig framsynt i en alder av 14 år. Ikke bare forutså jeg flyktningkrisen og migrasjonsbølgen, men også klimakrisen. En kommende profet fra Larvik. Men jeg var selvfølgelig ingen profet – for jeg hadde jo ikke sittet og tenkt dette ut helt selv. Et eller annet sted hadde jeg snappet opp tematikken.

I høst har jeg prøvd å huske hvor jeg fikk dette fra – og jamen meg, en dag var det der: Speiderbladet. Jeg var KFUK-speider på den tida, og en ekte speider leste Speiderbladet fra perm til perm – og jeg hadde fått med meg artikler om uland og fattigdom og økte forskjeller, og om opprør som måtte komme. Som jeg skrev om til Europas smeltende og utrygge is. (her jeg sitter nå har tanken slått meg: Kanskje metaforen om is dukket opp allerede i Speiderbladets artikkel – slik at hele stilen min egentlig bare var et slags utbroderende plagiat?? )

Jeg har tenkt på denne skolestilen når noen prøver å late som om flyktninger og asylsøkere ble et problem for Norge først etter at Stortinget vedtok å motta de berømmelige 8.000 på forsommeren. Det er tull. Når en nokså ordinær tenåring fra en liten by i Norge skrev om migrasjonsbølger for 40 år siden, inspirert av ting hun hadde snappet opp i datidas blader og publikasjoner, så er jo ikke dette en ny problematikk. Det har vært en problematikk lenge. Veldig lenge. At vi har valgt å ikke ta innover oss at økte forskjeller, sosial uro, konflikter og krig i en stadig mer globalisert verden også får konsekvenser for oss i Norge, er jo ikke det samme som at problematikken ikke har eksistert.

Men hvordan endte stilen for 40 år siden? Saken er at jeg ikke husker. Jeg husker bare veldig godt min dramatiske skildring av kaoset og katastrofene, og fokuserte vel egentlig mest på det. Akkurat som vi gjør nå. Vi fokuserer på kaoset og katastrofe-scenariene.

Mens vi burde vært opptatt av slutten på fortellingen.

Noen mener at den eneste mulige slutten på fortellingen om den store migrasjonsbølgen er å sende alle tilbake der de kom fra. Men det er ingen slutt. For årsakene som utløser migrasjonen er jo fortsatt der. Og så er det de som tenker at slutten på fortellingen bør være at Norge kan slippe å ta innover seg alle problemene og utfordringene ellers i verden. Vi bør drive med vårt, og så får resten klare seg selv.

Det er heller ingen slutt. Eller, rettere sagt – det blir vel en absolutt slutt. På Norge.

Ingen kjenner slutten på fortellingen om vår tids migrasjonsbølge. Og nettopp derfor har ikke de som mener at dette vil ende med katastrofe mer rett enn de som mener at det kan ende godt, at verden i sum kan gå framover på grunn av dette.

En 14-åring som er mest opptatt av å beskrive katastrofe-scenarier og plassere skyld framfor å finne løsninger, er for så vidt sjarmerende og kan unnskyldes. En nasjon av godt voksne mennesker som ikke er aktivt opptatt av å finne løsninger med framtid i, er derimot ikke sjarmerende. Og kan ikke unnskyldes.