Nederlag er ikke motsatsen til suksess

Det var jo selvfølgelig et utilsiktet sammentreff – men mens jeg i dag har sittet her i Cape Town og lest kommentarer til president Zumas State of the Nation Speech, som han holdt i går i forbindelse med åpningen av  Parlamentet, så falt øynene mine på et sitat av Winston Churchill:

” Success is going from failure to failure without a loss of enthusiasm”.

Sitatet hadde i utgangspunktet ikke noe med hva jeg satt og leste om, det var rett og slett en nett-annonse. Sørafrikanerne er flinke, veldig flinke, til å lage gode reklamer, og de simpelthen ELSKER å bruke sitater og ordspill i dem.  Og jeg har plukket opp mange gode poeng, sitater og ordspill opp gjennom årene ved å se på reklame her i landet. For eksempel den svære reklamen som hang på utsida av O.Tambo-flyplassen i Johannesburg i lang tid – ”I am a slow walker, but I never walk backwards”. Det var reklame for Johnny Walker, whisky-merket, altså – og sitatet var av Benjamin Franklin. Intet mindre.  Og jeg har brukt det sitatet som slagord og oppmuntring for Isandi,  som ikke kan beskyldes for å stå for gasellevekst, akkurat – og rødmer ikke et sekund over at jeg har stjålet slagordet fra en reklameplakat for noe så lite moralsk høyverdig som whisky.

Men altså tilbake til dagens sitat.  Jeg sendte det umiddelbart til en god venn som ville forstå dybden i det, og som jeg vet ville assosiere masse med sitatet.  Som han også gjorde – og jeg tror han sendte det videre her og der – kloke ord fra Afrika, selv om sitatet ikke kom herfra, så er det her de vet å bruke det.  Eller hvem vet – kanskje Winston Churchill pønsket ut dette mens han var i Sør-Afrika, som journalist under Boer-krigen? Nåvel.

Og selv tenkte jeg at det sitatet oppsummerte egentlig situasjonen – og utfordringene –  her i landet. Mottakelsen av Zumas tale er lunken utover de svorne ANC-rekker, som vel er å vente. Heller ikke i Norge er det kjempebegeistring å spore hos opposisjonen når kong Harald har lest trontalen ved åpningen av Stortinget. Men i motsetning til i Norge, hvor ingen analyserer selve taleframføringen hos kong Harald som indikator på regjeringens bebudede politikk, så gjør man det her. I Afrika er man opptatt av stil. Så analysene  fra de mest respekterte kommentatorene sier at ikke bare var det mangel på konkret innhold fra Zumas side, det manglet også engasjement. Zuma klarte ikke å utnytte det potensialet som lå i det historiske momentum som dagen i går hadde –  på dagen 20 år siden Mandela gikk ut fra    fengselet som en fri mann. Debatten i dag har faktisk gått mer på om dette manglende engasjementet i Zumas framføring er et svakhetstegn, mer enn selve politikken og løftene han la fram.  Og dette handler igjen om 2 ting – den oppstandelse som offentliggjøringen av Zumas barn nummer 20 har skapt, og  spørsmålet om Zuma egentlig har noen visjon for sitt land. At maktkampen i ANC mellom Mbeki og Zuma faktisk kun handlet om nettopp det – maktkamp, og ikke  om politikk.

Men så sier kommentatorene videre at dette spiller for så vidt ingen rolle om ANC ikke klarer å skape jobber, avskaffe uverdige boforhold og forbedre utdanningssystemet, så lenge entusiasmen for Zuma fortsatt har gjenklang i det dype laget av befolkningen, hos folk flest.  Mange av kommentarene fra ”folk flest” på nettet bekrefter det – en skriver for eksempel at han vil stemme på ANC helt til Jesus kommer tilbake. Det er for øvrig et sitat han antakelig har plukket opp av nettopp Zuma.

Så et nederlag er ikke motsatsen til suksess –  poenget er å fortsatt være entusisastisk, tross nederlag på nederlag.  Du må beholde stilen, rett og slett. Og det er der man lurer på om Zuma nå er i ferd med å miste taket.

Men hva var sitatet egentlig reklame for?

Et lederutviklingsprogram i regi av Stellenbosch University Business School. Samme status her i landet som BI har i Norge.  Og hvordan reklamerer BI for sine kurs og studier? Tja, jeg vet faktisk ikke.  Har sant og si aldri lagt merke til noe reklame fra BI. Men den finnes sikkert. Men den er vel ikke ment for å skape assosiasjoner. Eller entusiasme. Den skal vel skape resultater, tenker jeg. Hva nå enn det er.

Triller Zuma barnevogn?

I kveld har jeg sett Invictus,  Clint Eastwoods film om Nelson Mandela og rugby-VM i Sør-Afrika i 1995. Veldig feelgood, på ekte Hollywood vis. Å, så vakkert det landet er! Og historien som filmen handler om, er vakker. Mandela som engasjerer seg personlig i landslaget i rugby – Springbok – som tradisjonelt var sporten for hvite, først og fremst afrikaans-talende, mens fotball er for svarte (og cricket for indere og engelskmenn). Rugby-VM ble stående som et symbol for forsoning mellom svart og hvit i det post-apartheide unge demokratiet. Alle – svarte som hvite – heiet på Springbok, og de vant – og en hel nasjon vant. Regnbuenasjonen var en realitet. Og Mandela hadde en stor del av æren for dette.

Fint å bli minnet om dette. Gjev kveld, med andre ord.

I en scene i filmen blir Mandela spurt av en av sine livvakter om hvordan familien hans har det. Den hvite livvakten er ikke helt oppdatert på at akkurat det spør man ikke Mandela om. For alle vet at han er ensom, separert fra Winnie og savner et slags normalt familieliv med kone, barn og barnebarn – som han egentlig aldri har hatt. Så Mandela blir såret av spørsmålet.

15 år  seinere har Sør-Afrika en president som til de grader har familie. 5 ekteskap har Jacob Zuma inngått så langt – p.t. 3 koner og nr 4 er rapportert underveis. Og i helgen kom nyheten om at han har fått sitt 20. barn. Dette er en datter, som er født utenfor disse 3 ekteskapene – mor er datter av lokal fotballstorhet som eier storklubben Orlando Pirates og ellers involvert i fotball-VM. Moren er ikke helt ung – 39 år fraskilt 2-barnsmor (nå 3 barn) med god utdannelse og god jobb – så damen vet jo hva hun driver med, får vi anta.

Og du verden som det debatteres på nettavisene. Og folket er splittet, for å si det forsiktig. Og egentlig deprimerende lesning -for skillene er veldig stereotype – «vi lar oss ikke fortelle av vesten på hva som er riktig og Zuma må vi respektere for det ligger i kulturen vår» på den ene siden, og «vi er en banan-republikk som hele verden ler av og dette landet går til helvete – hva-var-det-vi-sa og jeg emigrerer til Australia».

Og dette emnet engasjerer mye mer enn Zumas bryllup  med kone nr 3 for noen uker siden. For nå debatteres hiv/aids-epidimien i lys av dette – for hva slags signal sender Zuma egentlig? «Stick to one partner» har jo aldri vært aktuelt for Zuma, og nå kan man heller ikke si «stick to your wives», og heller ikke «use a condom when not sticking to your wives».  Det er jo interessant å legge merke til at mange av de som mener at de ikke kan dømme Zuma fordi han er en opphøyd person i deres kultur, som de derfor av den grunn må se opptil, også mener at han ikke kan avkreves noe mer moral enn andre. En slik logikk er jo ikke bra for et demokrati, uansett hva man mener om saken. Andre er opptatt av at Zumas omfangsrike familie koster skattebetalerne mye etterhvert – og hvor skal dette egentlig ende? Et kreativt svar på en slik bekymring var en som mente at det var ingenting å bekymre seg for, for nettopp hennes skattepenger gikk nemlig til hus for de husløse og mat for de sultne og veier for alle. Det var skatten til de griske bankene og forsikringsselskapene som betalte Zumas utgifter.

Og alt dette mens vi her i Norge har en debatt gående om fars- og mannsrollen i et feminisert samfunn. Visstnok inspirert av Knausgård-bøkene. I vår debatt handler det påfallende mye om barnevogntrilling, om det noensinne kan bli maskulint.

De har jo en tilsvarende debatt i Sør-Afrika – men der handler ikke debatten om barnevogntrilling, akkurat.  Der handler den om menns avmakt, som skapes i møtet mellom tradisjon og modernitet  i et samfunn der arbeidsløshet og fattigdom er normen og ikke unntaket. Og der handler debatten om hvorfor Sør-Afrika har en av verdens dystreste statistikker på hjemmebasert vold og voldtekter. Så mens vi i Norge har en mannrolledebatt som likner til forveksling en ordrik nevrotisk Woody Allen-film, så er debatten i Sør-Afrika, som så mye annet i det landet – mer eksistensiell, vondere og vanskeligere – men desto mer viktig. For hele verden.

Jeg tror vi kan slå fast at Zuma nok ikke triller barnevogn. Og jeg tror ingen i Sør-Afrika er så veldig opptatt av at han skal gjøre det heller. Når landets president har 20 barn, så dreier debatten seg om litt andre sider ved det å være mann.