Isandi har fått ny hjemmeside

Dette har livet som forretningskvinne lært meg: Så sant du ikke har svære budsjetter som gjør at du kan få andre til å gjøre noe for deg og du har råd til at disse kan holde på HELT til du er 100% fornøyd , så gjør det sjøl. Selv om de du betalte for jobben er mye flinkere enn deg og faktisk kan det de skal gjøre. Gjør det sjøl.

Det blir fortsatt ikke perfekt, men i det minste har du ikke betalt masse penger for noe du ikke liker. Og følgelig ikke kan leve med i lengden. For når du har noe du ikke liker, men absolutt trenger, så må du enten begynne å like det, eller så må du skaffe deg noe nytt. Les videre

Om vekst og utvikling

Jeg har tilbrakt helga sammen med mine barn, og vi har snakket mye om vekst. Eldstemann har nettopp tatt steget fra studier ut i arbeidslivet, yngstemann har noen studieår igjen. Ingrid og Nils tilhører den generasjonen som mener at de ikke kommer til å få det materielt bedre enn sine foreldre. De mener at veksten uungåelig vil måtte stoppe opp, for det kommer rett og slett ikke til å kunne fortsette, slik ting er nå. Så vi har snakket om hva det vil bety i praksis.  Og om forholdet mellom vekst og utvikling.

For det er ikke sånn at vekst er det samme som utvikling. Les videre

Struts!

Hos Isandi i Oslo er nå den årlige leveransen av telysestaker i strutseegg i hus. I Vondeling jobber de på harde livet for å lage nok strutsefjær-engler til norske kunder. Og i dag har jeg vært i kontakt med Hui-a khoe-prosjektet i Kalahari-ørkenen angående smykker i strutseegg-paljetter, som vi planlegger å ta med i Isandi-kolleksjonen 2011. Så da tenkte jeg det kunne være på sin plass med litt strutserelaterte bilder.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Hvorfor må Flyktninghjelpen lyve?

Og nå noe virkelig stusselig.

«De fattige har dere alltid i blant dere», sa Jesus. Og det er ingen som har tatt Jesus mer på ordet enn norske bistandsorganisasjoner, religiøse eller ikke. De jobber hardt og nidkjært for at den norske befolkning ikke må tro noe annet.  Og for å være tro mot sin plikt til å minne oss om de fattiges eksistens, så har de utviklet et passende vokabular, særlig knyttet de fattige langt borte. Og dette vokabularet tar de fram og lufter med jevne mellomrom.

Her er en historie om det: Les videre

Calling Joe

Dette er Joe Mapfuno. Han er en av de mellom 3 og 5 millioner eksil-zimbabwere som bor i Sør-Afrika – der de aller, aller fleste har krysset grensen av politiske og økonomiske grunner. Joe holder til i Cape Town-området og eier og driver firmaet JoJoWires, som lager produkter i ståltråd for først og fremst utendørsbruk, ofte med «rusted finish».  Joe har utviklet en røff og særegen stil på produktene sine, med såkalt «coiling» av ståltråden, der mye sveising og muskelkraft er involvert, og der all produksjon foregår utendørs. Alle som jobber hos Joe er eksil-zimbabwere – selv er han i Sør-Afrika på 16. året. Reiser hjem sånn omtrent en gang i året, for å besøke sin gamle mor – og for å bringe håp til storfamilien hjemme, i form av penger, mat, klær og ting.

Joe og hans folk er ikke unike i håndverksindustrien i Sør-Afrika – det er mange tusen eksil-zimbabwere som livnærer seg på håndverk, særlig ståltrådkunsten, og de er sett på som de absolutt dyktigste innen det faget. Jeg skrev om Joe her på Craftprat i 2008, i forbindelse med  mai-opptøyene i 2008. Joe hadde da hentet ut sine folk fra township’ene rundt Cape Town på en lastebil og fått brakt dem i sikkerhet hjemme i sin overfylte 2-roms leilighet.  I was just indirectly affected, som han sa på sitt rolige vis, på mitt spørsmål om hvordan xenofobien påvirket ham og hans virksomhet – og så ville han ikke snakke noe mer om det. I ettertid har jeg tenkt at det kanskje var fordi han ikke ville framstå som en som klaget, og at han rett og slett synes det var vanskelig å snakke om «black brothers against black brothers» med meg, en totalt utenforstående. «Keep it in the family», tross alt.

Et halvt års tid seinere, mot slutten av 2008, fortalte Joe meg om sin nye plan. Den gikk ut på å flytte ut av Cape Town, ca en times kjøretur nordover langs kysten, til en nyetablert settlement, Chatsworth. Her ville han flytte både familien og bedriften. Og det har Joe gjort – sammen med andre eksil-zimbabwere. Jeg har tenkt at det nok ikke er helt tilfeldig at de har valgt dette stedet langt av gårde fra Cape Towns township’er, selv om de alle må ta til takke med ganske så spartanske boforhold i midlertidige skur, i påvente av å ha råd til å bygge hus. Men de er driftige, zimbabwerne i Chatsworth – og jamen har de ikke fått på plass et lydstudio i et av skurene, til bruk for det lille samfunnets unge musikalske talenter. Med Joe som primus motor. Her er et bilde av det, med to av karene i kwaito-gruppa The Triplets. De har nylig utgitt CD – på en svært så uavhengig label, selvfølgelig står driftige Joe bak dette også.

Da jeg hørte om zimbabwerne som forlot Cape Town mot slutten av fotball-VM av frykt for xenofobi i township’ene, tok jeg kontakt med Joe. Og som i 2008 svarer han: «I am just indirectly affected» – føler seg trygg i  Chatsworth, men klar til å hente ut arbeidskarene og venner fra township’ene rundt Cape Town, dersom det blir nødvendig. «But you shouldn’t worry», fortsetter han. «It is a black-to-black problem only».

Hva mente han egentlig med det utsagnet? På den ene siden er det  jo riv ruskende galt det han sier. Det er klart at dette ikke er et «black-to-black problem only». Og det er som om Joe prøver å roe meg ned, så ikke jeg skal være redd for å komme til Sør-Afrika. Og det liker jeg definitivt ikke å høre. Etter alle disse årene med samarbeid – og så tror Joe at jeg er redd for å dra til Sør-Afrika, at jeg kjøper utenlandsk medias versjon av landet og dets problemer? Eller – kanskje han bare snakker av erfaring? At det blir sånn, nå som fotball-VM er over og verdens lyskastere ikke lenger er rettet mot Sør-Afrika, at da må Joe og de andre afrikanerne på gjestevisitt i Sør-Afrika – selv om den har vart i 16 år – møte det som kommer, dersom det kommer. Som de alltid har gjort. For Joe vet mye om det å være 2. rangs borger, hvor enn han er, både i sitt eget land og i andre land. Så det han vel antakelig sier er at det kommer jeg aldri til å forstå hva vil innebære. Og dessuten, hvor mye bryr jeg meg – egentlig? Når alt kommer til alt?

Vi har alle ansvar for vårt eget liv, sier vi så kjekt her i velferdslandet Norge. Men noen her i verden har mer ansvar enn andre. Zimbabwere – og de aller fleste andre afrikanere – tilhører helt klart den gruppa. Og spør du meg, så slår de knock-out på nordmenn flest når det gjelder å ta ansvar for eget liv.

Helt til slutt – et bilde av noe hva Joe lager. Produktene hans – og særlig dette kjempehjertet – har vel vært i de aller fleste norske interiørblader. Her ser du det brukt som del av det norske klesmerket Ti-Mo sin sommerkolleksjon 2010. Anne Helene Gjelstad er fotografen.

Fint, ikke sant?

Jeg har jo som prinsipp at jeg ikke skal blande noe særlig kommers inn i denne bloggen, altså lite egenreklame for Isandis produkter. Men nå gjør jeg et unntak. For Joe vet at jeg skriver dette blogg-innlegget om ham – og han vil ikke like det, dersom jeg ikke reklamerer for produktene hans. Som han sier: We are first and foremost doing business.

For til syvende og sist er det denne merkelappen Joe ønsker å ha hengende ved seg:

Joe Mapfuno, en av det sørlige Afrikas dyktigste og mest innovative ståltrådkunstnere.

Så her er et annet bilde – tatt i Oslo i går, og en variant med eføy, som vi har stående hos Isandi for tida. Kongekrone fra JoJoWires. Passer ingen kjente hodestørrelser. Men passer alle hager og balkonger. Laget av kongen av ståltråd. Her får du kjøpt den – og andre av Joes produkter.

Og altså laget i et nytt lite lokalsamfunn, der alle fortsatt kun bor i skur. Bestående kun av eksil-zimbabwere, langt nok unna Cape Towns urolige townships. Her hvor man bare er  indirectly affected.

________________________________________________

Mer om fremmedhatet i Sør-Afrika i  forrige innlegg: Hva gjør folk flest etter 11. juli?

Tilbake til Craftprat

Altså – det tok over ett år før jeg kom tilbake hit. I mellomtida har Isandi fått ny nettside, som vi nå jobber VELDIG med å få over til engelsk. Og så har det vært mye reising – og mye tankevirksomhet omkring Isandis vei videre – strategi er det vel det kalles. Strategi framstilles fra noen som rein plankekjøring med rasjonalitet i sentrum, så lenge du har den rette verktøykassa så kommer du fram til det beste og eneste løsningen. Min erfaring er at det er alt annet enn rasjonelt, og verktøyene du trenger er ikke funnet opp, og løsningene er ikke i entall. Mye smerte i beslutninger, rett og slett. I «Trollvinter» av Tove Jansson er det en passasje om Mumitrollet som begir seg ut i den ukjente  og uopplevde vinteren på egenhånd, mens mamma og pappa og alt det trygge og kjente blir igjen. Men Mumitrollet bestemmer seg skjelvende for å dra ut i vinteren, med følgende begrunnelse: «En beslutning er tatt. Og det er alltid en god ting».

Og en beslutning er å begynne med Craftprat igjen. Har «varmet» opp på den nye nettsida i en måneds tid, og nå bruker jeg romjulen til å flytte disse småsnuttene over hit til Craftprat. Tja, dette er vel egentlig ikke noe å skrive hjem om.