Greitt å vite litt om: Orania. Der hvite kristne alltid er best. Og flest.

Så kom jeg meg av gårde til Cape Town. På veien fikk jeg med meg en kronikk i Aftenposten – Lærdom av terroren, skrevet av redaktøren  for nettstedet «HonestThinking», Ole Jørgen Anfindsen. Essensen i kronikken synes å være:

(sitat) » Ikke alle kulturer er like verdifulle, og noen er på kollisjonskurs med verdier som er sentrale i Vesten. Fortsatt masseinnvandring fra slike kulturer vil nødvendigvis gi opphav til stadig økende spenninger og motsetninger. Mange av oss ønsker å forhindre en slik utvikling, og mener det er behov for justeringer i innvandrings- og integreringspolitikken.»

De verdiene som Anfindsen refererer til som sentrale i Vesten er vel antakelig kristne europeiske verdier, og «slike kulturer» – som altså ikke er like verdifulle – er islam. Og de kristne europeiske verdiene må altså beskyttes mot mindre verdifulle kulturer. At Anfindsen mener dette, er jo gammelt nytt. Så det er ikke Anfindsens meninger dette blogginnlegget skal handle om. Det skal mer handle om Anfindsens mulig drøm om det norske ideal-samfunnet. Les videre

Hva det hele dreier seg om – i kroner

I morgen torsdag åpner Gave- og Interiørmessa på Lillestrøm, og Isandi er til stede  på 3. året  med stand fylt av produkter fra leverandørene våre.

Vår største leverandør heter Vondeling Optel Craft – som lager engler  i  ståltråd og strutsefjær, ispedd en perle her og der.  Noen av disse englene er i bannerbildet her på Craftprat – og enda flere av dem er på dette bildet –  skredderbysten med skjørt i strutsefjærengler er en sentral del av standen  vår på Lillestrøm. Bildet er tatt fra «prøve-oppsett» på kontoret i forrige uke.

I 2009 solgte Isandi litt over 7.000 engler fra Vondeling, og i år har vi som mål å selge 11.000. Det er nemlig slike volumer man må opp i, dersom man kan skal kunne ha sine ord i behold om at handelen skaper heltids arbeids-plasser med en inntekt det er mulig å klare seg på, og at håndverksproduksjonen ikke bare er  sysselsetting som genererer kun en liten bi-inntekt.

Les videre

Die Antwoord: Bilkræsj-musikk

I think our style of music is like … we make carcrash music. Like when there’s a carcrash, everyone looks. It’s like, kids dancing in the rain, no-one’s really paying that much attention. But when there’s an accident everyone’s checking it out, so that’s our style.

Sitatet tilhører Yo-landi Vi$$er i Die Antwoord, knyttet til gruppas intervju med Xeni Jardin etter en opptreden på Coachella-festivalen tidligere i 2010. Jeg har ikke særlig mye greie på amerikanske musikkjournalister eller amerikanske musikkfestivaler – men har fått med meg at både journalisten og festivalen er store ting, særlig dersom man skal dømme etter alle skriveriene knyttet til nettopp dette intervjuet. Uansett – har du 20 minutter eller så til rådighet, så er intervjuet vel verdt å få med seg.

Les videre

Hva gjør folk flest etter 11. juli?

I dag var jeg i en butikk her i Oslo og overhørte en samtale mellom to godt voksne damer – de kommenterte medieoppslagene knyttet til brannen på ventemottaket i Lier. «Tenk å være så lite takknemlige, etter alt hva vi gjør for dem. Nei, send dem ut. Skulle ikke forundre meg om de får opphold nå, bare fordi de har tent på asylmottaka. For min del kunne de godt ha brent opp sjøl også.»

De damene kan umulig ha sett bildet av Ernesto Alfabeto Nhamuave.

Dette er et bilde fra Reiger Park Informal Settlement utafor Johannesburg, tatt 18. mai 2008. Den brennende mannen er en 3-barnsfar ved navn Ernesto Alfabeto Nhamuave. Han var blitt satt fyr på av en rasende mobb, og døde seinere av skadene. Ernesto var innvandrer fra Sør-Afrikas naboland Mozambique, og han var offer for fremmedhat – xenofobi – som eksploderte 12. mai 2008, og som utviklet seg til 3 uker med drap, vold og plyndring av afrikanske innvandrere, deres hjem, eiendeler og deres forretninger i townships og slumbosetninger over hele Sør-Afrika.

Dette bildet viser Reiger Park, der Ernesto ble brent til døde, etter en uke med mobbens herjinger.

Etter disse ukene i mai var status 62 døde, de fleste innvandrere, mer enn 600 alvorlig skadede, 1000-vis av innvandrere hadde søkt dekning først i politistasjoner, kirker, moskeer, synagoger, samfunnshus – og deretter ble de flyttet til provisoriske teltleire, satt opp av myndighetene, som vist på bildet nedenfor – og ytterligere 1000-vis hadde forlatt Sør-Afrika. Opptøyene gjorde også at regjeringen satte inn væpnede styrker mot landets egne innbyggere, for å kontrollere situasjonen – og det var første gang etter apartheids fall at noe slikt skjedde. Landet – og verden forøvrig – var i sjokk. Hvordan kunne fremmedhat mot andre afrikanere få slik fotfeste i – av alle land – nettopp Regnbuenasjonen? Landet som selv hadde vært avhengig av andre afrikanske lands gjestfrihet under frigjøringskampen, landet som i flere tiår var selve symbolet på solidaritet, og som alle frihetselskende mennesker forbandt med toleranse og kamp mot rasisme og undertrykkelse. Landet som fikk til fredelig overgang til fleretallsstyre og demokrati. Landet som hadde Nelson Mandela.

1400 personer ble arrestert i forbindelse med opptøyene, og fortsatt er ikke alle rettsakene avsluttet, og noen har ikke kommet så langt som til en rettsak ennå, og mange av siktelsene er også frafalt, pga at de fornærmede har forlatt landet. Flyktningleirene var satt opp som en midlertid løsning, men fortsatt er leiren i De Doorns nær Cape Town ikke stengt, og det har i tiden etter 2008-opptøyene vært flere provisoriske flyktningleire som har kommet og gått, på grunn av lokale uroligheter. Sørafrikanske myndigheter valgte en strategi som gikk ut på å få immigrantene raskt tilbake til lokalsamfunnene de kom fra, samt å sende så mange som mulig tilbake til sine opprinnelsesland, i samarbeid med disse landenes myndigheter. Strategien var ikke særlig vellykket, ettersom mange av immigratene ikke hadde verken gyldige identifikasjonspapirer eller oppholdstillatelse i Sør-Afrika, og at de ikke alltid følte seg veldig velkomne tilbake, hverken i lokalsamfunnene i Sør-Afrika eller i sine egne land. Resultatet var at myndighetene måtte love at ingen skulle bli deportert mot sin vilje, selv om de manglet de nødvendige papirene.

Men – hvem var de som stod bak opptøyene, hvem var det de angrep – og hvorfor?

Nettet er full av diskusjoner og rapporter om temaet – noen litt mer tvilsomme enn andre, for å si det forsiktig. Og det er jo heller ingen enkle svar her, det er komplekse sammenhenger og forklaringer – og ulike fagmiljøer er heller ikke enige. Men, hva det ser ut til å være enighet om, er at de som i utgangspunktet stod bak opptøyene var en avgrenset gruppe voldelige kriminelle, men som lykkes i å fyre opp flere, såkalte «vanlige folk». Men hvorfor lot «vanlige folk» seg fyre opp?

Tja, med dagens overhørte samtale friskt i minne, så er det jo utrolig hva vi «vanlige folk» kan få oss til å si og mene, uten å helt skjønne konsekvensene av hva vi faktisk sier. Jeg tror jo overhodet ikke det er spesielt for sørafrikanere som bor i townships, og når man leser norske nettdebatter så tenker man at det kanskje først og fremst er spesielt for nordmenn å la seg fyre opp. Men altså – som bakenforliggende årsaker så trekkes fram:

1. Kamp om knappe ressurser. Mange sørafrikanere har opplevd en relativ forverring av levestandard siden innføring av demokrati, og mange føler at de ikke har fått hva de er blitt lovet – jobb, infrastruktur og bolig. Det er kamp om ressursene, særlig i de fattigste boområdene. Mange opplever at immigrantene kommer og tar del i ressurser som ikke er deres, fordi de rett og slett ikke er sørafrikanere. I ettertid har det vært mye snakk om at populistiske lokal-politikere har nøret opp under fremmedhatet, for å dekke over egen utilstrekkelighet og brutte løfter.

2. Nasjonalistisk nasjonsbygging. Det foregår en debatt om hvorvidt de høyst påkrevde nasjonsbyggende tiltakene etter apartheids fall, der fotball-VM er et av dem, var forfeilet på den måten at man ikke mer dynamisk prøvde å integrere det afrikanske – og ikke bare dyrke «det sørafrikanske.» Av politiske grunner så måtte jo Sør-Afrika holde sine grenser åpne da de ble et demokrati, etter i så mange år å ha ført en anti-afrikansk fiendtlig politikk – og man måtte forstå at dette ville gjøre Sør-Afrika til en smeltedigel også i afrikansk forstand.

3. «South African exeptionalism». Mange sørafrikanere snakker om hvor ødeleggende det har vært for landets forhold til resten av Afrika å være «verdens darlings», denne følelsen av at de er «noe helt spesielt», «vi har jo Mandela, altså er vi alle litt Mandela, og vi fortjener spesialbehandling». Deres lidelser opp gjennom historien er bedre dokumentert og har fått mer global oppmerksomhet, sammenliknet med andre afrikanske land. Bantu-undervisning, der afrikansk historie ikke var inkludert, har jo ikke hjulpet på dette. Det er faktisk ofte påfallende hvor lite sørafrikanere vet om sitt eget kontintent, for ikke å snakke om sine naboland.

4. Politiske og økonomiske forhold i Zimbabwe – og i resten av Afrika. Det strømmer daglig tusenvis av flyktninger over grensen fra Zimbabwe, flesteparten av dem illegale. De kommer til Sør-Afrika for å tjene penger, som de kan sende hjem til familien, slik at de kan overleve. Sør-Afrika har ført – og fører – en nokså ambivalent politikk vvs Zimbabwe og Robert Mugabe, man har valgt et «stille diplomati», dvs. at man er veldig forsiktig med å åpenlyst kritisere Zimbabwe og særlig Mugabe. Forsøkene på å stenge grensene og ha strengere grensekontroller er vel bare sånn halvhjertet – bortsett fra under fotball-VM, da. Zimbabwe har hatt et mye bedre (og mange vil si fortsatt har) undervisningssystem enn Sør-Afrika, noe som medfører at den jevne zimbabwer snakker mye bedre engelsk og har generelt mye bedre utdannelse enn den jevne sørafrikaner, og ofte er det også høyt utdannede zimbabwere som kommer til Sør-Afrika. Sørafrikanske arbeidsgivere vet dette, og særlig i serviceindustrien er det flere og flere zimbabwere som jobber. I tillegg har veldig mange av dem en entreprenør-innstilling som sørafrikanere ikke ser ut til å ha. Det samme gjelder folk fra Malawi, Somalia, Congo, Mozambique, dvs alle som kommer til Sør-Afrika, med ett mål: De skal jobbe for å tjene penger, fordi det ikke finnes jobber for dem i deres eget land. Og Sør-Afrika, som den største og mest åpne økonomien på kontinentet, er da et naturlig sted å prøve lykken. Det er helt påfallende – jeg har gjort litt empiriske undersøkelser og spurt sørafrikanske venner, svarte som hvite (vel, mest hvite da, i dette tilfellet) om nasjonaliteten til hushjelpene og gartnerne deres. Og flere og flere bytter ut sine sørafrikanske ansatte til fordel for en annen afrikaner. Jeg har spurt dem om hvorfor, og svaret er entydig: «De er bedre utdannet, snakker bedre engelsk og jobber mer».

Den jevne sørafrikaner reagerte selvfølgelig med avsky da bilder og reportasjer fra opptøyene dukket opp i media. På det praktiske plan mobiliserte enkeltmennesker og ulike organisasjoner innsamlingsaksjoner av klær og nødvendig utstyr for å hjelpe de som var rammet, nettdebattene og ring-inn-programmene på radio svømte over av engasjement. Politikere, akademikere, kunstnere, næringslivet – alle var engasjert i debatten, i tillegg til «folk flest»: Hvordan kunne dette skje?

(I forbindelse med opptøyene ble det startet en nettside www.xenophobia.org.za – og der er det masse informasjon å hente, med gode oppdateringer på medias dekning av xenofobiske tendenser i Sør-Afrika, samt mange sterke vitnesbyrd om hva som skjedde i mai 2008. Likeledes har engelske wikipedia en bra artikkel: Xenophobia in South Africa , som også omtaler fremmedhatet i Sør-Afrika før 2008. På nettet nå er det Mail&Guardian som følger xenophobia-utviklingen nøye.)

Men etter juli 2008 ble det stort sett stille i media – bortsett fra en eller annen rapport om at xenofobi hadde blusset opp lokalt her og der, særlig i 2009. Sør-Afrikas fokus har vært på fotball-VM og alle forberedelsene i den forbindelse, inklusive symbolske nasjonsbyggende tiltak – og man har også vært livredde for negativ publisitet som man fikk i forbindelse med mai 2008-opptøyene. Men selve årsakene til xenofobien ble jo ikke borte av den grunn – tvertimot, det strømmer stadig flere zimbabwere til Sør-Afrika, arbeidsløsheten er ikke blitt mindre, folk er misfornøyde med sine politikere på alle plan, og utdanningsnivået har ikke forbedret seg, og immigrantene er fortsatt like flinke og driftige. Så antakelig har fotball-VM bare fungert som en midlertidig buffer og kanskje til og med forsterket tendensene, fordi de har fått ulme i fred. For i de siste ukene skriver alle sørafrikanske medier daglig om at xenofobien kommer til overflaten igjen for fullt etter 11.juli, når siste VM-fotballspark er tatt – «we will get you on July 12».

Jeg hørte disse ryktene først rundt påsketider – eksil-zimbabwere fortalte at det gikk rykter om både «clean-up»-kampanjer, dvs at myndighetene kom til å sende ut alle uten lovlige papirer, samt at det kom til å bli opptøyer på samme vis som i 2008. «Men denne gangen skal vi være mer forberedt», sa de. Og på nå søndag rapporterte media om zimbabwere som forlot Cape Town i hopetall, med alle sine eiendeler, av frykt for hva som kanskje vil komme etter 11. juli. «The Exodus», som en av avisene skrev. Og i Johannesburg har så å si alle somaliere flyttet til samme område i Mayfair, slik at det er blitt en somalisk ghetto, der de kan bedre forsvare seg mot den sørafrikanske mobben. (jeg skrev om Det somaliske problem her på Craftprat i juni 2008)

Men fortsatt er det bare rykter, bortsett fra det som blir kalt «minor incidents» – en kongoleser som blir kastet av toget, en zimbabwer som blir banket opp, en somalier som får brent opp sin butikk. Men ryktene taes alvorlig – og i går var det krisemøte mellom flere ministre i regjeringen der man diskuterte tiltak for å dempe ryktene og samtidig ha handlingsplaner klare, dersom det skulle komme til opptøyer som i 2008. Men noe er annerledes nå, sier mange – denne gang står faktisk mange lokalsamfunn opp for sine innvandrer-naboer og forsvarer dem. Det fortelles om lokale borgervern og mobilisering. Og denne gang legger man ansvaret på lokale politikere som søker gevinst ved å fyre opp under fremmedhatet for å dekke over sin egen inkompetanse og manglende resultater, og man legger ansvaret på lokale forretningsmenn som ikke tolererer konkurranse fra dyktigere innvandrere.

Sør-Afrika holder pusten nå – og håpet er at «vanlige folk» ikke vil ha gjentakelser fra mai 2008. «Vanlige folk» er alltid håpet. Det er bra – og skremmende på samme tid. Jeg burde ha sagt det til damene i butikken.

________________________________________________

Bildene i denne bloggposten er i hovedsak hentet fra www.xenophobia.org.za.

Greitt å vite litt om: Nord-Koreas største eksportartikkel

Jeg synes det var veldig hyggelig med Nord-Koreas mål i kampen mot Brasil. De nord-koreanske spillerne ble jo så veldig oppriktig glade! En av Aftenpostens utsendte rapporterte om sine opplevelser som publikummer under kampen, der  han stod på tribunen sammen med en håndfull nordkoreanske supportere – som visstnok skulle være fra Namibia, i følge dem selv. Men både journalisten og de som har kommentert hans innlegg, er tvilende til det, fordi media tidligere har rapportert at det er importert egne kinesiske tilhengere til Nord-Koreas kamper, samt at det visstnok skal befinne seg japanske supportere med nord-koreansk opphav.

Jeg, derimot, er overbevist om at de er ekte nord-koreanere, og at de er kommet fra Namibia. Og grunnen til det er at Namibia er stor mottaker av Nord-Koreas største eksportartikkel: Arts & Crafts, altså kunsthåndverk. Og når jeg skriver «største eksportartikkel», så mener jeg stort, bokstavelig talt.

For Nord-Korea har spesialisert seg på å bygge monumenter gjennom selskapet Mansudae Overseas Project, og disse monumentene ser ut til å falle veldig i smak blant en del afrikanske statsledere.  Først ute var Robert Mugabe  i Zimbabwe – han bestilte monumentet National Heroes Acre, relativt stort monument, må man vel kunne si, på hele 230.000 m2.  Slik ser det ut:

Dette nasjonalmonumentet ligger utenfor hovedstaden Harare, og er altså en gravplass for helter. Det er ledelsen i Mugabes parti  Zanu-PF, det vil si Mugabe selv, som bestemmer hvem som får heltestatus. Så langt jeg har funnet ut, så er det foreløpig 50 graver der hittil, dvs. det er antall døde zimbabwere som hittil har oppfylt Mugabes definisjon av en helt:

«Those heroes subordinated their personal interests to the collective interest of Zimbabwe. They accepted and endured pain, suffering and brutality with fortitude even unto death.»

Heroes Acre brukes til div parader og arrangementer, og ved siden av mengder med sitteplasser, så består momumentet av en Evig Ild, en Obelisk og en bronsestatue av Den Ukjente Soldat – som i denne sammenheng er 3 personer, 2 menn og 1 dame. Sånn ser den ut:

På samme tid som Heroes Acre ble bygd – på begynnelsen av 1980-tallet – startet et militært samarbeid mellom Kim Il-Sung og Mugabe, i forbindelse med opprettelsen av den beryktede 5. brigaden. Ca 3.500 soldater ble trent i hemmelighet av nord-koreanere, av litt over hundre militæreksperter som ble sendt av Kim Il-Sung. Formålet med 5. brigaden var å slå ned gerilja-virksomhet og opposisjon i særlig Matabeleland – som konsekvens av bruddet i den nokså skjøre koallisjonen, både politisk og militært, mellom Mugabes parti ZANU og den andre store politiske grupperingen i det nye frie Zimbabwe, ZAPU – begge med hver sin militæravdeling fra frigjøringskampen i den gang Rhodesia. Partitilhørigheten fulgte ofte etniske skillelinjer, mellom hhv shona (ZANU) og ndebele (ZAPU) . Gerilja-virksomheten ble støttet direkte og indirekte av apartheid-styret i Sør-Afrika, og Mugabes tilknytning til det kommunistiske Nord-Korea må derfor også forstås i et slikt geopolitisk bilde. 5. brigaden var ekstremt brutal og voldelig, og opererte altså helt på egenhånd i det militære systemet, direkte underlagt Mugabe selv, selv om den pr definsjon skulle være en del av den nasjonale hæren. Blant annet brukte 5. brigaden eget sambandsutstyr. Over 20.000 sivile ble likvidert av brigaden, og fortsatt er denne delen av Zimbabwes historie fylt med masse uforløst smerte, sorg og sinne.

Nettopp 5.brigadens aktiviteter på 80-tallet er gitt som årsak til at den bebudede fotballkampen mellom Zimbabwe og Nord-Korea i forkant av VM ble avlyst. Et ganske engasjert innlegg fra Zimbabwe om dette kan du lese på bloggen North Korean Economy Watch – www.nkeconwatch.com . Jeg følger litt med på den bloggen  – ikke først og fremst fordi jeg er så veldig opptatt av Nord-Korea, men fordi det står mye om Afrika der, sånne ting som ikke fanges opp av norske medier.  Og den siste oppdateringen på forholdet mellom Zimbabwe og Nord-Korea er  altså knyttet til fotball-VM, samt en sak om salg av ville dyr fra Zimbabwe til en zoologisk hage i Pyongyang Zoo. Og dette innlegget som jeg refererte til, er usentimental, og derfor sterk lesning om hva det vil si å leve som pariakaste i den globale landsby. Her leser du det.

Men tilbake til Mansudae Overseas Project og deres kunsthåndverksprosjekter.

Namibias landsfader og første president, Sam Nujoma, er god venn med Robert Mugabe. Sam var på besøk hos Robert, og fikk se Heroes Acre. Han synes det var veldig fint, og han ville også ha maken i Windhoek – og gikk da til spesialistene på området, Mansudae Overseas Project. Og så ble Namibias Heroes Acre bygget – ferdigstilt i 2002 -og ligger på en liten høyde sør for sentrum av Windhoek. Du ser Heroes Acre veldig godt fra Katutura, tidligere township’en i Windhoek – særlig om kvelden, da bader momumentet i lys.

Her er et bilde fra Heroes Acre i Windhoek – monumentet er 286 meter langt og 134 meter bredt, med en nesten 10.000 m2 stor  parkeringsplass.

Veldig likt det i Harare, med samme konsept med Evig Ild, Obelisk og Ukjent soldat-skulptur i bronse.

I tillegg er den Ukjente Soldat i Windhoek-utgaven prikk lik landsfader og tidligere president (og fortsatt den som trekker i trådene i Namibia) Sam Nujoma. Sånn ser den ut, 8 meter høy:

Det er plass til 174 helter som skal begraves her – hittil er ikke så veldig mange graver opptatt.

Og Sam Nujoma ble så fornøyd med Heroes Acre – prislapp litt over 50 millioner Nok, pluss årlige og stadig økende vedlikeholdskostnader – at han likeså godt engasjerte nord-koreanerne til å bygge det nye State House i Windhoek, et nokså omdiskutert palass, med en total prislapp som nærmer seg en halv milliard kroner. Her er et bilde derfra – hele State House er ikke ferdig ennå, og blant annet derfor er det nord-koreanere i landet fortsatt – og det er da fullt mulig at disse har tatt en 2 timers flyturen til Sør-Afrika for å se fotball.

I tillegg har Nord-Korea og Namibia signert avtaler om samarbeid i helsesektoren – litt uklart om det er kommet i gang – i forbindelse med nordkoreansk statsbesøk til Namibia i 2008. De ble da også enige om å samarbeide om teknologituveksling. Namibia er verdens 4. største produsent av uran, og mange lurer på om ikke Nord-Koreas veldige interesse i Namibia handler om nettopp dette mineralet. Men foreløpig er det ingen avsløringer i namibisk eller annen media om et slikt samarbeid.

Nord-Korea har også vært involvert i monument-bygging i Kinshasa (DRC) og i andre afrikanske land, blant annet Botswana, Etiopia, Angola, Mosambik, Togo, Benin og Burkina Faso – og stort sett likner de alle på hverandre – det er svære bronsestatuer over falne helter, ofte tidligere og nåværende presidenter -og laget over samme lest som statuene på Heroes Acre i hhv Harare og Windhoek. De likner visstnok også ofte på Kim Il-Sung-statuer, der det egentlig kun er hodet  og klesdrakten som er byttet ut, men her uttaler jeg meg på litt gyngende grunn.

Men for tiden er det momumentet  African Renaissance i Dakar som får mest omtale, og det er blitt et kontroversielt monument i Senegal. African Renaissance ser slik ut:

Momumentet er bygget i forbindelse med 50-årsmarkeringen for Senegals uavhengighet, men pådriveren bak bronsestatuen – president Abdoulaye Wade – har ambisjoner om at den skal representere hele Afrika  og vise Afrikas framvekst som et stolt og uavhengig kontinent, klare til å ta ansvar for egen framtid og skjebne. I tillegg har presidenten vært opphengt i størrelsen på monumentet – han vil at det skal med sin nesten 50 meters høyde være Afrikas svar på Eiffeltårnet i Europa og Frihetsstatuen i USA. African Renaissance har en prislapp ca. 170 millioner NOK – og framstiller altså en mann, en kvinne og et lite barn som reiser seg fra et fjell, der barnet peker mot fremtiden. Statuen ble innviet nå i april, med mange afrikanske statsledere til stede – og igjen er det Mansudae Overseas Project som har bygget, selv om arkitekten er sengaleser. Men – Senegal er et muslimsk land – og det hadde nok ikke presidenten tenkt helt nøye igjennom. For kjempestatuen viser blant annet en naken kvinnelegg, og generelt har store deler av den muslimske befolkningen gitt uttrykk for at den hyller menneskelig kropp og er således ikke et muslimsk monument. Også den kristne minoriteten har presidenten ertet på seg, da han sammenliknet statuen med Jesus. Opposisjonen i Senegal er ikke fornøyd med verket, hverken design- eller prismessig, men presidenten er nok veldig fornøyd selv, han har faktisk krevd opphavsrett og således royalties fra billett-inntektene.

Men hva er nå Mansudae Overseas Project? Det er den internasjonale avdelingen av Mansudae Art Project – som visstnok sysselsetter 4.000 mennesker i Nord-Korea, og omtaler seg selv om verdens største kunststudio. MAP har faktisk en vestlig nettside , som du finner her, og du kan også lese om MOP her. – i en nyhetsbulletin fra Nord-Korea.

(Nord Korea har jo utviklet eget lukket internett og operativsystem, så det er jo veldig begrenset hva man finner på nettet, utgitt av landet selv)

Men tilbake til Heroes Acre i Namibia. Her en omtale av monumentet fra en namibisk turistnettside:

Many Namibians – not only from the white part of the population – find the pompous memorial quite naive, misplaced and ludicrous. One can’t help but gain the impression that the ruling SWAPO party here has erected a monument for itself. Many visitors of the memorial feel rather awkward. Nevertheless, the war memorial is worth a visit – perhaps even due to its grandiose absurdity, because it reveals a lack of African self-confidence after more than a century of humiliation through colonialism.

Jeg var på besøk hos en jeg kjenner i Katutura – Loyde, som driver en shebeen, dvs. en uformell bar, hjemme i huset sitt. Jeg uttrykte min skepsis til Heroes’ Acre mht størrelsen, utformingen og persondyrkingen, men min bekjente Loyde var ikke enig: «Det er flott at vi har et slikt stort momument som vi har bygget selv, akkurat som Europa og USA har. Og jeg ser på momumentet fra shebeen’en min hver kveld, da står det opplyst og minner meg om the struggle.» Unødvendig å si at Loyde stemmer Swapo, og kan ikke få seg til å si noe negativt om landsfader Sam Nujoma. Og jeg tror ikke jeg kan påsta at Loyde lider av mangel på namibisk selvtillit, slik turistnettstedet indikerer. «Men hvorfor kunne dere ikke bygget noe som var mer i henhold til namibisk symbolikk og byggetradisjon?», spør jeg. Det er åpenbart at Loyde ikke forstår spørsmålet, men det er vel først og fremst jeg som ikke forstår hennes tenkning. Akkurat som jeg sliter med å helt forstå hvorfor hun – i likhet med mange jeg kjenner fra svart middelklasse i det sørlige Afrika – ser ut til å elske møbler og nips som har lite med hva man vil kalle afrikansk design, kultur, tradisjon og arkitektur å gjøre, men tvertimot liker alt som er importert.

Inkludert monumenter fra Nord-Korea.

For det har ikke bare med mangel på genuine namibiske interiør- og monumenttradisjoner å gjøre, det handler ikke bare om klassetilhørighet og mangel på høyere utdannelse. Det handler ikke bare om økonomi og prislapp, det handler ikke bare om en ung nasjon uten identitet, det handler ikke bare om koloniarv og apartheids nedbryting av egen afrikansk kultur. For jeg tror det også handler om afrikaneres evne til å inkorporere og assimilere inn i sine egne høyst levende kulturer. (jfr mitt tidligere blogg-innlegg  «en kul bunad»)

Og når det gjelder monumentene fra Nord-Korea så handler det nok også en del om at de som bestiller disse monumentene ser ut til å være først og fremst godt aldrende karer som vel må sies å ha utspilt sin rolle når det gjelder å definere hva det nye Afrika kommer til være.

Wat Kyk Jy? Die Antwoord

Og NÅ om Die Antwoord.


En venn av meg viste meg i februar i år noen YouTube-klipp av en ny musikkgruppe i Cape Town – Die Antwoord. «It’s radical», sa han – som jo er et standard engelsk uttrykk her i Sør-Afrika for noe oppsiktsvekkende. Men det er ikke bare oppsiktsvekkende, det er virkelig radikalt.  Og siden den tid har jeg fulgt litt med på Die Antwoord – og jeg er ikke den eneste. Pr dato har haugevis av millioner sett deres videoer, og for tida er Die Antwoord Sør-Afrikas største kultur-eksportartikkel. Og som før nevnt – i utgangspunktet ikke helt i målgruppen for NRK P2 Jungeltelegrafens lyttere og konsert-gjengere på Oslo World Music Festival – selv om det er fra Afrika.

Die Antwoord er såkalt zef – som best kan sammenliknes med hva vi kaller «white trash». Og det er det som gjorde at jeg rota meg bort i hippe Soweto i forrige blogg-innlegg. For zef finnes ikke hipt, og det er så langt fra trendsettende som mulig i Sør-Afrika, og i hvertfall i Cape Town. For geografisk og demografisk er  Cape Town på mange måter mye ved det samme som før apartheids fall – det hippe skjer i City Bowl.  Det er ikke noe hip township a la Soweto i Cape Town, og det er definitivt heller ikke hipt på Cape Flats, der coloured-befolkingen bor, eller i de hvite fattige forstedene.

Så hva er zef? Det finnes ymse diskusjonsfora på nettet om begrepet – og som en kommenterer: Det er jo helt utrolig at afrikaans endelig har kommet med et nytt bidrag til den globale ordboka, vi er jo ellers mest kjent for ordet apartheid….

Zef  definierer en helt spesiell kultur, som utgjøres først og fremst av  fattige hvite og coloured afrikaans-snakkende folk – en slags urban underklasse. Kort oppsummert – det er  kitsch, bad taste, stygt, teit, vulgært og pinlig – og et kulturuttrykk ingen med et snev av ambisjoner ønsker å bli identifisert med. For å overføre det til norske forhold: Zef er nordmenn på fylleraid til Strømstad på Skjærtorsdag. Zef er så folkelig at det blir for mye av det gode.

I en sørafrikansk kontekst så er det jo sånn at den svarte kulturen etter apartheids fall endelig har opplevd anerkjennelse og oppsving, som preger musikk, mote, kunst og litteratur. African Renaissance var begrepet tidligere president Thabo Mbeki innførte. Den hvite kulturen har jo sin anerkjennelse – dvs. den med klare referanser til europeisk kultur, og den indiske , den jødiske og den muslimske kulturen likeså. Men så er det to grupper i det sørafrikanske samfunnet som aldri har fått anerkjennelse, mye fordi den ikke har noen røtter å vise til – og det er den urbane arbeider- og underklassen blant coloured og boere, som begge har afrikaans som morsmål. Og bare som en liten oppfriskning av kunnskapen her: Afrikaans er språket som boerne tok med seg fra Nederland, altså en slags hollandsk, som apartheid-regjeringa tvang alle sørafrikanere å ha som morsmål. Det er derfor blitt sett på som undertrykkernes språk, og Soweto-opprøret 16. juni 1976, som endret hele anti-apartheidkampen,  handlet mye om motstanden mot afrikaans. Mange trodde afrikaans ville dø ut etter apartheids fall, men det har det ikke. Språket er ekstremt rikt og uttrykksfullt, og har vist seg å være veldig seiglivet som gate- og slangspråk, og er utbredt innen kwaito (sørafrikansk rap).  Coloured og boere har altså afrikaans som morsmål fortsatt – de har jo rett og slett ikke noe annet «native language». Noen mener zef likner på kulturen i Eminem-filmen «8 Mile», men den filmen er jo blottet for humor – og zef har masse humor. Rå, riktignok.

Die Antwoord formidler altså zef – og det er bad, bad, bad. Når du logger deg på YouTube fra Sør-Afrika for å se videoene deres, så må du bekrefte at du er over 18 år – Sør-Afrika har jo alltid vært opptatt av decency og pent språk på tv. (et litt absurd fenomen, den sørafrikanske sensuren – sex og banning sensureres ganske kraftig, mens vold er ok – og det i et av verdens mest voldelige samfunn.)

Die Antwoord består av Ninja, Yo-Landi Vi$$er og DJ Hi-Tek  + div gjesteartister av alle hudfarger, størrelser og fasonger. Die Antwoord er en rap-gruppe – eller rave-rap, som de kaller det selv, men der videoene og location for videoene er like viktig som musikken. Etter sigende skal de gjøre bra sceneshow, men de startet som et internett-fenomen, ved at deres første album $O$, ble tilgjengelig gjennom gratis nedlasting på nettet.

Og det hele er 100% FAKE.

For bak Die Antwoord står først og fremst Watkin Tudor Jones, aka Ninja, som er en kjent avantgarde-kunstner, med bakgrunn i ymse rap-grupper – og også har gjort ting som å lage rare dukkefigurer for barn i filt, som naturlig del av rapgruppen MaxNormal.TV sin kunstneriske utfoldelse. (de dukkene kom omtrent samtidig som vi i Isandi drev med Shwe-Shwe Poppis, i 2007, og begge dukkene ble plukket opp av samme agent – The African Toyshop.)

I 2009 annonserte Waddy Jones at han planla et nytt performance-kunstprosjekt, der han skulle ta det folkelige i seg helt ut.  Og resultatet er Die Antwoord, som virkelig ble lagt merke til da videoen «Zef Side» ble tilgjengelig på YouTube i desember 2009, eller der omkring – og fra februar 2010 har det tatt helt av, med videoen «Enter the Ninja».  Mye er på engelsk (med afrikaans aksent) – helt klart med målsetting å komme seg utover sørafrikanske grenser og også inkludere alle ulike etniske grupper i Sør-Afrika i sitt uttrykk. Så lenge det er zef.

Alt er iscenesatt, men det kompromisses ikke på noe. For eksempel: Tatoveringene er stygge og dårlige,  men de er ekte. Og i alle intervjuer Die Andwoord gjør, så er de 100% Die Antwoord. Men det er hele tiden sånn at man ikke vet helt om de tuller, eller mener alvor. Nettet er full av diskusjoner om dette er bra musikk, om hvorvidt Yo-Landi er hot eller ikke, om hvor ekte eller hvor fake dette egentlig er, hva de egentlig mener i intervjuene sine – i det hele tatt, hva dette er som fenomen, for det likner ikke på noe annet. Og hvorfor liker vi så veldig å se på det pinlig folkelige og vulgære, er det KUN for å le? En fransk kommentator skriver at Die Antwoord er for tida verdens beste performance-kunst.

Man kan kanskje oppsummere at hensikten med Die Antwoord er at zef skal få anerkjennelse som kulturuttrykk. Eller som Ninja sier i «Enter the Ninja»: «they told me I was a loser, but look at me now – I am on the interweb.» I den grad Die Antwoord har noen hensikt. Vi vet jo ikke. De bare er. På interweb. (for de som ønsker å analysere mot mer norske fenomener – man kan helt sikkert finne paralleller i Paradise Hotel og Rikingen og ymse realityshows, om dette med «but look at me now – I am on the interweb». Forskjellen er at Die Antwoord er  fake og regissert av hovedpersonene selv, samtidig som diskusjonene på nettet om gruppa overhodet ikke er det .)

Da gjenstår det vel bare å se videoene!

For nybegynnere anbefales:

Først Zef Side:

og så Enter the Ninja:

og for de som er mottakelige for det ytterst vulgære – Taxijam – som krever bekreftelse på 18-årsgrense.

og har du god tid, så er det vel verdt å få med seg et av intervjuene med gruppa (her:Yo-Landi og Ninja):

Ja, og helt til slutt – Die Antwoord betyr  «svaret». Og hva «Wat Kyk Jy» betyr? «Hva glaner du på?». Visstnok det siste du hører blir sagt før du blir slått ned, dersom du har forvillet deg inn i en zef-bar.

En hel nettside er nå dedikert zef-kulturen, og den heter selvfølgelig: http://www.watkykjy.co.za. Men du må kunne litt afrikaans for å få utbytte av den… altså egentlig kun for zeffere, og ikke for oss kikkere og wannabees, og som ikke vet om vi egentlig synes dette er kult, men som ser på Die Antwoord bare fordi alle andre kule gjør det. Wat Kyk Jy?

Jeg oppdaget forresten nå at Svaret skal spille på Roskilde 4. juli. Og etter all denne analyseringen så kan det jo hende at Die Antwoord er som skapt for Jungeltelegrafen og Oslo World Music Festival.

_______________________________________________

se også: Die Antwoord: Car-crash music , Oppdatering fra zef-land

Greitt å vite litt om: Julius Malema

For tiden er det en 29-årig ungdomspolitiker med sterkt selvbilde og svært så rufsete fortid og nåtid, og som sammenliknes med ingen ringere enn Robert Mugabe og Idi Amin,  som er en av de mektigste menn i sørafrikansk politikk – med  klare ambisjoner om å bli landets president in due time. Hvordan er det mulig??

Mine damer og herrer – la oss presentere: The one and only Julius Malema. Eller Juju blant venner – og fiender.

Julius Malema kommer fra enkle kår, som sønn av en hushjelp og enslig mor i Seshego township i Limpopo, nordøst i Sør-Afrika. Hele hans oppvekst er nokså uklar mht når han ble medlem av ANC og når han gjorde hva, bl.a. sier han selv at han fikk væpnet opplæring i ANC da han var 13 år, dvs etter at ANC hadde overtatt makten i Sør-Afrika og all paramilitær aktivitet for lengst skulle være et avsluttet kapittel. I det hele tatt er det mye uklart omkring Julius Malema – både hvordan han har klart å bli valgt til leder av ANC Youth League, hvordan han har tjent alle sine penger, hvor mye penger han har, hvordan han har råd til en svært ekstravagant livsstil, hva han eier og ikke eier av ymse selskaper og hvordan disse selskapene har en utpreget tendens til å vinne ymse offentlige anbud, hvordan han klarer å påvirke valgresultater både her og der i ANC-apparatet, hvordan han klarer å komme seg unna både anklager om vold og medvirkning til mord, hvorfor ANC-lederskapet ser ut til å være så redd for ham, og ikke minst – hvorfor president Jacob Zuma er så villig til å beskytte ham.

Noe av forklaringen her skyldes den rollen som ANCs ungdomsbevegelse – ANC  Youth League – har i Sør-Afrika generelt og ANC spesielt. African National Congress Youth League, ANCYL, ble stiftet i 1944, av bl.a. kjempene innen sørafrikansk politikk og frigjøringskamp: Nelson Mandela,Walter Sisulu og Oliver Tambo. Seinere ledere av ANCYL har inkludert tidligere president Thabo Mbeki, og mange mener vel at de siste lederne, bl.a Peter Mokaba og Fikile Mbalula, ikke akkurat har bidratt veldig sterkt til å opprettholde den ukorrupte og ideologisk demokratiske profilen som ANCYL hadde i utgangspunktet. Peter Mokaba sies blant annet å være opphavet til den svært så kontroversielle sangen «Kill the Boer, kill the Farmer», som er en av JuJus yndlingssanger, viser det seg.

Ungdomsengasjementet i anti-apartheidkampen nyter stor og fortjenestefull respekt i Sør-Afrika, og en sentral hendelse i kampen mot apartheid var Soweto-opprøret 16. juni 1976, da ungdomsprotesten mot bantu-undervisningen startet. Og ANC har alltid lyttet til sine ungdommer, og også gitt dem reell innflytelse. Det var altså et sterkt innhold i ordene Nelson Mandela sa, med adressat til tusenvis av norske ungdommer i forbindelse med Norgesbesøket  i 1992: «A cause that is supported by youth, cannot fail».

Julius Malema ble valgt til leder at ANCYL i 2008 – etter en noe uortodoks avstemning, for å si det forsiktig. Jeg for min del må innrømme at jeg ble oppmerksom på denne unge mannen og all hans gjøren og laden for alvor først for omtrent et år siden, sommeren 2009.  Men jeg hadde fått med meg at Malema var helt sentral i den opprivende maktkampen mellom president Thabo Mbeki og Jacob Zuma, som førte til at Thabo Mbeki måtte trekke seg som leder for ANC høsten 2007, og deretter også som Sør-Afrikas president, mot slutten av 2008, før hans egentlige regjeringstid var ute. Dette skjedde på ANC-kongressen – som er ANCS høyeste organ, og som samles hvert 5.  år. Og med Mbeki ute lå veien klar for  Zuma som ny president ved valget i mai 2009. De alvorlige rettslige søksmålene mot Zuma var vel egentlig bare sett på som hindringer som han måtte komme seg forbi på veien til presidentmakten. For med støtten fra Malema, samt den mektige fagbevegelsen COSATU og SACP, kommunistpartiet, var løpet egentlig lagt. Zapiros tegning, som Zuma har saksøkt ham for 7 mill R, handler om det. JuJu er selvfølgelig med her:

ANCYLs nyvalgte leder hvilte ikke akkurat på sine laubær etter valgseieren i begynnelsen av 2008, og han og hans team har reist land og strand rundt for å møte ungdommer på grasrota, fattig og desillusjonert ungdom uten jobb og framtidsmuligheter, og som har sett lite til den forbedringen som ANC under Mandela og Mbeki lovte. Sånn sett klarte ANCYL å få til en folkelig mobilsering, som igjen betydde støtte til president Zuma både før og i forbindelse med valget i 2009. Malemas støtte var en av hovedårsakene til at Zuma vant, mener noen – og derfor har Zuma denne voldsomme lojaliteten til ham. Videre har Malema stått opp for Zuma i andre sammenhenger, i den seinere tid ikke minst i forbindelse med det mye omtalte «love child», Zumas barn nr 20, født utenfor ekteskap høsten 2009, og som eksploderte som nyhet i januar 2010, kun noen dager etter at Zuma giftet seg med sin 4. kone. Og så er det jo også sånn at Zuma har hatt noen hundre korrupsjonsanklager mot seg – noen mener 748 – og det er jo helt klart at Malema vet mye om mye av dette. I det hele tatt, Malema vet mye om alle som har makt i Sør-Afrika, og det vet han å utnytte til sin fordel.

Dessuten er jo de fleste politiske ungdomsbevegelser – uansett land – mer radikale og outspoken enn moderpartiet. Så holdningen har derfor også vært at «guttungen» vokser det nok fra seg, etterhvert som han får mer ansvar.

Så JuJu har fått drevet med sitt i noenlunde fred, som også innebefattter fri utfoldelse av sitt noe hissige temperament og ekspressive språk, ved siden av sine mer skjulte forretningsmessige affærer og aktiv virksomhet som edderkopp. Den offentlige utfoldelsen innebefatter mildt sagt uvanlige uttalelser og stadig synging av sangen «Shoot the Boer, Kill the Farmer» – i et land som fortsatt har reconcilation , forsoning, som hovedfundament for sin politikk.

De siste månedene har det virkelig tatt av – og det henger nok nær sammen med at det nærmer seg oppkjøringen mot ANCs neste kongress, i 2012, og da skal ny generalsekretær og lederskap velges, dvs det er her man reelt bestemmer om hvorvidt Zuma kan få en ny periode som president. Malema er uttalt motstander av sittende generalsekretær  Gwede Mantashe, og i det siste er man ikke helt sikker på hvor han står mht Zuma.

Så nå bruker Malema tiden godt, og sørger for å være på avisenes nyhetssider og blir kommentert og analysert opp og ned i mente, samtidig som han sørger for at uttalelsene kommer når han er sammen med «folket». Det er haugevis av uttalelser å ta av –  engelske Wikipedia har en bra og utførlig artikkel om Malema, som anbefales! Du leser den her. (faktisk så står det eksplisitt at artikkelen er sjekket for sannferdig innhold – og det skjønner man når man leser. Man kan ellers mistenke bidragsyterne for å smøre ekstra tykt på…)

Et par eksempler på uttalelser følger her:

Det første dreier seg om  en tale til studenter, der han gir en definisjon på hva som er forskjellen på en voldtekt og en ikke-voldtekt knyttet til hvorfor han mente at Zuma ble frikjent i voldtektsrettsaken mot ham:

«when a woman didn’t enjoy it, she leaves early in the morning. Those who had a nice time will wait until the sun comes out, request breakfast and ask for taxi money».

Denne ble det bråk av, og Malema ble saksøkt av Sonke Gender Group og ble i mars 2010 dømt for æreskrenkelser, og til å unnskylde overfor kvinnen som anmeldte Zuma for voldtekt ,samt betale R50.000 i oppreisning.

Og hans politiske motstandere, her parliamentsmedlem Patricia De Lille, som er leder for Independent Democrats, får stadig gjennomgå, som her:

«She must go and build her own family and be concerned about the taxes of her husband. If she has got a husband. Patricia doesn’t look like a married woman. There’s no normal man who can marry Patricia. If Patricia has got a husband, that husband must divorce Patricia and come and look for well-mannered and beautiful women in the ANC.»

Og den andre kvinnelige politiske motstanderen, Cape Towns ordfører Helen Zille (Democratic Alliance), mente han nylig at var satanist. Og så var det syngingen av «Shoot the Boer, Kill the Farmer»-sangen, som egentlig heter Ayasab’ amagwala.(feigingene er redde). Det har skapt et veldig oppstyr i Sør-Afrika, der ANC i utgangspunktet definerer denne sangen som del av kulturarven fra anti-apartheidkampen. Men JuJus kontinuerlige offentlige synging av sangen har skapt mye uro og irritasjon, og det ble faktisk en rettslig kjennelse i begynnelsen av april på at Malema måtte inntil videre ikke synge sangen, fram til Likhetsdomstolen (Equality Court) har behandlet saken. Mange jurdiske og politiske eksperter mener at det var et nokså bakstreversk – og litt latterlig – forsøk på å stoppe Malema. Et par dager etter dette ble lederen for det ekstremistiske høyrevridde og hel-hvite AWB, Eugene Terreblanche – som jo til de grader er Boer og Farmer –  myrdet nå av to av sine svarte gårdsarbeidere. Det er jo vanskelig å vise til noen sammenheng her, og ingen mener vel egentlig at så er tilfelle, men det ble jo ikke noe bedre av at JuJu bare fortsatte å synge sin yndlingssang, stadig høyere – mens resten av Sør-Afrika mante til ro og orden og holdt pusten, i frykt for at dette drapet skulle utløse en ulmende rasisme og vold, bare uker før Sør-Afrika skal arrangere fotball-VM. Og lederskapet i ANC uttalte offentlig at Malema – og ingen andre i ANC, for den saks skyld, skulle synge sangen inntil videre.

Men omtrent samtidig dro JuJu på tur. Til Zimbabwe. Og der sang han i vei, sammen med hans gode venn Robert Mugabe og hans parti, Zanu-PF, og uttalte seg negativt om statsminister Tsvangerai, som representerer opposisjonen i Zimbabwe, MDC.  Og vel tilbake i Sør-Afrika holdt JuJu en pressekonferanse, der han talt ildfullt i forsvar for Mugabe og ditto negativt om Tsvangerei og hans parti, som han mente levde fjernt fra vanlige zimbabweres virkelighet, der de flottet seg med kontorer i den posche bydelen Sandton i Johannesburg. BBCs journalist spurte da om det ikke var så at Malema selv bor i Sandton (som han gjør), og da sprakk det fullstendig for JuJu. Han skjelte BBC-journalisten ut etter noter, og kalte ham bl.a «bastard» og «bloody agent» med «white tendencies» . Alt dette finnes som video på utallige websider, som f.eks på You Tube, og det er også kommet div musikalske tolkninger av utbruddet. Enden på visa var at BBC-journalisten ble kastet ut – med Malemas ord: «Security Guard, can you please escort this thing out the room».

Først DA grep Zuma inn, og sa offentlig at nå er det nok. Politiske kommentatorer påpeker at dette skjedde fordi nå handler det om Sør-Afrikas internasjonale anseelse like før fotball-VM, og Sør-Afrikas rolle som det internasjonales samfunnets forhandler og mediator mellom partene i Zimbabwe, knyttet til den skjøre regjeringsalliansen mellom Mugabe og Tsvangerai. ANCs disiplinær-komite, som består av respekterte medlemmer i partiets eksekutivkomite, har kalt Malema inn på teppet for høring, og har bebudet at det kommer «disiplinære tiltak» mot ANCYL-lederen. Første del av høringen fant sted 3. mai, neste del 11. mai. Lite har lekket til media – i utgangspunktet nektet Malema og ANCYL for at noen som helst høring har funnet sted, men det spekuleres i om Malema muligens har lykkes i å splitte komiteen, bl.a ved å spille kortet med at komiteens medlemmer omfatter personer som i utgangspunktet er hans fiender, og på den måten få dem erklært inhabile. Det hele kan således ende nokså resultatløst med hensyn til den bebudede disiplineringen. I såfall er det nok et bevis på at Malema får stadig større makt i sørafrikansk politikk.

For tiden er Malemas hovedsak kampen for nasjonalisering av gruveindustrien i Sør-Afrika, og han snakker også mye om jordreform. Uten eiendom til jorda er din stemme intet verdt, sier han energisk til «folket». Selv om energiministeren og ANCs lederskap sier at  nasjonalisering IKKE kommer på tale, og Zuma forsikrer utenlandske investorer om akkurat det, så fortsetter JuJu med sitt, og sier: Det blir nasjonalisering av gruvene. Ikke noe mer snakk om det. På hjemmesida til ANCYL er det for tiden avstemning over hva man skal bruke gruvepengene til. Og JuJu fortsetter å dra på tur  – nå i slutten av april foretok han en studietur til Venezuela for å lære mer om nasjonalisering av Hugo Chavez.

Zapiro har selvfølgelig sine kommentarer om Malema. I den første tiden tegnet han ham ofte som en baby, med bleier, så som her:

Men ettersom det ble klart at både Malemas selvbilde og makt er omfattende størrelser, så har tegningene fått et litt annet uttrykk. Dette er den siste – legg merke til klokka til JuJu, som har vært mye omtalt. Hvordan han kan ha råd til Rolex, på bakgrunn av den lønnen han oppgir å ha? Hans svar er at det hvite dominerte media ikke unner en svart afrikaner status og velstand.

Noen mener at media bør ignorere Malema og ikke gi ham all denne spalteplassen, mens andre mener at nettopp det vil være enda mer farlig. Denne uka var JuJu å finne på Time Magazineslite flatterende 2010- liste «The world’s 100 least influentials» (som er anti-lista til den tilsvarende prestisjetunge lista over de 100 mest innflytelsesrike – og hvorfor de kaller disse for least influentials er jo litt ulogisk, men sånn er det nå) – og han omtales stadig oftere i utenlandske medier. Det finnes også en egen side med samlinger av Malema-uttalelser: www.classicmalema.co.za

Du kan faktisk følge Malema på twitter @Julius_S_Malema. Litt i tvil om han skriver de meldingene selv – den siste jeg leste var noe med Jesus. Og han har også nylig fått seg egen hjemmeside: www.juliusmalema.co.za. Litt uklart hva han har tenkt å oppnå med den, men han er jo blitt en A-kjendis i Sør-Afrika, og deltar i ymse jet-set-sirkler.

I det hele tatt, det er mye man ikke vet om Malema, og hva som egentlig foregår oppe i hodet hans. Men at han har makt, det er udiskutabelt. Hvor mye, gjenstår å se. Imens må man jo bare fortsette å stille seg spørsmålet: Hvordan er det mulig???