Greitt å vite litt om: Nord-Koreas største eksportartikkel

Jeg synes det var veldig hyggelig med Nord-Koreas mål i kampen mot Brasil. De nord-koreanske spillerne ble jo så veldig oppriktig glade! En av Aftenpostens utsendte rapporterte om sine opplevelser som publikummer under kampen, der  han stod på tribunen sammen med en håndfull nordkoreanske supportere – som visstnok skulle være fra Namibia, i følge dem selv. Men både journalisten og de som har kommentert hans innlegg, er tvilende til det, fordi media tidligere har rapportert at det er importert egne kinesiske tilhengere til Nord-Koreas kamper, samt at det visstnok skal befinne seg japanske supportere med nord-koreansk opphav.

Jeg, derimot, er overbevist om at de er ekte nord-koreanere, og at de er kommet fra Namibia. Og grunnen til det er at Namibia er stor mottaker av Nord-Koreas største eksportartikkel: Arts & Crafts, altså kunsthåndverk. Og når jeg skriver «største eksportartikkel», så mener jeg stort, bokstavelig talt.

For Nord-Korea har spesialisert seg på å bygge monumenter gjennom selskapet Mansudae Overseas Project, og disse monumentene ser ut til å falle veldig i smak blant en del afrikanske statsledere.  Først ute var Robert Mugabe  i Zimbabwe – han bestilte monumentet National Heroes Acre, relativt stort monument, må man vel kunne si, på hele 230.000 m2.  Slik ser det ut:

Dette nasjonalmonumentet ligger utenfor hovedstaden Harare, og er altså en gravplass for helter. Det er ledelsen i Mugabes parti  Zanu-PF, det vil si Mugabe selv, som bestemmer hvem som får heltestatus. Så langt jeg har funnet ut, så er det foreløpig 50 graver der hittil, dvs. det er antall døde zimbabwere som hittil har oppfylt Mugabes definisjon av en helt:

«Those heroes subordinated their personal interests to the collective interest of Zimbabwe. They accepted and endured pain, suffering and brutality with fortitude even unto death.»

Heroes Acre brukes til div parader og arrangementer, og ved siden av mengder med sitteplasser, så består momumentet av en Evig Ild, en Obelisk og en bronsestatue av Den Ukjente Soldat – som i denne sammenheng er 3 personer, 2 menn og 1 dame. Sånn ser den ut:

På samme tid som Heroes Acre ble bygd – på begynnelsen av 1980-tallet – startet et militært samarbeid mellom Kim Il-Sung og Mugabe, i forbindelse med opprettelsen av den beryktede 5. brigaden. Ca 3.500 soldater ble trent i hemmelighet av nord-koreanere, av litt over hundre militæreksperter som ble sendt av Kim Il-Sung. Formålet med 5. brigaden var å slå ned gerilja-virksomhet og opposisjon i særlig Matabeleland – som konsekvens av bruddet i den nokså skjøre koallisjonen, både politisk og militært, mellom Mugabes parti ZANU og den andre store politiske grupperingen i det nye frie Zimbabwe, ZAPU – begge med hver sin militæravdeling fra frigjøringskampen i den gang Rhodesia. Partitilhørigheten fulgte ofte etniske skillelinjer, mellom hhv shona (ZANU) og ndebele (ZAPU) . Gerilja-virksomheten ble støttet direkte og indirekte av apartheid-styret i Sør-Afrika, og Mugabes tilknytning til det kommunistiske Nord-Korea må derfor også forstås i et slikt geopolitisk bilde. 5. brigaden var ekstremt brutal og voldelig, og opererte altså helt på egenhånd i det militære systemet, direkte underlagt Mugabe selv, selv om den pr definsjon skulle være en del av den nasjonale hæren. Blant annet brukte 5. brigaden eget sambandsutstyr. Over 20.000 sivile ble likvidert av brigaden, og fortsatt er denne delen av Zimbabwes historie fylt med masse uforløst smerte, sorg og sinne.

Nettopp 5.brigadens aktiviteter på 80-tallet er gitt som årsak til at den bebudede fotballkampen mellom Zimbabwe og Nord-Korea i forkant av VM ble avlyst. Et ganske engasjert innlegg fra Zimbabwe om dette kan du lese på bloggen North Korean Economy Watch – www.nkeconwatch.com . Jeg følger litt med på den bloggen  – ikke først og fremst fordi jeg er så veldig opptatt av Nord-Korea, men fordi det står mye om Afrika der, sånne ting som ikke fanges opp av norske medier.  Og den siste oppdateringen på forholdet mellom Zimbabwe og Nord-Korea er  altså knyttet til fotball-VM, samt en sak om salg av ville dyr fra Zimbabwe til en zoologisk hage i Pyongyang Zoo. Og dette innlegget som jeg refererte til, er usentimental, og derfor sterk lesning om hva det vil si å leve som pariakaste i den globale landsby. Her leser du det.

Men tilbake til Mansudae Overseas Project og deres kunsthåndverksprosjekter.

Namibias landsfader og første president, Sam Nujoma, er god venn med Robert Mugabe. Sam var på besøk hos Robert, og fikk se Heroes Acre. Han synes det var veldig fint, og han ville også ha maken i Windhoek – og gikk da til spesialistene på området, Mansudae Overseas Project. Og så ble Namibias Heroes Acre bygget – ferdigstilt i 2002 -og ligger på en liten høyde sør for sentrum av Windhoek. Du ser Heroes Acre veldig godt fra Katutura, tidligere township’en i Windhoek – særlig om kvelden, da bader momumentet i lys.

Her er et bilde fra Heroes Acre i Windhoek – monumentet er 286 meter langt og 134 meter bredt, med en nesten 10.000 m2 stor  parkeringsplass.

Veldig likt det i Harare, med samme konsept med Evig Ild, Obelisk og Ukjent soldat-skulptur i bronse.

I tillegg er den Ukjente Soldat i Windhoek-utgaven prikk lik landsfader og tidligere president (og fortsatt den som trekker i trådene i Namibia) Sam Nujoma. Sånn ser den ut, 8 meter høy:

Det er plass til 174 helter som skal begraves her – hittil er ikke så veldig mange graver opptatt.

Og Sam Nujoma ble så fornøyd med Heroes Acre – prislapp litt over 50 millioner Nok, pluss årlige og stadig økende vedlikeholdskostnader – at han likeså godt engasjerte nord-koreanerne til å bygge det nye State House i Windhoek, et nokså omdiskutert palass, med en total prislapp som nærmer seg en halv milliard kroner. Her er et bilde derfra – hele State House er ikke ferdig ennå, og blant annet derfor er det nord-koreanere i landet fortsatt – og det er da fullt mulig at disse har tatt en 2 timers flyturen til Sør-Afrika for å se fotball.

I tillegg har Nord-Korea og Namibia signert avtaler om samarbeid i helsesektoren – litt uklart om det er kommet i gang – i forbindelse med nordkoreansk statsbesøk til Namibia i 2008. De ble da også enige om å samarbeide om teknologituveksling. Namibia er verdens 4. største produsent av uran, og mange lurer på om ikke Nord-Koreas veldige interesse i Namibia handler om nettopp dette mineralet. Men foreløpig er det ingen avsløringer i namibisk eller annen media om et slikt samarbeid.

Nord-Korea har også vært involvert i monument-bygging i Kinshasa (DRC) og i andre afrikanske land, blant annet Botswana, Etiopia, Angola, Mosambik, Togo, Benin og Burkina Faso – og stort sett likner de alle på hverandre – det er svære bronsestatuer over falne helter, ofte tidligere og nåværende presidenter -og laget over samme lest som statuene på Heroes Acre i hhv Harare og Windhoek. De likner visstnok også ofte på Kim Il-Sung-statuer, der det egentlig kun er hodet  og klesdrakten som er byttet ut, men her uttaler jeg meg på litt gyngende grunn.

Men for tiden er det momumentet  African Renaissance i Dakar som får mest omtale, og det er blitt et kontroversielt monument i Senegal. African Renaissance ser slik ut:

Momumentet er bygget i forbindelse med 50-årsmarkeringen for Senegals uavhengighet, men pådriveren bak bronsestatuen – president Abdoulaye Wade – har ambisjoner om at den skal representere hele Afrika  og vise Afrikas framvekst som et stolt og uavhengig kontinent, klare til å ta ansvar for egen framtid og skjebne. I tillegg har presidenten vært opphengt i størrelsen på monumentet – han vil at det skal med sin nesten 50 meters høyde være Afrikas svar på Eiffeltårnet i Europa og Frihetsstatuen i USA. African Renaissance har en prislapp ca. 170 millioner NOK – og framstiller altså en mann, en kvinne og et lite barn som reiser seg fra et fjell, der barnet peker mot fremtiden. Statuen ble innviet nå i april, med mange afrikanske statsledere til stede – og igjen er det Mansudae Overseas Project som har bygget, selv om arkitekten er sengaleser. Men – Senegal er et muslimsk land – og det hadde nok ikke presidenten tenkt helt nøye igjennom. For kjempestatuen viser blant annet en naken kvinnelegg, og generelt har store deler av den muslimske befolkningen gitt uttrykk for at den hyller menneskelig kropp og er således ikke et muslimsk monument. Også den kristne minoriteten har presidenten ertet på seg, da han sammenliknet statuen med Jesus. Opposisjonen i Senegal er ikke fornøyd med verket, hverken design- eller prismessig, men presidenten er nok veldig fornøyd selv, han har faktisk krevd opphavsrett og således royalties fra billett-inntektene.

Men hva er nå Mansudae Overseas Project? Det er den internasjonale avdelingen av Mansudae Art Project – som visstnok sysselsetter 4.000 mennesker i Nord-Korea, og omtaler seg selv om verdens største kunststudio. MAP har faktisk en vestlig nettside , som du finner her, og du kan også lese om MOP her. – i en nyhetsbulletin fra Nord-Korea.

(Nord Korea har jo utviklet eget lukket internett og operativsystem, så det er jo veldig begrenset hva man finner på nettet, utgitt av landet selv)

Men tilbake til Heroes Acre i Namibia. Her en omtale av monumentet fra en namibisk turistnettside:

Many Namibians – not only from the white part of the population – find the pompous memorial quite naive, misplaced and ludicrous. One can’t help but gain the impression that the ruling SWAPO party here has erected a monument for itself. Many visitors of the memorial feel rather awkward. Nevertheless, the war memorial is worth a visit – perhaps even due to its grandiose absurdity, because it reveals a lack of African self-confidence after more than a century of humiliation through colonialism.

Jeg var på besøk hos en jeg kjenner i Katutura – Loyde, som driver en shebeen, dvs. en uformell bar, hjemme i huset sitt. Jeg uttrykte min skepsis til Heroes’ Acre mht størrelsen, utformingen og persondyrkingen, men min bekjente Loyde var ikke enig: «Det er flott at vi har et slikt stort momument som vi har bygget selv, akkurat som Europa og USA har. Og jeg ser på momumentet fra shebeen’en min hver kveld, da står det opplyst og minner meg om the struggle.» Unødvendig å si at Loyde stemmer Swapo, og kan ikke få seg til å si noe negativt om landsfader Sam Nujoma. Og jeg tror ikke jeg kan påsta at Loyde lider av mangel på namibisk selvtillit, slik turistnettstedet indikerer. «Men hvorfor kunne dere ikke bygget noe som var mer i henhold til namibisk symbolikk og byggetradisjon?», spør jeg. Det er åpenbart at Loyde ikke forstår spørsmålet, men det er vel først og fremst jeg som ikke forstår hennes tenkning. Akkurat som jeg sliter med å helt forstå hvorfor hun – i likhet med mange jeg kjenner fra svart middelklasse i det sørlige Afrika – ser ut til å elske møbler og nips som har lite med hva man vil kalle afrikansk design, kultur, tradisjon og arkitektur å gjøre, men tvertimot liker alt som er importert.

Inkludert monumenter fra Nord-Korea.

For det har ikke bare med mangel på genuine namibiske interiør- og monumenttradisjoner å gjøre, det handler ikke bare om klassetilhørighet og mangel på høyere utdannelse. Det handler ikke bare om økonomi og prislapp, det handler ikke bare om en ung nasjon uten identitet, det handler ikke bare om koloniarv og apartheids nedbryting av egen afrikansk kultur. For jeg tror det også handler om afrikaneres evne til å inkorporere og assimilere inn i sine egne høyst levende kulturer. (jfr mitt tidligere blogg-innlegg  «en kul bunad»)

Og når det gjelder monumentene fra Nord-Korea så handler det nok også en del om at de som bestiller disse monumentene ser ut til å være først og fremst godt aldrende karer som vel må sies å ha utspilt sin rolle når det gjelder å definere hva det nye Afrika kommer til være.

Vuvuzela-nytt

Egentlig burde jeg nå sitte og skrive om fairtrade og Fair Trade, ettersom jeg er involvert i en debatt om temaet i Bistandsaktuelt – Norads blad – initiert etter et morgenkåseri jeg hadde i NRK i begynnelsen av april. Og nå må jeg skrive et svar til et innlegg, og bakgrunnsstoffet for det svaret hadde jeg tenkt å skrible på her på Craftprat. Men det får bli en annen dag.

For det er så mye artigere å skrive om vuvuzelaer!

Så her er litt vuvuzela-nytt:

Vuvuzela-nytt 1:

Her ser du et bilde av en dame-vuvuzela, som du kan ha i  håndveska. For  å kompensere på størrelsen, så er dette instrumentet 3-horn-i-ett, holdt sammen av en liten fotball, med munnstykke øverst. Lydeffekten blir således den samme –  minst – som for store horn. Håndveske-vuvuzela ble solgt av Isandis leverandør Iliwa fra Khayelitsha township utafor Cape Town, i forbindelse med en dame-messe de deltok på inne i byen nå i begynnelsen av mai. Bildet er fra denne messa – og håndveske-vuvuzelaen ble utsolgt på veldig kort tid. Ved siden av ser du dekorerte vanlige plast-vuvuzelas, som Iliwa-damene har dandert med tradisjonelt shwe-shwe-tekstil og xhosa-perlerbroderi. Altså ment til mer høytidelige anledninger. (norsk ekvivalent ville være en bunad-vuvuzela – ideen er herved gitt bort til norske husflidslag, vi har jo 17.mai-trompeter) Og så lager Iliwa pingviner i perlebroderi og antiloper i ståltråd og perler. De er også på bordet. Men det var altså håndveske-vuvus’ene som slo mest an den dagen – Iliwa-sjef Eunice hadde fått tak i dem på det nokså kinesiske markedet i nærheten av township’en.

Vuvuzela-nytt 2:

Det finnes Vuvuzelaer laget i alternative miljøvennlige materialer. Vi snakker om tørket tareskog, slynget på land utafor Cape Town, definert av naturen selv mht størrelse og form, og deretter påført maling. Her er noen bilder av tareskoghornet – the kelp-vuvus – fåes i en uendelig mengde dekorative varianter. Lyden er massiv – en sikker vinner i de rette kretser. Hos Isandi vurderer vi faktisk om vi skal innlemme dem i vårt vareutvalg. De er jo håndlaga.

Vuvuzela-nytt 3:

Det er ikke alle som er like fornøyd med av vuvus’ene sitt potensiale som instrument ikke blir utnyttet. Det har vært en aktiv kampanje i musikk-etnologiske kretser i Sør-Afrika, med utgangspunkt i miljøet ved Rhodes University i Grahamstown, med det formål å skulle få plasthorn-spillerne til å gjøre noe annet enn å tute tonen B. Det vil nemlig skape mer fellesskap og mestringsfølelse. To tiltak har vært prøvd:

1. Få publikum til å blåse rytmisk. «Det er jo så mye mer afrikansk».

2. Lansere ulike tone-varianter av hornene – med det mål å få til et større tonespekter i blåsingen. Og med mye øving så skulle dette nok kunne bli en hel liten melodi. Det har til og med blitt øvd på – svære plansjer på stadion, der alle med oransje horn blåser når det vises en oransje note, og alle med blått horn blåser når det vises en blå note, osv. (Det var sånne ting vi drev med i musikktimene på barneskolen i sin tid, der plasthorn var byttet ut med hhv triangel, kastanjetter og tamburin. Og vi satt konsentrerte og fulgte vår linje på plansjen – grønn, blå eller rød – og slo eller ristet i vei: gågå-løpeløpe-gågå-hvile-gågå-løpeløpe-hvilelenge-hvilelenge) Altså – dette prinsippet har da ivrige musikk-etnologer testet ut med vuvuzelaene. Bortsett fra at klasserommet og barneskoleelevene er byttet ut med fotball-stadion og fotball-publikum.

Ingen av forsøkene er rapportert å være særlig vellykka hittil.

Bad art for a good cause.

______________________________________________________________

Vuvuzelaenes folkelighet

Det er noe som heter RORG-samarbeidet i norsk bistand. Det er en sammenslåing av 42 bistandsorganisasjoner, med det formål å » utgjøre et informasjonsfaglig forum og en arena for å styrke koordinering, samarbeid, utspill og mobilisering for et bredest mulig omfang av holdningsskapende virksomhet og opplysningsarbeid om Nord/Sør- og utviklingsspørsmål i Norge.» Sitat slutt.

Sånn omtrent hver uke kommer RORG med en oppsummering av aktuelle temaer i den offentlige debatten omkring nettopp nord/sør og utviklingsspørsmål.

I dag var det tid for oppsummering og analyse av debatten rundt  fotball-VM – under overskriften: Fotball-VM med nye bilder av Afrika? Du leser det her. Og for deg som ikke gidder eller har tid til å lese det, så er oppsummering av oppsummeringen omtrent som følger: «Vi i BistandsNorge håper at fotball-VM gir et positivt bilde av Afrika, for det er det riktige å mene nå, men det er jamen meg viktig at vi skriver kronikker om temaet, så vi kan vise hvor mye vi har tenkt på nettopp det, for tenk om noen kunne tro at vi er positive til Afrika på en lettvint måte».

Og like viktig i analysen: Ikke ett ord om vuvuzelaene.

Og det til tross for at dette plasthornet er den største globale snakkis om Sør-Afrika for tida. Verden kjører debatt. Også når du søker i norske medier om hva man er opptatt av når det gjelder utenom-sportslige ting knyttet til fotball-VM, så er det nettopp vuvuzelaene. Folk stemmer på ymse nettsider for eller mot, det er Facebook-grupper, og det menes og debatteres i vei, og vi får bekrefta og utfordra alle kjente og ukjente fordommer og meninger om Afrika og afrikansk kultur.

Men siden RORG ikke har nevnt vuvuzelaene, så tenkte jeg å sjekke ut om de andre bistandsorganisasjonenes informasjonsavdelinger gjør det. Et søk på www.global.no var resultatløst i så måte.

Bistandsorganisasjonene bruker nokså mange hundre millioner per år på å være stemmer fra Afrika overfor deg og meg. De aller fleste av disse pengene får de fra Norad, med mandat om å nå bredt ut i samfunnet, både geografisk og sosialt, samt stimulere til engasjement, aktiv handling og deltakelse i demokratiske prosesser. (nokså riktig sitat slutt)

Det må jo være veldig forsmedelig for Norad at et kinesisk produsert plasthorn til 29,90 slår fullstendig knock-out på BistandsNorge mht folkelig engasjement og interesse for Afrika.

Men, jo mer jeg tenker over dette, jo mer bekymret blir jeg. For hvorfor har INGEN av de Afrika-opptatte  nevnt vuvuzela-debatten så mye som med ett ord??

Mulig svar 1: De har ikke fått det med seg.

Mulig svar 2: De bryr seg ikke om noe så folkelig og banalt.

Og jeg vet egentlig ikke hvilket svar som er verst.

___________________________________________________________

Definisjonen på en gladnyhet

Denne uka har jeg vært i Eastern Cape i Sør-Afrika, i Cacadu District, som rommer blant annet landsbyene Vondeling og Rietbron, med hvert sitt håndverkskooperativ, og begge med Isandi på kundelisten. Området der Vondeling og Rietbron ligger kalles Karoo – og det øde slettelandskapet, omgitt av majestetiske fjell, er ganske enkelt noe av det vakreste i verden. For tiden er det vinter i Karoo – ned mot kuldegrader om natta, men ganske varmt om dagen. Om vinteren blomstrer aloene, så som på bildet her.

Og når det skumrer rundt halvseks-tida ser  det slik ut:

Hverdagslivet for folk flest er ikke enkelt i Karoo, og Cacadu District er en av de fattigste regionene i Sør-Afrika. Med på turen var sjefsredaktøren og en journalist i Die Burger, Sør-Afrikas største afrikaans-avis.   Det går jo rykter i Sør-Afrika om disse to håndverksgruppene i Karoo – av alle steder –  som selger og selger og selger produkter til Norge. Hvordan er det mulig?

Så journalistene ønsket å møte både Vondeling Optel Craft og Rietbron Handcraft og Isandi – og hengte seg altså med på turen.  Vi overnattet i Willowmore, den nærmeste byen av en viss størrelse i nærheten av de to landsbyene. Det tok ikke lang tid etter  vi ankom Willowmore før det ble rapportert inn via gjestehus-verten  at det var folk i byen som gjerne ville snakke med journalistene. Om lokalsykehuset i Willowmore.

Jeg tenkte som så at det er vel et eller annet som er galt med sykehuset. Det er vel ikke bare i Norge at sykehus-reportasjer sjelden handler om noe positivt.  Særlig dersom det gjelder lokalsykehus. Og det tok ikke mange minuttene før journalisten fikk en «concerned citizen of Willowmore» på tråden. Mye prating fram og tilbake på afrikaans. Mye rynking i pannen, mye «huff og huff» – men så: «beie lekker, beie lekker». (som betyr «veldig bra») Min afrikaans er svært begrensa, så jeg ba om oversettelse, ettersom jeg ikke forstod hvorfor ting ble så beie lekker etterhvert som samtalen skred fram. Og så fortalte journalisten: «Budsjettene til alle sykehusene i Cacadu er brukt opp for i år, de har ikke penger igjen til mat til pasientene, ikke til sykepleie, ikke til viktige medisiner – og veldig redusert legekapasitet. Men her i Willowmore har de nå mobilisert slik at lokalbefolkningen bidrar med mat til pasientene, og til en viss grad til sykepleie, så langt de har kunnskap, samt at de har samlet inn penger i kirkene til medisiner. Og legene jobber masse gratis for å hjelpe til. Dette er en skikkelig gladnyhet – så denne vil jeg gjøre noe på!»

Sa journalisten. Jeg spurte hva som var så spesielt oppløftende med at helsekassene i Willowmore og i de andre småbyene i Cacadu var tomme.

Men journalisten repliserte:  «Folk i dette området har alltid blitt svikta, de har aldri opplevd å få tilgang til «basic rights». De kommer ingen vei ved å protestere – demokrati i Sør-Afrika handler foreløpig ikke om at folk flest blir hørt og sett. Men disse folka gjør noe sjøl ut av en håpløs situasjon. De tar ansvar sjøl, så langt de klarer. Og det er til syvende og sist det som gjør at det fortsatt muligens kommer til å gå bra i Sør-Afrika. Derfor er dette en gladnyhet.»

Jeg tenkte med meg selv at i såfall er det ikke bare definisjonen på en gladnyhet som er himmelropende forskjellig mellom Norge og Sør-Afrika, men også hva vi forventer av et demokrati. Og hva vi mener vi har rett på.

Dagen etter var jeg i Vondeling og Rietbron. I Rietbron sparket de fotball, oppildnet av fotball-VM. Sånn så det ut:

Klinikken i Rietbron er stengt for tida, ble jeg fortalt  – ingen penger – , så det nytter ikke å komme dit med noen fotballskader, eller noen andre skader eller sykdommer, for den saks skyld. Og i Vondeling, som ikke har noen egen klinikk, er det slutt på helsesøsteren som kommer en gang i måneden. Kassa er tom.

4 timers kjøretur unna ligger en av VM-stadionene,  i Port Elizabeth. I forbindelse med fotball-VM har sørafrikanske myndigheter garantert FIFA  helsetilbud 24/7 på høyeste faglige nivå – såkalt «top international standard» til alle som på en eller annen måte er direkte involvert i fotball-VM. Spillere, ledelse, sponsorer, dignitærer, funksjonærer og publikummere på kampene. Det er importert ekstra helsepersonell for å kunne sikre dette, ambulansehelikopterne står klare, skulle noe skje, og det er opprettet flere klinikker på alle stadionene, med alt medisinsk utstyr tilgjengelig. Blant annet. Alt betalt av Sør-Afrika – FIFA har jo ingen utgifter til fotball-VM, bare inntekter.

Det er ikke sånn at de har tatt helsebudsjettene fra Cacadu til fotball-VM. Men mens det ser ut til å være en utømmelig kasse når det gjelder FIFAs krav, så er det altså tom kasse når det gjelder folkets krav. Skjønt, krever de egentlig? Det er  jo bare å gruble videre – er Willowmores dugnadsinnsats for lokalsykehuset en gladnyhet?

Viva the grannies!

Det mest inspirerende jeg har sett på lenge – bestemor-fotballlaget i en liten landsby i Limpopo-provinsen i Sør-Afrika.

«Mafarana Gogos are the footballing grannies of a remote village in the backwoods of Nkowankowa in Limpopo Province.

Coach Sam Zulu says that many of the team members used to walk with sticks before the team started, but have now thrown them away and can run 200 metres without resting.»

Og nå noe helt annet: Waka Waka, Wank Wank

Dagens morsomste nettavislesning har vært Mail & Guardians kommentator Chris Roper. Det er mange gode – og morsomme – kommentatorer i den avisa, bl.a. Vershani Pillay, som har sin egen kolonne hver mandag.

Men altså i dag har Chris Roper analysert fotball-VMs offisielle sang – Waka Waka: This Time for Africa, som etter planen skal runge i ethvert  fotballinteressert hjørne på kloden fra omtrent nå og til lenge etter fotball-VM er over. Sangen er framført av hhv  Shakira – noen nærmere presentasjon overflødig –  og Freshlyground, Sør-Afrikas afropop/afrofusion-darlings, basert i Cape Town og politisk korrekt sammensatt av folk med ulik hudfarge og ulike nasjonaliteter (Sør-Afrika, Zim og Mozambique). Uhyre populære i regionen, særlig Sør-Afrika – og også internasjonalt etterhvert – og de har vel blitt nominert til Grammy flere ganger, så vidt jeg husker , og også vunnet MTV Europe Award.

Men altså – tilbake til Waka Waka: This Time for Africa – Chris Ropers anmeldelse av sangen finner du her, med You Tube-link. Bad art for a good cause. Enjoy.

Litt fotballsnakk

Tror jeg begynner dette innlegget med en Zapiro-tegning:

For de som ikke har fått det med seg – dersom de i det hele tatt finnes – Sør-Afrika skal til sommeren altså arrangere fotball-VM  – eller mer korrekt – 2010 FIFA World Cup.

FIFA står for «Fédération Internatonal de Football Association», og er en slags fotballens FN. Alle lands nasjonale fotball-ligaer kan være medlem, og disse har igjen mandat fra sine lokale klubber. I det hele tatt  –  på papiret er FIFA en demokratisk organisasjon. Og går du på hjemmesiden deres, så ser det jamen ut som om FIFA er til for å gjøre verden til et bedre sted – og de synes det er på sin plass å nevne, ubeskjedent nok, at de har flere medlemmer enn FN. Og dette er hva de skriver om motivasjonen bak FIFA og hvorfor de eksisterer:

«The world is a place rich in natural beauty and cultural diversity, but also one where many are still deprived of their basic rights. FIFA now has an even greater responsibility to reach out and touch the world, using football as a symbol of hope and integration.»

Hovedoppslagene på hjemmesiden om selve organisasjonen handler om politiske, sosiale og kulturelle ting, der fotballen bare er et middel for å nå større mål.  Organisasjonen er sveitsisk registrert, med hovedsete i Zürich. Men dersom du tror at FIFAs organisasjonsform og mission statement tilsier at det de driver med er en form for veldedig non-profit, der alt overskudd går tilbake til fotballens trengende her på jorden, så tar du veldig feil. FIFA handler om penger. Mye penger. Det gjør jo også FN – men der FN ikke klarer å få land og regjeringer til å betale sine kontingenter og forpliktelser, så klarer FIFA effektivt å drive inn pengene de skal ha – i tillegg til at de får regjeringer til å bla opp, ta økonomisk risiko og hoveregningen – og i tillegg til å rydde vei for dem, bokstavelig talt.

For det er dette som er det oppsiktsvekkende med FIFA – med sin kommersielle forretningsvirksomhet  har organisasjonen så stor makt at man får regjeringer til å endre gjeldende lover, kun for å tilfredsstille FIFAs krav. Dette har skjedd i Sør-Afrika i forbindelse med fotball-VM knyttet til lovgiving om IPR – Intellectual Property Rights – altså åndsverklovene. FIFA har stilt så harde krav mht beskyttelse av sine varemerker – trademarks – slik at Sør-Afrika måtte endre gjeldene lover. Og for ordens skyld – lovgivingen på dette var overhodet ikke svak eller gammeldags i Sør-Afrika i utgangspunktet. Den bare passet ikke FIFA.

Det er ikke småtterier FIFA nå eier av varemerkerettigheter i Sør-Afrika. Her er lista – direkte sakset fra de offisielle dokumentene om saken:

  • The Official Mascot
  • The Official Emblem
  • The Official Poster
  • 2010 FIFA WORLD CUP SOUTH AFRICA
  • WORLD CUP 2010
  • RSA 2010
  • FOOTBALL WORLD CUP
  • FIFA WORLD CUP
  • SOUTH AFRICA 2010
  • SA 2010/ ZA 2010
  • 2010 FIFA WORLD CUP
  • SOCCER WORLD CUP
  • WORLD CUP
  • SOUTH AFRICA WORLD CUP
  • ALL NAMES OF ALL SA VENUE CITIES WITH THE FIGURE 2010 BEHIND THEM
  • TWENTY TEN / 2010
  • WORLD CUP SOUTH AFRICA
  • Any similar derivatives and/or combinations of any of the above marks.

Varemerker fungerer slik at det er kun varemerkeinnehaveren som kan bruke disse merkene (her: ord eller kombinasjoner av ord, i tillegg til de 3 symbolene som er nevnt helt først) i kommersiell/markedsføringsøyemed. Etter at loven var endret og søknaden om varemerkeregisterering var innvilget på rekordtid, oppstod problemene. For hva skulle pressen gjøre? Det blir liksom ikke samme susen over artiklene og overskriftene når mediehusene må skrive «Velkommen til Sør-Afrika og du-vet-hva-vi-mener-arrangementet, som går av stabelen nå i året etter 2009» . Så pressen har fått dispensasjon og har inngått en del avtaler med FIFA. FIFA skjønte vel raskt at de hadde mest å vinne på det.

Lovendringen og FIFA dikatoriske makt har jo ikke gått upåaktet hen, og mange har engasjert seg i debatten om hvor hardt FIFA har tenkt å slå ned på misbruk av deres varemerkerettigheter. Og FIFA er nidkjære i den anledning og har engasjert advokater over hele landet til å ivareta FIFAs Right Protection Programme.  Og nå er de første sakene kommet på bordet – hittil er 3 selskaper saksøkt for overtredelser:

Det ene er en liten taverna i Pretoria, som hadde malt «2010 World Cup» på taket i begeistring over arrangementet, det andre selskapet het Executive African Trading og solgte nøkkelringer der det hadde sneket seg inn en liten «2010 World Cup», og det siste var et selskap som kalte seg «World Cup Homes» som drev med utleie av boliger i forbindelse med nettopp World Cup.

Og straffen? R5.000 (ca Nok 4.000) per overtredelse per varemerke, subsidiært 3 års fengsel.

Men nå – under 100 dager før turneringen begynner, intensiveres jakten. I Cape Town, som nylig er kåret til å befinne seg på den tvilsomme plasseringen som verdens 5. farligste by, målt i antall drap per innbygger, og som således har nok av utfordringer mht lov og orden , er det nå 30 politifolk sysselsatt kun med å finne business’er som ikke respekterer FIFAs varemerker. Og for ordens skyld – det er ikke FIFA som betaler for disse 30 politifolkene, den betalingen tar vertskapet seg av.

Argumentet FIFA bruker er at de må drive med dette her, for at ikke noen gratis skal kunne berike seg på det andre har betalt for. Og de andre – det er Adidas, Coca Cola, Sony, Visa, MacDonalds og Emirates og den slags. Og de har betalt opptil 1 milliard USD hver for å kunne bruke varemerkene.  Og derfor må de beskyttes mot nøkkelringer laget i en garasje i Sunnydale i Durban.

Da Sør-Afrika ble tildelt VM i 2004 var det jubel blant håndverkerne jeg kjenner. Her så man for seg hvordan lokal grasrotproduksjon kunne få sin bit av fotball-eventyret, og man satte i gang med å lage en haug med fotballrelaterte produkter. Men jubelen gikk fort over til at man holdt – og holder – pusten. For fort kom hverdagen- INGEN av de offisielle VM-produktene som turistene skal kjøpe, er laget i Sør-Afrika, og i tillegg må man altså ikke så mye som forsøke å lage noen kopier eller egne artige vinklinger på temaet som kunne være i nærheten av  FIFAs varemerker. Aldri har det vært mer midler og kurs og opplæring tilgjengelig for den jevne håndverker som nå – men alle disse opplæringstiltakene handler ikke om håndverk, men om  håndheving – av FIFA-regler. Om hva man IKKE kan gjøre, så sant man ikke har R5.000 til overs. Og det har man jo som regel ikke når man er en håndverker på grasrota.

Og dette altså i landet der nettopp grasrotas kreative uttrykk og tolkninger  av nyheter, hendelser, politikk og populærkultur er levende unikt og berikende, både for landet selv og for alle som besøker det. Besøk et lokalt marked eller en av de mange Craft-butikkene – og du vil se kreative etterapninger og tolkninger av alle slags varemerker, utført i alle slags materialer og alle slags håndverksteknikker. Og det er dette som gjør Sør-Afrika til det dynamiske landet det er, ikke bare innenfor Creative Industries-segmentet, men som nasjon.

Men nå er det FIFAs varemerker som gjelder. Og de omfatter ikke beskyttelse av  Sør-Afrikas sjel.

Jeg var nylig innom en liten landsby i Eastern Cape – langt fra fotballVMs sentrum. Der traff jeg en ihuga fotball-fan. Hun hadde laget et veggbilde i perler som hun gjerne ville selge meg. World Cup 2010 stod det. Får håpe FIFAs forlengede og godt betalte arm aldri finner fram til den landsbyen – ingen der som tjener 5.000 – i året. Men dersom de finner fram, kanskje det er å håpe at de tar med seg noen Adidas-sko og gensere, og litt MacDonalds – i deres kamp for alle som er «deprived of basic rights»?