Hva skjedde med vuvuzelaen?

Det ble jo vuvuzela-stille, bokstavelig talt, etter fotball-VM. Nå er det ikke akkurat så veldig merkelig at verden ikke har fortsatt sitt engasjement for eller mot plasthornet, – men uansett – det er jo fascinerende med en sånn svær hype – som plutselig er over. Så jeg har sjekket litt ut hva som har skjedd siden fotball-VMs slutt for vel en måned siden.

Her er litt vuvuzela-nytt:

Les videre

Hva gjør folk flest etter 11. juli?

I dag var jeg i en butikk her i Oslo og overhørte en samtale mellom to godt voksne damer – de kommenterte medieoppslagene knyttet til brannen på ventemottaket i Lier. «Tenk å være så lite takknemlige, etter alt hva vi gjør for dem. Nei, send dem ut. Skulle ikke forundre meg om de får opphold nå, bare fordi de har tent på asylmottaka. For min del kunne de godt ha brent opp sjøl også.»

De damene kan umulig ha sett bildet av Ernesto Alfabeto Nhamuave.

Dette er et bilde fra Reiger Park Informal Settlement utafor Johannesburg, tatt 18. mai 2008. Den brennende mannen er en 3-barnsfar ved navn Ernesto Alfabeto Nhamuave. Han var blitt satt fyr på av en rasende mobb, og døde seinere av skadene. Ernesto var innvandrer fra Sør-Afrikas naboland Mozambique, og han var offer for fremmedhat – xenofobi – som eksploderte 12. mai 2008, og som utviklet seg til 3 uker med drap, vold og plyndring av afrikanske innvandrere, deres hjem, eiendeler og deres forretninger i townships og slumbosetninger over hele Sør-Afrika.

Dette bildet viser Reiger Park, der Ernesto ble brent til døde, etter en uke med mobbens herjinger.

Etter disse ukene i mai var status 62 døde, de fleste innvandrere, mer enn 600 alvorlig skadede, 1000-vis av innvandrere hadde søkt dekning først i politistasjoner, kirker, moskeer, synagoger, samfunnshus – og deretter ble de flyttet til provisoriske teltleire, satt opp av myndighetene, som vist på bildet nedenfor – og ytterligere 1000-vis hadde forlatt Sør-Afrika. Opptøyene gjorde også at regjeringen satte inn væpnede styrker mot landets egne innbyggere, for å kontrollere situasjonen – og det var første gang etter apartheids fall at noe slikt skjedde. Landet – og verden forøvrig – var i sjokk. Hvordan kunne fremmedhat mot andre afrikanere få slik fotfeste i – av alle land – nettopp Regnbuenasjonen? Landet som selv hadde vært avhengig av andre afrikanske lands gjestfrihet under frigjøringskampen, landet som i flere tiår var selve symbolet på solidaritet, og som alle frihetselskende mennesker forbandt med toleranse og kamp mot rasisme og undertrykkelse. Landet som fikk til fredelig overgang til fleretallsstyre og demokrati. Landet som hadde Nelson Mandela.

1400 personer ble arrestert i forbindelse med opptøyene, og fortsatt er ikke alle rettsakene avsluttet, og noen har ikke kommet så langt som til en rettsak ennå, og mange av siktelsene er også frafalt, pga at de fornærmede har forlatt landet. Flyktningleirene var satt opp som en midlertid løsning, men fortsatt er leiren i De Doorns nær Cape Town ikke stengt, og det har i tiden etter 2008-opptøyene vært flere provisoriske flyktningleire som har kommet og gått, på grunn av lokale uroligheter. Sørafrikanske myndigheter valgte en strategi som gikk ut på å få immigrantene raskt tilbake til lokalsamfunnene de kom fra, samt å sende så mange som mulig tilbake til sine opprinnelsesland, i samarbeid med disse landenes myndigheter. Strategien var ikke særlig vellykket, ettersom mange av immigratene ikke hadde verken gyldige identifikasjonspapirer eller oppholdstillatelse i Sør-Afrika, og at de ikke alltid følte seg veldig velkomne tilbake, hverken i lokalsamfunnene i Sør-Afrika eller i sine egne land. Resultatet var at myndighetene måtte love at ingen skulle bli deportert mot sin vilje, selv om de manglet de nødvendige papirene.

Men – hvem var de som stod bak opptøyene, hvem var det de angrep – og hvorfor?

Nettet er full av diskusjoner og rapporter om temaet – noen litt mer tvilsomme enn andre, for å si det forsiktig. Og det er jo heller ingen enkle svar her, det er komplekse sammenhenger og forklaringer – og ulike fagmiljøer er heller ikke enige. Men, hva det ser ut til å være enighet om, er at de som i utgangspunktet stod bak opptøyene var en avgrenset gruppe voldelige kriminelle, men som lykkes i å fyre opp flere, såkalte «vanlige folk». Men hvorfor lot «vanlige folk» seg fyre opp?

Tja, med dagens overhørte samtale friskt i minne, så er det jo utrolig hva vi «vanlige folk» kan få oss til å si og mene, uten å helt skjønne konsekvensene av hva vi faktisk sier. Jeg tror jo overhodet ikke det er spesielt for sørafrikanere som bor i townships, og når man leser norske nettdebatter så tenker man at det kanskje først og fremst er spesielt for nordmenn å la seg fyre opp. Men altså – som bakenforliggende årsaker så trekkes fram:

1. Kamp om knappe ressurser. Mange sørafrikanere har opplevd en relativ forverring av levestandard siden innføring av demokrati, og mange føler at de ikke har fått hva de er blitt lovet – jobb, infrastruktur og bolig. Det er kamp om ressursene, særlig i de fattigste boområdene. Mange opplever at immigrantene kommer og tar del i ressurser som ikke er deres, fordi de rett og slett ikke er sørafrikanere. I ettertid har det vært mye snakk om at populistiske lokal-politikere har nøret opp under fremmedhatet, for å dekke over egen utilstrekkelighet og brutte løfter.

2. Nasjonalistisk nasjonsbygging. Det foregår en debatt om hvorvidt de høyst påkrevde nasjonsbyggende tiltakene etter apartheids fall, der fotball-VM er et av dem, var forfeilet på den måten at man ikke mer dynamisk prøvde å integrere det afrikanske – og ikke bare dyrke «det sørafrikanske.» Av politiske grunner så måtte jo Sør-Afrika holde sine grenser åpne da de ble et demokrati, etter i så mange år å ha ført en anti-afrikansk fiendtlig politikk – og man måtte forstå at dette ville gjøre Sør-Afrika til en smeltedigel også i afrikansk forstand.

3. «South African exeptionalism». Mange sørafrikanere snakker om hvor ødeleggende det har vært for landets forhold til resten av Afrika å være «verdens darlings», denne følelsen av at de er «noe helt spesielt», «vi har jo Mandela, altså er vi alle litt Mandela, og vi fortjener spesialbehandling». Deres lidelser opp gjennom historien er bedre dokumentert og har fått mer global oppmerksomhet, sammenliknet med andre afrikanske land. Bantu-undervisning, der afrikansk historie ikke var inkludert, har jo ikke hjulpet på dette. Det er faktisk ofte påfallende hvor lite sørafrikanere vet om sitt eget kontintent, for ikke å snakke om sine naboland.

4. Politiske og økonomiske forhold i Zimbabwe – og i resten av Afrika. Det strømmer daglig tusenvis av flyktninger over grensen fra Zimbabwe, flesteparten av dem illegale. De kommer til Sør-Afrika for å tjene penger, som de kan sende hjem til familien, slik at de kan overleve. Sør-Afrika har ført – og fører – en nokså ambivalent politikk vvs Zimbabwe og Robert Mugabe, man har valgt et «stille diplomati», dvs. at man er veldig forsiktig med å åpenlyst kritisere Zimbabwe og særlig Mugabe. Forsøkene på å stenge grensene og ha strengere grensekontroller er vel bare sånn halvhjertet – bortsett fra under fotball-VM, da. Zimbabwe har hatt et mye bedre (og mange vil si fortsatt har) undervisningssystem enn Sør-Afrika, noe som medfører at den jevne zimbabwer snakker mye bedre engelsk og har generelt mye bedre utdannelse enn den jevne sørafrikaner, og ofte er det også høyt utdannede zimbabwere som kommer til Sør-Afrika. Sørafrikanske arbeidsgivere vet dette, og særlig i serviceindustrien er det flere og flere zimbabwere som jobber. I tillegg har veldig mange av dem en entreprenør-innstilling som sørafrikanere ikke ser ut til å ha. Det samme gjelder folk fra Malawi, Somalia, Congo, Mozambique, dvs alle som kommer til Sør-Afrika, med ett mål: De skal jobbe for å tjene penger, fordi det ikke finnes jobber for dem i deres eget land. Og Sør-Afrika, som den største og mest åpne økonomien på kontinentet, er da et naturlig sted å prøve lykken. Det er helt påfallende – jeg har gjort litt empiriske undersøkelser og spurt sørafrikanske venner, svarte som hvite (vel, mest hvite da, i dette tilfellet) om nasjonaliteten til hushjelpene og gartnerne deres. Og flere og flere bytter ut sine sørafrikanske ansatte til fordel for en annen afrikaner. Jeg har spurt dem om hvorfor, og svaret er entydig: «De er bedre utdannet, snakker bedre engelsk og jobber mer».

Den jevne sørafrikaner reagerte selvfølgelig med avsky da bilder og reportasjer fra opptøyene dukket opp i media. På det praktiske plan mobiliserte enkeltmennesker og ulike organisasjoner innsamlingsaksjoner av klær og nødvendig utstyr for å hjelpe de som var rammet, nettdebattene og ring-inn-programmene på radio svømte over av engasjement. Politikere, akademikere, kunstnere, næringslivet – alle var engasjert i debatten, i tillegg til «folk flest»: Hvordan kunne dette skje?

(I forbindelse med opptøyene ble det startet en nettside www.xenophobia.org.za – og der er det masse informasjon å hente, med gode oppdateringer på medias dekning av xenofobiske tendenser i Sør-Afrika, samt mange sterke vitnesbyrd om hva som skjedde i mai 2008. Likeledes har engelske wikipedia en bra artikkel: Xenophobia in South Africa , som også omtaler fremmedhatet i Sør-Afrika før 2008. På nettet nå er det Mail&Guardian som følger xenophobia-utviklingen nøye.)

Men etter juli 2008 ble det stort sett stille i media – bortsett fra en eller annen rapport om at xenofobi hadde blusset opp lokalt her og der, særlig i 2009. Sør-Afrikas fokus har vært på fotball-VM og alle forberedelsene i den forbindelse, inklusive symbolske nasjonsbyggende tiltak – og man har også vært livredde for negativ publisitet som man fikk i forbindelse med mai 2008-opptøyene. Men selve årsakene til xenofobien ble jo ikke borte av den grunn – tvertimot, det strømmer stadig flere zimbabwere til Sør-Afrika, arbeidsløsheten er ikke blitt mindre, folk er misfornøyde med sine politikere på alle plan, og utdanningsnivået har ikke forbedret seg, og immigrantene er fortsatt like flinke og driftige. Så antakelig har fotball-VM bare fungert som en midlertidig buffer og kanskje til og med forsterket tendensene, fordi de har fått ulme i fred. For i de siste ukene skriver alle sørafrikanske medier daglig om at xenofobien kommer til overflaten igjen for fullt etter 11.juli, når siste VM-fotballspark er tatt – «we will get you on July 12».

Jeg hørte disse ryktene først rundt påsketider – eksil-zimbabwere fortalte at det gikk rykter om både «clean-up»-kampanjer, dvs at myndighetene kom til å sende ut alle uten lovlige papirer, samt at det kom til å bli opptøyer på samme vis som i 2008. «Men denne gangen skal vi være mer forberedt», sa de. Og på nå søndag rapporterte media om zimbabwere som forlot Cape Town i hopetall, med alle sine eiendeler, av frykt for hva som kanskje vil komme etter 11. juli. «The Exodus», som en av avisene skrev. Og i Johannesburg har så å si alle somaliere flyttet til samme område i Mayfair, slik at det er blitt en somalisk ghetto, der de kan bedre forsvare seg mot den sørafrikanske mobben. (jeg skrev om Det somaliske problem her på Craftprat i juni 2008)

Men fortsatt er det bare rykter, bortsett fra det som blir kalt «minor incidents» – en kongoleser som blir kastet av toget, en zimbabwer som blir banket opp, en somalier som får brent opp sin butikk. Men ryktene taes alvorlig – og i går var det krisemøte mellom flere ministre i regjeringen der man diskuterte tiltak for å dempe ryktene og samtidig ha handlingsplaner klare, dersom det skulle komme til opptøyer som i 2008. Men noe er annerledes nå, sier mange – denne gang står faktisk mange lokalsamfunn opp for sine innvandrer-naboer og forsvarer dem. Det fortelles om lokale borgervern og mobilisering. Og denne gang legger man ansvaret på lokale politikere som søker gevinst ved å fyre opp under fremmedhatet for å dekke over sin egen inkompetanse og manglende resultater, og man legger ansvaret på lokale forretningsmenn som ikke tolererer konkurranse fra dyktigere innvandrere.

Sør-Afrika holder pusten nå – og håpet er at «vanlige folk» ikke vil ha gjentakelser fra mai 2008. «Vanlige folk» er alltid håpet. Det er bra – og skremmende på samme tid. Jeg burde ha sagt det til damene i butikken.

________________________________________________

Bildene i denne bloggposten er i hovedsak hentet fra www.xenophobia.org.za.

God stemning og den afrikanske ekstase

Da jeg startet Isandi for en del år siden  – som altså selger håndverksprodukter fra det sørlige Afrika – så dukket det opp en reaksjon blant en del Afrika-kjennere som jeg ikke hadde forventet. De følte seg tydeligvis litt truet over at «deres» Afrika skulle være tilgjengelig for hvermannsen i Norge, og etter kommentarene å dømme var det sånn at de nærmest ønsket at Isandi ikke skulle lykkes, at vi ikke skulle klare å selge disse tingene. Selv om de kom fra deres – og mitt – elskede Afrika. Og jeg har brukt adskillig energi opp gjennom årene på å høre på folk som kan fortelle meg at visstnok selger Isandi fine ting, men selv har de mye finere ting fra Afrika. Som de dessuten har kjøpt mye billigere. I Afrika.

Når du driver med handel, så har kunden alltid rett. Så trikset for å dem til å slappe av, er simpelthen å være helt enig med dem: Ja, det er strålende at du vet om finere ting enn hva Isandi har, og så veldig hyggelig at de fineste tingene er hos deg selv, og enda bedre at du kjøpte dem billig  i Afrika og slapp å legge igjen penger hos Isandi og betale moms til den norske stat. Neida, jeg vet at du bidrar nok som det er gjennom ditt ektefølte og ærlige engasjement for Afrika, og at dette med trade not aid får gjelde noen andre enn deg. Jada, jeg vet at du jobber med alvorlige problemer i Afrika. Neida, de problemene kan ikke løses gjennom kjøp av afrikanske gardiner.

Min dyrekjøpte erfaring er: La aldri noen føle at du tar Afrika fra dem.  For da blir det dårlig stemning. Og med dårlig stemning blir det lite handel – og da hjelper det jo ikke at du har verdens fineste Afrika-varer å selge.

For – gjør det egentlig så mye at folk får føle at de kan beholde sitt Afrika? Uansett er det ingen av oss som sitter på sannheten og den fulle oversikten over Afrika. Og noen ganger var – og er – det jo til og med sånn at de som følte for å kommentere Isandis vareutvalg faktisk visste om finere ting enn det jeg hadde klart å oppspore.

Så etterhvert er jeg blitt litt avslappet på det der. Og alt blir så mye hyggeligere når skuldrene kan være litt senket.

I forbindelse med fotball-VM så er det opprettet en blogg i regi av Fellesrådet for Afrika/SAIH (Studentene og Akademikernes Internasjonale Hjelpeorganisasjon). Den leser du her. Ambisjonen for bloggen er det ikke noe i veien med – her er hva den tar mål av seg å være:

VI VIL med dette bidra til en så bra dekning som mulig av det første verdensmesterskapet til å bli spilt på det afrikanske kontinentet. Med bra mener vi ikke nødvendigvis positiv, men kunnskapsrik, kritisk, nyansert og i henhold til de samme kvalitetskriteriene som skal gjelde for journalistikk overalt, i verden som i resten av Norge.

DERFOR TILBYR Fellesrådet og SAIH gjennom denne portalen med kildetips og råd for journalister som skal dekke fotball-vm, samt bakgrunnsstoff om mesterskapet, vertsnasjonen og andre tema vi mener er relevante. Dessuten vil vi bruke denne bloggen til å diskutere hva som er bra og dårlig journalistikk, hvordan fotball-vm dekkes og hva det betyr.

På nettsiden er det listet opp en del kilder, som antakelig er ment for journalister som skal skrive om fotball-VM. Jeg vet ikke om disse kildene blir brukt så mye, noe sier meg at de blir i allefall brukt mindre enn forventet  – for det virker rett og slett som om Fellesrådet/SAIH er litt såra og skuffa. Folk bruker andre kilder enn det de har funnet fram, og er opptatt av andre saker – kjøper andre Afrika-varer, rett og slett. I Afrika. Så noen er i ferd med å ta Afrika fra dem.

Bloggen begynte som en slags kildebank, men er nå gått over til å være overvåkning, som er ordlyden Maren Sæbø –  redaktøren for bladet Verdensmagasinet X , utgitt av blant annet nettopp Fellesrådet/SAIH – bruker i sitt velformulerte angrep på Dagbladets VM-bloggende gladgutter – » Sportsjournalister på bistandssafari«. Den eneste norske avis som har fått godkjent fra VM-bloggen  så langt, er Vårt Land. Vårt Land er som kjent mer enn gjennomsnittlig opptatt av Afrika, så dette er kanskje ikke noen bombe. Og både Vårt Land, Verdensmagasinet X og VM-bloggen rekrutterer vel strengt tatt lesere fra samme bistandsinteresserte miljø. Så det er vel kanskje av begrenset interesse for oss andre med sånne intern-karakterer?

Men tilbake til Dagbladets blogg og avisas VM-dekning. Jeg skal ikke mene så mye om verken kaffekopp som innsamlingsaksjon eller ballbinger her og nå – bortsett fra at Afrikas problemer skyldes i hvertfall ikke at det er for mange ballbinger for unger. Samtidig som det heller ikke er løsningen. Men jeg tror at prosjektgruppa for Fellesrådet/SAIHs VM-blogg må ha glemt at de tilhører en veldig liten del av Norges befolkning: De som forholder seg til Afrika gjennom rapporter og forskning og workshops. Ikke noe galt med det – men jeg tror at for de fleste oss såkalte «vanlige» nordmenn som både hører om og kommer til Afrika, så er møtet først og fremst visuelt og sanselig. Også for journalister. Selvfølgelig også for journalister.

Jeg skulle for noen år siden være innleder i  Studentersamfundet i Trondheim. Tema var «Et annerledes Afrika» dvs. «annerledes» i betydningen «positiv». Sammen med meg var en annen innleder, som skulle snakke om «Den afrikanske ekstase», som han hadde studert, jeg tror det nærmest var på doktorgradsnivå. Så det var ikke mangel på kompetanse. Men mens vi stod der og tørrtente litt, så oppdaget jeg at karen hadde manus. Og jeg tenkte med meg selv: Man kan jo ikke snakke om den afrikanske ekstase med manus. Dette må jo gå galt.

Og det gikk galt. Og jeg scoret flere poeng enn jeg strengt tatt fortjente, bare fordi jeg skjønte bedre at «Et annerledes Afrika» formidles mer troverdig på alle andre måter enn via et ferdig manus.

Det er en slag ekstase, på godt og ondt, i Sør-Afrika for tida – men jeg finner ingen kilder på VM-bloggen, som visstnok er del av «Norges beste Afrika-portal»,  som formidler dette. Jeg tenker ikke her på kilder i form av forskningrapporter og annet «kvalitetssikret» materiale, men kilder som viser det folkelige – og noen ganger fullstendig politisk ukorrekte Sør-Afrika. Hvor er kulturlinkene, humorlinkene, såpeserie-linkene, motelinkene, kjendislinkene – og hvorfor i all verden har ikke VM-bloggen tipset om Die Antwoord? Og hva med litt bilder, rett og slett?

Etter å ha sjekket kildene på http://www.vm.afrika.no – der  man framhever særlig forskningsrapporten «Player and Referee – Conflicting Interests and the 2010 FIFA World Cup», utgitt av Institute for Security Studies,  med sideantall 236 –  skjønner jeg  veldig godt journalister som finner det mer artig og spennende å referere til samtaler med gartnere, hushjelper og sjåfører. Kjære forvaltere av Norges beste Afrika-portal, hadde dere virkelig trodd noe annet? (Og dessuten – ingen steder i verden er gartnere, hushjelper og sjåfører mer artig og lærerikt å snakke med enn i Sør-Afrika. Og min erfaring er at det er altfor FÅ nordmenn på besøk i Sør-Afrika som snakker med gartnere, hushjelper og sjåfører)

Nevnte VM-blogg overvåker også min lille ubetydelige blogg – og jamen ble de ikke litt sinte på meg også – fordi jeg skrev at vuvuzelaenes folkelige engasjement ikke var funnet relevant når man skulle oppsummere den norske debatten rundt «nye bilder av Afrika» («nye» i betydningen «positive «). Du leser om dette her (For øvrig – greitt å få med seg: I norske debatter der ord som  «annerledes» og «nye» kombineres med ordet Afrika, så betyr disse ordene  alltid «positiv».)

Og etterpå har de overvåket meg videre – blant annet har de hørt (eller lest) morgenkåseriet mitt om Afrikas stemme – og jeg tror også de leser dette jeg skriver nå.

Så da vil jeg benytte anledning å si til dere som er involvert i Fellesrådets/SAIHs VM-blogg:

Slapp av. Senk skuldrene. Det er ikke så farlig. Vi tar ikke Afrika fra dere. Vi synes dere er ok. Vi synes det er bra at dere står på, og vi innser at dere må overvåke oss som bruker andre kilder enn dere.

Så derfor et godt råd fra en som har prøvd å selge Afrika i en del år: Pass litt på stemningen. Ellers så får dere ikke solgt en eneste vare.

Og et annet råd: Våg å slippe manus.

Da gjenstår vel bare et aldri så lite bilde. Tror jeg velger en protea-blomst, som igjen er en fynbos, botanisk familie som kun finnes i Cape-provinsen. Og blomstrer nå for tida, på trær og busker. Veldig, veldig pen.

________________________________________________________

En gladnyhet: Afrika biter tennene sammen og reiser seg.

Dette bildet er å finne på Bistandsaktuelts nettutgave for tiden. Jeg så det første gang i går, men tenkte at det må jo være en feil et sted – så det var jo bare rett og rimelig at redaksjonen kunne få litt tid på seg og sette inn riktig bilde.  For noen måtte da reagere? Men bildet er der fortsatt – med undertekst:

Afrika er i fokus som aldri før. I år feirer 17 afrikanske land 50 år som uavhengige stater. Kontinentet opplever økonomisk vekst. Fotball-VM i Sør-Afrika er blitt et symbol på det nye Afrika der optimisme skyver afropessimismen til side.

Og altså illustrert med bildet ovenfor. Rett skal være rett – i det minste står den gamle damen med det intense, redde blikket på egne bein  – hun ligger jo ikke. Så det er kanskje dette som er afrooptimismen, selv om heller ikke kvinnegruppen i bakgrunnen ser jublende glade ut. Men de står jo oppreist, de også.

Det er noe veldig schizofrent over bistandsjournalistikken for tida. For forvalterne av stemmene fra Afrika inn i det norske samfunn har bestemt seg for å beskrive det positive i Afrika, først og fremst i anledning fotball-VM. Men de strever en smule med å nå fram, og de faller fort tilbake til gamle spor, det er jo tross alt det de kan best.

Mer om det seinere – men akkurat nå kan vi glede oss over gladbildet fra Bistandsaktuelt:

Afrika biter tennene sammen og reiser seg.

_________________________________________________________________

SA 54

Morgenkåseri NRK P2 25. juni. Post på Craftprat som bakgrunn:

Ut på tur 2.

Selv etter 5 besøk til landet så er jeg bare hittil kommet til ankomsthallen på 4 Fevreiro mht å noenlunde klare å uttrykke skriftlig mine inntrykk fra Angola. Mye gjenstår, med andre ord.

SA 54

Fotball-VM er flott for Afrika. Men selv om et par-tre hundre menn løper etter en ball i en måneds tid, mens resten av verden ser på,  så er det ikke i Sør-Afrika ting skjer for tida i Afrika – det er i Angola.

En indikasjon på det er SA54 fra Johannesburg til Angolas hovedstad Luanda. South African Airways kjører sine største og fullsatte fly på denne daglige ruta, og visstnok er strekningen den mest lukrative for Afrikas største flyselskap.  Taxrefund-køen på OR Tambo-flyplassen i Johannesburg sier også sitt om hvem som er handlekraftige for tida.

Glem vestlige og japanske turister som har handlet litt diamanter, gullsmykker og rimelige merkevarer  i Sør-Afrika og gjerne vil ha igjen momsen. Det er peanuts.  Turistene med de tjukkeste kvitteringsbunkene er enten angolanske eller nigerianske damer.  Jeg havnet uheldigvis bak en liten shoppingdelegasjon fra Nigeria forrige gang jeg stod i denne køen. Det tok sin tid, faktisk måtte jeg gi opp for å rekke flyet mitt. Men jeg fikk med meg kommentaren fra mannen bak skranken,  idet han ble overrakt nok en bunke kvitteringer  fra de shoppingglade damer:  ”Takk for at dere redder den sørafrikanske økonomien”.

Men tilbake til SA54, avgang 09.45. Man kan dele passasjerene inn i 3 grupper – først har vi den moderne rallaren – olje- og skipsarbeidere som skal ut på plattformene og båtene, etter endt landlov. Den  andre gruppen er kineserne – som skal til Angola for å bygge både Angolas og egen framtid, bokstavelig talt. Den tredje gruppa er shoppingglade angolanske damer, med imponerende mye håndbagasje.

Og om bord er det også shoppingmuligheter, som disse damene vet å benytte seg av.  Har du noen gang tenkt at det er litt synd på kabinpersonalet som går gjennom flyet med tralla si og sier ”taxfree, taxfree” – uten å få noe respons, og at du kanskje av den grunn burde kjøpe noe, slik at kabinpersonalet kan føle at de blir sett  på jobben? Vel, ta det helt med ro. Våre angolanske medsøstres respons til taxfree-tralla veier opp for oss alle.  På Air Namibias fly fra Windhoek til Luanda er taxfree-etterspørselen så enorm at flighten har med ekstra kabinpersonale, med kun en oppgave: Å selge taxfree.

Etter snaut 4 timer er vi framme. Ankomsthallen i Luanda er blitt oppgradert noe kraftig i det siste, akkurat som mye ellers i landet, så både passkontroll og vaksinasjonskontroll går veldig greitt – men deretter begynner kaoset.

For nå skal vi vente på bagasjen. Det tar sin tid. For like før oss har Ethopia Airlines sitt fly fra Addis Abeba landet, og bagasjen fra dette flyet har begynt å ankomme –  enorme tekstilbager.  Så kommer etter hvert bagasjen fra SA54, – også her enorme tekstilbager, og enda mer enorme kasser og esker – og egentlig er det jo ikke plass i hallen til  bagasjen fra både Johannesburg og Addis Abeba på en gang. Antakelig er det system i galskapen når dette skal fordeles over på bagasjetraller, men det er over min fatteevne. For det holder ikke med én tralle, og det er en sann manøvreringskunst å trille 3 bagasjetraller på en gang, der bagasjen er høyere enn deg selv. Men det er bare å bøye seg i støvet for de angolanske super-shopperne.

Nå gjenstår tollbehandlingen.

Som på alle andre internasjonale flyplasser så er det skilt for rødt og grønt – men rødt-skiltet på 4 Fevreiro handler ikke om sigaretter og  vin og den slags. Skiltet her har illustrasjoner for hva som kvalifiserer for rødt:  Mikrobølgeovn, flatskjerm, pc, vaskemaskin, kjøleskap. Og supershopperne stiller seg lovlydig på rødt. For det ER faktisk mikrobølgeovner, flatskjermer, pc’er, vaskemaskiner og kjøleskap de har i bagasjen. Samt småtterier som et par lenestoler og en lysekrone. I tillegg til innholdet i tekstilbag’ene.

Og mens jeg står og venter på min beskjedne bag, tenker jeg på den enorme energien  mine angolanske medpassasjerer legger for dagen– en energi du finner over hele Angola – verdens rikeste fattige land, med den største økonomiske veksten i Afrika. Hittil 8 år med fred, etter 30 år med totalødeleggende borgerkrig, knyttet til oljens og diamantenes forbannelse. Men nå endrer Angola seg i stort tempo. Og folk med jobb og med litt penger, er sultne på en levestandard  som de ikke har hatt mulighet til tidligere. Så de shopper.  Og jeg tenker: Det vil fortsatt i lang tid framover være rungende disharmonier i det angolanske samfunnet. Men det groover mer nå.

Men mest av alt tenker jeg på komme meg ut av bagasjehallen. Før flyet fra Namibia lander.

Afrikas stemme

Morgenkåseri NRK P2 24. juni. Bakgrunn for kåseriet her på Craftprat:

Litt fotballsnakk

Vuvuzelaenes folkelighet

Vuvuzela-nytt

AFRIKAS STEMME

Så var det vuvuzelaen, da – dette plasthornet som har skapt et enormt engasjement i forbindelse med fotball-VM. Norske nettsteder har hatt utallige avstemninger om hvorvidt man bør forby vuvuzelaene under kampene. Og en engasjert nasjon i hundretusentall har talt: Det bør man.

Og det er ikke bare i Norge vuvuzelaene diskuteres – det er blitt et globalt tema, og det tolkes i vei. Noen mener at vuvuzelaen- med alt sitt  gjennomtrengende volum –  er endelig en stemme fra Afrika som blir HØRT, som ikke blir neglisjert , og som ikke lar seg dysse ned  – og at det av den grunn er stor symbolverdi i plasthornet , også fordi den er produsert i Kina, Afrikas bestevenn for tida. Dette er jo ikke bare lett å svelge – tenk for eksempel på de 100-vis av millionene som norske bistandsorganisasjoner bruker på å være stemmer fra Afrika inn i det norske samfunn   – og så kommer en plastdings fra Kina til 29,90 som lager stygg, høy og ensformig lyd , og slår knockout på bistandsNorge mht folkelig oppmerksomhet og engasjement – og som til og med blir opphøyd til Stemmen med stor S fra Afrika.

Andre sier at det er lureri, alt sammen, en moderne variant av ”knapper og glansbilder” – Afrika og afrikanere står  tilbake som en enfoldig gjeng som blir så fornøyd så lenge de kan blåse i plasthorn, mens andre, dvs  i sammenheng Det Internasjonale Fotballforbundet – FIFA  -og FIFAs sponsorer –  stikker av med verdiene.  Vuvuzela-hypen er patronisering på sitt mest utspekulerte,  sier de.

FIFAs mektige sjef  Sepp Blatter stod jo fram som en stor Afrika-elsker, der han forsvarte ja til vuvuzelaene med at man må respektere den sørafrikanske lokale kulturen, man må rett og slett respektere Afrika. Noen nigerianere påpekte at de har som skikk å ta med levende kyllinger som de maler grønne, på fotballkamper – men de hadde ikke fått lov til å utfolde dette afrikanske kulturuttrykket  under fotball-VM.

Og det er jo helt klart – det er jo ikke alt sørafrikansk som FIFA respekterer. Grunnloven, for eksempel. Sør-Afrikas parlament har måttet endre en del der for å tilfredsstille FIFA. Mest omdiskutert er endringene av åndsverkslovene. Ikke fordi at Sør-Afrika hadde nedstøvede lover på området, det var bare det at de passet ikke FIFA. Kjernen her er at  FIFA krevde full beskyttelse av sine varemerker – som inkluderer bla. ordene Worldcup  og 2010 (twentyten) – altså årstallet totusenogti. Så i utgangspunktet kunne ikke sørafrikansk media skrive f.eks ”welcome to worldcup twentyten”. Men til og med FIFA innrømmet at det ble litt vel dumt å måtte skrive ”velkommen til ”du-vet-hva-vi-mener-arrangementet” i året etter 2009”. Så de fikk til en avtale. Men ellers har FIFA vært nidkjære i sin jakt på mulige lovbrudd, som straffes med fengsel eller en klekkelig bot. Den første synder var en pub i Pretoria som skrev i pur fotball-begeistring ”Worldcup 2010” på taket.  Og jamen fant de ikke like etterpå en liten nøkkelring-produsent i en garasje utafor Durban, som hadde sneket inn en liten ”Worldcup” i perlebroderi på sitt produkt. FIFA må jo beskytte sine sponsorer, og hittil er visst over 450 lovbrudd rapportert..

Men tilbake til vuvuzelaene. Da fotball-VM ble gitt til Sør-Afrika var håndverksbedriftene i landet over seg av begeistring – nå skulle de få lage fotball-effekter! Men den gang ei – souvenirene til salgs under VM er alle laget i Kina, og man må ikke finne på å lage noe som likner, eller pynte på noen. Bortsett fra vuvuzelaene , da – som ikke er et offisielt FIFA-produkt. Så her har jo kreativiteten blomstret – man pynter plasthornene med perler, stoff og ståltråd og all verdens bling-bling  – i håp om turistenes kjøpegunst.

Og noen har laget vuvuzelaer av alternative materialer. Vi snakker om tørket tareskog, som er blitt vasket opp på land utafor Cape Town.  En lang, smal sak, med en bøy her og der, formen er 100% bestemt av naturen selv. Lyden er massiv, og med litt kreativ maling, så er det faktisk en vakker vuvuzela. I tillegg kommuniserer den visstnok med hvaler, det er en dyp, dyp basstone et sted.

Nå kan det jo hende at når dette morgenkåseriet blir kringkastet, så er vuvuzela-engasjementet over i den norske befolkning.  Og det er vel tvilsomt om lyden fra tareskoghornet når fram i verden på samme måte. Så fortsatt er vel spørsmålet: Hva er stemmen fra Afrika?

Ta maiblomsten tilbake – og nytt fra vuvuzela-forskningen.

Jeg husker i min barndom at min far pyntet vår røde Austin 1300 til 1.mai. Med en maiblomst i bilgrillen. Maiblomsten var laget i papir og plast, i de norske nasjonalfargene, og den var stor og gild og varte akkurat ut mai måned. Og min far var ikke den eneste i Larvik som hadde maiblomst i grillen, så vidt jeg husker hadde alle biler i Larvik maiblomst på bilen når det var mai. Bilene var med og feiret, den gangen. Men det har gått veldig nedover med pynting av biler i forbindelse med viktig arrangementer av nasjonal karakter her til lands. Det er vel bare nå offentlig transport og drosjer som er utrustet med norske flagg på 17. mai.

Men det er nettopp nå – som hyllest til Bafana Bafanas innsats og Sør-Afrika som vertnasjon for fotball-VM  – at jeg vil slå et slag for igjen å ta bilen med i markeringen av viktige ting. Jeg slår herved et slag for nok en sørafrikansk supporter-effekt, som dessverre ikke har fått noe særlig oppmerksomhet: Mirror socks.

Mirror socks ser slik ut – her på vår Berlingo varebil:

Jeg kom bort i fenomenet for første gang da jeg var i Johannesburg i begynnelsen av mai – altså mer enn en måned før fotball-VM startet. Jeg bodde hos noen venner, og de kjørte rundt med en slags flagg-innretning på speilene på bilen. «Hva heter dette?» spurte jeg. «Vet ikke helt, men vi kaller det ører- «car ears». Vi kjøpte dem av gateselgerne i et av veikryssene her borte». Jeg fikk straks den gode maiblomst-stemningen fra min barndom tilbake, og ville selvfølgelig sporenstreks kjøpe et par eller to, men ingen av gateselgerne hadde flere igjen.

Seinere dro jeg til den sørafrikanske landsbygda, til Eastern Cape. Der har de ikke gateselgere i veikryssene – kundegrunnlaget er litt tynt, for å si det forsiktig. Men så etter noen uker kom jeg til Cape Town, og da var jakten på bil-ører på gang. Cape Town er jo ikke byen som setter agendaen i Sør-Afrika – det er Johannesburg – så det var liksom ikke samme hype med bil-ører der.  Men vi fant et veikryss med gateselgere, fra Zimbabwe – de er alltid de mest enterprising og de som er først ute med ting –  og fikk kjøpt 2 par, til blodpris – R90,- per par. Bil-øre-bruken i Cape Town tok seg kraftig opp jo nærmere avspark for fotball-VM nærmet seg, og etter hva jeg skjønner, så har nesten samtlige jeg kjenner i Sør-Afrika – og som har bil, vel og merke – skaffet seg ears. Også hun ene jeg kjenner med bil på landsbygda i Eastern Cape. Og interweb*) er nå full av reklame for selgere Mirror Socks – som er det offisielle navnet, tror jeg – enda mer korrekt navn er Side Mirror Socks – og så langt jeg kan skjønne, så er dette et sørafrikansk fenomen. Stort sett antakelig laget i Kina, som vuvuzelaen – så de kommer sikkert i samme sendinger. Det er nemlig påfallende at de som selger vuvuzelaer, også selger mirror socks.

(*) for å forstå hva interweb er, så anbefales Craftprat-innlegget «Wat kyk jy – Die Andwoord»)

Sør-Afrika er jo regnbuenasjonen på godt og ondt – og det er mange immigranter i Sør-Afrika, med all slags europeisk, asiatisk, afrikansk, amerikansk, sør-amerikansk avstamning. De vil jo gjerne ha mirror socks fra sine røtter – og i tillegg så holder jo de fleste sørafrikanere med ett lag i tillegg til Bafana Bafana. Så derfor får du Mirror Socks også i andre lands flagg:

Jeg har sjekket litt på nettet  om innretningen selges i andre land, samt sjekket en smule med folk som er langt mer bevandret i fotball-effekter enn meg – og ingen kjenner til ørene. Og jeg har også sjekket de største supporter-klubbene her i Norge, med negativt resultat. Så herved er ideen gitt! Og hos Isandi – vi som bare driver med håndverk – skal vi pønske ut en variant med litt perlebroderi  og korssting i rødt, hvitt og blått til neste 17. mai. Det blir veldig pent.

Vi bør  rett og slett begynne å pynte bilene våre igjen – du kan starte med å ta et 17.mai-flagg, eller supporter-flagg i passende størrelse og dandere rundt speilet. Festes med solid gummistrikk. Funker bra. Og så må vi alltid huske å gi Sør-Afrika æren for å ha gitt oss maiblomsten tilbake.

I forbindelse med min leiting etter mirror socks på nettet kom jeg over noe nytt innen vuvuzela-forskningen:

Vuvuzela-nytt 4:

Det er mye å håndtere på en kamp dersom du både skal ha med deg horn og andre nødvendige ting. The Vuvu Bag er kommet.

Egen nettside som forklarer det meste – http://www.chairscape.co.za/vuvubag

Her er noen illustrasjoner av innretningen i bruk, slik at man kan få ideer til hvordan man kan bære sin vuvuzela.

_____________________________________________________________