På utrygg is

Et eller annet sted på loftet står en eske med mine skolebøker fra grunnskolen. En av bøkene er stilboka fra klasse 8a, Mesterfjellet skole i Larvik. I denne A5-boka med linjer finnes stilen ”På utrygg is”. Skrevet for hånd, med blått blekk. Som ikke var enkelt, for jeg er keivhendt. Og alle som er keivhendt og har prøvd å skrive med blekk, vet hvor vanskelig det er. Eller var. For ingen håndskriver stiler lenger med blått blekk.

Men den gangen håndskrev vi altså stiler med blått blekk. Slik jeg husker det, så skrev vi mange stiler – vi skulle øve oss på samfunnsanalyse, argumenterende oppgaver, dikttolkning og fortellende noveller. Blant annet. ”På utrygg is” var antakelig ment å være en fortellende novelle. Norsklærer Nyseth hadde vel sett for seg at vi skulle skildre en vinterdag på skøyter på Farris-vannet, eller noe sånt.

Jeg skrev ikke om dårlig is på Farris-vannet. Min tolkning av oppgaven var en svært dramatisk beskrivelse av hvordan en imaginær is i Europa hadde begynt å smelte og å sprekke opp – og i det store dypet under isen befant det seg et folkehav av flyktninger og fattige fra resten av verden – som dunket i isen og laget sprekkene større, samtidig som nedsmeltingen pågikk. Og jeg kan fortsatt huske en av setningene fra stilen: ”De spurte ikke, de tigget ikke – de KREVDE å få ta del i vår velstand og vår trygghet….” Visstnok hadde det kommet forvarsler om denne nedsmeltingen og om folkene som var under isen, men Europa hadde ikke brydd seg. Og nå ante Europa ikke hva de skulle gjøre, og fikk panikk. Og samtidig – dette måtte jo Europa ha skjønt ville komme, før eller seinere. Hvorfor i all verden hadde man lukket øynene? Dette var selvforskyldt.

Skrev jeg altså på midten av 70-tallet. For 40 år siden.

Nå hadde det selvfølgelig vært helt fantastisk dersom jeg kunne påberope meg å ha vært ualminnelig framsynt i en alder av 14 år. Ikke bare forutså jeg flyktningkrisen og migrasjonsbølgen, men også klimakrisen. En kommende profet fra Larvik. Men jeg var selvfølgelig ingen profet – for jeg hadde jo ikke sittet og tenkt dette ut helt selv. Et eller annet sted hadde jeg snappet opp tematikken.

I høst har jeg prøvd å huske hvor jeg fikk dette fra – og jamen meg, en dag var det der: Speiderbladet. Jeg var KFUK-speider på den tida, og en ekte speider leste Speiderbladet fra perm til perm – og jeg hadde fått med meg artikler om uland og fattigdom og økte forskjeller, og om opprør som måtte komme. Som jeg skrev om til Europas smeltende og utrygge is. (her jeg sitter nå har tanken slått meg: Kanskje metaforen om is dukket opp allerede i Speiderbladets artikkel – slik at hele stilen min egentlig bare var et slags utbroderende plagiat?? )

Jeg har tenkt på denne skolestilen når noen prøver å late som om flyktninger og asylsøkere ble et problem for Norge først etter at Stortinget vedtok å motta de berømmelige 8.000 på forsommeren. Det er tull. Når en nokså ordinær tenåring fra en liten by i Norge skrev om migrasjonsbølger for 40 år siden, inspirert av ting hun hadde snappet opp i datidas blader og publikasjoner, så er jo ikke dette en ny problematikk. Det har vært en problematikk lenge. Veldig lenge. At vi har valgt å ikke ta innover oss at økte forskjeller, sosial uro, konflikter og krig i en stadig mer globalisert verden også får konsekvenser for oss i Norge, er jo ikke det samme som at problematikken ikke har eksistert.

Men hvordan endte stilen for 40 år siden? Saken er at jeg ikke husker. Jeg husker bare veldig godt min dramatiske skildring av kaoset og katastrofene, og fokuserte vel egentlig mest på det. Akkurat som vi gjør nå. Vi fokuserer på kaoset og katastrofe-scenariene.

Mens vi burde vært opptatt av slutten på fortellingen.

Noen mener at den eneste mulige slutten på fortellingen om den store migrasjonsbølgen er å sende alle tilbake der de kom fra. Men det er ingen slutt. For årsakene som utløser migrasjonen er jo fortsatt der. Og så er det de som tenker at slutten på fortellingen bør være at Norge kan slippe å ta innover seg alle problemene og utfordringene ellers i verden. Vi bør drive med vårt, og så får resten klare seg selv.

Det er heller ingen slutt. Eller, rettere sagt – det blir vel en absolutt slutt. På Norge.

Ingen kjenner slutten på fortellingen om vår tids migrasjonsbølge. Og nettopp derfor har ikke de som mener at dette vil ende med katastrofe mer rett enn de som mener at det kan ende godt, at verden i sum kan gå framover på grunn av dette.

En 14-åring som er mest opptatt av å beskrive katastrofe-scenarier og plassere skyld framfor å finne løsninger, er for så vidt sjarmerende og kan unnskyldes. En nasjon av godt voksne mennesker som ikke er aktivt opptatt av å finne løsninger med framtid i, er derimot ikke sjarmerende. Og kan ikke unnskyldes.

Om å kalle folket sitt for tyranner. En kommentar til Sylvi Listhaug

Du har vært i vinden denne uka, Sylvi Listhaug – du har vært modig, sier du selv, og sagt det veldig mange tenker, fortsatt i følge deg selv – at de som mener at Norge må vise anstendighet og ansvarlighet i møtet med den store flyktningkrisen som har rammet Europa, er del av et godhetstyranni.

Jeg er en av disse godhetstyrannene. En av de som synes at det er ynkelig at det skal kuttes hardest i bistandsbudsjettet for å dekke merkostnadene for flyktningstrømmen til Norge.

Jeg er altså en av disse godhetstyrannene. Jeg har også et yrke som går ut på å samarbeide med mennesker i Afrika, kontinentet som blir hardest rammet av de varslede bistandskuttene. Men – og det er grunnen til at jeg kan skrive dette, uten at du skal kunne si at jeg er jo bare en som ikke har forståelse for at ting koster – bistandskuttene rammer ikke meg og mine samarbeidspartnere. Bedriften min – eller hjelpeinnsatsen, om du vil –  er helt uavhengig av bistandspenger. Tvert imot, min bedrift er en netto bidragsyter til den norske stat.

Det er ikke rare greiene i de store talls verden, det er ikke det. Men dette som disse fattigfolka i Afrika lager og som så selges i Norge, det genererer noen hundretusener i moms årlig til din regjering, Sylvi. Til AS Norge. Som du, blant annet, bruker opp.

For det er jobben din: Å forvalte noen av pengene som jeg og millioner av andre nordmenn bringer til torgs, til AS Norge – og jeg synes det er greit og flott. Det er dette som er kjernen av det norske demokratiet.

Og du, Sylvi, du er jo også avhengig av staten. Du har også sugerør inn i statskassa. Lønna di, for eksempel. Det er oss skattebetalere som dekker den. Og alle folka rundt deg, rådgivere og kommunikasjonsfolk, de lever også på våre skattepenger. Og alle tiltak og prosjekter du setter i gang. De koster. Og vi betaler, selv vi som ikke er enig i hva din regjering gjør.

Og det er helt greit, for sånn skal det være. Og jeg er stolt av at jeg kan bidra litt. Men da forventer jeg anstendighet tilbake.

Du har avlagt følgende ed da du ble statsråd: ”Jeg lover og sverger, å vise Konstitusjonen og Konge lydighet og troskap, så sant hjelpe meg Gud den Allmektige og Allvitende.” Du kunne ha valgt ed uten Gud, slik statsministeren har, men du valgte altså å be Gud om hjelp til å utføre din gjerning som statsråd.

Leste du Aftenposten i dag? Leste du om norske frivillige, alminnelige skattebetalere, som bruker fritida si for at den uunngåelige fortellingen om integreringen av asylsøkere og flyktninger i det norske samfunnet skal bli en god fortelling? Uten ett øre i betaling. Dette er godhetstyrannene dine, Sylvi.

Hvordan går det an for en statsråd å rakke ned på folket man er satt til å tjene? Du som har avlagt ed om at Gud den allmektige og allvitende skal hjelpe deg.

Det er mye jeg kunne tenke meg å diskutere med deg, og vi kan seinere ta debatten om hva Jesus ville ha gjort, der du allerede har kommet med dine innspill. Men en ting er helt klart: Jesus kalte ikke folket sitt for tyranner.

Og har du noe som helst anstendighet i forhold til eden du har avsagt – så ber du om unnskyldning, Sylvi Listhaug. I et demokrati som hviler på kristne grunnverdier, og som du som statsråd har sverget ed til, og attpå til med Guds hjelp, kaller ikke man ikke folket sitt for tyranner.