Ting som ikke ble solgt – Beloved Beadwork

Den Verdige Fattige.

Et resultat av fairtrade-bevegelsens og bistandens retorikk er at vi som forbrukere og støttespillere oppfører oss svært så selvrettferdige overfor de fattige langt av gårde. (og også de fattige veldig nær oss, men den diskusjonen får bli til en annen gang)

For retorikken til de som ønsker vår oppmerksomhet omkring Afrikas fattigdom og problemer handler om tre ting: 1. De fattige har det fælt. 2. De fattige er veldig takknemlig for at vi hjelper dem. 3. De fattige får pengene til å strekke ekstra langt, og de bruker dem aldri på noe tull.

Og resultatet er at vi har oppkonstruert Den Verdige Fattige, og det er kun Den Verdige Fattige som gjort seg fortjent til vår hjelp. Og ikke nok med det, vi forventer at Den Verdige Fattige skal utføre mirakler med pengene vi gir henne. For Den Verdige Fattige, det er alltid en hun. Det er hun som sitter inne i sitt lille skur, uten lys og elektrisitet, med 7 barn, der 3 er dessverre døde. Og de går lange veier fram og tilbake til skolen hver dag, og ellers hakker de i den lille jordflekken utafor skuret for å hjelpe mor. Og mor sitter der i skuret, ren i tøyet, smiler beskjedent og nynner på en vakker sang, mens hun bøyd over sin lille håndtrådde symaskin syr og syr. Et handlenett som vi i Vesten kan kjøpe.

Kan hende vi til og med kan tenke oss å betale kr 200 for det handlenettet – det går jo til en god sak. Barn kan gå på skole, mor kan fø sine barn, og hun selv blir så stolt av å kunne sy.

Det er ingen som sier: Ærlig talt, hvor mye fattigdom tror du man kan eliminere for et par hundringser? Når det på toppen av det hele er umulig at alle de 200 kronene kan gå direkte til den fattige?

(Jada, jeg har hørt det mange ganger:  Nei, alt du donerer til oss går direkte til den fattige, ingen mellomledd. Jada, tenker jeg da: Du kan selv dra til den fattige og hente handlenettet og putte det i kofferten, (og lure unna moms og toll), og så kan du personlig betale Den Verdige Fattige i kontanter. Kr 200. Jada, du kan godt drive med dette hele ditt liv. Men det fordrer at du får penger andre steder fra for å dekke din reise, materialer til handlenettet, bankkostnader for å ta ut disse kontantene – altså den faktiske kostnaden for handlenettet er noe helt annet. Og implisitt har du dermed sagt at dette handlenettet ikke er verdt hva det koster å lage og selge. At det må sponses i stort monn. At Den Verdige Fattige vil fortsette å forbli avhengig av slik sponsing. Men hva gjør vel det, så lenge nok folk her i Norge tror at man hjelper Den Verdige Fattige ut av elendigheten ved å kjøpe et handlenett til 200 kroner.)

Jeg kjenner godt til kundetypen: De som står der og skal ha bekreftelse på at ”pengene jeg nå betaler for dette kommer vel fram til kvinnene, du driver vel ikke med noe lureri?” Mens de betaler med Vipps fra sin smarttelefon,- den som i hvert fall inneholder en god del lureri, i form av mineraler fra Kongo. Men den lille tingesten de kjøper hos meg er ikke så viktig i livet deres når alt kommer til alt, ikke sant? Så da kan man påkoste seg å være veldig moralsk indignert og engasjert. Det er samme greie med palmeolje – det er ikke livsviktig for oss å spise påskeegg, så da er terskelen til å bli moralsk indignert over produktet mye lavere.

Men ikke rør mobilen min.

____________________

Ting som ikke ble solgt – Beloved Beadwork

Det finnes afrikanske perlesmykker, og så finnes det afrikanske perlesmykker. Billigvarianten finnes det haugevis av – og så finnes det de som selges i galleriene og museumsbutikker verden over. Beloved Beadwork er en av disse sistnevnte. Dette er et lite smykkeverksted som holder til i Cape Town, og som lager perlesmykker som man mister pusten av. Kvaliteten på både arbeidet og på selve perlene er i egen klasse.

Isandi selger egentlig ikke smykker, men jeg følger med på Beloved Beadwork rett og slett fordi de lager så utrolig vakre ting, og med en håndverkskvalitet som er vanskelig å matche. Men etter å ha beundret Beloved Beadwork i noen år, så kunne jeg ikke dy meg, og  til jul 2016 kjøpte jeg inn noe fra deres kolleksjon – et objet som de kaller  THATH – ”To Have and To Hold”.  THATH  likner på en konkylie og kan brukes like mye som smykke, som en vakker interiørgjenstand. Her er en av fargevariantene:

‘To Have And To Hold’ fra Beloved Beadwork

 

Siden dette var første gang jeg handlet fra Beloved Beadwork, så fikk jeg tilsendt deres ”Terms and conditions” – vilkår og betingelser. Og der stod det noe jeg aldri tidligere i mine snart 20 år med Afrika-handel har sett. Under punktet om markedsføring og opphavsrettigheter står det:

The following words must not be used when referring to Beloved Beadwork’s

product and/or staff members:

‘poor’, ‘vulnerable’, ‘refugees’, ‘uneducated’, ‘rural’, ‘illiterate’, ‘black’, ‘girls’,

‘mothers’, ‘unskilled’, ‘needy’, ‘HIV’, ‘positive’, ‘disabled’, ‘TB’, ‘abused’,

‘unemployed’, ‘township’, ‘shack’, ‘disempowered’, ‘disadvantaged’, ‘job

creation’, ’empowerment’, ‘community’, ‘social upliftment’, ‘project’,

‘collective’, ‘tribal’, ‘ethnic’.

 

Wow.

Endelig noen som tør sette ned foten mot å skulle være postergirls for Afrikas fattigdom og problemer, meddelte jeg tilbake, veldig imponert og inspirert. De svarte: Ja, vi står inne for alt vi skriver her, for det er viktig for oss at vi har kontroll over hvordan vi blir markedsført og framstilt. Men vi tror det får konsekvenser for bestillinger, for dette er liksom for radikalt for mange.

Og jeg på min side tenker at dersom bistand, fairtrade og alle de gode hjelpere måtte gjennom samme språk- og argumentvask i sin markedsføring – hva hadde blitt igjen å markedsføre?

 

Lærdom 8: Hvis du tror at du må markedsføre stereotypier om fattigdom og elendighet for å kunne selge et produkt, så er det antakelig noe galt med produktet. Eller kanskje noe som er galt med hva du tror.

 

Om kvinneprosjekter og sånt – og homofobi.

For noen uker siden skrev Aftenposten-journalist Ole Mathismoen en kronikk om at nå var det kanskje på tide å la Afrika seile sin egen sjø – Skal vi gi beng i Afrika? – het hans kronikk. Spørsmålet hans handlet om Afrikas manglende utvikling, tross milliardene med bistand, og det vanskelige spørsmålet om hvorvidt bistand opprettholder despotiske regimer og faktisk hindrer, i stedet for å fremme, utvikling. Hans hovedkritikk var rettet mot såkalt stat-til-stat-bistand, dvs at staten Norge støtter for eksempel staten Uganda – altså norske bistandspenger går til tiltak som den ugandiske regjeringen på en eller annen måte er involvert i. Og det er problematisk ettersom Norge er skeptiske til president Musevenis politikk.

Jeg antar at kronikken var inspirert av de nylige vedtatte anti-homofile lovene i Uganda, som har medført at Norge har kuttet deler av bistanden til landet. Selv hang jeg meg først og fremst opp i illustrasjonsbildet til kronikken, som hadde undertekst «Etter 50 år med bistand lever fortsatt halvparten av 1,1 milliard afrikanere i «absolutt fattigdom». i 2050 er det blitt nesten to milliarder. Er det på tide at de får finne sin egen vei?». Men bildet var da vitterlig World Press Photo of the Year 2013, som viser en sørgende ung sørafrikansk kvinne som venter på å komme inn til Mandelas lit-de-parade. Hva hadde det med underteksten og bistand å gjøre? Var det på grunn av hudfargen bildet passet? Så hun passe trist ut? Og det illustrerer vel noe av problemet til Mathismoens kronikk – han behandler Afrika som ett land, og afrikanere blir kraftig generalisert.

Samtidig skriver Mathismoen at vi selvfølgelig må fortsette med å støtte små kvinneprosjekter og den slags.

Og nesten samtlige i kommentarfeltet var enige med Mathismoen, og samtidig var alle enige med Mathismoen om at vi bør støtte små kvinneprosjekter og den slags. Det er ekte bistand til ekte fattige, sånn som det er ment å være. Å, grasrot er fint.

I dag våknet jeg til et nyhetsinnslag på NRK om en menighet i Uganda – eller en kirkelig basert organsiasjon er vel mer riktig å si  – Watoto Church. Grunnleggeren, Gary Skinner, er kjent som en homofob med stor politisk innflytelse i landet, og en av arkitekten bak de nye lovene. Gary Skinner er hvit konservativ amerikaner, og har bygget et imponerende imperium rundt sin menighet, ikke bare i Uganda, men i mange vestlige land. Blant annet i Norge. På Sandnes finner vi organisasjonen Watoto Scandinavia med 7 ansatte. Og med KrFs stortingsrepresentant Olaug Bollestad i styret. Og hun virket veldig overrasket over NRKs sak, som gikk ut på at lederen i  LLH, Bård Nylund,  forventet at stortingsrepresentanten måtte trekke seg fra styrevervet umiddelbart. Hun på sin side måtte sjekke saken litt ut, og så ville hun gi et svar.

Ja, sånn kan det gå, når man skal støtte små kvinneprosjekter og den slags. Det viser seg at man samtidig støtter forfølging av homofile.

Jeg har lest litt i dag på nettsida til  Watoto Scandinavia  – www.watoto.no. Det ser jo helt strålende ut. Du får virkelig en følelse av at du kan dra ned til Uganda nårsomhelst og hjelpe dem med deres verdige formål. Og kan du ikke dra ned selv, så kan du gi penger. Eller du kan arrangere konsert med Watotos beste ambassadører – barnekoret. Men som jeg har skrevet før på Craftprat – stol aldri på en bistandsorganisasjons hjemmeside.

For hadde stortingsrepresentant Bollestad  for eksempel sjekket ut afrikanske artikler om Watoto –  det er nok med et Google-søk – før hun sa ja til styreverv, så hadde hun fått med seg at Gary Skinner er en svært aktiv homofob. Faktisk er det de som hevder, med solid bevisføring, at Ugandas forferdelige anti-homofil-lover er først og fremst drevet fram av amerikanske karismatiske kirker og deres ledere, som har fått et solid fotfeste blant grasrota i landet. Det er disse som har pisket opp hatstemningen mot homofile. President Museveni har sittet ved makten i 28 år, og hans tapende popularitet på hjemmebane var egentlig årsaken til at han gikk med på lovene. Han trengte en hjemmeseier, han trengte en felles fiende landet kunne samles om – denne fienden ble erklært å være umoral – og for å understreke dette: Underskrivingen av loven ble direktesendt på tv i primetime. Samtidig kunne han peke nese til Obama og vestlige liberale lands «social imperalism»,  og det synes nok også de erke-konservative amerikanske støttespillerne til disse kirkene også at var helt flott og på sin plass.

For deg som vil lese litt mer grundig om koblingen med de amerikanske kirkene  – sjekk ut denne artikkelen: US preachers lit homophobia fuse  . Og bare så det er nevnt – samtlige av kommentarer og artikler jeg har lest fra homo-aktivisthold i Sør-Afrika og Uganda mener at det norske kuttet i bistand bare gjør ting verre for de homofile, og de er også svært skeptiske, for å si det mildt, til en ny trend som noen vestlige gode hjelpere har satt i gang – et slags fadderprogram. (Jada, du kan «adoptere» en homofil ugander, og få bilde på kjøleskapet.)

«Det eneste jeg er opptatt av er å hjelpe disse kvinnene og barna», sier Olaug til sitt forsvar. Jada, det er lettsolgt å støtte de verdige fattige. Men man skulle kanskje forvente mer av en stortingsrepresentant? For dersom man tror at å støtte lokale kvinneprosjekter og den slags er så enkelt og så ufarlig og automatisk bare godt, så skjønner man veldig lite, muligens ingenting, av hva som rører seg av krefter når det kjempes om penger fra vestlige givere. Også på den berømmelige grasrota. Og om hva slags drivkrefter som finnes blant alle de gode hjelperne som kommer utenfra og skal ordne opp.

Kjole for Skole, Geit for Fred, Homofadder for Verdighet, Barnekor for Håp. Det er som sagt lettsolgt å støtte den verdige fattige. Hun som sitter bøyd over sin hånddrevne symaskinen i den enkle hytten. Barnet som bare smiler og er takknemlig, på tross av at det har så lite. Den edle homofile som mest av alt vil jobbe på suppekjøkken. Som om de verdige fattige lever helt adskilt fra samfunnsdynamikken rundt dem.

Man kan gjerne mene at det er slike grasrottiltak som norsk bistand skal brukes til. Men ikke tro at det dermed blir mer utvikling.

RetorikerKjell-2 har talt igjen.

Retoriker er jo også et yrke, er vi blitt minnet på i uka som har gått. Og norske retorikere heter påfallende ofte Kjell. Her i Luanda har jeg hørt retoriker Kjell Lars Berge i Dagsnytt18-podcast diskutere hvorfor han ikke fikk jobben som ny direktør for Språkrådet. Det gikk ikke veldig bra for Kjell Lars, reint sånn retorisk. Og etterpå har jeg lest i nettavisene at det gikk ikke noe særlig bedre på fjernsynsutgaven av debatten heller.

Men vi har en annen RetorikerKjell – nemlig Kjell Terje. Med etternavn Ringdal. Jeg har foreløpig bare opplevd hans skriftlige ytringer om sitt nye fagfelt – bistand – men det holder i massevis. RetorikerKjell-2 er nemlig blitt Norads nye informasjonsdirektør. Jeg skrev om det tidligere denne uka – om hans panegyriske innlegg med stort bilde på www.bistandsaktuelt.no Les videre

Den verdige fattige

Jeg fikk en henvendelse fra et tv-program som var på jakt etter et godt rettferdig produkt de kunne promotere. De hadde hørt om et produkt vi forhandler hos Isandi, som blir laget i en township i Sør-Afrika. Alt var riktig med dette produktet – det var fattigdomsbekjempende, det gav barn skolegang, det rettet opp årtiers apartheid-urettferdighet, det gav inntekt til hiv-smittede, det skapte arbeidsplasser i township’en – og ikke minst, det gjorde seg fint på tv.

Men ett spørsmål gjenstod: Var det et økologisk forsvarlig produkt? Kunne jeg si noe om «carbon footprints»?  Var for eksempel bomullsstoffene økologisk dyrket? Nei, de var ikke det. Var det ikke  litt økologisk dyrket, da?  Nei, det var nok ikke det. Så da ble det ikke noe promotering av produktet fra township’en – fordi det ikke var perfekt – og følgelig ikke verdig mediebedriftens fokus.

Les videre