En kronikk om utenforskap

Her er kronikken jeg skrev på oppfordring av Vårt Land. Som først var godkjent, men som i siste liten ikke ble godkjent allikevel. Før du leser den, bør du også lese forrige innlegg: Jeg skriver hva jeg vil – også til Vårt Land.

Og med dette avslutter jeg for min del i denne omgang debatten rundt Den grå fargen. Og går tilbake til mine Steve Biko-studier: I write what I like.

Yihla Moja.

_________________________

Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men jeg har alltid blitt tatt for å være utenfor av de som er innenfor. Innenfor Den Norske Kirke. Utafor og innafor, som vi sier på min dialekt.

Det startet i tenårene, første gang da jeg som 13-åring ble forkynt ekstra hardt til om de 10 brudepiker uten olje av predikanten som besøkte ungdomsklubben, etter at jeg i vanvare hadde kommet med en spontan kommentar. Da jeg var kristenruss ble jeg bedt høyt for av emissærene fordi jeg hadde foreslått å synge en sang av Bjørn Eidsvåg. Og på mitt studiested i Trondheim, i myldrehallen på Gløshaugen, ble jeg hyppig stoppet av de som mente at jeg ville ha godt av å ”møte Jesus”, gjennom å bli med på Studentlagets ”Bibelgruppe for nysgjerrige”. Det er ikke utenkelig at jeg svarte at jeg ikke hadde tid til slik introvert selvopptatt sysling med sjela, for jeg var mer enn opptatt som dirigent i Trondheim Ten Sing – og den gruppa har sine utfordringer, kan du si.

Jeg vet altså ikke hvorfor det er slik. Kanskje fordi jeg likner på mor. Hun ble også ofte tatt for å være utafor av de som er innafor. Men begge har vi levd godt med det, og faktisk syntes det hele var litt komisk.  Mor mente til og med, med et smil, at det var en slags parallell til Moses sine 40 år i ørkenen. Hun likte slike bibelske bilder, mor, særlig dersom det kunne pense inn på hennes teologiske yndlingstema: Ørkenvandringsmotivene. Så det var til å leve med, å være utafor. Helt til mor ble alvorlig syk – og hun fortsatt ble sett på som utafor av de innafor. Da var det ikke lenger noe å le av.  Da gjorde det bare vondt.

Mor døde i februar, etter dette som omtales i dødsannonsene  som ’et langt sykeleie’. Å, disse lange sykeleiene, vet de som ikke har opplevd det, hvor detaljert det går an å oppløses som menneske? Disse stadig mer forkrøplede fingrene og deformerte hendene som etter hvert ikke kan holde noe, blikket som etter hvert ikke ser, beina som ikke bærer, smilet som ikke smiler, munnen som ikke kan snakke, hals som ikke kan svelge.

Og hele tiden, gjennom alle disse årene – mors egen utrettelige kamp for å bevare seg selv. Jeg har aldri sett et menneske prøve å leve så opp til Forkynnerens ord om at du må bevare ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet ditt går ut fra det. Og derfor ønsket mor så veldig å fortsatt være opptatt av det som alltid tidligere hadde fått hjertet hennes til å banke fornøyd og glad: Pene klær og sanselige ting, programmer på P2, kryssord, historie, matematikk – og teologi. I godt voksen alder hadde mor tatt kristendom grunnfag, og som før nevnt, hun var levende opptatt av ørkenvandringsmotivene.

Det var da jeg kom i kontakt for første gang med Kirkens Servicetorg, som menigheten mor tilhørte, kaller sitt kontor. Jeg ringte dit for å høre om en av prestene kunne komme på sykehjemmet og samtale med mor om, ja, nettopp ørkenvandringsmotivene. Hun var ensom blant alle demente på lukket bofellesskap, og ønsket å samtale om noe med substans. Kirkens Servicetorg svarte kontant nei, det hadde prestene ikke tid til.  Det var utafor hva de drev med. Og dette ”det” var altså min mor.

Også den siste uken mor levde prøvde hun å bevare sitt hjerte. Pleierne visste det, som de hadde visst det hele tiden mens mor hadde sitt liv og hjem på rom 208. Og de hjalp henne så godt de kunne. Å, denne deilige fuktighetskremen til Inger! Vi smører henne inn, for da blir hun glad. Og husk å sette på musikk på CD-spilleren hennes, Inger liker det.  Hvilket halskjede skal du ha på deg i dag, Inger? Det med rav? Ja, nettopp – jeg leser det på rynken mellom øynene. Og armbåndet? Det røde i krokodille med Swarovski? Ja, selvfølgelig. Og frisøren var jo her i forrige uke, du har jo så vakker glans i håret, matcher neglelakken din. Og den fine ulljakken i blåtoner, den er flott igjen nå, Inger, en av oss tok den med hjem og vasket for hånd med Milo, du vet, den ville ikke ha tålt sykehjemsmaskinene. Og husker du allsangstunden nylig, Inger, vi sang jo Nystemten til din ære, bergenser som du er.

Men så kom døden til rom 208. Det var ikke noe hjerte igjen å bevare.

Da mor skulle bisettes ble hennes utenforskap for Kirken enda mer tydelig.  Tidspunkt for begravelsen ble ikke bestemt uten en porsjon sukk og stønn fra Servicetorget, vi rotet visst til i ukeplanen, og det tok 6 dager fra dødsfallet til presten som skulle forrette tok kontakt. Da vi oppsøkte Servicetorget på selve begravelsesdagen var det ingen som hilste på oss, jeg tror ikke de ønsket å bli forstyrret i sin vaffelspising. I selve begravelsen leste presten mors navn feil. Minnetalen hadde vi selv skrevet, men ble framført av presten med en mengde lesefeil. Prekenen var tydelig gjenbruk, og det var jo i og for seg helt greit, så sant det hadde vært en god preken.  Og etter begravelsen forsvant presten like fort som Servicetorgets representant hadde kommet.

Jeg var den i begravelsesfølget som var mest lei meg og oppskjørtet etterpå. De andre kommenterte tørt at det kunne ha vært verre, ettersom det ofte er verre, når sant skal sies. Og hvorfor tok jeg så på vei, jeg som alltid med en god porsjon selvironi hadde akseptert min skjebne som utafor? Men jeg var lei meg og oppskjørtet. For Kirken hadde behandlet min mor, en av våre aller minste og svakeste, som en person og en skjebne som ikke vedkom dem. Det var jo bare en gammel dame fra sykehjemmet, og de som havner der er jo så utafor.

I tiden etter mors død og begravelse har jeg grunnet på spørsmålet: Når Kirken ikke er til for slike som min mor og oss sørgende, hvem er den da til for? Jeg har samtalt, diskutert og delt tanker. En klok venn skrev: Vi skal slutte å mase om at de andre, de i det hektiske livet, mangler i Den Norske Kirke. Vi er bra nok vi som er der. Det er verdig å være gammel. Det er helt liv å være gammel. Det er godt nok å være gammel.  En annen observant venn skrev: Kirken er ikke lenger førstelinja for sorgarbeid. Det er overtatt av begravelsesagentene, som er profesjonelle på feltet. Alltid på jobb. Så hva er igjen for Kirken da? Og en tredje venn: Teologiutdannelsen er lagt opp som om prestene skal bli forskere, mens det de trenger er formidlingskunnskap og praktisk trening på dette. Hvorfor kan en skuespiller, selv en som ikke er profesjonell, gi integritet til en rolle, forestilling etter forestilling, mens en preken i en begravelse virker overfladisk og uten substans?

Og opp i det hele – et menighetskontor som kaller seg for Kirkens Servicetorg. Når fikk Kirken det for seg at den skal drive med service?

Kirken har mistet mye av sin legitimitet i vanlige menneskers liv. Det blir færre og færre som føler seg innafor. For å gjenreise noe av legitimiteten, så bør Kirken engasjere seg i de eldre rundt omkring på sykehjemmene.  De som havner der er jo så utafor. Men nettopp derfor fortjener de å komme innafor.

Fordi en mann en gang sa: La de minste komme til meg.

Jeg skriver hva jeg vil – også til Vårt Land

En liten oppsummering:

Craftprat er en liten blogg, og jeg har ingen ambisjoner om at den skal være noe annet. Jeg skriver om sære ting, og sånn er det.

Helt i begynnelsen av april skrev jeg et innlegg på Craftprat som jeg kalte «Den grå fargen». Jeg skrev det som en situasjonsbekrivelse rundt min mors død. Og jeg skrev «Den grå fargen» fordi jeg rett og slett sørger så enormt over tapet av henne, og fordi jeg ikke har forsonet meg med hvorfor hennes liv måtte ende slik. Hvorfor hun måtte bli en spurvunge. Og for meg hjelper det å skrive, også om de andre temaene jeg skriver om. Da må jeg skjerpe meg mentalt og tenke gjennom saker og ting en ekstra gang, og det er alltid sunt.

Men altså –  innlegget på den sære bloggen 01. april traff tydelig en nerve hos mange. Pr i dag er det vel litt under 10.000 som har lest «Den grå fargen». Og det uten å ha gått via VG, som er de andre gangene jeg oppnår noe i nærheten av slike høye lesertall. (VG plukker ut nå og da blogginnlegg som de legger ut på vg.no, hvorfor Craftprat-innleggene noen ganger havner der, aner jeg ingenting om.)

Og denne responsen var totalt uventet og overveldende. Så overveldende at jeg fortsatt ikke har fått svart de som har kommentert her på selve bloggen, langt mindre de som har kommentert på Facebook. Folk har delt historier, synspunkter og refleksjoner. Ståstedet for kommentarene har vært ulike, folk som jobber i Kirken eller har et nært forhold til den, har vektlagt den siden, andre har vært mer opptatt av sykehjemmets flotte ansatte, andre igjen har dvelt ved selve det å dø, og mange har skrevet tilbake om sorg.

En av dem som reagerte var debattredaktøren i avisa Vårt Land. Vårt Land ønsket at jeg skulle legge «Den grå fargen» ut på deres Verdidebatt.no, samt at de ønsket å bruke innlegget som en kronikk i papirutgaven av avisa, men noe kortere. Jeg sa nei til det første, og ja til det andre. Men ombestemte meg umiddelbart, og sa altså nei også til kronikk. Mitt ståsted var at jeg ikke hadde noe behov for å eksponere Larvik prosti ytterligere, og det var andre som står nærmere Den Norske Kirke enn meg når det gjelder å ha erfaring med Den Norske Kirke og dens forhold til eldre og dette med sorgarbeid. Vårt Land var ikke fornøyd med det svaret, fordi de mente at jeg berørte et svært viktig tema. Og så etter mye fram og tilbake i noen uker så sa jeg ja til å skrive en helt ny kronikk over dette temaet. Den skrev jeg i begynnelsen i mai her i Dar es Salaam.

Mitt utgangspunkt for kronikken var dette med å være innafor og utafor Den Norske Kirke. Og tok utgangspunkt i meg selv og min mor, ettersom vi begge aldri har følt oss hjemme i Den Norske Kirke, uten at det har vært til hinder for vår tro. Snarere tvert i mot, antakelig. Og det er jo en kjent sak at det overveldende flertallet av medlemsmassen til Den Norske Kirke ikke føler seg hjemme der, så da trodde jeg at en slik innfallsvinkel ville være relevant. For dette er jo er virkeligheten: Veldig få av Den Norske Kirkes medlemmer skjønner hvorfor kirken gjør som den gjør, hvorfor den prioriterer som den gjør, kort sagt, hva den egentlig driver på med. Vi blir fremmede. Vi er utafor. Og man blir ekstra fremmed og utafor når man blir gammel og syk og glemt.

Kronikken ble ferdig på onsdag før Kristi Himmelfartsdag, etter litt sånn fram og tilbake, med innspill og synspunkter fra Vårt Lands side. En helt grei dialog. Den skulle så ha blitt trykket den påfølgende mandagen – for 2 uker siden, blir vel det.

Fredagen etter Kristi Himmelfartsdag ble jeg oppringt av en journalist i Vårt Land som skulle gjøre en sak på kronikken. Det ble ingen hyggelig samtale. Spørsmålene var konfronterende, av type: «Larvik menighetskontor sier at de ikke kan huske å ha mottatt en telefon fra deg med spørsmål om å komme å besøke din mor. Hva sier du til det? Hvorfor ringte du ikke flere ganger? De sier at det er andakt på sykehjemmet hver 14. dag. Hva sier du til det? I kronikken din skriver du at du opplever deg selv som utenfor kirka. Stemmer det? I såfall, er det ikke da ditt eget ansvar at kommunikasjonen med menigheten ble så dårlig?»  Jeg var rimelig irritert både under og etter den samtalen, fordi premissene mine for å skrive kronikken var at dette ikke skulle handle om Larvik prosti. Jeg opplevde dette mer som sensasjonsjournalistikk, enn det som saken skulle dreie seg om: Forholdet mellom Den Norske Kirke og mennesker i sin siste livsfase. Og hva var egentlig denne journalisten ute etter? Mente han at jeg måtte legge fram utskrifter fra Telenor som viste at jeg hadde ring Larvik menighetskontor? Trodde han at han drev en slags gravejournalistikk?  Vi ble enige om sitatsjekk før trykking, men jeg hørte ikke noe mer fra journalisten. Og tenkte ellers at jeg håper at han for hans egen del blir hyggeligere med åra.

På mandagen kom det en kort epost fra Vårt Lands debattredaktør om at kronikken ikke kom til å bli trykket.

Og på onsdagen kom det en ny epost fra Vårt Land. Denne gang med forklaring. Med overskrift: «Til Kjersti Lie Holtar.» Nå var det slutt på sms’er og uformelle hilsninger i eposter. Og jeg skjønte, bare ved å se på denne overskriften, at her har noen snakket sammen.

Jeg har svart Vårt Land at svaret på deres epost kommer via Craftprat , so here we go. La oss først begynne med eposten fra Vårt Land:

Til Kjersti Lie Holtar

Hei igjen

Etter at journalisten her hos oss snakka med kyrkja i Larvik og biskop Laila Riksaasen Dahl på fredag vart det klart for meg at
vi burde ta ein runde til om kronikken. Difor valde eg å vente med den også og sette på ein annan kronikk. Sidan biskopen skreiv i bloggen din i første runde at ho ville ta saka di opp med ulike aktørar, trur eg det er viktig at ein eventuell kronikk
reflekterer kva som har hendt og komme fram sidan du skreiv bloggen. Ho har teke runden, ifølgje min journalistkollega .

Beklagar at eg ikkje såg dette straks, det skulle eg sett – eg vart vel gripen av at du skriv godt og levande om viktige ting.

Vi har eit ansvar både for tilsvarsrett og at ein evt debatt byggjer på eit så godt grunnlag som råd. I ein slik situasjon der det har gått tid sidan bloggen vart kjent og innhaldet er snakka om av dei aktuelle, trur eg det er lurt og viktig at du tek opp denne tråden frå biskopen før vi trykkjer ein eventuell kronikk. Kunne du eventuelt kontakta henne og spurt kva som har skjedd?

Det er viktig at kyrkja lyttar til kritikk og tek sitt omdømme på alvor. Og så må vi hjelpe lesarane til å finne ut kva som måtte vere misforståingar, uheldige omstende og reelt sett elendig arbeid og gale holdningar. Til dømes: Biskopen viser til tilbod om prest på sjukeheimen kvar eller annakvar veke – eit tilbod de som pårørande ikkje visste om. Og kva kommuniserer «Kirkens servicetorg»?

Ulempa med å setje hendingane inn i ei ramme av at du er sett utanfor er også som eg var inne på at du flytter merksemd mot deg. Kanskje eit perspektiv frå Afrika, som du var inne på i samtalen med journalisten, er betre?

Vel, dette er bakgrunnen. Beklagar at eg ikkje spelte dette inn tidlegare.
Høyrer frå deg.

Og da svarer jeg:

Til Vårt Lands debattredaktør.

Takk for epost med begrunnelse for hvorfor Vårt Land har valgt å ikke trykke kronikken som man har mast i lengre tid på at skal bli skrevet. Vår siste kommunikasjon om kronikken var epost fra deg med ordene: Utmerka. Hugs å sende skattekort ved høve.

Noe har skjedd siden den eposten. For å si det rett ut: Jeg tror noen har snakket sammen.

Jeg oppfatter at meningen med en kronikk er at det er en meningsytring, som så kan bli motsagt og kommentert av andre. Kronikk og motsvar kan gjerne trykkes samtidig. Det er ikke kronikkforfatterens oppgave å ta innover seg andres meninger og skulle reflektere disse i sin kronikk.

For å si det sånn: Jeg jobber ikke i Vårt Land. Jeg gjør ikke jobben til journalistene deres. Og jeg trodde dere stod for ytringsfrihet.

Det kan heller ikke være sånn at fordi en biskop har kommentert på min blogg og skriver at hun skal følge opp saken, så er jeg pliktig å ta kontakt med henne for å høre hva hun har gjort, for så å inkorporere det i en kronikk jeg er blitt bedt om å skrive. Selv om det er til en avis som oppfatter seg som et slags talerør for den kirken biskopen representerer. Min forståelse av den kommentaren er helt omvendt: Det er biskopen som eventuelt får ta kontakt med meg. Ikke at jeg forventer det, og jeg trenger det heller ikke. Jeg har hatt en samtale med prosten i Larvik som var grei. Antakelig er det helt tilfeldig at jeg ble kontaktet av ham seinere samme dag som Vårt Lands journalist ringte biskop, menighet og meg, muligens i den rekkefølgen – og kronikken deretter ble bestemt stoppet.  Antakelig helt tilfeldig.

Så til dette med Afrika. Jeg snakket med din journalist om Afrika fordi han spurte om jeg opplevde meg som en del av kirken. Det var tydelig at med kirken mente han Den Norske Kirke. For meg er ikke det likhetstegnet like opplagt. Så jeg svarte – på telefon her fra Dar es Salaam – at dersom han mente med det spørsmålet om jeg opplevde meg som del av en norsk menighet, så er svaret et klart nei. Men dersom han mener den kirken som mine samarbeidspartnere i det sørlige Afrika, håndverkerne på landsbygda og i township’ene er en del av – den kirken som sier at Gud ikke har forlatt deg, den kirken som gir deg verdighet som menneske, den kirken som sier kom med hele livet ditt  –  stusselige små kirker, fattige på pomp og prakt, og helt utenfor de etablerte kirkesamfunn – da er svaret et rungende ja. Og vet du hva, herr debattredaktør? Det spørsmålet fra din journalistkollega ryster meg fortsatt. Hvilket verdensbilde og hvilken kirkeforståelse har man egentlig i Vårt Land?

Men det er også noe annet som gir ditt svar en særdeles dårlig eim. Du skriver: «eg vart vel gripen av at du skriv godt og levande om viktige ting.»  Du husker Homers Odysseen? Med sirenene som sang så vakkert, så sjøfolkene mistet konsentrasjonen og gikk på grunn. Og det var da sirenenes skyld.

Ja, her er jeg. Fristerinnen med sin forførende penn. Som nesten lurte Vårt Land. Men heldigvis, heldigvis kom dere på bedre tanker i siste liten.

Og forøvrig: Jeg skriver hva jeg vil.

Og sender skattekort ved høve.

Med hilsen

Kjersti Lie Holtar

__________________

Til Craftprats lesere: Denne kronikken som aldri blir trykket legger jeg ut i eget blogginnlegg. Now-now. Som en referanse.

Her er linken til den: En kronikk om utenforskap

_____________________

Ny oppdatering:

Vårt Land har i ettermiddag sendt meg en epost. Jeg har spurt om det er ok at jeg legger ut deres svar. Det har jeg fått grønt lys til, men Vårt Land selv sier at de hadde helst ønsket en direkte kommuniasjon med meg. Litt kronologi her, sånn for ordens skyld: Kronikken skulle publiseres 13. mai. Epost med begrunnelse for hvorfor den ikke ble publisert kom 15. mai. Jeg svarte 16. mai at jeg kom til svare via Craftprat. Den eposten har jeg ikke fått noe svar på før i dag 27. mai. Det hører også med til historien at jeg sendte Vårt Land en epost seint fredag 10. mai, der jeg gav uttrykk for misnøye med fokus til journalisten som ringte. Den eposten er, slik jeg ser det, fortsatt ubesvart. Okke som, her er svaret fra Vårt Land:

Kjære Kjersti Lie Holtar

Grunna ei svært travel veke før helga har eg ikkje fått teke denne eposten før no. Eg er generelt open for at eg både kan kommunisere dårleg og ta gale avgjerder. Den beste måten å finne ut av dette på er etter mitt syn å halde fast på direkte kommunikasjon. At du har svart meg på bloggen framfor å svare på meg på epost, gjer dette litt ekstra vanskeleg. Eg
svarar deg likevel på denne måten.

Eg heldt i min siste epost fast på ønsket om ein kronikk. Noko av det eg skreiv var kanskje uklart. For å presisere:
1. Det er vi som har ansvaret for å sikre tilsvarsrett, ikkje du. Vi kunne godt hatt intervju med biskopen ved sida av kronikken. Men eg kom (på hektisk veg til ein konfirmasjon) til at eg ville diskutere dette med deg ein gong til, nemleg:

2. Eg ønskte ein ekstra runde for å sikre at ein kronikk på trykk ville stå seg endå betre mot å bli avfeia som «misforståingar», jamfør det vi fekk vite om biskopens reaksjonar. Sjølvsagt burde biskopen ta kontakt med deg og ikkje omvendt – det burde eg skrive. Beklagar. Poenget mitt var derimot eit heilt anna. Eg var ute etter ein tekst som ville vere eit endå betre utgangspunkt for debatt og kome nokre innvendingar i forkjøpet eller styre unna noko og fokusere på det viktigaste, særleg sidan kronikken
skulle komme så pass tid etter den første interessevekkjande bloggen.

Eg held fast på at du traff ein nerve og at du skriv godt. Eg skreiv undervegs, etter at du ville vente og skrive ein prinsipielt prega
kronikk, at det var viktig med ein tekst som fokuserte endå meir prinsipielt på kyrkja og dei eldre. Det vart litt lite av det og meir om din utanforskap – som du rett nok reduserte frå første utkast. Men som eg skreiv i min siste epost – kanskje skulle du heller dra merksemda endå meir mot livet på sjukeheimen og reaksjonane du hadde fått, enn mot deg sjølv.

Dette hadde eg vona vi kunne snakke om ein runde til – det hender kronikkar treng nokre rundar slik at både redaksjon og forfattar er nøgde og debatten kan starte. I staden skuldar du oss offentleg for å vere talerøyr for biskopen og kyrkja hennar. Du skriv sjølvsagt kva du vil, men det treng ikkje treffe for det. Her bommar du i alle fall.

Du skriv kritisk at «noen har snakket sammen». Eg synest det å snakke saman er ein positiv verdi. Mellom anna: Eg ville gjerne ha snakka meir med deg før eg trykte kronikken.

Beste helsing

Johannes Morken
Debattredaktør
Vårt Land

En overveldende dag

I dag har vært en overveldende dag. Aldri har jeg fått så mange sms’er, eposter og kommentarer – både på Facebook og direkte på Craftprat – som på dette jeg skrev om i går; Den grå fargen. Mange har også delt egne opplevelser, både gode og såre, og mange skriver engasjert om temaer relatert til blogginnlegget.

Jeg er på reise fra Sør-Afrika til Norge med litt omvei underveis, og har derfor ikke anledning til å svare og kommentere tilbake nå. Men alt er lest og leses, og til alle dere som har skrevet personlige opplevelser og synspunkter skal jeg svare når jeg er kommet til Norge og koffertene er pakket opp.

Til alle dere som har delt, ment og vært engasjert: En stor takk! Jeg er ydmykt overveldet.

Og nå: God natt fra Afrika!