En siste tur med Hassan

Jeg er i Dar es Salaam. Det er mitt siste besøk her på en stund, Erik drar snart hjem til Norge. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om denne byen. Jeg observerer med forundring hvordan andre nordmenn så lett glir inn her, hvor enkelt livet synes å være her for dem. Hvor selvfølgelig de tar alt sammen. Jeg synes ikke noe er selvfølgelig eller spesielt lett her.

Jeg synes at Dar es Salaam er en by på sammenbruddets rand. 5 millioner innbyggere nå, og den skal visstnok vokse til 15 millioner innen kort tid, Dar es Salaam er en av Afrikas hurtigst voksende byer. Ingen felles vannforsyning, intet kloakksystem, et enormt avfallsproblem. Byens strømforsyning er ustabil og ustrekkelig – enhver med mulighet skaffer seg et diesel- eller bensinaggregat. Og de som ikke har mulighet, brenner trekull, som gir store miljø- og helsebelastninger. En trafikk som tar minst 5 timer hver dag av ærlig arbeidende tanzanianeres liv. De sitter og står på overfylte dårlige busser med aggressivt kjørende sjåfører. Har du et snev av økonomisk mulighet, så kjøper du deg bil, for alt annet er bedre enn bussene. Men det løser jo ikke trafikkproblemene, tvert i mot. Og husene og leilighetene inne i byen er ikke for folk flest, så alle bygger i den stadig ekspanderende utkanten, helt uten noe som helst kontroll. Du ordner selv med vei, vann, strøm, kloakk og søppel. Her må man bare ta seg til rette. Byplanlegging i denne mega-byen ser ut til å være ikke-eksisterende.  Jeg leser på regjeringens nettsider at de for tida jobber med å revidere masterplanen for Dar es Salaam. Den er fra 1999, og er bare en revisjon av den som kom på 70-tallet. Da bodde det godt under millionen her.

På fredag var jeg på kjøretur med Hassan – Eriks sjåfør. Klart Erik og jeg kunne ha kjørt selv, men når man har en sjåfør som Hassan er det egentlig ikke noe alternativ. For man vil jo gjerne lære noe, ikke sant? Kjøre bil kan jeg, men jeg kan veldig lite om Dar es Salaam og Tanzania. Hassan har vært min lærer nå i 3 år. Vi prater når vi er på kjøretur. Det vil si – jeg spør, Hassan forteller og forklarer.

På fredag var vi på vår siste kjøretur. Jeg ville gjerne til Mwenge-markedet, for å si farvel til Gertrude – hun som alltid har så flotte og interessante skuplturer og gjenstander fra grenseområdene og sjøene mellom Tanzania, Kongo, Burundi, Rwanda og Uganda – Afrikas hjerte, dit jeg så veldig ønsker å komme en gang.

Det er litt vemodig stemning i bilen, vi vet det blir lenge til neste gang. Men vi gjentar det vi alltid har gjort – i den svært langsomtgående trafikken – som Hassan begeistret omtaler som ingen trafikk – «Mama Eriki – there is no traffic today. We are lucky» – sitter jeg og ser på de stadig økende antall av reklameplakater på swahili og spør Hassan om ord jeg ikke forstår. Og han forklarer og oversetter – og ikke minst – uttaler – og jeg må repetere etter ham. Det ender som regel i en spontan latter hos Hassan.

Men i dag har Hassan mye på hjertet. Han vil snakke om framtiden. Han vil snakke om Rehema – den begavede og hardt arbeidende yngstedatteren hans. Hun som står opp halv fem hver morgen for å stille seg i busskø for å komme tidsnok til skolen klokka åtte, og som leser lekser til over midnatt, alle dager i uka. Hun som går på en bedre skole enn alle naboer, fordi hun er så flink og fikk stipend. Hassan satser alt på at Rehema skal få ordentlig utdannelse, hun skal få et annet liv enn hans. Og Erik har vært del av Hassans plan for å oppnå dette. Erik har hver lørdag gitt 14-årige Rehema privatundervisning i fysikk og matematikk. Erik selv sier at han først og fremst har vært en veileder og mentor for Rehema. Han har lært henne å bruke internett for å finne svar og forklaringer, hun som ellers aldri er i nærheten av en datamaskin har nå blitt fortrolig med å vite hvor og hvordan hun skal lete. Og det går bra med Rehema, men fortsatt har hun noen år igjen før hun kan gå videre til neste skolesteg – og for å klare det, må hun være best. Kun da kan hun få stipend til neste skole – og så, deretter, dersom hun fortsatt er best – universitetet. Stipend er eneste mulighet for en fattig mann som Hassan. Alt dette snakker han om. Men først og fremst om hva han og Rehema skal gjøre nå som Erik drar.

Hassan vet godt hva han må gjøre. Han må ordne en lærer til Rehema og han må ordne en laptop med internett-tilgang til henne. Laptop har han faktisk allerede ordnet, forteller han meg – en slektning av en slektning har en laptop som Hassan kan få. Den mangler riktignok batteri. Men det skal han helt sikkert klare å skaffe til veie. Sier Hassan. Og så skal han helt sikkert finne den rette duppeditten som gjør at Rehema kan komme seg på internett. For da kan hun sende epost. Til Erik. Erik har nemlig lært Rehema å sende eposter. Forklarer Hassan. Og så har Hassan allerede sondert terrenget hos den som skal overta Eriks jobb – Richard – og Hassan er helt overbevist om at Richard også vil være privatlærer på lørdager. «Richard was very positive in his voice». Ler Hassan. Og så, om noen år, kan jeg kanskje kjøpe en liten bil, dersom jeg bare sparer og helsa holder – og da kan Rehema kjøre med meg til skolen, så slipper hun å ta disse bussene, du vet, de er ikke trygge for ei ung jente som henne. Og da kan hun bruke enda mer tid på å studere, i stedet for å stå på bussen.»

«So, mama Eriki, the future looks very bright».

Sier Hassan.

«Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar du lykken ifra ham med det samme,» sier Relling i Vildanden.

Seinere spiser vi middag sammen med andre «wazungu» – swahili-ordet for hvite mennesker. Sånne som har som jobb å gjøre Tanzania til et bedre land. De er – som alltid – veldig bekymret for landets utvikling. Og for passiviteteten blant befolkningen. Som bare godtar myndighetenes vanstyre, men som også heller ikke gjør noe selv for å få det bedre. Helt urealistiske, helt uten forståelse for sammenheng mellom innsats, resultater og mulighetsrom.

Og jeg hører på diskusjonen, mens jeg tenker på Hassan. Og igjen på Ibsen.  Og jeg tenker at vi wazungu rundt bordet er Ibsens gjennomsnittsmennesker. Som lever desillusjonerte, men fornøyde og mette, på livsløgnen om at vi både er nyttige, uunnværlige og at apokalypsen ikke er vårt problem. Vi drar jo uansett før den tid kommer. La oss heller snakke litt om vår neste ferie. Det er ikke for ingenting at wazungu egentlig betyr omstreifere.

Oh yeah.

Mens Hassan – og tusener av ham i denne byen som snart kollapser, som står der på disse overfylte bussene som også snart kollapser – disse bussene tettpakket av menneskelig vilje og energi  – er det vi Ibsenske gjennomsnittsmennesker aldri klarer å bli: Livskunstnere. Som nettopp på grunn av alle problemer, alle nederlag, alt slit – vet hva som er det eneste som tåler alle trøkker: Håpet. Og som nettopp derfor vet at man må fortsette å håpe. Alltid.

Så takk for turene, Hassan, og for alt du har lært meg.

Måtte du aldri, aldri slutte å håpe.

 

 

 

 

 

 

 

 

A- og B-laget på 17.mai-fest

Er du i nærheten av en norsk ambassade eller konsulat den 17. mai, så er det ikke usannsynlig at du finner deg selv tilstede på denne ambassaden eller  dette konsulatet på nettopp nasjonaldagen. Sammen med alle andre nordmenn i nærheten. Noen har til og med reist langt for å komme på det offisielle arrangementet.  Det er jo rørende, egentlig, at vi godt voksne nordmenn er så glad i 17.mai – ”Barnas Dag”.

17. mai i Dar es Salaam er intet unntak – som alle foregående år inviterte ambassadøren alle norske i Tanzania med følge til offisiell mottakelse. Som førstegangsdeltakende må jeg si at det var et imponerende arrangement.

Nå har jeg ikke så masse erfaring med 17.mai-feiringer utenlands– jeg har prøvd å være i Norge på den tida. Dersom jeg ikke har fått til det, så har jeg som oftest vært for langt unna til å synes det er noe vits i å reise til nærmeste ambassade, men så er det kanskje noe feil med min prioriteringer. Men noen 17.mai-feiringer har jeg fått med meg, særlig i Windhoek. Det som gjorde mest inntrykk på meg på disse 17.mai-feiringene var alle de norske som kom helt fra kysten – sjømenn og folk på jobb i Walvis Bay – det tar noen timer, den kjøreturen til Windhoek. Det hadde jeg antakelig selv aldri gjort.

Karene – for det var mest menn, jobbet først og fremst i skips- og leverandørindustrien, og de kom ofte fra små steder langs Norges kyst, der bedriftene de jobber for ofte er hjørnesteinsbedrifter. Etter disse 17.mai’ene i Windhoek har jeg vært en del i Angola, og der lærte jeg at én ting er Statoil og hva de fører inn og ut av penger – like så viktig for norsk og angolansk økonomi – og veldig viktig for ulike lokalsamfunn i Norge, gjennom arbeidsplasser og skatteinntekter – er nettopp skips- og leverandørindustrien. (det handler egentlig ingenting om Statoil at de f.eks er i Angola) Folk fra disse små stedene jobber da ute på kontrakter, og er av gårde noen uker eller måneder av gangen. Elektrikere, installatører, ingeniører, teknisk personell av ymse slag.

Og det var disse solide karene som kom på 17.mai-feiring – menn av få ord, men glade i landet sitt, tydeligvis. Det fortelles altfor lite om disse nordmennene i Afrika.

Men tilbake til 17.mai-mottakelsen i forrige uke. Jeg ble overveldet over hvor mange nordmenn som er i Tanzania,  og det var på langt nær alle som var på festen. (hvor var de? er det noe galt med prioriteringene?)

Nordmennene skilte seg klart ut i 3 grupper. Her holder jeg vertskapet utenfor – ambassadens folk, – dvs Norad og UD-folka, – de har jo sitt å stri med på en dag som denne.  Vi stod alle under et gedigent telt i rødt, hvitt og blått, og hele situasjonen med disse 3 gruppene innbød til en smule betraktninger. For ordens skyld – det er ikke bare nordmenn på slike mottakelser –  andre lands ambassader er også invitert, representanter for regjering og parlament, FN-systemets folk, og ambassadens samarbeidspartnere av ymse slag. Så det er MANGE folk. Men jeg konsentrerer meg  her om de norske.

Her er min gruppeanalyse av 17.mai-feiring 2012 i Dar es Salaam:

  • Gruppe 1: Bistandsfolk
  • Gruppe 2: Næringslivsfolk
  • Gruppe 3: Unge ambisiøse nordmenn i Afrika

Videre observasjon:

  • Gruppe 1: Klart i flertall. Snakker høyt og mye, mingler og kjenner alle.  Har tydeligvis vært her lengst. Et klart A-lag.
  • Gruppe 2: Klart i mindretall. Står for seg selv i utkanten. Kjenner få. Snakker lite. Mest menn. Et klart B-lag.
  • Gruppe 3: Litt uklar størrelse, man kan nemlig fort ta dem for å tilhøre Gruppe 1, ettersom de tar etter denne gruppens oppførsel. Imidlertid vil du fort legge merke til at de opptrer ofte i flokk.

Neste observasjon:

  • Snakker gruppe 1 og gruppe 2 med hverandre?

Nei

  • Snakker gruppe 2 og 3 med hverandre?

Nei

  • Snakker gruppe 1 og 3 med hverandre?

Ja

Dette kan oppsummeres i følgende figur:

 Spørsmål:

Burde ikke Gruppe 1, som har vært her lengst og kjenner alle, ta kontakt med Gruppe 2 og inkludere dem litt?

  • Svar:

Jo

Videre oppfølgingsspørsmål:

Gjør de det?

  • Svar:

Nei

Påtrengende spørsmål:

Hvorfor ikke?

Påstand 1:

Gruppe 1 er ikke begeistret for Gruppe 2

Alternativ Påstand:

Gruppe 1 vet ikke hva de skal snakke med Gruppe 2 om.

Observasjon, for å understøtte Påstand 1:

Erik – mannen i mitt liv – jobber for Statoil her i Tanzania. Han er Gruppe 2,  akkurat som jeg er, fordi Isandi er næringsliv. Erik er en sånn som de som tilhører Gruppe 1 vil , eller må, snakke med, i embets medfør. En av dem sa at de nå skulle passe på Statoil, slik at de ikke gjorde like mye ugagn som Statoils kollegaer, som driver en fæl gullgruve.

Ja, det er bra med vaktbikkjer, svarer Erik – men strengt tatt så er vel ikke de som driver fæle gullgruver og Statoil kollegaer?

Du er altfor høflig, Erik, sier jeg. Du burde svare: Ja, vi er jo alle i samme båt som våre kollegaer – omtrent som kollegaene dine i x x x x , og så nevner du opp en hel haug med  kjipe NGO’er som er tatt i korrupsjon den siste tida, eller som har mislyktes totalt med de skal gjøre.

Men Erik er altfor høflig.

Hypotese, for å understøtte Alternativ Påstand, med bakgrunn i Observasjon:

Gruppe 1 har tatt på seg oppgaven å overvåke det som Gruppe 2 jobber med til daglig. Man får sjelden et normalt  og hyggelig forhold til folk man overvåker. 17. mai er en hyggelig dag.  Gruppe 1 strever med å finne noe å si til Gruppe 2 på en hyggelig dag, noe som kan stå i stil til hyggen.

Forslag til løsning på Alternativ Påstand:

Gruppe 2  har i alle år gitt penger til innsamlingsaksjoner, kjøpt geiter som ikke er geiter,  hatt fadderbarn på kjøleskapsdøra og noen har til og med syklet til jobben for Afrika. Alt organisert av Gruppe 1. Gruppe 1 kunne derfor ha snakket med Gruppe 2 om dette.

Spørsmål:

Er dette uansett en underlig oppførsel fra Gruppe 1?

  • Svar:

Ja

Konklusjon:

Paradigme-skiftet i norsk utviklingssamarbeid med Afrika har ennå ikke nådd 17.mai-festene i Dar es Salaam.

_______________________________________

PS:

Neste 17.mai skal jeg observere følgende:

  • Har Gruppe 2  i løpet av året mannet seg opp til å ta kontakt med Gruppe 1?
  • Har Gruppe 2 økt på bekostning av Gruppe 1?
  • Tar Gruppe 3 kontakt med Gruppe 2?

Glassheisen i Dar

Det var altså denne debatten om tigging, om det skal forbys eller ei.

I leilighetskomplekset her vi bor i Dar es Salaam er det to heiser. En på forsiden – en veldig prangende glassheis på utsiden av bygget. Selve heisen er innkapslet av en mengde små LED-lys som lyser intenst rødt når heisen går opp og ned. Nei, det er ikke pent. Og en heis på baksiden. Ikke glass, ikke prangende. En vanlig heis, vil jeg si.

Eierne av leilighetene har satt regler for hvem som kan ta glassheisen på forsiden. Og regelen er: Kun leietakerne og matchende gjester. Ikke vanlige tanzanianske arbeidsfolk. Så som hushjelper, sjåfører, bud, reperatører og så videre. Sånne med ærlige og vanlige yrker. Problem: De tjener bare 500 kroner i måneden. Løsning: De må ta den andre heisen. Den på baksiden.

På den måten kan vi som bor i leilighetene ta glassheis opp og ned, og ikke risikere å måtte møte fattigfolk på vår vei. For hva skal man snakke med DEM om? Kanskje de LUKTER fattigdom?  Og hva om ryktet sprer seg og det blir MANGE av dem som vil kjøre glassheis med røde lys, slik at vi, som glassheisen jo er ment for, ikke får plass? Og tenk om de får griller i hodet og innbiller seg at de vil OGSÅ være rike og tjene mer enn 500 kroner måneden?

Og like viktig – ved hjelp av denne glassheisen kan man veldig konkret synliggjøre blokkas image: Denne blokka er ikke en hvilken som helst blokk. Her er det nemlig system, noe mange synes at Tanzania mangler. Så la oss gå foran med et godt eksempel og få systemer på plass, og la oss begynne med noe viktig: Heiskjøringsregler. Noen fortjener å kjøre glassheis med rødt lys, andre ikke.

Selvfølgelig kan man jo ikke ha det sånn i hverdagen.  Heiskjøringsregler, altså. Ikke fattigdommen eller ulikhetene. Det har man jo her noe sånt som 100.000 NGOer og 2 milliarder USD årlig i  bistandsmidler til å ta seg av og løse.  Jeg, derimot, har valgt å konsentrere meg om heiskjøringsregler. Man må velge sine fighter.  Mange av de som kjører glassheisen driver med den andre fighten, forresten. Den med fattigdommen og ulikhetene. Så slipp dem fram, dette er viktige mennesker. Og la dem for all del ta glassheis.

Men hvordan løser man dette, i praksis?  Livet i utlendighet har lært meg  at det er særlig to kulturer der ”den skandinaviske modellen” ikke har noe særlig fruktbar gjenklang – den amerikanske og den indiske.  Og de som eier leilighetene er indiske.  Så man trenger ikke en gang å prøve å argumentere i mot heisreglene med å si at alle skal med. Det er bortkasta energi. (Om jeg er veldig forutinntatt og generaliserende nå? Jada.)

Løsningen har blitt å oppgradere de med vanlige, ærlige yrker og som har noe hjemme hos oss å gjøre til PA – Personal Assistant. Det er jo fint å ha en PA – alle viktige personer har det. Og vi har til og med fler enn én PA, viser det seg.  Så når noen spør hva vedkommende gjør i glassheisen med røde lys, så sier jeg bare: Det er min PA, og min PA har tilgang overalt.

Hittil har det gått greit. Men jeg vet at det surmules, og hadde det vært borettslagsmøte og den slags her i gården, så hadde vi fått høre det. Ingen respekt for og kunnskap om lokal kultur, tror de kan bare komme her og komme her og nekte å innordne seg, og heller drive med sine egne regler. Vil liksom ikke integreres.

VI kan jage vekk tiggere. Vi kan forby fattigdom akkurat der vi er.  Vi kan holde glassheisen skinnende ren, med fullt lys på, og vi kan bestemme hvem som skal få lov til å ta heisen.

Men fattigdommen forsvinner ikke av den grunn. Og det vet vi jo. Så hva er vi så redde for når det gjelder det å se tigging og fattigdom?

Rolf Jacobsen skrev diktet  Sannheten:

Sannheten står utenfor døren din.
Klærne i laser. Hun er syk.
Hun har et barn på armen. Hun vil inn.
Hører du hundeglammet?
Hva gjør du? Lukker du opp
vil det forandre livet ditt.
Nøler du?
Du også.

Og det er vel det vi er redde for. At noe eller noen skal forandre livene våre.

Inntrykk fra Dar es Salaam: 1st and 2nd class expats

Jeg har nettopp kommet hjem til Cape Town fra en uke i Dar es Salaam.

Erik flytter til Dar es Salaam om ikke så lenge. Og jeg flytter etter noen måneder seinere. Formålet med turen var å forberede meg litt på hva dette vil dreie seg om: Å skulle bo (i allefall innemellom) i Dar es Salaam, Tanzania.

Jeg likte Dar es Salaam umiddelbart. Så dette er noe å se fram til.

Men det er mye å gruble over.

Her er noe av det:  Les videre