Jeg er egentlig best når jeg er helt alene

Inne mellom lever jeg et nesten perfekt liv. Jeg bor noen måneder i året i Cape Town – og jeg lever aldri ellers så miljøvennlig og riktig som jeg gjør da.

Huset vårt – et gammelt lite rekkehus – ligger i bykjernen i en stille sidegate til en travel kommersiell gate som bugner av restauranter, kafeer, klubber, pub’er, butikker, verksteder, tannleger, frisører, leger, yoga-studioer, delingskontorer. Vi har alt i vår «hood». Og det er bare å sette adjektivet ’liten’ foran alle disse etablissementene, for ingenting er prangende stort og slitsomt kommersielt i vårt nabolag. Og når jeg sier at vårt rekkehus er lite, så er det fordi jeg leser sørafrikanske interiørmagasiner, og der blir rekkehus som vårt beskrevet som ”compact living”. Så da, så. Dessuten er huset på rødlista, altså veldig vernet. Det betyr at vi ikke kan ha ekspansive planer med et sånt hus, altså det forblir ”compact living”-størrelse, og all restaurering må skje med godkjente materialer. Slik som det var før. Så det betyr kortreiste materialer og lokale håndverkstradisjoner. En nabo har riktignok mye større hus, og har derfor plass til masse solcellepaneler på taket, og det gjør ham nesten selvforsynt med strøm, og han har også boret etter eget vann, slik at han kan ha svømmebasseng med god samvittighet. Vi har vannmangel i Cape Town, nemlig. Klima, vet du. Det regner så lite. Men vi tar ansvar og har byttet ut alle planter i hagen med kun lokale bærekraftige arter. Sånne som nesten ikke trenger vann.

Vi tar altså ansvar. Derfor, i Cape Town bruker jeg ikke bil. Jeg går. Eller bruker Uber når jeg skal langt, for i Cape Town er vi for delingsøkonomi. På søndagene, for eksempel, tar vi ofte Uber ut til loppemarkedet langs kysten, for å se om vi finner noen brukbare stoler til utebruk, eller noen nye glass, eller bare noe artig. I Cape Town reparerer jeg sko, vesker og klær hos den lokale skomakeren rundt hjørnet, han som har vært der i alle år. Og skal jeg ha endret litt snitt på et brukbart klesplagg, så går jeg litt lenger ned i gata, og der holder skredderen til. Han fikser den slags. Og på veien dit så svipper jeg gjerne innom en av de små butikkene som selger kortreist mat, selvfølgelig økologisk, og grønnsakene er ikke pakket inn i plast, ingenting i min kolonialhandel er pakket inn i plast. Grønnsakene er forresten fra den urbane farmen som ligger en liten halvtimes spasertur unna. Den drives av idealister som dyrker grønnsaker til hele bydelen på en uutnyttet kommunal tomt. En kar litt nærmere driver med bier og honning. Litt opp i gata ligger kjøtt- og fiskehandleren, og der er alt du kjøper sertifisert og økologisk og rent og godt. Ingen fisk fra rødlista selges der. På andre siden av gata til fiskehandleren ligger interiørbruktbutikken. Det er faktisk en av de største butikkene i gata, og du kan virkelig gjøre et skup her. Jeg tar ofte en morgenkaffe på den lille kafeen rundt hjørnet, den som har gratis og god wifi, og ikke minst: De selger brød med superfood-ingredienser. Brødkøene i helgene er virkelig lange. Og så har du treningsstudioene, de er også små og alternative. Det mest populære er kun for kvinner, vi trener på kvinners premisser og unngår kroppspress. En dag har jeg tenkt å timer på studioet som tilbyr ballett-timer for voksne nybegynnere. De holder til i en nedlagt kirke. Litt lenger ned – inn til venstre og opp en etasje, så kommer du til helsekost-butikken, med tilhørende bokhandel for bøker innen selvutvikling. Den beste i byen. Og i mursteinshuset – litt tilbaketrukket – har du filmskolen og filmstudioet, og der til høyre har du  kontorfelleskapene for oss frilansere – vi er mange entreprenører her i denne delen av byen som elsker co-working – så her kan du leie kontorplass på dagtid, inklusive gratis fibernett og rettferdig kaffe. I kopper av bambus. Og rundt svingen og rundt enda en sving er lokalene til Afrikas beste kunstutdanningsinstitusjon. Nabolagsrestaurantene må jeg jo nevne, men ikke for høyt, og ikke ved navn, slik at ikke ALLE turistene skal høre om dem.

Minst en gang i uka rusler jeg ned til den lokale kinoen, den som har gamle seter fra 50-tallet og som drives av en stiftelse, og som viser bare indie-filmer.  Og dersom det ikke er for seint på ettermiddagen så rekker jeg på veien innom platesjappa med brukte LP’er, den som er helt sentral i filmen ”Searching for Sugarman”. Den filmen så vi selvfølgelig på den lokale kinoen.

Og ønsker jeg å utvide det geografiske rekkevidden en smule så rusler jeg til den nyeste trendgata i sentrum, det er bare å gå litt opp og så inn til høyre– og der er restaurantene om mulig enda mer inkluderende – vi sitter alle rundt ett bord, og menyen er ulike grøt-typer av kun sunne korn med høyt innhold av antioksidanter. Og så er det noen inspirerende klesdesignere som har sine utsalg, noen interiørbutikker – og ikke minst, sykkelbutikkene ligger på rad og rekke. Små og alternative, med sykkelmerker du desidert ikke finner på XXL. De har seter i vegetabilsk skinn. På den andre siden av gata finner du espresso-baren, som blir drevet av han som var med å vinne Nobels Fredspris og var en anerkjent forsker, men som hoppet av og ville drive med noe jordnært.

Jeg tenker ofte på livet mitt i Cape Town når jeg hører debatter om å leve bærekraftig i Norge, som den i Dagsnytt 18 denne uka, om bompenger som virkemiddel for å lage en bærekraftig og levende by. For dem som bor innafor bompengene.

Og jeg tenkte på livet i Cape Town da jeg leste september-utgaven av ”Pengevirke”, bladet til Cultura bank, som er banken Isandi bruker. Temaet for nummeret er ” Lev godt med mindre penger ” Bladet er fullt ulike artikler, kommentarer og intervjuer med folk som driver nettopp med å få til dette. De bor og bygger mindre hus, de utforsker alternative boformer, de dyrker jorda selv, de reparerer og resirkulerer, de praktiserer delingsøkonomi, og de utvikler alternative tenkemåter og ideologier til den rådende kapitalismen. Det pussige er, imidlertid, at samtlige reportasjer, synsvinkler og påstander er skrevet av folk som aldri har gått sulten til sengs, som aldri egentlig har manglet penger. Enda det beviselig skulle være nok folk å ta av her i verden som nettopp kan litt om det der med lite penger. Artikkelforfatternes ståsted har dessuten som premiss at det finnes en velferdsstat som ryggdekning. Og det presiseres at endringer som må skje i din og min livsførsel, først og fremst er personlige.

For – tilbake til livet mitt i Cape Town sentrum. Vi er vel noen hundretusener som lever der. Det er det gode liv, med gjenbruk, kortreist, økologi og større forbruk av tjenester enn av varer. Og en haug personlige valg. Men er det bærekraftig?

Overhodet ikke.

For de som ikke er med i fortellingen om det miljøvennlige og alternative hverdagslivet i Cape Town, er de 4 millionene som bor utafor bykjernen. I township’ene. Som regel i et skur. De har ikke noen plass i det velfungerende bevisste meningsfulle og gode livet i Cape Town. Det er rett og slett ikke plass til dem. Og for å si det som det er: De passer egentlig ikke inn. De kan komme til å foretrekke kjøttburger i stedet for veganburger. Billig sprit i stedet for økologisk vin. De blir heller aldri spurt om hva de tenker om å leve bærekraftig og klare seg med mindre. Dette til tross for at er det noen som har kompetanse på å leve uten penger, utenfor velferdsstater, uten økonomisk sikkerhetsnett – for ikke å snakke om å kunne dette med compact living – så er det alle millionene i Cape Towns township’er. Men som sagt, deres kompetanse er aldri etterspurt.

Og samtidig – uroen, volden, kriminaliteten i township’ene bare øker og øker. Som fattigdommen. Som ulikhetene.

Bærekraftsforkjempere har en skremmende tendens til å snevre inn fokus til å kun snakke om jeg og mitt og du og ditt. Og jeg og du er påfallende like i hva vi liker og mener og synes. Og fordi vi lever i vår lille boble, så tror vi at vår er verden ER verden.

Og der tar vi ansvar. Du verden som vi tar ansvar. Så lenge vi får bestemme parametrene og slippe å forholde oss til flertallet som ikke har våre valg. Og som aldri slipper til orde. Som aldri blir regnet med.

Vi er egentlig best når vi er helt alene.*).

____________________________

*) dette sitatet har jeg fra Benny Andersens dikt ”Godhet”. Jeg liker det diktet veldig godt, og skrev om det på Craftprat for noen år siden. (Dersom du er interessert, sjekk her.) Diktet er sånn:

Jeg har altid prøvet at være god
det er meget krævende
jeg er en hel hund efter
at gøre noget for nogen
holde frakker
døre og pladser
skaffe nogen ind ved et eller andet
og lignende
brede armene ud
lade nogen græde ud ved min skjorte
men når lejligheden er der
bli’r jeg fuldstændig stiv
vel nok en slags generthed
jeg rusker i mig selv
slå nu armene ud
men det er svært at ofre sig
når nogen kigger på det.
så svært at være god
i længere tid ad gangen
som at holde vejret,
men ved daglig øvelse
er jeg nu nået op på en time
hvis ikke jeg bliver forstyrret.
jeg sidder helt alene
med uret foran mig
breder armene ud
gang på gang
der er ikke spor i vejen
jeg er egentlig bedst
når jeg er helt alene.

Himmelen er blitt lav her i nord

Jeg skrev til en venn at himmelen er blitt lav her i nord. Jeg skrev at det tapper meg for energi.

Jeg skrev til min venn at jeg vet at det har vært en særs tøff vinter i det sørlige Afrika, mens jeg har hatt min sommer. For aldri før har jeg fått så mange henvendelser om behov for et kortsiktig lån. For tøffe vintre handler om penger. Alltid. Det er noe absurd over det hele – jeg sitter der i den gamle fluktstolen på hytta og leser en interessant artikkel om endringer i fasadefarger på norske hus – og så plinger det i alle mulige slags meldingstjenester om at noen er død, noen er syke, noen har ikke mat, noen blir hevet på gata dersom ikke husleia blir betalt. Om jeg ikke kan bare låne dem litt penger nå, og så får jeg det igjen seinere, når det går mot jul og det blir bedre tider. Når turister og annet godtfolk igjen kjøper produktene de lager. Og alle disse årene med Isandi har disse årlige sommerhenvendelsene vært en del av pakka – og bevares, man kan jo alltids låne folk penger til mat. Og ingen har noensinne lurt meg. Så jeg betaler litt her og der, direkte fra min fluktstol i idylliske sommer-Norge, og går straks tilbake til fasadefarger på norske hus før og nå, og lever fint med absurditeten.

Men i sommer ble det absurde erstattet med nedstemthet. Men seinere har jeg tenkt, kanskje det ikke var tøffere i det sørlige Afrika i sommer. Kanskje min nedstemthet handler om at det har endret seg her i Norge.

Jeg skrev til min venn at jeg legger skylda på Trump. Jeg skrev at den mannen er et energitappende sort hull. Det var selvfølgelig ikke helt sant. Men norsk valgkamp interesserer ingen andre enn nordmenn, så det er jo ingen vits i å belemre noen i Sør-Afrika med navn og meninger og uttalelser som virkelig ikke har noe globalt perspektiv over seg. Men min venn skjønner hva jeg mener, at det antakelig er noen norske politikere som jeg referer til, men Trump er blitt en slags meme for alle disse som suger energien ut av oss. Vi venter bare på en Trump emoji, egentlig.

Det er altså ikke Trumps skyld. Og ikke norske politikeres skyld, heller. De sier – jeg hørte seinest i går at de sa det på radio, de som regjerer – at det er jo bare ord, bare retorikk, det er jo handlingene som teller. Praktisk politikk. Så ingen grunn til å bli nedstemt. Ikke bry deg om orda, sier de. Love is in the air. Og jeg skjønner det ikke – for er det ikke nettopp ordene som beveger? Hvorfor ellers skulle man skrive, hvorfor ellers skal man lese? Hvorfor ellers har vi forfattere og bøker? Hvorfor ellers står det skrevet at i begynnelsen var Ordet?

Det er jo kun min skyld, selvfølgelig, at jeg har ordnet meg på den måten at jeg står med ett bein i to ulike verdener. Det er mitt ansvar, selvfølgelig, at jeg mener at de to verdenene må ha noe med hverandre å gjøre. At det både er nødvendig og viktig. Ingen har bedt meg om å drive med en slik spagat-øvelse, og det er min skyld at jeg blir en stadig dårligere turner. Men, jeg klager ikke. Og det er jo kun min skyld at jeg blir nedstemt av disse ordene. Denne retorikken. Denne nedlatenheten som de viser overfor oss som tar på vei. Men jeg klager ikke.

Jeg sier bare at himmelen er blitt lav her i nord.

Om å tegne folk som aper

Kunstneren Thomas Knarvik har tegnet blant annet Ali Elsbati som en ape. Det er visstnok satire. Og etterpå har samme Knarvik brukt mye tid på å forklare hva han mente. Min første reaksjon var: Når det er sånn at man må bruke mange ord på å forklare hva en satiretegning skal bety, så kan vel ikke den tegningen akkurat karakteriseres som en inner-tier?

Men, det er ikke bare i Norge at det er blitt tegnet aper i det siste. I Sør-Afrika bor og jobber Jonathan Shapiro, og hans tegninger under kunstnernavnet Zapiro har gitt følgere og fans overalt, og han regnes som en av verdens ledende satire-tegnere. Det er mange av oss som daglig sjekker Zapiros strek for å få hans kommentar til sørafrikanske og internasjonale nyheter.

I satirikerens ånd og tradisjon sparker Zapiro alltid oppover, og han sparker hardt. Særlig president Jacob Zuma får gjennomgå. Zapiros mest ikoniske – og kontroversielle – tegning viser Zuma som står klar til å voldta en liggende Fru Justitia, altså rettssystemet, med bind for øynene, holdt nede av Zumas sterkeste støttespillere i sørafrikansk politikk. Presidenten blir alltid tegnet med et dusjhode på toppen av hodet. Zapiro forklarer at dette dusjhodet er der for at sørafrikanere og resten av verden aldri skal glemme at Jacob Zuma i 2006, mens han var visepresident, ble anklaget for voldtekt av en hiv-smittet kvinne, og at han under rettssaken forklarte seg at ja, han visste at hun var HIV-smittet, men han tok seg en dusj etter samleiet for på den måte å kvitte seg med eventuell hiv-smitte. Dette var samtidig med at han var leder for det nasjonale aids-rådet.

Zapiros tegninger går selvfølgelig ikke upåaktet hen hos makta, og han har fått utallige søksmål om erstatninger i millionklassen mot seg opp gjennom åra. Det har også vært nok av kommisjoner og organisasjoner som har bedt ham om å dempe seg, som for eksempel droppe å tegne Zuma med dusjhode fordi det latterliggjør Sør-Afrika overfor resten av verden. Indirekte får Zapiro skylda for litt av hvert – som at verden synes Sør-Afrika har en komisk og dum president, at sørafrikansk økonomi taper på det, og sånn sett bidrar til arbeidsløsheten. Men Zapiro har aldri gitt seg, eller endret på noe som helst – og dusjhodet henger stadig fast på president Zumas hode.

President Zuma og hans støttespillere på sin side vikler seg stadig mer inn i konglomerater av korrupsjonsanklager og anklager om at han har kuppet mer og mer av de statsstyrende organer, og kritikken om at han egentlig ikke bryr seg om noe annet enn sin egen lommebok og behagelige liv vokser for hver dag.

Zuma har faktisk mer enn 700 korrupsjonsanklager mot seg, men han har alltid klart å vri seg unna både disse og andre svært så kontroversielle ting han har vært og er innblandet i, takket være lojale støttespillere i regjering-, justis- og myndighetsapparat – Zuma ser ut til å være ”untouchable”. Men i 2016 har det skjedd oppsiktsvekkende ting – først dømte konstitusjonsdomstolen Zuma for å ha brutt grunnloven i forbindelse med oppgraderinger av hans private eiendommer i KwaZulu Natal. Dernest vedtok Høyesterett å åpne for å gjenoppta korrupsjonsanklagene mot Zuma.

Men i forrige uke slo Zuma tilbake. Den nye sjefen for NPA – National Prosecution Authority (omtrent tilsvarende til den norske riksadvokaten), Shaun Abrahams, er svært Zuma-lojal og besluttet, ikke overraskende, at dette Høyesteretts-vedtaket skulle ankes.

Zapiro tegnet som en kommentar til dette presidenten som en lirekasse-spiller, som spilte på sitt ”state organ” – med Shaun Abrahams dansende i bånd, som ja, nettopp, en ape.

Og det eksploderte i alle kanaler. Det kom meninger, analyser, forklaringer, avisledere, tomler opp og tomler ned, og #ZapiroMustFall. Og vi som fulgte debatten fikk  –  i alle fall undertegnede – ny kunnskap om simiansering – som altså handler om hvordan ape-metaforer har blitt brukt hos alt fra Platon til Hollywood til medisinsk forskning til sexisme for å beskrive noen mennesketyper som underlegne den hvite rase. (For å si det sånn – ingen, absolutt ingen av de norske meningsytrerne har vært i nærheten av å legge for dagen en slik kunnskap om denne bruken av ape-metaforer. For eksempel kan du lese dette:  Comparing Black People To Monkeys Has A Long Dark Simian History) Zapiro på sin side forsvarte seg med at han hadde jo tidligere også tegnet aper, og han hadde også tegnet hvite mennesker som aper – og dessuten var jo hovedpersonen i tegningen Jacob Zuma, og ikke Shaun Abrahams.

Men så sa folk: «Jamen, Zapiro – hva med Penny Sparrow?»

Og så svarte Zapiro : «Hva??? Jeg og Penny Sparrow???!!»

La oss spole tilbake til nyttår 2016. Til Durbans strandpromenade. Etter innføring av demokrati i 1994 ble denne promenaden gjort tilgjengelig også for svarte mennesker – og etter hvert er det blitt en tradisjon at folk flest feirer 1. nyttårsdag på stranda i Durban. Det kryr av glade folk i alle aldre, ikke helt ulikt vår 17. mai. En som hadde synspunkter på denne folkefesten var en hvit dame i 60-årene ved navn Penny Sparrow. På Facebook kommenterte hun at det var mye søppel på strendene dagen derpå, og konkluderte med at hun heretter vil kalle alle svarte sørafrikanere for apekatter, siden disse også kaster søppel rundt seg: ”from now I shall address the blacks of south Africa as monkeys as I see the cute little wild monkeys do the same pick, drop and litter.»Og så et smilefjes.

Fru Sparrow ble veldig fort gjort oppmerksom på av FB-og twittersamfunnet at dette var ikke særlig smart å dele offentlig. Dagen etter kom hun derfor med en ny FB oppdatering – som vel ikke akkurat dempet inntrykket av en person som har stereotype oppfatninger av ”de andre”: Jeg beklager min uttalelse, noen kan kanskje ha oppfattet den rasistisk. Det var den ikke. I virkeligheten kjenner jeg flere svarte mennesker, og jeg har alltid hjulpet underpriviligerte”.

Og dermed var Penny Sparrows korte karriere som samfunnsdebattant over. Hun mistet jobben som eiendomsmegler, sitt medlemskap i opposisjonspartiet Democratic Alliance, og sin Facebook-konto. Og hun er blitt saksøkt av ANC.

Det var selvfølgelig mange som uttrykte støtte til Penny Sparrow – hun fikk absolutt sine tomler opp og smilefjes. Blant annet fra radiokjendis og Idol-dommer Garreth Cliff. Han mistet faktisk Idol-dommerjobben på grunn sin støtte til det han mente var fru Sparrows rett til ytringsfrihet, og dette gikk så hardt inn på Cliff at han har nå saksøkt sørafrikanske Idol for 20 millioner. Men ingen savner ham der, egentlig.

Og så var det motsatsen – de som ble rasende provosert og sinte. Det var nok av dem også. En av dem var Velaphi Khumalo. Han mente at ANC nå måtte gjøre mot hvite hva Hitler gjorde mot jødene – utrydde dem.  Khumalo ble også utestengt fra Facebook, og også han er saksøkt for rasisme. Av medlemmer i opposisjonspartiet Democratic Alliance.

Men veldig mange var bare oppgitte. Som en kommentator skrev: Penny Sparrow er som den eldre tanta i familieselskapet som alltid sier pinlige ting, og som alle egentlig er fryktelig lei av, og som man håper man slipper å invitere.

Grunnen til at folk ikke orket Penny Sparrow og hennes meninger er ikke fordi man ikke diskuterer rasisme i Sør-Afrika. Det gjør man absolutt hele tida. All sørafrikansk debatt, både den i og utenfor sosiale medier, har rasisme-temaet som et underliggende premiss. Diskuter hva som helst – mote, musikk, litteratur, politikk, økonomi, utdanning, økologi, mat, transport, psykologi, psykiske lidelser, religion, smak og behag, – rasisme-aspektet er alltid med.

Grunnen til at Penny Sparrow fikk de aller fleste til å sukke tungt, var at sørafrikanere vet at slike uttalelser er kontra-produktive. Skal man ha noen som helst sjanse til å komme videre i dette landet, så kan man ikke bruke tid og krefter på å diskutere om folk skal finne seg i å bli kalt for aper. For selvfølgelig skal ikke folk finne seg i å bli kalt for aper. Og følgelig så kaller man ikke folk for aper. La oss heller konsentrere oss om saken, den som handler om hvordan rasismen er institusjonalisert i Sør-Afrika, den som handler om hvor vanskelig det er å endre på gamle systemer, privilegier og maktforhold, selv om man aldri så mye vedtar at dette skal endres, den som handler om raseriet som ulmer i befolkningen, den eskalerende volden, den økende marginaliseringen, de økende forskjellene, avmakten og angsten som flere og flere opplever. Den sørafrikanske debatten er blytung, og alle som deltar med et snev av vilje til å gjøre noe mer enn å provosere, vet at man har et stort ansvar for å være konstruktiv.

Og det var koblingen til Penny Sparrow som fikk Zapiro til å gå til noe så sjeldent som å gi et intervju. Han sa: «Dersom det er sånn at folk tenker at jeg er på linje med Penny Sparrow, så har jeg bommet. Og jeg må tenke meg om.»

Og så i helga kom Zapiro med følgende tegning:zapiro-out-to-listen-may16

Zapiro kunne glatt ha oversett all kritikk. Det er vel antakelig noen millioner som hver dag ser hans tegninger  – og den harde kjernen av fans hadde uansett heiet på ham og ropt begeistret «stå på!». Han hadde blitt en enda større helt for mange, og mange hadde gitt ham ekstra kudos for at han «sa det som det var» – og at dette var ytringsfrihet på høyt nivå. Han kunne rett og slett bare ha sagt at han har alltid provosert, og at dersom noen oppfattet dette rasistisk, så var deres problem, og ikke hans.

Thomas Knarviks tegning av Elsbati forklarer kunstneren selv slik: ” I min naivitet trodde jeg at tegninger som var så parodisk rasistiske ville signalisere at de ikke var ment som oppriktig rasistiske ytringer, men ville peke hen mot et overordnet nivå.» Zapiro argumenterte motsatt – nettopp fordi tegningen kunne oppfattes banal og rasistisk, så skulle han aldri ha tegnet den. Fordi den ødelegger for selve debatten.

Og for ordens skyld: På mandag var Zuma med dusjhode tilbake.

Når jeg leser og hører debatten i kjølvannet av Thomas Knarviks tegninger, så slår det meg at disse debattantene totalt mangler erfaring fra samfunn der rasisme-debatten er reell, der man ikke kan tillate seg å drive med Facebook-jåleri for å provosere litt og for å få opp litt temperatur. Og derfor blir den norske debatten både naiv og farlig, for ingen som deltar i den tror at den egentlig får noen konsekvenser. Vi bare snakker litt om det, og poster litt, ikke sant?

Kadra Yusuf har rett i sin kronikk i Dagsavisen om Skravleklassens parallellsamfunn  at vi trenger et dialogmøte mellom skyttergravskrigerne på Facebook.

Og ikke minst, de debatt- og tegneglade herrer burde gjøre det som Zapiro valgte å gjøre: Gå ut for å lytte.

Det er alvor der ute, skjønner dere.

Folkelig og klar tale fra Afrika

Kong Harald har vært i Italia og tydeligvis sett litt av hvert – som har fått ham til å uttale at ”Europa kan jo ikke ta i mot hele Afrika.”

Noen synes at dette var ikke spesielt klokt formulert, men innvandrings- og inkluderingsminister Sylvi Listhaug synes på sin side at dette var helt flott, at hun er enig med kongen og setter pris på folkelig og klar tale.

Nå kan det hende at kong Harald og Sylvi Listhaug kjenner mange flere afrikanere enn meg, det kan absolutt hende.  For alt jeg vet kan de begge ha forsket på dette temaet over lang tid, slik Sylvi Listhaug denne uka har opplyst oss om at hun har gjort, ettersom hun vet svaret på årsakene til at unge enslige asylsøkere kommer til Norge. Forskningsmetoden hun har brukt, som trumfer all annen forskning, er gangetabellen kombinert med å selv ha besøkt et par asylmottak og snakket med de som jobber der.

Men altså – jeg drister meg til å si, med bakgrunn i min egen forskning basert på den nå anerkjente *) Listhaug-metoden, altså – jeg drister meg med følgende folkelige og klare tale tilbake til Hans Majestet og Statsråden:

 Hele Afrika har ikke planlagt å komme til Europa.

 Jeg har opp gjennom årene snakket med en del afrikanere, i Afrika. Jeg har riktignok ikke snakket med alle de 1,2 milliardene som bor på det afrikanske kontinentet,  men la oss si et par tusen så langt. Vi snakker om småprat – eller forskning, alt etter som man ser det – over en periode på snart 25 år. Ingen av mine informanter har ymtet frampå at de kunne tenke seg å komme til Norge, eller til Europa, for å bosette seg der.  Tvert imot, de vil alle helst bo i Afrika, dersom det var sånn at de måtte velge. Min forskning viser at afrikanere, som folk flest, også vil bo der de har røtter, slekt og venner.

 Konklusjon: Det er ingen overhengende fare for at Norge eller Europa må ta i mot hele Afrika.

Dette til orientering.  Fint om noen kan videreformidle disse forskningsresultatene og den folkelige og klare talen fra Afrika til Hans Majestet og Statsråden.

 

*) jeg legger her til grunn at Regjeringens politikk kun baserer seg på anerkjente forskningsmetoder og -resultater.

Om et Valentinsdrap og die swart gevaar

Husker du rettssaken mot Oscar Pistorius, også kjent som Blade Runner?  Kort oppsummert: Oscar Pistorius er 29 år gammel, født uten leggbein, begge bein ble amputert nedenfor knærne da han var baby. Det hindret ikke foreldrene til Oscar å ha ambisjoner for gutten, og han ble aldri behandlet som en handikappet når det gjaldt deltakelse i sport, som er nærmest en obligatorisk skole- og fritidsaktivitet for sørafrikanske barn i middel- og overklassen.

Oscar Pistorius ble altså god til å løpe, tross manglende bein. Han fikk etterhvert laget seg noen utrolige proteser, som likner mer på propell-blader enn på bein, derav navnet Blade Runner. Og med disse på laget inntok han det øverste sjikt av verdensberømte idrettsstjerner. Han vant alt i paralympisk, konkurrerte med funksjonsfriske og ble et forbilde verden over. Verdens raskeste mann uten bein.

Oscar hadde en vakker kjæreste, Reeva Steenkamp, som ved siden av å studere jus, var modell og deltaker i Sør-Afrikas versjon av Paradise Hotel. Og sammen var dette paret A-kjendiser i Sør-Afrika: Idrettshelten og den vakre tv-stjerna.

Men så, natt til Valentinsdagen i 2013 skjøt og drepte Oscar sin kjæreste i sin fasjonable leilighet i Pretoria.

Rettssaken som fulgte varte i 7 måneder. Egentlig var jo bevisene opplagte: Reeva ble skutt med 4 skudd gjennom en lukket og låst dør til toalettet, der hun etter all sannsynlighet hadde søkt tilflukt. Toalettet lå i tilknytning til soverommet, som befant seg i leilighetens 2. etasje, som igjen befant seg i et boligkompleks, og som igjen var del av en såkalt «gated community» – altså at boligen ligger inne i et lukket avgrenset boligområde, med strengt vakthold og «right of admission reserved». Med andre ord: Muligheten for at det var noen utenfra som befant seg inn på dette låste toalettet var så å si ikke-eksisterende. Videre avslørte rettssaken at Reeva og Oscar hadde kranglet samme dag, naboene hørte skrik i forkant av skuddene, Oscar var kjent for sitt eksplosive temperament, for sin forkjærlighet for avanserte skytevåpen, og for sitt alkohol- og medikamentbruk.

Men Oscar ble ikke dømt for forsettelig drap.

Hvorfor? Jo, fordi forsvarerne brukte Sør-Afrikas mest tungtveiende psykologiske argument: Die Swart Gevaar – den svarte faren. Begrepet ble introdusert av apartheid-regjeringen på 60-tallet, for å forsterke argumentene for å kunne dele folk i grupper, holde gruppene adskilt og ha særlover for visse grupper. Logikken er som følger: De svarte er ikke mindre verdt som mennesker, neida, vi har jo kristne verdier, Gud har skapt oss alle og elsker oss alle – men saken er at de svarte er annerledes. Die Swart Gevaar er frykten for disse annerledes menneskene. Dersom man ikke holder dem på avstand, i egne områder, vil de komme å stjele, drepe, ødelegge og voldta hvite mennesker. For sånn er de svarte. Temmet av oss europeere, men innerst inne er de villmenn.  Men for all del: Gud elsker dem også. Bare ikke sammen med oss. Fellesskap er umulig. Adskillelse eneste mulighet. Og når dette er tenkemåten, ja, da er det opplagt at man blir redd når de andre kommer for nær.  Og derfor må man stenge dem enda mer ute, som igjen gjør at man blir enda mer redd – og sånn fortsetter det.

Forsvarerne til Oscar trakk altså fram Die Swaart Gevaar i rettssaken – mer enn 50 år seinere etter at apartheidregjeringen innførte begrepet. For tross Nelson Mandela, tross biskop Tutus visjon om regnbue-nasjonen, tross en svart flertallsregjering de siste 22åra,  er den svarte fare et høyst levende begrep blant hvite.

Dersom man skal stille en kollektiv diagnose på hvite sørafrikanere – noe man selvfølgelig ikke skal – så er det paranoid nevrotisk.  For ordens skyld: Jeg er også en hvit sørafrikaner i denne sammenheng, vi kommer ikke unna gruppa vår i dette landet.Og bare for å ha lagt litt statistikk på bordet: De som har mest grunn til å være redde for kriminalitet i Sør-Afrika,  det er fattigfolk. Og de er som kjent som regel ikke hvite.

Men altså – der i soverommet til Oscar og Reeva natt til 14. februar 2013 – når Oscar beveger seg med pistolen i hånda til toalettet, som er inne i leiligheten, som er i leilighetskomplekset, som igjen er innenfor murene, som er voktet av sikkerhetsfolk og all verdens piggtråd og elektronisk utstyr –  der inne, innerst inne, der hører Oscar en lyd. Og med pistolen i hånda, så skyter han først ett skudd gjennom den låste toalettdøra. Så et skrik. Reevas skrik. Så ytterlige tre skudd, fordi Oscar er overbevist om at det er en inntrenger der inne, en innbruddstyv. En svart mann. Og forsvarerne fortsetter: Dette er hans oppvekst, hans miljø, hans erfaring – frykten for de svarte. Dette har han blitt lært. Det ligger en automatikk i hans reaksjon. Det blir enten ham – eller den ukjente svarte fare der inne på toalettet. Og denne frykten får ham til å reagere irrasjonelt.  Oscar skjønte ikke at det var Reeva, han ville ikke drepe Reeva, han ville drepe en innbruddstyv. Fordi han var livredd, slik han er oppdratt til å være. Oppdratt av mor, far, familie – og regjering. Ikke den nåværende, riktignok – men en regjering fra gamle dager som var så effektiv i sin propaganda at generasjoner etter er påvirket av hva de sa. Og handler der etter. Oscar Pistorius dreper sin kjæreste fordi han lever i et samfunn preget av frykt, sier forsvarerne. Og juryen er enig. Dommen blir 5 år for uaktsomt drap. All verdens saklige bevis for at Oscar Pistorius dreper sin kjæreste fordi han er en sint og frustrert ung mann med altfor lett tilgang til våpen, at dette er egentlig er nok et bevis for kvinners elendige rettsbeskyttelse i Sør-Afrika, overkjøres av det sublime beviset som trumfer alt: Die swart gevaar.

Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug og Oslo Frp-leder Aina Stenersen snakker også om frykt. Sylvi Listhaug snakker stort sett bare om bekymring og frykt, men kaller det etterpå for realisme. Aina Stenersen sier at grunnen til at asylmottak må være lukket, er at det forsvant 1.500 fra mottakene i fjor, og disse brødfør seg på å overfalle nordmenn. Die swart gevaar. Og derfor må vi behandle alle asylsøkere som om de er swart gevaar. De tilhører nemlig samme gruppe.

Nå vil noen hevde at Oscar Pistorius hadde og har grunn til å være redd. Sør-Afrika er et land med svært høy kriminalitet – og Cape Town har den tvilsomme ære av å være verdens 14. farligste by. De tretten foran på lista ligger alle i Latin-Amerika. Og det er ikke bare hvite sørafrikanere som er redde, alle, uansett hudfarge, er mer eller mindre redde. Og de aller reddeste, og det med god grunn, finner du blant den svarte befolkningen. Og frykt avler mer frykt. Som igjen skaper større avstand, som igjen skaper mer frykt og paranoia. Dersom du spør de som har greie på slikt i Sør-Afrika, om hva som må gjøres for redusere kriminaliteten, så svarer de, litt forenklet: Vi må skape tillit på alle plan i samfunnet, vi må vi fordele godene og ressursene på en bedre måte, og vi må redusere ulikhetene. Men ingen av disse tingene klarer vi uten at vi får bukt med frykten, som nærmest er blitt del av vår nasjons DNA. Og vi aner egentlig ikke hvordan vi skal få til det. Dette er prisen vi betaler for apartheid, for å ha delt folk inn i grupper.

Jeg nevnte dette med den paranoide nevrosen som er så veldig til stede her i Sør-Afrika. Det er egentlig ikke mulig å være ironisk til en slik diagnose: Fundamentalt redde mennesker er ikke morsomt, selv om de er rike og ressurssterke. Det er slitsomt og ødeleggende på alle måter med et samfunn der frykten er så definerende. Jeg skulle ønske jeg kunne rope til hele Norge: Don’t go that route. Og til politikere som fronter frykt som et slags verdigrunnlag, til dere vil jeg si: Historien vil dømme dere hardt.

_____

PS: Like før jul ble påtalemyndighetens anke i Oscar Pistorius-saken tatt til følge av Høyesterett, på grunnlag av nye bevis i saken. Dommen ble omgjort til forsettlig drap. Pistorius har anket dommen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Om lukkede asylmottak der man skal lære seg håndverk

Mot slutten av forrige uke dukket den påtroppende nye lederen i Oslo Frp opp i NRKs Politisk Kvarter. Aina Stenersen snakket om en lang liste over forslag til innstramming i asylpolitikken som årsmøtet til Oslolaget skulle vedta nå i helgen. Og som ble vedtatt.

Blant annet forslaget om at alle asylsøkere skal leve sine liv inne på lukkede mottak fram til asylsøknadene er behandlet. Ikke fordi at Oslo FrP vil asylsøkerne noe ondt – nei, tvert imot, i følge Stenersen. De vil få god omsorg og bli tatt godt vare på, der på mottaket. Det vil faktisk være til asylsøkernes eget beste, for Oslo FrPs leder snakket på Politisk Kvarter om at asylsøkerne skal få opplæring i praktiske håndverksyrker, som de kan ha god nytte av når de skal sendes tilbake for å gjenoppbygge landet de kommer fra. Det er ikke helt klart for meg om dette forslaget om å lære håndverksyrker også skal gjelde de som allerede er kommet til Norge som asylsøkere og har fått innvilget opphold – skal de også delta i predefinert utdanning, ettersom de seinere skal sendes tilbake til der de kommer fra, uansett? Og som en konsekvens av dette – er det visse utdannelser som asylsøkere – med eller uten midlertidig opphold – ikke skal kunne få lov til å ta? Kan en asylsøker studere astrofysikk, for eksempel?

Det verste med apartheid-politikken i Sør-Afrika var at den delte folk opp i grupper. Og at styresmaktene gjennom dette ikke anerkjente ressursene til flertallet av befolkningen. Det kan skrives side opp og side ned om prisen det sørafrikanske samfunnet i dag betaler for å ha behandlet mennesker som medlemmer av grupper og ingenting annet, i stedet for å se og anerkjenne individene og ressursene.

Det ble opprettet lukkede mottak i Sør-Afrika også – townships, kalles det, klare avgrensede geografiske områder, godt på utsida av den ”egentlige” byen. Selv den minste by i Sør-Afrika hadde – og har fortsatt – minst én township for svarte og én for fargede. Under apartheid innførte man passlover, som gjorde at svarte og fargede kunne bevege seg inn i det ”ekte” Sør-Afrika – det Sør-Afrika som var forbeholdt de hvite – kun dersom de hadde et pass som gav dem adgang til å forlate disse township’ene. Og den adgangen hadde du kun dersom de hvite trengte deg – dersom de trengte en hushjelp, en gartner, en håndverker.

Og var du svart og ikke bodde i en township, eller du ble så gammel at du ikke lenger kunne brukes som hushjelp, gartner eller håndverker, så måtte du bo der du kom fra – i landområdene som ble kalt Bantustans – homelands – som for eksempel regionene Transkei, Ciskei, KwaZulu – hver etnisk gruppe, sitt Homeland – og det helt uavhengig av om du faktisk var født der. Du tilhørte jo en gruppe, og det var det som definerte ditt liv og din framtid. Punktum.

Apartheid-styret selv framstilte jo ikke dette som inhumant. Nei, tvert i mot – du kan se mange propagandafilmer om hvor lykkelige svarte var når de fikk bo i sine Homelands og der drive å bygge landet sitt. Å du, som de murte og flettet kurver. For det var jo nærmest et eget land – i Bantustan kunne de svarte bestemme selv, med egen konge og regjering og det hele. Så lenge de ikke bestemte noe som kunne true de hvites herredømme, riktignok.

Apartheid-styret definerte også utdannelsen din. Dersom du var svart, fikk du annet pensum enn hvite. Bantu-education ble det kalt. Svarte trengte ikke avanserte greier som matte, fysikk og biologi. Det holdt med afrikaans og litt engelsk – ikke noe språkopplæring på ditt eget morsmål – litt grunnleggende pluss- og minus-stykker, mye innføring i den kristne moral, mye pugging om den stolte sørafrikanske hvite historie og verden sett fra det hvite Sør-Afrika sitt ståsted. Og ellers burde du lære noe praktisk. Et håndverksyrke. Hvis du strakk deg veldig langt, kunne du bli sykepleier, men ikke lege. Tekniker, men aldri ingeniør. Lærer, men aldri professor. Og for all del, ikke glem å kunsten å flette kurver. Du skal jo bygge landet ditt.

Apartheid-regimet falt. Men apartheid-strukturene lever videre – mer enn 20 år seinere. Det går ikke så veldig bra med Sør-Afrika anno 2016. Og som man kan skrive side opp og side ned om all ulykke og elendighet apartheid-styret medførte, så kan det også skrives side opp og side ned om hvorfor alt har gått så galt etterpå.

Men det hele startet med at noen med makt bestemte at visse mennesker skulle deles inn i grupper, med dertil hørende egne tilpassede lover om hvor de kunne gå, hva de kunne gjøre, og hva de kunne bli.