Om begeistring og ydmykelse – del 1

Egentlig har jeg sluttet med å ha noe med Norad å gjøre. Jeg har operert i Noradfri-sone nå i snart 4 år, og det går riktig bra og kan anbefales. Det er tull at du ikke kan være involvert i fattigdomsbekjempelse uten Norad eller andre som gir deg penger. Jeg gjør akkurat det samme som før, men Isandi betaler det selv. Trenger jeg en konsulent som skal gjøre noe for Isandi, så bare spør jeg den konsulenten om han eller hun kan tenke seg å gjøre det eller det. Og så gjør han eller hun nettopp det eller det. Og så betaler jeg når jobben er gjort. Jeg skriver ikke en eneste søknad til folk eller institusjoner som allikevel ikke forstår hva jeg mener, og det beste av alt – jeg skriver ikke lenger en eneste rapport, som når alt kommer til alt høyst sannsynlig aldri blir lest.

Jeg driver i mindre skala enn før, riktignok, men det er jo også fordi at du må blåse ting opp for at prosjekter skal være store nok, slik at Norad kan forsvare å bruke deres administrasjon på prosjektet.  Reint sånn bistandsfaglig er det jo ikke noen grunn til at små prosjekter ikke skal ha støtte, dette handler egentlig kun om Norads egen administrasjonskapasitet. Og antakelig må det være sånn. Og det er jo også derfor Norad aldri kommer seg videre fra fulgeperspektivet når det gjelder å få innsikt i hva som gir resultater på bakken.  Til gjengjeld er alt jeg gjør nå mye mer fokusert, og derfor mye mer solid reint faglig, vil jeg tro. (Det er jo først og fremst «englefabrikken» i Karoo, Vondeling, som er mitt fokus, og nylig hørte jeg at «Vondeling-modellen» var blitt trukket fram som en rollemodell for lokal næringslivsutvikling på landsbygda i Afghanistan. Sånt er artig. Det er som ellers i livet, får du mulighet til å fokusere lenge på noe, så er sjansene mye høyere for at du blir flink til det du driver med.)

I det hele tatt, alt går veldig mye bedre i Noradfri-sone. Og som sagt, det anbefales.

Norad og jeg var egentlig alltid en dårlig match. Jeg ble vel sett på som «vanskelig» – og jeg har ingen problemer med å skjønne hvorfor. Jeg var outsideren med store og annerledes tanker og ideer som snakket høyt og tydelig, gjerne på innpust og utpust. Heftig, begeistret og ivrig. Jeg trodde så veldig, veldig på «saka», enten det gjaldt kulturutvekslingsprogrammer med Namibia, nærradiosamarbeid med Sør-Afrika, og så alle Isandi-prosjektene. Pluss andre prosjekter som jeg fikk nei til. Men fikk jeg nei i en avdeling hos Norad, så spurte jeg en annen. Eller i UD. Jeg gav meg ikke før jeg i det minste hadde prøvd 2 eller 3 ulike avdelinger. Jeg hadde nemlig liten sans for disse avdelingsinndelingene. Alt hang jo sammen med alt. Kultur, næringsliv, kvinne- og aidsfokus – det henger sammen, det. Selv om det ikke hang sammen i Ruseløkkveien, der Norad holder til. Jeg mente at alt egentlig bunnet i mangel på vilje og kreativitet fra Norads side. Jeg må jo ha vært et forferdelig irriterende element. Her sitter man på sitt kontor og har sine retningslinjer og sine budsjetter og sine mål  – og så kommer dette begeistrede og insisterende mennesket med alle disse ideene om at alt henger sammen med alt, og mener at Norad er bakpå og feige og ikke eier visjoner og mangler kompetanse på bakken – og attpåtil ikke gir seg etter første tapsrunde. I tillegg rager dette mennesket 180 cm over bakken og går i dyre klær og høye hæler. Det ble rett og slett for mye av henne.

I over 15 år holdt jeg på med dette. Don Quijotes kamp mot vindmøllene. Når jeg tenker tilbake og blar gjennom telefakser, (ja, jeg startet i telefaksens glansdager), eposter, søknader, rapporter, når jeg tenker på all energi og tid jeg brukte, alle kranglene, alle telefonsamtalene, alle møtene, så tenker jeg: At du orket dette. Hvor naiv gikk det an å være? Hvorfor gikk du med på å utvikle deg til å bli et irriterende element? Var «saka» så viktig – du har jo ikke akkurat reddet verden. Hvorfor ble du ikke bare en profesjonell fattigdomsbekjemper, hvorfor fant du deg bare ikke en jobb i en av bistandsorganisasjonen og ble en del av the establishment med kontor og retningslinjer og budsjetter og mål? Og så etterhvert – den vonde erfaringen med å føle seg så utrolig ydmyket.  Og å måtte svelge at fordi du er som du er, så blir du et problem og du blir sett på som vanskelig. Den følelsen jeg husker fra oppvekst, fra studier, fra unge år i arbeidslivet – den følelsen om at det er noe feil med oss som er begeistra. Vi som ivrig rakk opp hånda for ofte, vi som hadde altfor mange ideer om hvordan ting kunne gjøres annerledes, vi som forble engasjerte utover arbeidsdagens slutt.  Vi begeistrede – som samtidig får merkelappen urealistisk og en som ikke skjønner hvordan ting egentlig henger sammen – og derfor er grusomt irriterende og provoserende, og derfor må settes grundig på plass. Noen tror det er flott å ikke være A4, å ikke passe inn. Jada, det er det mange ganger. Men veldig ofte er det rett og slett ydmykende.

Det paradoksale er at jeg egentlig startet Isandi for å komme meg unna Norads ydmykelser – jeg skulle tjene penger på egen hånd for å drive alle kulturprosjektene jeg trodde på, uten å måtte nok en gang høre lange tirader om hvor håpløst alt jeg tenkte og mente var, skulle slippe å måtte forholde meg til saksbehandlere som stønnet og okket seg bare de hørte mitt navn nevnt. Men så ble jeg fanget i Norads avhengighetsfelle og jeg var bistandsavhengig i nesten 12 år, og det tok lang tid og mye jobb å komme seg ut av avhengigheten. Men så ble jeg altså fri og frank og dessuten en moden dame på over 50, og i den siste tida har jeg tenkt at nå kan jeg forholde meg til Norad på en saklig og rasjonell måte. Og at de derfor ikke skal klare å ydmyke meg mer. Selv når jeg blir begeistret.

For evnen til å begeistres har jo ikke forsvunnet. Som regel holder jeg begeistringen for meg selv og min nærmeste, og jeg tar selv ansvar for begeistringens konsekvenser, altså å føre den over i handling. Men av og til blir begeistringen for stor til å takles på egenhånd. Som da den til de grader ble tent nå i februar. Og grunnen til det er en ung namibisk mann ved navn David Benade, som var del av et Noradstøttet kulturprosjekt for 20 år siden, og som nå driver et stort lyd- og eventfirma i Namibia med 35 ansatte – og som trenger litt lånekapital for å komme seg videre. Davids historie er imponerende, sånn som du blir slått i bakken av, og den kommer i neste Craftprat-innlegg. Men jeg ble altså så begeistret av å snakke med David i februar, så jeg bestemte meg for å prøve å hjelpe David med å skaffe noen kontakter i det norske systemet. Man må jo prøve, ikke sant?

Så det ble forfattet en epost.  Til Veiledningskontoret for Næringslivsutvikling – en slags Norad-Norfund-hybrid. Eposten var saklig og kort og beskrev hva David hadde fått til, og inneholdt også vedlegg med bakgrunnsbeskrivelse og en kort skisse over investeringsbehovet, utarbeidet av David. Altså – en epost ment som en slags hyggelig introduksjon. Men det må innrømmes – det var litt begeistring i den også. Jeg klarte ikke å la være.

Først kom det ikke noe svar. Så ble det purret. Da kom det svar. Der stod det:

Hei!

Den eneste muligheten vi kan se for norsk finansiering må eventuelt være fra Småbedriftslåneordningen til Norfund. De gir lån opp til ca. 3 mill. NOK, men det krever at det i alle fall delvis er et norsk prosjekt, at prosjektet er kommersielt fornuftig og med akseptabel risiko. Videre må det foreligge en god forretningsplan til grunn for at Norfund vil vurdere en eventuell henvendelse. Norfund vil normalt ikke gå inn med mer enn 1/3 av kapitalbehovet. Rentenivået starter på 10 %, men kan reduseres noe dersom det er mulig å få fornuftig sikkerhet og risikoen ikke er for høy.

Dersom det skal dette være aktuelt for Norfund å vurdere dette må det altså være en norsk aktør som vil gå inn som aksjonær, det må foreligge en god forretningsplan og kapitalbehovet fra Norfund må være mindre enn 3 mill. NOK.

Hvis ovennevnte forutsetninger er aktuelle kan vi diskutere prosjektet nærmere. Hvis ikke må vi nok dessverre si at vi ikke ser andre ordninger enn lokale finansinstitusjoner og investorer.

Jeg skjønner jo at dette er fåfengt. David trenger «bare» 2 millioner – og det Norfund maks kan gå inn med er altså i underkant av 700.000 – med en haug med krav knyttet til. Imidlertid skjønner jeg ikke realititetsorienteringen til hverken Norfund eller Norad når det gjelder hva de støtter i sør – hvem passer egentlig inn i denne verden Norfund og Norad har skapt seg? – men det er den faglige siden av saken, og en annen debatt. 

Eposten kunne likså godt ha vært formulert som følger:

Hei

Vi kan en del ord vi gjerne vil dele: Kommersielt fornuftig, akseptabel risiko, god forretningsplan. Vi er såpass glade i de ordene, så vi synes ikke at vi trenger å kommentere eposten din noe ytterligere.

For det jeg ikke skjønner og ikke aksepterer er hvorfor det ikke var mulig å skrive ETT positivt ord om David, om inititativet, om hva han har fått til, om at dette er imponerende. Igjen har jeg gått på trynet – begeistringen virket nok en gang mot sin hensikt – og da står bare ydmykelsen tilbake: Tenk å være så naiv at du gadd å skrive en epost til oss på Veiledningskontoret om noe så fåfengt som en ung mann i Namibia ved navn David Benade som over 15 år har bygget opp fra bunn av en markedsledende bedrift som nå har 35 ansatte. Er du virkelig ikke klar over at prosjektet må være kommersielt fornuftig??

Det er det jeg må melde tilbake til David: Jeg forstyrret Norad med en epost om deg. De er ikke imponert.

Norad bruker hvert år mange millioner på å finne ut hvorfor nordmenns oppslutning om bistand synker, og så bruker de enda flere millioner for å prøve å snu trenden. Det går ikke veldig bra.

Mitt råd er derfor til Norad: Ta innover dere at de som driver fram og holder ved like det folkelige engasjementet for bistand er folk som er insisterende begeistret, irriterende folk som meg.

Råd nummer 2: Vis minimum av folkeskikk når dere må forholde dere til denne begeistringen.

På vegne av vanvittig mange fattige

Så klarte jeg å bli irritert i dag også. Enda det i utgangspunktet bare handlet om å komme seg inn i en OL-fri sone.

Fordi du nå må skrolle veldig langt ned på norske nettaviser for å lese om noe annet enn OL, og fordi alt om OL – for å si det forsiktig og uten å ville støte noen unødig – framstår en smule internt, så blir det til at man søker alternative nettsteder for å finne ut om det skjer noe som helst ellers i Norge for tida.

Ikke fordi jeg aktivt går inn for å ikke være interessert i OL, det er bare det at man blir påvirket av omgivelsene, og her i Sør-Afrika er ingen, absolutt ingen opptatt av OL i Sotchi. (se der, ja, jeg måtte til og med sjekke hvordan det staves – Sotsji)

Og dersom jeg forteller venner her om at det nå er en debatt i Norge om hvorvidt nordmenn skryter for mye av at vi er best, som vi jo er, så kikker de jo bare på deg og sier: Really?? Jeg tror det aldri har streifet dem en tanke at nordmenn og Norge skulle være best. Ikke fordi de er i mot Norge på noe vis, det er bare det at de vel aldri tenker på Norge. Sånt lærer man når man er ute i den store verden og ikke representerer noen andre enn seg selv. Da skjønner man at man kommer fra et lite land.

Det tok noen år før jeg skjønte dette. At de aller fleste nordmenn som bor i Afrika er der på vegne av noen. Jobber for en bedrift, for en organisasjon, for staten – og at de har et edelt formål med sin utlendighet. Og at når de gjør det, så får de en egen måte å se verden på. Norge blir viktig, organisasjonen blir viktig, firmaet blir viktige, og ergo de blir viktige. Ikke fordi de er uvanlig selvsentrerte i utgangspunktet – men de blir selvsentrerte, fordi de gjerne vil gjøre en god jobb. (ja, i dag tar jeg den hyggelige versjonen om selvsentrerte nordmenn i utlandet) Og da må det de driver med være viktig, ellers så trengte de jo strengt tatt ikke å være der. Men når du er aleine nordmann i for eksempel Afrika, og driver med ditt, og dette ”ditt” er et knøttlite firma som av alle ting importerer noe så uviktig som julepynt, ja, da skjønner du at Norge er et lite land. Og du selv bare et lite menneske.

Men altså, det var disse alternative nettstedene, OL-frie soner. For eksempel Bistandsaktuelt. Der har man høye tanker om nordmenn i utlandet. I deres spalte ”Nytt om folk” står det for eksempel at en viss person skal bli landdirektør i Sør-Afrika. Ikke noe mer, ikke noen opplysninger om denne stillingens omfang eller formål eller oppdragsgiver. Så da tenker man, det må kanskje være sånn generelt? Du verden – en nordmann skal bli landdirektør, få ansvaret for Sør-Afrika, på en måte – og jeg sjekker ivrig sørafrikanske medier. Ikke ett treff. Ikke ett eneste treff. Si meg, er det bare i Norge at det er en nyhet at en nordmann skal bli landdirektør og få ansvar for Sør-Afrika?

Men det er mye annet interessant å lese om for tida i Bistandsaktuelt. Blant annet en debatt om hvorvidt informasjonsstøtten som norske bistandsorganisasjoner mottar fra Staten, dvs Norad, er bra eller dårlig. Jan Arild Snoen, fra tenketanken Minerva, mener den er dårlig og bør kuttes ut, mens bistandsorganisasjonene mener, ikke overraskende, at den er bra. Det har gått så langt at det har blitt en debatt på Bistandsaktuelt sine nettsider, og bare det er jo uvanlig. Det kan stå saker om de mest uhyrlige overgrep og urettferdigheter – men det kommenterer ingen. Men når det kommer en sak om noen som vil ta fra bistandsbransjen penger, da kommer engasjementet. Det er høyst forståelig, men kanskje ikke spesielt god PR for den samme bransje.

Hele debatten er utløst av denne undersøkelsen i regi av Hans Rosling om hva nordmenn vet om verden og utvikling. Det viser seg at en sjimpanse vet mer. Og det til tross for at det brukes mange midler på at vi vanlige nordmenn skal vite mer. 91 millioner i året, for å være nøyaktig. Følgelig kan man slutte at informasjonsstøtten ikke virker. Og derfor bør den kuttes.

Men bistandsorganisasjonene på sin side sier noe sånt som at tenk, så ille det hadde vært dersom ikke de hadde vært der. Da hadde nordmenn virkelig ikke visst noe, og verden hadde blitt et dårligere sted. Og det mangler ikke på selvtillit i så måte: Særlig ”Slett Ulandsgjelda” tar godt i: Mister SLUG informasjonsstøtten mister Norge hoder som kan tenke disse tankene og som har arbeidskapasitet til å legge strategier for hvordan vi skal fullføre dem. Da mister verden en ledende og nytenkende aktør som tør å fronte viktige og banebrytende ideer.

Å du, å du.

Og det som er ekstra viktig er at informasjonsstøtten ikke må kuttes, for hvem skal ellers rette opp feila fra i går, det vil si, feilene man gjorde for mange år siden da man kun formidlet nød og elendighet fra Afrika. Så man må altså få støtte til å rette opp en dårlig jobb man har gjort tidligere. Og som ikke det var nok – man må også få informasjonsstøtte for å kompensere for den samme bransjes markedsføringstiltak, de tiltakene som gjør at du og jeg støtter bistandsorganisasjonene med vår egne penger, helt frivillig. Visstnok er ikke markedsføringstiltakene helt sannferdige, i henhold til denne retorikken, men selve bistandsarbeidet er  bra – og med nok informasjonsstøtte så går alt opp. Forstå det den som kan.

Men det som over hodet ikke er en del av debatten, men som burde være det, er følgende spørsmål: Hvem sin virkelighet er det bistandsorganisasjonene informerer oss om? Hvor relevante er egentlig bistandsorganisasjonene i å formidle hva som skjer i for eksempel Afrika?  For det er denne tiltroen til egen fortreffelighet og denne høye selvtilliten de legger for dagen, som gjør meg irritert.

Hittil i 2014 har det vært 569 såkalte service delivery protests bare i Gauteng-provinsen i Sør-Afrika. Gauteng – det er navnet på Johannesburg-regionen – er den økonomiske motoren i ikke bare Sør-Afrika, men i hele Afrika. Service delivery protests kommer fra de fattigste lokalsamfunnene i regionen, som protesterer mot mangel på helt basale ting som de er blitt lovet gjennom mange år: vann, strøm, bolig, men også generell protest mot at de aldri blir hørt. Protestene er rettet mot politi og styresmakter, mot korrupsjon, mot at deres hverdagsproblemer aldri blir satt høyt nok på agendaen, hverken hos politikerne eller i samfunnsdebatten.

120 av disse demonstrasjonene er blitt voldelige. Reaksjonsmåtene er ikke vakre: Det brennes og vandaliseres – skoler, butikker, klinikker, politistasjoner, offentlige bygninger – alle slike instutisjoner . Og det drepes. For folk er rasende. Det er unntakstilstand.

I mai er det valg i Sør-Afrika. Da skal ny nasjonalforsamling og ny president velges. Alle vet jo at ANC vinner og Zuma fortsetter, spørsmålet er hvor mye deres flertall reduseres. Men ANC , med sin stolte fortid som grasrotpartiet for folk flest, drar ikke på besøk til lokalsamfunnene der det nå brenner. De tør ikke. Ikke noen av de andre politiske partiene, heller. (med et delvis unntak av tidligere ANC-kronprins Julius Malemas nye EFF – mer om dette partiet en annen gang). I stedet sender de ut pressemeldinger, alle sammen, om at alle må holde seg til lov og orden og respektere demokratiets grunnleggende prinsipper.

Og enda mer talende: De etablerete NGO’ene – organisasjoner av ymse slag , som per definisjon er uten binding til politiske partier eller staten, og som sånn sett har større spillerom – de er der heller ikke.

Det er en debatt i Sør-Afrika om nettopp dette. (Å jada, de debatterer fattigdomsspørsmål her også. Med mer dybde, bredde og innsikt enn i Norge.) Og et av spørsmålene som debatteres er: Har NGO’ene utspilt sin rolle, fordi de er del av et establishment, som selv om hvor enn kritiske de er til makthaverne, allikevel blir en del av den samme makten, fordi de alle i bunn og grunn snakker samme språk – gjennom sine rapporter, resolusjoner, strategidokumenter, konferanser og workshop’er. Eller sagt på en annen måte: Heller ikke NGO’ene har kredibilitet overfor den store majoritet som aldri har sett fruktene av demokratiet som kom for 20 år siden.

Det tok altså 20 år etter innføring av demokrati i Sør-Afrika før desillusjonert unge, sinte og frustrerte innbyggere tok til vold som språk. NGO’er og politiske partier virker å være helt tatt på senga. For så opptatt har de vært av å jobbe med sine fanesaker, med sine spesialfelt, men sine agendaer – basert på deres egenskapte fortellinger fra de gode gamle dager, fortellingene om at de er på de svakes side  – at de har glemt å realitetssjekke, at de ikke har sett hva som foregår, og at de derfor har gjort seg selv totalt irrelevante.

Og snakker du med folk fra andre afrikanske land, så vil du høre samme historier. Om hvordan NGO’ene, både nasjonale og utenlandske bistandsorganisasjoner, er helt irrelevante i deres hverdag og for deres utfordringer.

Og i min hverdag her i Sør-Afrika, i møtet med grasrot-håndverkerne, så er opplevelsen den samme. Det er ingen som noensinne har uttrykt at de opplever at en organisasjon representerer dem, langt mindre ”forstår dem”. Og dersom noen prøver ”å forstå” dem, så forventes det at de må tilpasse seg deres virkelighet, og ikke omvendt. Jeg har for eksempel fått tilbud om støtte til Vondeling og deres englefabrikk, men kriteriene er at Vondeling må fylle ut søknadsskjema og at Vondeling må skrive rapporter. Alt på engelsk. Og at man må ha en epost man kan nå dem på. ”De har ikke strøm, de har ikke epost, de skriver ikke engelsk, og de skriver heller ikke rapporter”, sier jeg. ”Ja, men, kan ikke noen gjøre det for dem, da?” Jo da, det kan man, og sånne folk og organisasjoner finnes og lever i beste velgående, de tar en prosent av stønadsbeløpet for å kunne ”kommunisere med giverne”. Og vips, så har man beveget seg vekk fra grasrota, som man påberoper seg å skulle hjelpe og forstå.

Og det er bistandens hovedproblem – at den faktisk ikke representerer den fattige grasrota. Grasrotas virkelighet blir alltid fortolket gjennom mellommenn. Alltid.

Nå blir jo dette svært så generelt – at en NGO er en NGO er en NGO – det kan jo hende at norske organisasjoner er bedre enn andre organisasjoner, og antakelig er de ikke de verstinger når det gjelder snakke på vegne av fattige og fortelle oss om hvordan verden henger sammen. Ja, la oss håpe det. Ja, la oss virkelig håpe at Norge er best, her også.

For meg kan bistandsbransjen gjerne få informasjonsmidler i massevis. Det gir jo noen arbeidsplasser – fortrinnsvis i Norge – og det er tross alt ikke det verste Staten bruker penger på. Og jeg synes også det er greit at de får penger for å rette opp gamle synder. Alle bør få en ny sjanse her i livet. Og jeg har ingen problemer med at organisasjoner med høyt selvbilde skal få lov til å fortsette å jobbe med de overordnede spørsmål her i verden og formidle dem til oss.

Men bare ikke ta rollen som tolk for fattigfolk.

Om #KjoleForSkole, nordmenn i Kongo og Aftenposten

Det er jo godt over en uke siden nå – #KjoleForSkole-aksjonen – der innsamlede kjoler ble auksjonert bort med det formål å bygge en jenteskole i Kenya. Og Erna Solbergs kjole innbrakte mest – kr. 10.000,-.  Og @høyre tvitret: «Den kommende statsministeren har støtte fra mange hold. Rekord under kjoleaksjon.»

Også jeg som trodde at man støttet fattige jenter i Kenya. Ikke den kommende statsministeren.

Selv har jeg ikke tenkt å tvitre, men skriver i stedet: «Den kommende statsministeren viser foruroligende liten forståelse for bistand. Hadde hun forstått noe, så hadde hun ikke donert kjole.» (det var 135 tegn)

Og det vi alle selvfølgelig lurer på, er hvorfor kjolen til Siv ikke var med i auksjonen.

Jeg leser på nettsiden til #KjoleForSkole at når auksjonen avsluttes om litt, så overføres alle penger til organisasjonen Cigiit Manyatta. Det er jo litt uklart hvor mye penger som trenges for å bygge en skole, og er det egentlig en skole som skal bygges, og hvor er egentlig Wamba – hva med et kart, #KjoleForSkole?  Og hvem er disse få utvalgte jentene som skal gå der, og hvorfor nettopp dem, og hvordan skal det hele driftes, og skal nordmennene virkelig bygge alt dette i juleferien, og det mangler da fortsatt noen millioner – men pytt,pytt – det viktigste er #KjoleForSkoles eget slagord:  «Gjør en forskjell!»

Og jeg tenker på en afrikansk venns hjertesukk om at det slitsomt nok å være fattig, men enda mer slitsomt å bli utsatt for alle disse som skal hjelpe deg. Og jeg tenker også på en annen venns underfundige ord om at det ikke er de late her i verden som har skylda for alle problemene.

Det er jo også godt over en uke siden vi har hørt noe om nytt om arbeidet med å få Joshua French ut av Kongo. I forbindelse med det tragiske dødsfallet til Tjostolv Moland var det massiv medieoppmerksomhet rundt alt som har skjedd og ikke skjedd i forbindelse med arbeidet med å få de to dømte nordmennene hjem til Norge. Jeg prøvde å følge med i mediedebatten da den stod på som verst nå på sensommeren, og å følge med innbefatter også å følge med i kommentarfeltene. De var særs aktive. Og gjennomgangstonen var at nå må nordmenn selv dra ned og ordne opp i sakene, trekke ut bistandsmillioner, og slå hardt i bordet. Og at problemet  kun var særs inkompetente Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre som egentlig ikke ville få nordmennene ut – for på en eller annen måte var det en sammenheng mellom dette og at Jens og Jonas flyr business class når de er på jobb. For det kan da ikke være så vanskelig å ordne opp i Kongo, hvis man vil, og Tjostolv og Joshua var jo bare to nordmenn som gjerne ville hjelpe Kongo. Gjøre en forskjell, for å si det sånn.  Opptil flere i kommentarfeltene tilbød seg selv å dra ned, mange hadde militær erfaring de mente ville komme til nytte i en befrielsesaksjon. Flere hadde også gode generelle råd til landet Kongo, om hva myndighetene burde gjøre for å få skikk på landet. Kommentarene stod på ingen måte tilbake for advokat Morten Furuholmens merkelige innlegg på nrk.no om at han blant annet hadde vært korrekt antrukket i Kisangani.

#KjoleForSkole oppstod i sommer –  i juli, var det vel. Samme måned skrev Aftenposten nok en artikkelserie om mislykket norsk bistand til Tanzania. Det var egentlig ikke om Tanzania – det var en artikkel om at UD hadde gransket bistandsprosjekter og funnet ut at av 309 innvarslede prosjekter der det var mistanke om korrupsjon og underslag, så fant man at dette stemte i 150 av dem. Aftenpostens overskrift var litt tendensiøs, for å si det forsiktig, for den fikk deg til å tro at det var vilkårlige 309 prosjekter som var gransket. Og det var det jo ikke. Men det skal jeg la ligge her – for det var illustrasjonsbildet med undertekst jeg hang meg opp i. For det bildet har Aftenposten brukt før. I 2011. Da hadde avisen en bredt anlagt reportasje om mislykket bistand til Tanzania. Og der dukket samme bilde opp – med undertekst: «De norskfinansierte patruljebåtene på Mafia Island er havnet på felgen etter at Norge trakk seg ut.» I 2013-versjonen står det: «To patruljebåter, finansiert av norske bistandspenger, står uvirksomme på Mafia Island i Tanzania. Båtene og bygningene omkring skulle inngå i en marin naturpark, der man drev bærekraftig fiske og utviklet alternative arbeidsplasser. Dynamittfisket avtok. Korallrevene og fiskebestanden fikk bedre livsvilkår. Men de alternative arbeidsplassene uteble i stor grad. Og nå sprenges det igjen. På prosjektet ble det avdekket omfattende korrupsjon.»

Jeg mistenker at Aftenposten ikke har undersøkt hva som har skjedd med båtene siden de var der i 2011. For de er ikke uvirksomme. De er i bruk, nemlig. De brukes i Tanzanias oljevernberedskap, de skal trekke oljelenser ut i sjøen, i tilfelle utslipp. Men Aftenposten har regnet med at når de ikke var i bruk i 2011, så er de sikkert ikke i bruk i dag heller.

Aftenposten-journalistene har gjort akkurat det samme som #KjoleForSkole og alle forståsegpå’erne i Kongo-saken: De tror at Afrika sitter helt stille og at ingenting skjer, så sant ikke vi kommer og ordner opp.

Og i bistandskretser gremmes man. Med rette. Men sannheten er at det er bistandsmiljøenes egen feil at det er blitt sånn. Bildet av det passive Afrika er skapt av bistandsmiljøene, og når alt kommer til alt tror jeg ikke at de er så veldig interessert i å endre det bildet. Det ligger nemlig penger i nordmenns behov for å gjøre en forskjell.

Og hvem som helst kan skrive og mene og styre i vei. Ingen sjekker sannhetsgehalten i historiene om det passive Afrika.

Tenk at det kan nytte. Med kjole

Altså – det er 28 år siden det som kunne krype og gå av norske pop-artister med en viss stjernestatus – minus Ole Paus, da  – sang så lidenskaplig de kunne: Tenk at det kan nytte med sang.

De sang i vei for at de sultne i Afrika ikke skulle være sultne mer. Dugnad for Afrika, kalte man det. Det var jo en del styr og ståk med å få til en slik dugnad, og det kostet jo litt, selvfølgelig, og de kostnadene måtte jo dekkes inn – men altså, overskuddet fra singelsalget gikk generøst til Afrika. Og artistene fikk delta i denne unike kombinasjonen av underholdning og veldedighet som vi er så glad i. Og med «vi» holder vi i denne sammenheng Afrika utafor, vi hadde rett og slett ikke spurt dem om de er glad i charitainment, med dem selv som objekt for vårt behov for å utøve godt synlig godhet. Vi spurte dem ikke den gangen, og vi spør dem ikke noe særlig mye mer nå heller.

Og så er man vel i ettertid blitt enige om at Afrika ikke ble reddet gjennom sang. Tross vår musikk-dugnad. Men vi fortsetter allikevel. Med underholdningsveldedighet.

Jeg har lenge lurt på disse profilerte menneskene som deltar på veldedighetsdugnader for gode saker langt unna, hva som er motivasjonen deres, og hvor grundig de setter seg inn i de gode sakene. Om de undersøker på forhånd for eksempel kapasitet, gjennomføringsevne, bærekraft og lokalt eierskap, om de stiller spørsmål ved hva som skal til for at en god sak – som sett fra ståstedet til dem det dreier seg om, de som lider, egentlig er det motsatte; det er en dårlig sak  – nåvel, men altså, hva som skal til for at en god sak skal kunne ha en god løsning?

Eller om de bare blir med fordi alle andre også gjør det. Og fordi en god sak er en god sak er en god sak. Det er grunn god nok. Og da gjør det ingenting å blande sammen god og dårlig, sak og løsning, formål og målgruppe, til en utrolig suppe, så sant suppa som serveres er mild og god og spiselig. Og med kjendiser, glamour og media blir det fest i tillegg. En liten suppefest, rett og slett.

Jeg tror motivasjonen til de som stiller opp må være det siste. Man vil gjerne få med seg suppefester. For alle liker jo suppe. Og litt fest. Det er så harmløst, så.

For hvordan skal man ellers forklare at Erna Solberg, Gunn Owesen og Kristin Halvorsen har sagt ja, via twitter, til å donere kjoler til inntekt for bygging av en ny skole i Kenya. Og det uten å sjekke om hvorvidt disse skolebyggingsplanene i Kenya, planer som er initiert i landet Norge litt langt unna, hvordan disse planene skal eller allerede er inkorporert i kenyanske myndigheters prioriteringer og planer, for å sikre at det er penger til drift, vedlikehold, skolemateriell og lærerlønninger i åra som kommer, slik at dette ikke bare blir et stunt.

Nei, du får meg ikke til å tro at de tre nevnte damer har sjekket dette. I stedet stemmer de i i forrige ukes gladsak:

For tenk at det kan nytte. Tenk at det kan nytte. Tenk at det kan nytte. Med kjole. (jada, du får til å synge på selveste melodien. Det halter litt, dog. Og høres litt teit ut. Men hørtes det egentlig bedre ut med sang?)

Det var Dagbladet som gjorde meg oppmerksom på saken, som nå er vel omtalt både her og der. Vokser, som det heter. Noen hadde tvitret at tenk hva prisen for en av Mette-Marits kjoler kunne gjøre for fattige jenter i Kenya, eller noe sånt. Og så fant noen på en artig #kjoleforskole, og så var man i gang. Dagbladets overskrift var Tenk hva én av de kjolene kunne gjort for fattige barn i Kenya, og handlet om hvem som kom på ideen om en kjoleauksjon, og hvem som hadde snakket med hvem, og hvordan ballen hadde begynt å rulle, hvem som allerede har og hvem som helt sikkert skal donere kjoler, at noen stiller med lokaler, at dato og klokkeslett er satt, at catwalk og fotoshoot er på plass og at sminkører og frisører og modeller stiller opp – og hui og hei, så det går.

Nå er vi med, Kjole for Skole.  Sånn kan det skje – vi ser at det gror.

Og helt nederst, helt på slutten av artikkelen – en liten setning om hvem som skal få disse pengene: «Pengene som kommer inn på auksjonsdagen går til den humanitære organisasjonen, Cigiit Manyatta, som blant annet jobber for et bedre utdanningstilbud for barn i Kenya.»

Oh humanity, oh humanity. The well-dressed humanity.

Hele artikkelen var på 685 ord. 25 av dem handlet om målgruppa for aksjonen, dvs. de som skal få pengene.

Eller – er de egentlig målgruppa, når alt kommer til alt?

_________________

Du hadde ikke hørt om Cigiit Manyatta du heller? Det skal jo ikke brukes mot dem, overhodet ikke. Tvert i mot, kanskje. Men Dagbladet hadde ikke en gang en link til nettsida deres – så her får du den: www.cigiitmanyatta.com

Og til nesten-statsminister-Erna, InnovasjonNorge-Gunn og skoleminister-Kristin: Spørsmål: Hadde dere sjekket gjennomføringsevne og bærekraft og den slags, dersom dette gjaldt en kjoleauksjon for en norsk skole, som var initiert bygd fra et annet land og basert på frivillige midler? Og hvis svaret er ja, hvorfor har dere andre standarder for Afrika?

Stol aldri på en bistandsorganisasjons nettside

Jeg ble saksøkt en gang av en person som mente at en av Isandis leverandører og Isandi hadde tjent masse penger på salg av et produkt, og vedkommende mente seg berettiget til deler av disse inntektene. Kilden til disse angivelige høye salgsinntektene, som Isandi og leverandøren hadde holdt skjult, hadde vedkommende, eller kanskje det var advokaten, funnet på internett. En bistandsorganisasjon, som hadde støttet en stiftelse knyttet til leverandøren som laget produktet, hadde på sin nettside behørlig omtalt sin støtte, og i den forbindelse også formidlet at salget av dette produktet hadde vært en enorm suksess.

Personen som saksøkte meg, godt hjulpet av advokaten går jeg utifra, hadde så drevet med utstrakt ekstrapolering av suksessomtalen, og der den logiske slutningen ble at dette måtte dreie seg om noen fantastiske salgstall. Som dessverre ikke hadde noe rot i virkeligheten. Jeg skriver dessverre – og mener det. For hadde disse salgstallene stemt, så hadde mang en økonomisk bekymring vært borte, både for leverandøren og for Isandi. Og det hadde jo vært en fantastisk gladsak at en liten håndverksgruppe i et fattig lokalsamfunn i Sør-Afrika kunne produsere og eksportere slike mengder, og det ville jo ha strømmet til folk fra hele verden for å studere fenomenet.

Jeg husker at jeg svarte advokaten noe sånt som at det er helt latterlig å bruke opplysninger fra en internettside til en bistandsorganisasjon som legitim kilde for salgstall – for det første kan man jo legge ut hva som helst på internett uten at det er revisor-godkjent, og dessuten – og det var mitt hovedpoeng – er man en smule bevandret i å følge med på hvordan bistandsorganisasjoner portretterer seg selv, så vet man jo at de alltid framstiller sine prosjekter i et svært gunstig lys, som ikke alltid stemmer med realitetene. De lever jo av å presentere seg som vellykket.

Det foregår en debatt i bistands-Norge, anført av Bistandsaktuelt – om bistanden virker. Det er vel egentlig en debatt om hvordan bistanden skal være i framtida, etter at paradigmeskiftet fra bistand til næringsliv som oppskrift på fattigdomsreduksjon blir stadig mer tydelig. Og fordi det blir stadig oftere satt likehtstegn mellom utvikling og økonomisk vekst. (som jeg ikke er uforbeholdent enig i, men det får bli en annen bloggpost) Nå skal den nye bistandskursen stakes ut, og da må man jo også gjøre opp litt status. En som skriver svært interessant om dette temaet – og om bistand generelt – er NUPI-forsker Øyvind Eggen, som har en bra blogg: Innvikling. Bistandsaktuelt legger ut noen av hans skriverier, og nå i sommer har det stått et veldig interessant innlegg: Framtidig bistand – hva er mulig?

Her skriver Øyvind Eggen blant annet om dette med givernes behov for å blåse opp bistandens muligheter – og derav også forventede resultater. For det er helt klart: Bistanden virker ofte, den – for den som direkte er berørt av den. Den som fikk mat å spise, ikke døde i barsel, fikk vaksiner, fikk gå på skole – for den personen virker jo bistanden. Men for å vise hvor komplekst dette kan være, så har Eggen et eksempel: Ta barnet som fikk vaksine. Det barnet dør ikke, og et godt bistandsmål er dermed oppnådd. Men samtidig betyr det at BNP pr innbygger i landet der barnet bor synker – fordi det blir flere å dele BNP på. Er det da bistandens skyld? Kan man da si at bistanden ikke virker, eller at den ikke har bidratt til utvikling, selv om man har reddet et liv – fordi utvikling forstås som økonomisk vekst?

Men tilbake til bistandens muligheter. Det er vi, giverne, som ofte ikke synes at bistanden virker NOK. For vi har som regel veldig store ambisjoner. Vi synes liksom at det ikke holder å hjelpe de få og konkrete, det må i tillegg skje noe MER. Det skal bli mer demokrati, mindre korrupsjon, fattigdommen skal reduseres på markonivå, og det må være vekstpotensiale i prosjektene – de må kunne utvides. Og derfor må målene være ambisiøse, for bistanden må få såkalte positive ringvirkninger.  Eller så har den ikke legitimitet.

Jeg opplevde dette med de store prosjektene og de store ringvirkningene som et problem fra den tiden Isandi samarbeidet med Norad. På den ene siden: Det er jo klart, Norad-støtte er jo skattepenger, og de skal man få mest mulig ut av. Men hva er egentlig mulig å få ut av pengestøtte til en liten gruppe ufaglærte fattigfolk som skal lage noen produkter med hendene, som så skal markedsføres og selges, i en tid der det aller meste som selges her i verden er industrielt masseprodusert med enorme markedsføringsmuskler?  Hva er egentlig mulig i den konteksten?

Det må jo innrømmes, jeg var jo med på karusellen en stund: For å kunne legitimere mottak av bistandspenger så måtte man jo slå i bordet med kjempeambisjoner. Det var liksom ikke måte på hvor mange hiv-smittede kvinner som kunne engasjeres i håndverksarbeid (ja, for hiv-vinklingen var viktig, ellers så fikk man ikke støtte).  Etter å ha sett og erfart at sånne svære non-profitt håndverksprosjekter overhodet ikke gjør de hiv-smittede kvinnene mindre fattige, så sluttet jeg heldigvis med «de store talls ambisjoner». Men gikk i stedet over i den andre bistands-fallgruben: Policy, strategi og påvirkning og den slags begreper. Det ble heldigvis det siste prosjektet Isandi hadde med Norad. I dette prosjektet var det faktisk et suksesskriterium, definert fra Norads side, at prosjektets anbefalinger skulle inkorporeres i policy-dokumentet i det sørafrikanske handelsdepartementets strategi for håndverkseksport. Det var først etter å ha påpekt det svært betenkelige rent demokratisk med dette – en norsk aktør skal påvirke sørafrikansk politikk ved hjelp av bistandspenger – at det kravet ble frafalt. Men jeg tror kriteriet egentlig var uttrykk for et ønske om å heve statusen til feltet Isandi driver med: Grasrothandel. Ikke fra grasrothandelen selv – den sysler jo med sitt – men internt i Norad og i norsk  bistand, altså giversida. For den er jo litt stusselig, denne grasrothandelen. Lite løft over den, liksom. Og det ønsket man, antakelig med de beste hensikter – å gjøre noe med.

Men det stemmer at grasrothandel er stusselig. Jeg kan ikke vise til millioner som blir befridd fra fattigdom gjennom å lage håndverksprodukter som eksporteres til Vesten. Ikke tusener heller. Det synes ikke på en eneste statistikk på makronivå at jeg har holdt på med denne handelen i snart 15 år. Jeg tror når sant skal sies at det eneste Isandi har bidratt med til Den Store Norske Bistandsfortellingen er å være leverandør av bilder med glade håndverkskvinner og deres produkter til ymse rapporter. Samt en gang også til Norads julekort.

Jeg vet ikke om Norad fortsatt gir støtte til puslete små tiltak, slike som Isandi har drevet med. Antakelig bør de slutte med det, for det tar så mye forvaltningsressurser, slik bistanden er organisert i dag. Men det paradoksale er altså at bistand ofte egner seg best til resultater på mikronivå, mens ambisjonene og forventningene er på makronivå.

Jeg synes bistandsorganisasjonene bør fortelle mer om at mye av det de gjør har stusselige resultater. Det er en ærlig sak, det. Da hadde man kanskje nedskalert ambisjonene også. Og ikke minst: Kanskje hadde man turt å komme over til neste fase: Snakke om at mye av det man gjør også har negative konsekvenser, og at bistanden rommer mange dilemmaer. Som det meste annet her i verden. Kanskje vi hadde fått et mer sannferdig bilde av hva bistanden kan gjøre og ikke gjøre. Og kanskje det faktisk hadde ført til mindre bistandsskepsis.

Bistand er av og til, kanskje til og med veldig ofte, stusselig. Men det er helt ok.

Men fram til den dagen kommer, da bistandsbransjen tør snakke om sin stusselighet: Stol aldri på en bistandsorganisasjons nettside.

____________________________________________________________________________

Jeg sjekket Innviklings-bloggen til Øyvind Eggen nå, og i helga har han lagt ut et nytt innlegg: Bistandens bivirkninger, som handler faktisk om dette med bistandens negative sider. Anbefales!

Glassheisen i Dar

Det var altså denne debatten om tigging, om det skal forbys eller ei.

I leilighetskomplekset her vi bor i Dar es Salaam er det to heiser. En på forsiden – en veldig prangende glassheis på utsiden av bygget. Selve heisen er innkapslet av en mengde små LED-lys som lyser intenst rødt når heisen går opp og ned. Nei, det er ikke pent. Og en heis på baksiden. Ikke glass, ikke prangende. En vanlig heis, vil jeg si.

Eierne av leilighetene har satt regler for hvem som kan ta glassheisen på forsiden. Og regelen er: Kun leietakerne og matchende gjester. Ikke vanlige tanzanianske arbeidsfolk. Så som hushjelper, sjåfører, bud, reperatører og så videre. Sånne med ærlige og vanlige yrker. Problem: De tjener bare 500 kroner i måneden. Løsning: De må ta den andre heisen. Den på baksiden.

På den måten kan vi som bor i leilighetene ta glassheis opp og ned, og ikke risikere å måtte møte fattigfolk på vår vei. For hva skal man snakke med DEM om? Kanskje de LUKTER fattigdom?  Og hva om ryktet sprer seg og det blir MANGE av dem som vil kjøre glassheis med røde lys, slik at vi, som glassheisen jo er ment for, ikke får plass? Og tenk om de får griller i hodet og innbiller seg at de vil OGSÅ være rike og tjene mer enn 500 kroner måneden?

Og like viktig – ved hjelp av denne glassheisen kan man veldig konkret synliggjøre blokkas image: Denne blokka er ikke en hvilken som helst blokk. Her er det nemlig system, noe mange synes at Tanzania mangler. Så la oss gå foran med et godt eksempel og få systemer på plass, og la oss begynne med noe viktig: Heiskjøringsregler. Noen fortjener å kjøre glassheis med rødt lys, andre ikke.

Selvfølgelig kan man jo ikke ha det sånn i hverdagen.  Heiskjøringsregler, altså. Ikke fattigdommen eller ulikhetene. Det har man jo her noe sånt som 100.000 NGOer og 2 milliarder USD årlig i  bistandsmidler til å ta seg av og løse.  Jeg, derimot, har valgt å konsentrere meg om heiskjøringsregler. Man må velge sine fighter.  Mange av de som kjører glassheisen driver med den andre fighten, forresten. Den med fattigdommen og ulikhetene. Så slipp dem fram, dette er viktige mennesker. Og la dem for all del ta glassheis.

Men hvordan løser man dette, i praksis?  Livet i utlendighet har lært meg  at det er særlig to kulturer der ”den skandinaviske modellen” ikke har noe særlig fruktbar gjenklang – den amerikanske og den indiske.  Og de som eier leilighetene er indiske.  Så man trenger ikke en gang å prøve å argumentere i mot heisreglene med å si at alle skal med. Det er bortkasta energi. (Om jeg er veldig forutinntatt og generaliserende nå? Jada.)

Løsningen har blitt å oppgradere de med vanlige, ærlige yrker og som har noe hjemme hos oss å gjøre til PA – Personal Assistant. Det er jo fint å ha en PA – alle viktige personer har det. Og vi har til og med fler enn én PA, viser det seg.  Så når noen spør hva vedkommende gjør i glassheisen med røde lys, så sier jeg bare: Det er min PA, og min PA har tilgang overalt.

Hittil har det gått greit. Men jeg vet at det surmules, og hadde det vært borettslagsmøte og den slags her i gården, så hadde vi fått høre det. Ingen respekt for og kunnskap om lokal kultur, tror de kan bare komme her og komme her og nekte å innordne seg, og heller drive med sine egne regler. Vil liksom ikke integreres.

VI kan jage vekk tiggere. Vi kan forby fattigdom akkurat der vi er.  Vi kan holde glassheisen skinnende ren, med fullt lys på, og vi kan bestemme hvem som skal få lov til å ta heisen.

Men fattigdommen forsvinner ikke av den grunn. Og det vet vi jo. Så hva er vi så redde for når det gjelder det å se tigging og fattigdom?

Rolf Jacobsen skrev diktet  Sannheten:

Sannheten står utenfor døren din.
Klærne i laser. Hun er syk.
Hun har et barn på armen. Hun vil inn.
Hører du hundeglammet?
Hva gjør du? Lukker du opp
vil det forandre livet ditt.
Nøler du?
Du også.

Og det er vel det vi er redde for. At noe eller noen skal forandre livene våre.

Når bistand er på vei ut, da kommer kvinnene

Når det gjelder utvkling og fattigdomsbekjempelse i Afrika (og ellers i verden), så er bistand på vei ut – virkelig på vei ut – og næringsliv på vei inn – virkelig på vei inn. Les for eksempel denne artikkelen fra Mail&Guardian: African countries want investment now not aid later

Og mens dette skjer, så overtar kvinner alle toppstillingene i norsk bistand.  Av de 10 største bistandsorganisasjonene i Norge, inklusive Norad, så er nå 8 av 10 generalsekretærer kvinner.

Noen vil kalle det feminisering av bistanden.

Akkurat som presteyrket og læreryrket.

Det er selvfølgelig ikke sånn at det ikke er dyktige kvinner som besitter toppstillingene. De er superdyktige – og i hvertfall like dyktige som menn – og jeg heier av personlige grunner ekstra mye på Kirkens Nødhjelps nye generalsekretær Anne Marie Nørstelien Helland.

MEN – når et samfunnsområde mister makt, så rykker kvinnene fram. Men det påfallende er at man kan ikke si at det er på grunn av kvinnene at samfunnsområdet mister makt. Det er vel heller slik at kvinner aktivt søker seg til områder som allerede er i ferd med å miste makt.

Hvorfor skjer dette?

Jeg har fundert en del over dette , og jeg tror det handler noe om kvinners hang til å vedlikeholde. (og det skal jeg utdype mer i neste bloggpost)

Skriver jeg. Som selv er ingeniørgeolog og egentlig hadde tenkt å finne vann i Afrika, men endte opp med å selge grytelapper fra Afrika. Et typisk kvinneyrke, altså.

Men kanskje det er like greitt, sånn sett i ettertid: Grytelappsalg er tross alt næringsliv. Og vannboringen hadde vært bistand.