Til TenSing-bevegelsen fra en outsider som kom forbi

Kjære TenSing-bevegelsen og kjære TenSingere

Gratulerer med 50 år!

Noen gjorde meg oppmerksom på at tidligere TenSing-sekretærer har sendt sine hilsener til FB-sida, så da er det jo på sin plass at jeg også bidrar.

Fra 1975 til 1992 var TenSing mitt oksygen. Først i Y-sing i Larvik, deretter i Trondheim Ten Sing, og til slutt som TenSing sekretær fra 1985 til 1992.

Jeg var på mitt første TS-seminar i Ulsteinvik i 1976, og det ble definerende for mitt liv i mange år framover. 14 år gammel var jeg da og antakelig den yngste deltakeren, og det var vel også grunnen til at daværende TenSing-sekretær Sindre Eide advarte meg mot å kjøpe den rykende ferske LP’en som hadde slått ned i kristen-Norge som en bombe: ”Inn for landing” med Bjørn Eidsvåg og frender, med sjokkerende låter som ”Kristen livsstil” og Fremmede har fortært din kraft”. Bare det å bli advart var jo grunn nok for meg å kjøpe den. TenSing radikaliserte meg på mange måter, og det var grensesprengende.

Og det var på TenSing-seminarene i årene etterpå at jeg fikk idealer for hva et ungdomsarbeid skal være.

Jeg hadde klassisk korsang-bakgrunn, og ble inspirert av TenSing-sekretær Arne Myskja, som viste meg at korsang trengte ikke å være dette enten-eller, altså enten fengende, men kormessig svak TenSing-sang, eller stivnet, men kvalitetsmessig sterk tradisjonell korsang, og han fikk meg til å kjøpe diverse LP’er med Leif Strands Kammarkör. For en enkel jente fra Larvik var dette grenseoverskridende, og jeg hører fortsatt på disse platene. Og så var det Kristin og Raggen Tesdal, som skrev låter for TenSing, og låter som fungerte for TenSing. Og Torkil Baden som var min dirigentlærer og som forberedte meg på dirigentjobben som en 15-årig jente ikke kunne fått noe annet sted.

Og ledergjengen som viste meg verden utenfor – disse samfunnsengasjerte, flinke, dedikerte folka som løftet himmelen adskillige hakk.

Og alle disse impulsene, ideene og lærdommen tok jeg med meg videre til lokalarbeidet i Larvik og Trondheim, og seinere, da jeg selv ble leder på TenSing-seminar og deretter TenSing-sekretær, så opplevde jeg at min jobb var å videreføre det beste fra TenSing-seminarene på 70-tallet.

Men ellers, sånn sett i ettertid, var jeg en outsider som kom forbi. Jeg hadde verken planer eller ønsker om en videre kirkelig eller K-M-relatert karriere. Og jeg tok med meg andre outsidere. Og jeg tror at vi outsidere var en vitamin-innsprøytning som TenSing trengte den gangen. Faktisk så ble jeg TenSing-sekretær fordi KFUK-KFUM hadde egentlig bestemt seg for å legge ned arbeidet. Så det var ingen karriere-bevisste som ville ha den jobben, og man kunne derfor ansette en skarve sivilingeniør med verken musikk- eller teologi-utdannelse, eller med kjent K-M-etternavn i den jobben. Men dette reflekterte vi overhodet ikke over – vi bare tok med oss uhorvelig mengder med energi og ungdommelig overmot, og rett og slett bestemte oss for at Ten Sing var viktig. Like viktig som Blitz, som den gangen var det definerende innen ungdomsstyrte miljøer.

For TenSing er først og fremst et dannelsesprosjekt. Og i sine beste stunder av og til også et demokratiprosjekt. For oss var en TenSinger et bevisst menneske og en bevisst samfunnsborger.

Og folk kunne gjøre så mye narr av TenSing som de ville, det gikk ikke inn på oss. Vi hadde for lengst forsonet oss med at det verste med TenSing er musikken. Og med denne holdningen og selvinnsikten på hva vi ikke var, så føltes det derimot for oss helt naturlig å bli kalt inn til rådgivende møte på utenriksminister Thorvald Stoltenbergs kontor, eller å stille i debatt med Gro Harlem Brundtland om EU-spørsmålet, eller møte regnskogsforkjemperen Sting, eller selveste Nelson Mandela.

Og med samme overmot utvidet vi TenSings musikalske univers – anført av folk som synes at gospel – heri opptatt Bjørn Eidsvåg – var noe reaksjonære greier. Man foreslo punk i stedet, og dessuten var det et veldig progressivt irsk band som TenSing burde få med seg. Og sånn ble U2 ble introdusert på TS seminar i 1983, og mange kjenner historien om TT i Trondheim i 1984, der hovedkomiteen i Oslo takket nei til U2 til en pris på kr 80.000, som lokalkomiteen i Trondheim hadde fått napp på, og tok i stedet Vazelina Bilopphøggers til kr 60.000. Ikke like kjent er historien om TenSings forhold til RagaRockers. Så sant det ikke er kastet, så finnes det i K-Ms arkiver rettigheter til Notebanken til å kunne utgi notene til diverse Raga-låter, med tillatelsene signert Michal Krohn. Han signerte helt sikkert ikke fordi han synes at TenSing var kult, men fordi han antakelig trengte sårt de 3 100-lappene per låt som han fikk.

Selvfølgelig – RagaRockers og TheAllerVærste framført av kor, band med dans og drama kan jo ikke bli grensesprengende bra. Men det brydde vi oss ikke noe om. Igjen, for en ekte TenSinger var intet musikalsk uttrykk fremmed. En TenSinger tar del i verden.

Men, TenSing-repertoaret rundt omkring begynte på den tida å bli mer eller mindre dårlige kopier av kommersielle hitliste-låter – mye inspirert av TenSing Norway-repertoarene. På underlig vis ble kreativiteten – en av de tre pilarene i den såkalte TenSing-ideologien – nærmest bevisst redusert til kun å handle om å finne på finurlige figurer som kunne assosieres med Jesus, samt uendelig antall tolkninger av TenSing-bevegelsens favoritt-tema gjennom alle tider: Der Weltsmertz. For oss ambisiøse som jobbet på lokalt nivå var svaret å starte egne låtskriver-kurs, i Kristin- og Raggen-ånd. Og i den førdigitale tidsalder vi befant oss i, så spilte vi inn egne kassetter med låter og sendte dem rundt til alle TenSing-gruppene, slik at de kunne få impulser fra noe annet enn det kommersielle.

 

Og så holdt vi andre kurs. Veldig mange kurs, når jeg tenker på det i ettertid. Rundt omkring i Norge, og med omtrent 0 i budsjett Og vi hadde tenketank. ”Elvebredden” het den, oppkalt etter Jan Erik Volds dikt med samme tittel.

På TT på Hamar i 1988 organiserte vi TenSing-verksted, der 1100 ungdommer jobbet fram en forestilling med TTs tema ”Uten maske”. Dette var før epostens og mobiltelefonens tid, så vi sendte ut notehefter og øvelsesopplegg per post, inkludert hva den enkelte skulle ha med seg av rekvisitter. Et av mine største TenSing-øyeblikk er da alle 1100 deltakerne skulle ta opp solbriller og ta dem på seg, under låta ”The Future’s so bright”. Jeg tenkte at kun en brøkdel ville ha tatt med seg disse solbrillene, for dette var en tid da ungdom flest ikke brukte solbriller. Men, da sangen kom til ”I gotta wear shades” kom 1100 par solbriller på plass på like mange TenSing-neser. Det var jo til å grine av. 1100 ungdommer rundt omkring i Norge hadde lest vårt brev, øvd på notene vi hadde sendt – og pakket med solbriller. For TenSing var viktig.

Det hører med til historien at det ikke finnes et eneste bilde fra denne gigantforestillingen fra TT på Hamar. Organisasjonens blad syntes ikke det var noe å dekke, og ikke var noen fra KFUK-KFUMs ledelse eller TT-ledelse heller til stede, bortsett fra en TenSing-nyfrelst Åge Petter Christiansen. De andre var alle mest opptatt av å sirkle rundt alle stjernene som hadde beæret TT med sitt besøk, eller rett og slett bare sitte i de indre gemakker og drive med for dem viktigere ting. Jeg husker jeg satt på ledermøtet etter forestillingen og så utover en gjeng med 65 ledere, som var helt knust da de skjønte at denne kolossale innsatsen de hadde gjort i mange måneder, bare ble oversett av arrangøren. Og jeg ante ikke hva jeg skulle si til trøst og oppmuntring. Jeg gråt meg i søvn den natta. I ettertid har jeg tenkt at hendelsen var symptomatisk for KFUK-KFUM, som alltid har hatt en underlig blanding av en nesegrus beundring for det vellykkede, berømte – en slags egen versjon av herlighetsteologi – og en dårlig selvtillit på egne medlemmers vegne.

Uansett, vi lot oss ikke knekke. TenSing var viktig, og året etterpå tok vi hevn. For noe av det mest ”utaforboksen” vi gjorde var å dra på cruise langs norskekysten. Bakgrunnen var at vi fant ut at KFUK og KFUM måtte demokratiseres. Det gikk ikke an at noen som definerte seg som ungdomsorganisasjon ikke hadde en eneste ungdom i styre og stell. Så vi bestemte oss for å delta på landsmøtet til KFUK- KFUM i Tromsø sommeren 1989, og leide en gammel misjonsbåt og dro fra Stavanger til Tromsø og tilbake, med skuta fylt opp av unge landsmøtedelegater. Turen var en salig blanding av sjøsyke, gjennomgang av landsmøtesaker og øving til forestilling. Og vi kuppet det landsmøtet. Ikke gjennom fantastiske innlegg i landsmøtedebattene eller den slags. Nei, vi kuppet gjennom å underholde Landsmøtet i senk. Forestillingen vi framførte for Landsmøtet varte og varte – mer enn 3 timer tok den, og signalet vi sendte til landsmøtets voksne deltakere var ikke til å misforstå: TenSing har tatt ordet, og vi har tenkt å beholde det, og vi er her for å bli.

Eller for å sitere vår egen TenSing-sang fra den tida:

”Vi sier nei til kirkemonopol

-for Jesus va’kke 50 år og utdanna som cand theol

Siste gangen jeg tenkte at TenSing fortsatt har en overraskende fornyende musikalsk kraft i seg, var i forbindelse med en Skøyen TenSing konsert for snart 15 år siden. Benkeradene i Skøyen kirke var fylt opp av ungdommer fra hele Oslo, og det var liksom en forventning i lufta, uten at jeg skjønte hvorfor. Riktignok var Skøyen TenSing bra, men ikke så bra til å fylle kirka med såkalte kirkefremmed ungdom? Det hadde tydelgivis gått rykter om et eller annet. Så begynte bandet å spille – og det gikk et wow gjennom kirkebenkene. Og så skjønte jeg etter hvert hva det var. Bandet spilte spill-musikk, som ingen av oss voksne kunne relatere noe som helst til. Så vi satt og var helt utafor, mens lykkelig og hengiven Oslo-ungdom satt på benkene og hadde en stor opplevelse. Det var deres musikk, deres ungdomskultur. Nå i dag er det jo ikke et symfoniorkester med respekt for seg selv som ikke har spillmusikk på repertoaret, men jeg tror Skøyen TenSing var en av de første i Norge som spilte denne type musikk live. Og det i en tid da voksenverden hadde definert dataspill som noe i nærheten av djevelens verk.

TenSing-bevegelsen er svært ressurssterk. Ingen tvil om det. Det er bøttevis av talent, dedikasjon og engasjement. Men mitt inntrykk er at det er blitt mye insidere, det er mye kirkepolitikk, det er posisjonering, og enhver ide blir fort institusjonalisert i form av prosjektstillinger, budsjetter og vidløftige planer.

Og alt det er i utgangspunktet fint.

Men selv de mest ressurssterke organisasjoner trenger fornyelse. Jeg vet at mange K-M’ere og nåværende TenSingere er opptatt av dette. Jeg kjenner TenSing i dag altfor dårlig til å kunne gi noe som helst kvalifiserte råd. Men jeg tror at TenSings fortsatte framtid ligger i å aldri tenke at man er for liten eller for ubetydelig. La ingen forakte deg fordi du er en TenSinger.

Jeg har alltid hatt et svett forhold til dette med TenSing-ideologien. Mens man på slutten av 80-tallet kanskje kunne forsvare det med en slags introvert behov for å bygge selvtillit og lagfølelse, så er det i 2018 for meg noe svært så kleint over at denne ideologien kobler så sterkt et kristent budskap med anglo-amerikansk konsumkultur.

Og når jeg er inne på det kunstneriske – gjør noe mer utav de andre uttrykksformene, som alltid har vært et haleheng til musikken, og som aldri har vært utsatt for samme ambisjoner. Men som burde det. Og hva om TenSing tenkte at her hos oss skal unge folk som vil gjøre noe innen regi få en mulighet? Og til deg i ledelsen som tenker at TenSingere trenger å lære å bli glad i gudstjenesten – tenk heller at de trenger å lære å bli glad i noe som ikke er konsum-kultur. Jeg kan forsikre deg om at Jesus lever der.

____________________

Etter TenSing-perioden dro jeg til Afrika, og har på mange måter blitt der. Jeg driver med det som nå i norsk politisk debatt kalles for ”å hjelpe folk der de er”, helt på grasrotnivå. Og for å si det som det er: Erfaringen fra TenSing har ikke vært til noe særlig nytte eller hjelp i det arbeidet. Virkeligheten knyttet til fattigdom ser annerledes ut på nært hold, og man kan ikke synge seg til rettferdighet. Men TenSing vekket mitt engasjement og gav det håp og næring, og gav meg troen på at det man gjør i hverdagen, i det små, er viktig. Og det er jeg uendelig takknemlig for.

Jeg er også uendelig takknemlig for alle de flotte folka jeg har møtt gjennom TenSing, og alle de evige vennskapene som TenSing har gitt meg. Og så er jeg som mor veldig takknemlig for at mine barn fikk være med i en TenSing-gruppe med en fantastisk hovedleder – takk, Knut Erik!! Og så håper jeg at alle dere andre lederne rundt omkring i Norge som til daglig står på også får den takken dere fortjener.

For meg er den fineste TenSing-låta gjennom tidene fra albumet ”Underveis” med Keryx, bandet til SkySing i Stavanger, og utgitt i 1973. En del av tekstene på albumet er virkelig litt kleine, men musikken er så utrolig bra, og så tidstypisk. Og på én låt stemmer både tekst og melodi, ”Du er underveis”, skrevet av henholdsvis Bodvar Schjeldrup og Håkon Berge :

du er underveis

fra jord til jord

åpne ditt øye

en liten tid

har du fått

til å leve

 

du er underveis

fra jord til jord

åpne ditt øye

et streif av sol

har du fått

til å speile

 

du er underveis

fra lys til lys

åpne ditt øye

en evig bror

har du fått

til å tjene

 

Herlighet, for en låt.

It’s a Revolution – om å kle seg ut

Finansministeren har altså tatt på seg indianerkostyme og delt opplevelsen med resten av landet. Det ble det som kjent debatt av.

Noen så dette umiddelbart i en politisk kontekst, om den herskende klasse og majoritet som oppfører seg ufølsomt overfor minoriteter.

I mitt Isandi-liv er jeg ofte bort i denne problemstillingen. For den uinnvidde: Det er veldig trendy her i Norge å ha såkalte etniske innslag i våre hjemme-interiør – altså gamle ting fra langt av gårde. Helst i mørkt tre. Min påstand er at det er ytterst få som tar innover seg hva disse gjenstandene i deres hjem faktisk representerer. Så det som fort skjer er at det som var én manns hellige skrin, blir en annen manns askebeger.

Ett eksempel: Jeg har solgt mange Kuba-kleder fra Kongo opp gjennom årene. Kuba-kleder er vevet og knyttet av av bast, og tradisjonelt og kulturelt er de å sidestille med en valuta. (I noen kulturer måles rikdom i f.eks kyr, og i noen kulturer måles rikdom i tekstiler.) Og selv om penger selvfølgelig overtar mer og mer som reell verdi overalt i en global verden, så har et ekte Kuba-klede fortsatt en sterk kulturell betydning. Så når kunder ønsker å kjøpe et Kuba-klede som dørmatte, så pleier jeg å svare – ja, helt i orden, så sant du synes det er ok at noen kommer hit og kjøper din oldefars gravkors, for så å bruke det som trendy søppelpose-stativ.

Ingen – i alle fall veldig få – gjør dette for å håne en annen kultur, langt derifra. Men sånn er det å tilhøre den privilegerte og herskende klasse; det finnes problemstillinger og synsvinkler som man ganske enkelt ikke intuitivt forstår, og som man heller egentlig ikke er så opptatt av. Så man må minnes på dem, slik denne indianerkostyme-debatten har gjort.

(Bare sånn for ordens skyld: Det er selvfølgelig mange etniske nordmenn som vil hevde at de verken er privilegerte eller herskende, men i en kulturell sammenheng så er det ikke lønnsslipp eller formue som teller, men hvilken kulturell historie du tilhører. Det er hele essensen i debatten i Sør-Afrika om ‘white guilt’, og om hvite noensinne kan forstå hvordan det er å være svart. I den debatten vil mange hevde at hvite aldri kan forstå, og første steg på en felles vei videre er derfor å anerkjenne nettopp dette. For de mest radikale i debatten er derfor hvite liberale verre enn reinspikka rasister, fordi det er bedre med en tydelig fiende, enn en påstått venn.)

Men alt dette har jo nå vært debattert opp og ned.

Tilbake til utkledning.

For det er ikke bare finansministeren som kler seg ut. Vårt kronprinspar liker også å kle seg ut.

I juli var kronprinsparet i bursdagsselskap i England, for kronprins Pavlos av Hellas, som ble 50 år, og hans datter prinsesse Marie-Olympia av Hellas og Danmark (jada, hun heter det), som ble 21 år. Den festen varte i 3 dager, og man skulle kle seg etter tema for festen: ”It’s a Revolution”. Intet mindre. Den yngste hovedpersonen, altså hun av Hellas og Danmark, tok dette temaet helt ut ved å ha joggesko i neonfarger til et yndig tyllskjørt med høy splitt som hun bar over en glitrende badedrakt. Dette i henhold til informerte kilder, dvs. jetset-pressen. (neida, jeg skal ikke ta den opplagte sammenlikningen med en annen Marie – hun med kakene)

VGs Min Mote skrev om festen, med dertil hørende bilder, under overskriften:

Mette-Marit og Haakon på glamorøs jetset-fest i England

Den aldri hvilende Kjell Arne Totland var hentet inn som ekspert i anledningen, og uttalte følgende:

De greske eks-kongelige i eksil kan virkelig kunsten å arrangere store fester – med jetsettere fra hele verden på gjestelisten. Da kronprins Pavlos fylte 40 år arrangerte de stor fest hjemme i London – der gjestene skulle komme utkledd som engler og djevler. I helgen inviterte de så til feiring av hans 50-årsdag på et britisk herresete – og festlighetene strakk seg over flere dager, og de fasjonable gjestene overgikk hverandre i utsøkte og elleville kreasjoner. Også hodeplagg, sier Totland til MinMote.

Og om vårt kronprinspars innsats i maskeradeballet sier han videre:

Etter bildene å dømme var kronprinsparet i storslag under festlighetene i UK – og den ene kvelden var Mette-Marit iført en flagrende, eksotisk kreasjon med store klatrende apekatter og tilhørende hårpryd. Og vertinnen Marie-Chantal selv hadde som vi ser kledd seg i sterkt rosa med glitrende stjerner både på hodet og i ørene.

Utenlandske medier som er opptatt av sosietets-evenementer dekket selvfølgelig begivenheten omhyggelig, og de til sammen millioner av instagram-følgere av gjestene fikk også et detaljert innblikk i revolusjonen. Det er ingen bilder av vårt kronprinspar i de utenlandske mediene– men det er jo ikke så rart, det var nok av yngre, penere, rikere, mer kjente, mer dekadente, mer outrerte gjester å ta av. Dersom du er interessert , så er det bare ta et søk på ”Marie Olympia 21” – det er nok treff å ta av.

Men selv om de ikke avbildes, så refereres det til vårt kronprinspar, for tilstedeværelsen av europeiske tronarvinger til ekte kongedømmer gir en slags ekstra legitimitet. For meg så det ut som ikke så veldig mange andre europeiske kongehus var representert, til og med ikke de ekte av Danmark. Ja, mulig noen fra Lichtenstein og den slags var der, men det er jo umulig å holde oversikt over hva folk heter og om kongedømmet deres finnes eller ikke på ordentlig, dersom man ikke driver med kongehus på heltid, slik som herr Totland.

Så var det festens tema, da. VG skriver at det var ”It’s a Revolution”, noen utenlandske medier skriver at det var kun ”Revolution”, noen at det var «5021 Revolution» og noen skriver til og med at tema var ”Prince Revolution”

Sistnevnte kan jo gi hjerteattak av mindre – men nettopp, der du og jeg i vår verden tenker på selveste Prince, så refererte vel vertskapet til seg selv, 50-åringen er jo prins. (Uansett, et klart overtramp. Hvor er Erna Solberg når vi trenger henne? – pressekonferanse NÅ!)

Og jeg – og kanskje du også – tenker videre at revolusjon er et ganske ladet ord, fordi revolusjon er sett på som en ganske så reell mulighet og utvei for mange i en tid der ulikheter øker og verden oppfattes som stadig mer ustabil. For hva skjedde ellers i verden, sånn omtrent den første helga i juli i år? Tja, Nord-Korea sendte sin første interkontinentale missil, Trump la ut video der han illuderer å slå ned journalister, i Syria var det kamper om Mosul. Pluss alt det som skjedde mer i det stille – det er nok å ta av: Litt mer fascistisk her, litt flere nynazist-medlemmer der, noen tusen flere flyktninger her, litt Ebola-utbrudd, litt uro foran G20-møtet i Frankfurt, noen tusen flere tusen arbeidsledige både her og der.

Men for de peneste og rikeste i vår kultursfære så var ordet revolusjon altså en slags fest-kulisse. Gitt legitimitet av våre kommende statsoverhoder.

Men den slags blir det ingen debatt av i Norge.

I en av indianerkostyme-debattene ble det i NRK Dagsnytt 18 referert til vårt kronprinspar. Olav Gunnar Ballo påpekte det dobbeltmoralske i at når Gro Harlem Brundtland i sin tid fikk kjeft for å ta på seg samekofte på besøk i Finnmark, så ble vårt kronprinspar rost for å gjøre nøyaktig det samme. For i Norge er det kun politikk når en statsråd kler seg ut, men kun mote når et kommende statsoverhode gjør det samme.

Det er ikke Siv Jensens påståtte ufølsomhet som burde debatteres, men våre kommende regenters uangripelighet.

Men den debatten tør ingen ta, og i hvertfall ikke NRK. Der tar man heller en debatt om hvordan alle vi andre bør oppføre oss. Vi, som aldri må glemme at vi tilhører de privilegerte og den herskende klasse.

Bring on the revolution.

Åpent brev til Erna Solberg fra en elitist

På mandag la din regjering fram Strategi mot Hatefulle Ytringer 2016 – 2020.

Jeg kom fra Sør-Afrika på tirsdag. Før flyet gikk mandag ettermiddag fra Cape Town hadde jeg rukket å få med meg Kristoffer Joners stunt på Facebook, bare for å bli oppdatert i transit i Istanbul om at noen hadde hjulpet ham. Av en eller annen grunn var det en bombe. Og uka før hadde jeg fått med meg elitist-utspillet til din bloggende statsråd. Og jeg har lest Hege Ulsteins omtalte lørdagskommentar, for ikke å snakke om reaksjonen til din noe animerte fiskeriminister. (Og, selvfølgelig – jeg vet at dere også strever med å få statsbudsjettet i havn.)

Jeg kom altså fra Sør-Afrika på tirsdag. Og det er ikke den eneste dagen i året jeg kommer fra Sør-Afrika. Jeg er nemlig det som din regjering kaller for elitist av verste sort. Jeg har høyere utdannelse, jeg reiser mye og jobber i Afrika deler av året, de aller fleste nyheter leser jeg på engelsk, jeg liker finkultur, jeg leser Morgenbladet og Klassekampen, jeg omgås folk med ulike kulturelle bakgrunner, jeg går på museer, i teater og på konserter, og jeg synes de mest interessante stedene i verden er der hvor flere kulturer møtes. Jeg håper jeg kan kalles for feminist. Jeg er opptatt av globale spørsmål og tror at internasjonale forpliktende avtaler er noe grunnleggende positivt. Jeg tror også at klimaproblemene er reelle, og jeg hører på NRK P2. Glemte jeg å nevne at jeg bor i Ullern bydel i Oslo?

Jeg stemmer ikke på ditt parti, Solberg. Og jeg kommer aldri til å gjøre det. Det handler mye om min klassebevissthet. Jeg vet hvor jeg kommer fra.

Min bestemor var hushjelp i Larvik. Enke i ung alder, alene med en sønn – min far. Og min far var den første generasjon av nordmenn som fikk utdannelse uavhengig av foreldres bakgrunn og inntekt. Og arbeiderklassens sønner ble lærere, den gangen. Selv om fars drøm egentlig var å bli organist. Far var opptatt av at vi barn skulle aldri glemme hvor vi kom fra. Og med den bevisstheten fulgte forpliktelsen om å aldri se ned på andre mennesker, og aldri tenke at man skal trekke opp stigen etter seg. Fars drøm var at neste generasjon skulle få økt velstand, og bedre utdanningstilbud – og da var igjen svaret: Aldri trekke opp stigen etter seg. Det var den politikken far trodde på. Og det var den politikken som bygde det Norge vi har i dag. Og på grunn av den kalles jeg altså nå en elitist, en som dine regjeringsmedlemmer er så inderlig lei av.

Jeg bor altså i Ullern bydel. Jeg er innflytter her, en oppkomling. Hushjelp-bakgrunnen har aldri slått helt an her på Ullern. Det har jo medført lettere komiske situasjoner, sett fra ståsteder der Ullern ikke er verdens navle, og det er som kjent de fleste steder – som den gangen jeg var invitert til jentekveld sammen med noen som er født og oppvokst i nettopp Ullern. Det er vel, når sant skal sies, deres eneste bragd her i livet. Men det forhindret ikke at dagen etter ringte vertinnen og forkynte: ”Jeg synes du klarte deg riktig så bra.”

I Ullern bydel bor store deler av den virkelige eliten i Norge, du kjenner sikkert til undersøkelsene som understøtter det. Du er heiet fram at et stort flertall av denne bydelens innbyggere, Høyre og FrP fikk til sammen godt over 57% her ved siste valg, og disse har vært med på å gi deg adgangskortet til regjeringskontorene. Og der styrer du nå på 4. året, på noe underlig vis. For hvordan kan du forklare at du samtidig som du legger fram tiltak mot hatefulle ytringer der du sier at særlig politikere har et særlig ansvar, så lar du statsrådene du er sjef for, hisse til en nettopp hatefull debatt ? Jeg så du svarte at dette er meninger som er der ute allerede, så de må vi tillate. Men hva slags svar er det? Hva er da vitsen med en strategi, dersom alt skal allikevel tillates, fordi det allerede finnes?

Jeg forventer ikke at du skal være enig med meg i noe som helst. Men du er statsminister også for meg som din regjering kaller en elitist, som et skjellsord. Og det er derfor jeg skriver til deg.

Vi gikk på barneskolen omtrent samtidig. Kanskje du også hadde en god lærer som jeg hadde, som lærte oss disse reglene om hvordan vi skulle oppføre oss mot hverandre:  Det du sier – er det sant, er det godt, er det nødvendig at du sier det?

I snart 20 år har jeg drevet kommersiell handelsvirksomhet i samarbeid med folk fra arbeiderklassen i det sørlige Afrika. Du var jo i begravelsen til Mandela, og du kjenner jo til forholda i Sør-Afrika for folk flest? Jeg vet ikke om du fikk anledning til å snakke med noen av disse folk flest – men gjorde du det, så ville du høre om nedlatenheten de møter fra de som skulle være folkets tjenere. At alt egentlig handler om å bekrefte ledernes ego.

Og det er samme greiene – nedlatenheten fra folka i Ullern Bydel overfor meg av lavere klasse – og dine statsråders nedlatenhet overfor de som ikke synes at deres stammespråk er ok. Synes du virkelig at dette er greitt? At din regjering rakker ned på folket dere er satt til å tjene?

Elitister arrangerte hylekor foran Listhaugs departement i går. De burde i stedet hyle foran ditt kontor, for det er du som tillater at dette skjer.

Hvorfor er du så feig?

 

 

 

 

 

 

Om å kjefte på folk som har møtt opp

Alle som en eller annen gang har deltatt i en form for frivillig kulturarbeid kjenner situasjonen: Det er møtt opp litt få, eller folk har ikke kommet til tida – og de ansvarlige blir veldig oppgitt og kjefter. På dem som faktisk har møtt opp.

Altså helt feil adressat for irritasjonen.

Jeg tenkte på dette da jeg leste Sylvi Listhaugs kronikk i VG om kvinnebevegelsenes påståtte manglende engasjement for ekte undertrykte kvinner. Overskriften er jo dramatisk – mer enn en hentydning til Arnulf Øverlands ”Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke angår deg selv ”. Og så hamrer Listhaug løs på damer som har tenkt å gå i 8.mars-tog og sier at de er egoistiske og ikke bryr seg om andre enn seg selv, Fotballfrues juksebilder og pensjonsrettigheter.

I stedet bør de brøle mot moskeer som godtar kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og bading med hijab.

Det er jo et snedig triks. Hersketeknikk, rett og slett. Å la det framstå nærmest som et samfunnssvik å være engasjert.

Problemet er jo ikke engasjerte kvinner i 8. mars-tog. Det demokratiske problemet i Norge er alle som ikke er engasjerte i samfunnsdebatten. Bortsett fra i kommentarfeltene. Der er 1000vis enige med Listhaug: Det er 8. mars-damene som har skylda for det aller meste.

Det er jo disse kommentarfelt-aktivistene som bør ta konsekvensen av å være enige med Sylvi Listhaug. Det er disse som bør brøle foran moskeen, som de mener 8.mars-damene burde gjøre. Listhaug – det er bare å sette i gang og organisere alternativt 8. mars-tog.

Men kjeft ikke på folk som faktisk har møtt opp.

Hvis ikke dere sier at vår justisminister er ydmyk, fryktelig flink og gjør alt riktig, så lar vi boret gå. I Lofoten og Vesterålen.

Den politiske situasjonen oppsummert:

 

Om skole

En av de fine tingene med å være i 50-årene er at man med en viss rett endelig kan sitere – sånn omtrentlig, riktignok –  Al Pacino fra filmen «Scent of a Woman»: I’ve been around. I’ve seen things.  Jeg har ventet en del år på å kunne bruke nettopp den setningen.

Og jeg har tenkt en stund på et innlegg i skoledebatten – den evigvarende skoledebatten –  om hvorvidt norsk offentlig skole er bra eller dårlig. Og som en konsekvens av den debatten: Om hvorvidt privatskoler er bra eller dårlig.

Og som sagt: I’ve been around. I’ve seen things.

Jeg har gått på norsk offentlig skole i en norsk småby. Jeg har gått på fransk privatskole. Jeg har gått på norsk universitet.

Min barne- og ungdomsskole i Larvik tror jeg var helt alminnelig. Ikke veldig bra. Ikke veldig dårlig. Jeg var skoleflink, men ikke ualminnelig skoleflink. Gymnaset i Larvik var definitivt ikke spesielt bra for 1980-avgangskullet. Vi var siste kull med gammel gymnas-løsning i Larvik, så vi ble ikke satset på. Vi var en slags parentes. Det skulle imidlertid vise seg at jeg havnet på motsatsen av Larvik gymnas – nemlig fransk privatskole – en elitistisk pikeskole, til alt overmål – i Strasbourg, da jeg var utvekslingsstudent der et år. Jeg tok le baccalauréat – fransk eksamen artium – med mention. (For de som er opptatt av den slags, så vet de hva mention er, for alle andre er det ikke viktig her, så jeg forklarer ikke noe videre.) Min relative suksess i det franske skolesystemet tilskrev mine franske lærere min evne til å tenke selvstendig og modent. Der overgikk jeg alle mine franske klassevenninner, til tross for handikap med morsmål. Og dette på grunn av bagasjen min fra 12 år i norsk offentlig skole, i en småby på 70-tallet.  Tilbake i Norge og universitetsstudier på dengang NTH, nå NTNU. Det var det mange kinesiske medstudenter på geofaglig institutt. De studerte på NTH fordi dette var et av de mest relevante og beste universitet i verden for ingeniør-geofag.

Så – på bakgrunn av min egen utdanningserfaring: Det er tull at norsk skole og universitet ikke hevder seg internasjonalt.

Men på den annen side: Det er ikke like kult å endelig kunne sitere Al Pacino, når alt kommer til alt. Det er 2014 nå, og min egen utdanningserfaring og barne- og ungdomstid er ikke relevant i debatten. Jeg må huske det. Jeg kjenner for mange som ikke husker det, og det er i tillegg til ikke å være relevant, uhorvelig kjedelig å høre på.

Mine barns erfaringer er nærmere nåtida. Barna mine har gått på norsk offentlig skole i en norsk storby. De har også gått på utenlandsk privatskole. De har gått på norsk universitet. De har gått og går på utenlandske universiteter.

Begge har tatt og tar master på det vi her i Norge kaller –  litt kleint –  prestisjetunge universitet i utlandet.  For å komme inn på de universitetene har de hatt en norsk bachelor-grad i bunnen. Det har vært godt nok. De norske studentene har en evne til å tenke selvstendig og modent, norske studenter er ettertraktet, sier professorne der i utlandet. En god norsk bachelor er en god internasjonal bachelor, sier de. Og grunnlaget for den norske bacheloren ble lagt i norsk offentlig skole. Selv om eldstemann begynte sin skolegang på Den Internasjonale Skolen i Windhoek i Namibia, hans 3 første skoleår hadde han der. Så var det et lite avbrekk tilbake til Norge. Og til norsk offentlig skole. Litt dårlig skole, tenkte vi foreldre- vi var godt vant til stadige foreldremøter og karakterkort og en-til-en-samtaler med alle lærerne. Hver uke, dersom vi ønsket. Fra den norske skolen fikk vi jo ingenting av dette. Må være en dårlig skole, konkluderte vi. Så, etter 2 norske skoleår dro vi igjen til Windhoek og Den Internasjonale Skolen, der eldstemann kom tilbake til den samme klassen han forlot. Etter en måned ble han flyttet opp et trinn. Han tenker så selvstendig og modent, sa lærerne.

Det var hans bagasje etter 2 år i norsk offentlig skole. Til og med ikke en så veldig god norsk offentlig skole, spør du oss foreldre.

Igjen- og denne gang på bakgrunn av mine barns egen utdanningserfaring: Det er tull at norsk offentlig skole og universitet ikke hevder seg internasjonalt.

Men også dette er jo ikke 2014. Yngstemann kom inn på masterstudiet der langt av gårde i utlandet i 2013.  Og mye kan ha endret seg på et år, som vi vet. Og snart er det 2015. Så fortsatt kan jeg jo ikke si med rette at det er tull at norsk offentlig skole og universitet ikke hevder seg internasjonalt.  Som det virker er det viktigste for de største skolekritikerne.

Jeg skjønner imidlertid ikke det fokuset. For meg er det viktigere at skolen er relevant i forhold til det samfunnet man er en del av. Og det er her at jeg endelig synes jeg kan sitere Al Pacino med en viss rett : I’ve been around. I’ve seen things.

I Sør-Afrika har de et svært klassedelt skolesystem. Den offentlige skolen er jevnt over dårlig, for ikke å si elendig, den private er bra. Mange norske skolekritikere hadde blitt eufroiske i sitt møte med de private sørafrikanske skolene: De er på full høyde med de beste i verden.  Hva nå enn det vil si.  Til sammenlikning er det fortsatt over 1.300 offentlige skoler i bare Eastern Cape-provinsen  som ikke en gang tilbyr elevene en stol å sitte på.

Det skal ikke veldig mye fantasi til å skjønne at det er bare fattige sørafrikanere som har barna sine i offentlig skole. Og fattige sørafrikanere er det mange av. De er i overveldende flertall. Alle andre, i det de har beveget seg så mye som en milimeter opp den økonomiske stigen, sender barna på privatskoler dersom de har råd.  Det skjønner man utmerket godt at de gjør.

Den sørafrikanske tragedie er de fortsatte parallelle samfunnene som kolonitid og apartheid la grunnlaget for. Og på mange måter bare forsterkes år for år avstanden og de vanntette skottene mellom disse samfunnene. Realiteten er at det sørafrikanske samfunnet aldri kommer seg videre på en positiv måte før denne avstanden forsvinner, eller i det minste avtar. Og der kunne en god offentlig skole for alle ha spilt en nøkkelrolle.

Jeg har gode venner med barn i den offentlige sørafrikanske skolen, og jeg har gode venner med barn i private skoler. I begge leire – og under her igjen er det mange parallelle samfunnn – er barna omgitt av medelever med overveldende samme sosio-økonomiske bakgrunn. Ingen, verken privatskole-eleven eller den offentlige skoleeleven, omgås noen utenfor sin egen stand. De andres verden er fullstendig fremmed. Privat-skoleeleven vil riktignok, i veldedighetens navn, antakelig besøke et fattig boområde i løpet av sin skoletid, omtrent  som et besøk i zoologisk hage – og det er helt sikkert delt ut et par skolestipend til noen verdig trengende.  Den offentlig skoleeleven vil , takket være det samme veldedighetens navn, kunne besøke en ekte zoologisk hage, og kanskje hun en eller annen gang har lekt med noen rike barn, og til og med vært inne i deres hus. Men et par svaler gjør ingen sommer. Sør-Afrikas tragedie er alle de million barna som vokser opp uten å kjenne sitt lands mangfold, og uten erfaring i hvordan møte «de andre».

Det er mest nærliggende for en nordmann å identifisere seg med foreldrene med barn på de sørafrikanske privatskolene. Det handler noe om  – ja, nettopp – samme sosioøkonomiske bakgrunn. Vi forstår lettere disses angst for at deres barn ikke skal få en god utdannelse, enn den identiske samme angsten hos en enslig arbeidsløs mor uten utdannelse i et falleferdig skur i en township. Så la oss se dette fra de priviligertes side:

Mitt barn er unikt. Mitt barn fortjener det beste. Mitt barn må ha en solid og god utdannelse. For mitt barn må ha en jobb en gang der i framtiden. Mitt barn må leve av noe. Jeg må derfor sende mitt barn til den beste skolen, og det er ikke den offentlige.

Og så gjør man det. Helt forståelig. Men hva hjelper det at dine barn har gått på de beste skoler og de beste universiteter i verden, når de ikke kjenner det samfunnet de skal være en del av? Hva hjelper det om ditt barn sitter med verdens beste utdannelse, når hverdagslivet hans eller hennes blir et fengsel bak høye murer, av frykt for «de andre» der ute? Hva hjelper ditt barns karakterkort når ulikhetene i samfunnet gjør at samfunnsutviklingen går feil vei, og kvaliteten på samfunnet synker?

Når jeg forteller sørafrikanere  – både rike og fattige – at mine barn har gått på offentlig norsk skole, og at det har vært grunnlag godt nok for å kunne gå på gode universiteter, så blir det helt målløse og sier at det må Norge aldri, aldri gi slipp på. Selv er de fanget i et skolesystem som bidrar til fortsatt økende segregering, og selv de mest progressive foreldre kan ikke kjempe i mot dette. I hvertfall ikke alene.

Den norske offentlige skolen har mange mangler. Og for all del – det er sikkert fint om norske elever blir bedre i matte. Men det viktigste må være at skolen for alle fortsatt speiler det norske samfunnet. At det er en skole der alle går, både svake og sterke elever, både fattig og rik, både muslimer og kristne og ateister. For nettopp dette gjør den offentlige skolen relevant. Når du har gått i den norske offentlige skolen, så har du lært mye om hva det norske samfunnet består av, i all sitt mangfold, på godt og ondt. Og kunnskap om det samfunnet vi er del av er en forutsetning for å kunne forbedre det. For det er vel det vi setter vår lit til, er det ikke? At det er neste generasjon som skal redde verden.  For hvordan skal det ellers gå?