Har du hørt at ingenting berører meg?

IMG_5845Når jeg ser dette bildet, tenker jeg på Tre Små Kinesere.Her er de – de tre partilederne – som med beltet godt knyttet om livet skal ut å lede sine disipler og Norge til storhetstider.

Og Norges storhetstid skal oppnås ved være en nasjon der ingenting berører oss. Den ene partilederen, selveste Statsministeren, leder an. Selv mener hun at hun er kjedelig, at det er det det handler om.

Skal man følge hennes logikk så er det at det er på grunn av at hun er kjedelig at hun ikke kunne kommentere dødsfallet til Nobelprisvinner Lui Xiaobo, at det er derfor at Dalei Lama ikke kunne møte henne, at det er på grunn av at hun er dørgende kjedelig at hun synes at Donald Trump opptrer helt rasjonelt, at hun synes at det er helt på sin plass at Terje Søviknes er minister, at det er på grunn av hennes personlige kjedelige debattstil at hun helst holder seg unna vanskelige tema som overgrepssakene i eget parti, at det er kjedelige-Erna som er grunnen til at hun ville beholde Olemic Thommessen som Stortingspresident. At det er på grunn av å være en ualminnelige kjedelige type at hun ikke kan irettesette sin privatpraktiserende minister.

Ingenting berører Erna Solberg. For hun er bare kjedelig.

Og den andre partilederen, hun som styrer pengene – berøres heller ikke av noen ting. Og dersom hun berøres av noe, så husker hun uansett ikke hva det handlet om.

Den tredje partilederen, hun som styrer kulturen, hun insisterer på å være inderlig og engasjert. Hun har til og med irettesatt Regjeringens privatpraktiserende minister. På Facebook, vel å merke. Som om det endrer noe som helst. For å være i Regjering med de hun kritiserer privat på Facebook, det kan hun.

Vår statsminister forklarer altså sin taushet om mye med at hun er kjedelig. Men hun innkalte til pressekonferanse da Prince døde. Forstå det den som kan. Jeg burde nå sitere en Prince-sang – for eksempel Sign of the Times. Den som sier at det er rart med det, at når en romrakett eksploderer så ønsker folk fortsatt å fly.

I stedet blir det en sang av Tre Små Kinesere – skrevet av Ulf Risnes i 1991. (Årene går, men det er fortsatt en flott sang.) Den går sånn:

Bomberegn i Beirut
Bomberegn i Beirut
Og i morra bli det finvær
Bomberegn i Beirut

Sjalabais i Berlin
Sjalabais i Berlin
Det e festlig å vær vestlig
Tyskeran tar Berlin

Har du hørt at ingenting berøre mæ?
Har du hørt at ingenting
Ingenting berøre mæ?
Æ e fri
Ja, æ e fri
Skru opp musikken
Æ e fri

Eplekake med krem
Eplekake med mytji krem
Når æ bli litt lei av vafla
Tar æ eplekake med krem

Har du hørt at ingenting berøre mæ?
Har du hørt at ingenting
Ingenting berøre mæ?
Æ e fri
Æ e så fri
Æ e fri
Skru ned musikken
Æ e fri

Tre Små Partiledere, sammen i regjering, de bare er og er, og ikke trenger egentlig å stå for noe. Ingenting får konsekvenser.

Skru opp musikken, skru ned musikken. Det er det samme, okkesom. Vi har penger i fleng, og i morra blir det finvær.

Jeg skriver hva jeg vil – også til Vårt Land

En liten oppsummering:

Craftprat er en liten blogg, og jeg har ingen ambisjoner om at den skal være noe annet. Jeg skriver om sære ting, og sånn er det.

Helt i begynnelsen av april skrev jeg et innlegg på Craftprat som jeg kalte «Den grå fargen». Jeg skrev det som en situasjonsbekrivelse rundt min mors død. Og jeg skrev «Den grå fargen» fordi jeg rett og slett sørger så enormt over tapet av henne, og fordi jeg ikke har forsonet meg med hvorfor hennes liv måtte ende slik. Hvorfor hun måtte bli en spurvunge. Og for meg hjelper det å skrive, også om de andre temaene jeg skriver om. Da må jeg skjerpe meg mentalt og tenke gjennom saker og ting en ekstra gang, og det er alltid sunt.

Men altså –  innlegget på den sære bloggen 01. april traff tydelig en nerve hos mange. Pr i dag er det vel litt under 10.000 som har lest «Den grå fargen». Og det uten å ha gått via VG, som er de andre gangene jeg oppnår noe i nærheten av slike høye lesertall. (VG plukker ut nå og da blogginnlegg som de legger ut på vg.no, hvorfor Craftprat-innleggene noen ganger havner der, aner jeg ingenting om.)

Og denne responsen var totalt uventet og overveldende. Så overveldende at jeg fortsatt ikke har fått svart de som har kommentert her på selve bloggen, langt mindre de som har kommentert på Facebook. Folk har delt historier, synspunkter og refleksjoner. Ståstedet for kommentarene har vært ulike, folk som jobber i Kirken eller har et nært forhold til den, har vektlagt den siden, andre har vært mer opptatt av sykehjemmets flotte ansatte, andre igjen har dvelt ved selve det å dø, og mange har skrevet tilbake om sorg.

En av dem som reagerte var debattredaktøren i avisa Vårt Land. Vårt Land ønsket at jeg skulle legge «Den grå fargen» ut på deres Verdidebatt.no, samt at de ønsket å bruke innlegget som en kronikk i papirutgaven av avisa, men noe kortere. Jeg sa nei til det første, og ja til det andre. Men ombestemte meg umiddelbart, og sa altså nei også til kronikk. Mitt ståsted var at jeg ikke hadde noe behov for å eksponere Larvik prosti ytterligere, og det var andre som står nærmere Den Norske Kirke enn meg når det gjelder å ha erfaring med Den Norske Kirke og dens forhold til eldre og dette med sorgarbeid. Vårt Land var ikke fornøyd med det svaret, fordi de mente at jeg berørte et svært viktig tema. Og så etter mye fram og tilbake i noen uker så sa jeg ja til å skrive en helt ny kronikk over dette temaet. Den skrev jeg i begynnelsen i mai her i Dar es Salaam.

Mitt utgangspunkt for kronikken var dette med å være innafor og utafor Den Norske Kirke. Og tok utgangspunkt i meg selv og min mor, ettersom vi begge aldri har følt oss hjemme i Den Norske Kirke, uten at det har vært til hinder for vår tro. Snarere tvert i mot, antakelig. Og det er jo en kjent sak at det overveldende flertallet av medlemsmassen til Den Norske Kirke ikke føler seg hjemme der, så da trodde jeg at en slik innfallsvinkel ville være relevant. For dette er jo er virkeligheten: Veldig få av Den Norske Kirkes medlemmer skjønner hvorfor kirken gjør som den gjør, hvorfor den prioriterer som den gjør, kort sagt, hva den egentlig driver på med. Vi blir fremmede. Vi er utafor. Og man blir ekstra fremmed og utafor når man blir gammel og syk og glemt.

Kronikken ble ferdig på onsdag før Kristi Himmelfartsdag, etter litt sånn fram og tilbake, med innspill og synspunkter fra Vårt Lands side. En helt grei dialog. Den skulle så ha blitt trykket den påfølgende mandagen – for 2 uker siden, blir vel det.

Fredagen etter Kristi Himmelfartsdag ble jeg oppringt av en journalist i Vårt Land som skulle gjøre en sak på kronikken. Det ble ingen hyggelig samtale. Spørsmålene var konfronterende, av type: «Larvik menighetskontor sier at de ikke kan huske å ha mottatt en telefon fra deg med spørsmål om å komme å besøke din mor. Hva sier du til det? Hvorfor ringte du ikke flere ganger? De sier at det er andakt på sykehjemmet hver 14. dag. Hva sier du til det? I kronikken din skriver du at du opplever deg selv som utenfor kirka. Stemmer det? I såfall, er det ikke da ditt eget ansvar at kommunikasjonen med menigheten ble så dårlig?»  Jeg var rimelig irritert både under og etter den samtalen, fordi premissene mine for å skrive kronikken var at dette ikke skulle handle om Larvik prosti. Jeg opplevde dette mer som sensasjonsjournalistikk, enn det som saken skulle dreie seg om: Forholdet mellom Den Norske Kirke og mennesker i sin siste livsfase. Og hva var egentlig denne journalisten ute etter? Mente han at jeg måtte legge fram utskrifter fra Telenor som viste at jeg hadde ring Larvik menighetskontor? Trodde han at han drev en slags gravejournalistikk?  Vi ble enige om sitatsjekk før trykking, men jeg hørte ikke noe mer fra journalisten. Og tenkte ellers at jeg håper at han for hans egen del blir hyggeligere med åra.

På mandagen kom det en kort epost fra Vårt Lands debattredaktør om at kronikken ikke kom til å bli trykket.

Og på onsdagen kom det en ny epost fra Vårt Land. Denne gang med forklaring. Med overskrift: «Til Kjersti Lie Holtar.» Nå var det slutt på sms’er og uformelle hilsninger i eposter. Og jeg skjønte, bare ved å se på denne overskriften, at her har noen snakket sammen.

Jeg har svart Vårt Land at svaret på deres epost kommer via Craftprat , so here we go. La oss først begynne med eposten fra Vårt Land:

Til Kjersti Lie Holtar

Hei igjen

Etter at journalisten her hos oss snakka med kyrkja i Larvik og biskop Laila Riksaasen Dahl på fredag vart det klart for meg at
vi burde ta ein runde til om kronikken. Difor valde eg å vente med den også og sette på ein annan kronikk. Sidan biskopen skreiv i bloggen din i første runde at ho ville ta saka di opp med ulike aktørar, trur eg det er viktig at ein eventuell kronikk
reflekterer kva som har hendt og komme fram sidan du skreiv bloggen. Ho har teke runden, ifølgje min journalistkollega .

Beklagar at eg ikkje såg dette straks, det skulle eg sett – eg vart vel gripen av at du skriv godt og levande om viktige ting.

Vi har eit ansvar både for tilsvarsrett og at ein evt debatt byggjer på eit så godt grunnlag som råd. I ein slik situasjon der det har gått tid sidan bloggen vart kjent og innhaldet er snakka om av dei aktuelle, trur eg det er lurt og viktig at du tek opp denne tråden frå biskopen før vi trykkjer ein eventuell kronikk. Kunne du eventuelt kontakta henne og spurt kva som har skjedd?

Det er viktig at kyrkja lyttar til kritikk og tek sitt omdømme på alvor. Og så må vi hjelpe lesarane til å finne ut kva som måtte vere misforståingar, uheldige omstende og reelt sett elendig arbeid og gale holdningar. Til dømes: Biskopen viser til tilbod om prest på sjukeheimen kvar eller annakvar veke – eit tilbod de som pårørande ikkje visste om. Og kva kommuniserer «Kirkens servicetorg»?

Ulempa med å setje hendingane inn i ei ramme av at du er sett utanfor er også som eg var inne på at du flytter merksemd mot deg. Kanskje eit perspektiv frå Afrika, som du var inne på i samtalen med journalisten, er betre?

Vel, dette er bakgrunnen. Beklagar at eg ikkje spelte dette inn tidlegare.
Høyrer frå deg.

Og da svarer jeg:

Til Vårt Lands debattredaktør.

Takk for epost med begrunnelse for hvorfor Vårt Land har valgt å ikke trykke kronikken som man har mast i lengre tid på at skal bli skrevet. Vår siste kommunikasjon om kronikken var epost fra deg med ordene: Utmerka. Hugs å sende skattekort ved høve.

Noe har skjedd siden den eposten. For å si det rett ut: Jeg tror noen har snakket sammen.

Jeg oppfatter at meningen med en kronikk er at det er en meningsytring, som så kan bli motsagt og kommentert av andre. Kronikk og motsvar kan gjerne trykkes samtidig. Det er ikke kronikkforfatterens oppgave å ta innover seg andres meninger og skulle reflektere disse i sin kronikk.

For å si det sånn: Jeg jobber ikke i Vårt Land. Jeg gjør ikke jobben til journalistene deres. Og jeg trodde dere stod for ytringsfrihet.

Det kan heller ikke være sånn at fordi en biskop har kommentert på min blogg og skriver at hun skal følge opp saken, så er jeg pliktig å ta kontakt med henne for å høre hva hun har gjort, for så å inkorporere det i en kronikk jeg er blitt bedt om å skrive. Selv om det er til en avis som oppfatter seg som et slags talerør for den kirken biskopen representerer. Min forståelse av den kommentaren er helt omvendt: Det er biskopen som eventuelt får ta kontakt med meg. Ikke at jeg forventer det, og jeg trenger det heller ikke. Jeg har hatt en samtale med prosten i Larvik som var grei. Antakelig er det helt tilfeldig at jeg ble kontaktet av ham seinere samme dag som Vårt Lands journalist ringte biskop, menighet og meg, muligens i den rekkefølgen – og kronikken deretter ble bestemt stoppet.  Antakelig helt tilfeldig.

Så til dette med Afrika. Jeg snakket med din journalist om Afrika fordi han spurte om jeg opplevde meg som en del av kirken. Det var tydelig at med kirken mente han Den Norske Kirke. For meg er ikke det likhetstegnet like opplagt. Så jeg svarte – på telefon her fra Dar es Salaam – at dersom han mente med det spørsmålet om jeg opplevde meg som del av en norsk menighet, så er svaret et klart nei. Men dersom han mener den kirken som mine samarbeidspartnere i det sørlige Afrika, håndverkerne på landsbygda og i township’ene er en del av – den kirken som sier at Gud ikke har forlatt deg, den kirken som gir deg verdighet som menneske, den kirken som sier kom med hele livet ditt  –  stusselige små kirker, fattige på pomp og prakt, og helt utenfor de etablerte kirkesamfunn – da er svaret et rungende ja. Og vet du hva, herr debattredaktør? Det spørsmålet fra din journalistkollega ryster meg fortsatt. Hvilket verdensbilde og hvilken kirkeforståelse har man egentlig i Vårt Land?

Men det er også noe annet som gir ditt svar en særdeles dårlig eim. Du skriver: «eg vart vel gripen av at du skriv godt og levande om viktige ting.»  Du husker Homers Odysseen? Med sirenene som sang så vakkert, så sjøfolkene mistet konsentrasjonen og gikk på grunn. Og det var da sirenenes skyld.

Ja, her er jeg. Fristerinnen med sin forførende penn. Som nesten lurte Vårt Land. Men heldigvis, heldigvis kom dere på bedre tanker i siste liten.

Og forøvrig: Jeg skriver hva jeg vil.

Og sender skattekort ved høve.

Med hilsen

Kjersti Lie Holtar

__________________

Til Craftprats lesere: Denne kronikken som aldri blir trykket legger jeg ut i eget blogginnlegg. Now-now. Som en referanse.

Her er linken til den: En kronikk om utenforskap

_____________________

Ny oppdatering:

Vårt Land har i ettermiddag sendt meg en epost. Jeg har spurt om det er ok at jeg legger ut deres svar. Det har jeg fått grønt lys til, men Vårt Land selv sier at de hadde helst ønsket en direkte kommuniasjon med meg. Litt kronologi her, sånn for ordens skyld: Kronikken skulle publiseres 13. mai. Epost med begrunnelse for hvorfor den ikke ble publisert kom 15. mai. Jeg svarte 16. mai at jeg kom til svare via Craftprat. Den eposten har jeg ikke fått noe svar på før i dag 27. mai. Det hører også med til historien at jeg sendte Vårt Land en epost seint fredag 10. mai, der jeg gav uttrykk for misnøye med fokus til journalisten som ringte. Den eposten er, slik jeg ser det, fortsatt ubesvart. Okke som, her er svaret fra Vårt Land:

Kjære Kjersti Lie Holtar

Grunna ei svært travel veke før helga har eg ikkje fått teke denne eposten før no. Eg er generelt open for at eg både kan kommunisere dårleg og ta gale avgjerder. Den beste måten å finne ut av dette på er etter mitt syn å halde fast på direkte kommunikasjon. At du har svart meg på bloggen framfor å svare på meg på epost, gjer dette litt ekstra vanskeleg. Eg
svarar deg likevel på denne måten.

Eg heldt i min siste epost fast på ønsket om ein kronikk. Noko av det eg skreiv var kanskje uklart. For å presisere:
1. Det er vi som har ansvaret for å sikre tilsvarsrett, ikkje du. Vi kunne godt hatt intervju med biskopen ved sida av kronikken. Men eg kom (på hektisk veg til ein konfirmasjon) til at eg ville diskutere dette med deg ein gong til, nemleg:

2. Eg ønskte ein ekstra runde for å sikre at ein kronikk på trykk ville stå seg endå betre mot å bli avfeia som «misforståingar», jamfør det vi fekk vite om biskopens reaksjonar. Sjølvsagt burde biskopen ta kontakt med deg og ikkje omvendt – det burde eg skrive. Beklagar. Poenget mitt var derimot eit heilt anna. Eg var ute etter ein tekst som ville vere eit endå betre utgangspunkt for debatt og kome nokre innvendingar i forkjøpet eller styre unna noko og fokusere på det viktigaste, særleg sidan kronikken
skulle komme så pass tid etter den første interessevekkjande bloggen.

Eg held fast på at du traff ein nerve og at du skriv godt. Eg skreiv undervegs, etter at du ville vente og skrive ein prinsipielt prega
kronikk, at det var viktig med ein tekst som fokuserte endå meir prinsipielt på kyrkja og dei eldre. Det vart litt lite av det og meir om din utanforskap – som du rett nok reduserte frå første utkast. Men som eg skreiv i min siste epost – kanskje skulle du heller dra merksemda endå meir mot livet på sjukeheimen og reaksjonane du hadde fått, enn mot deg sjølv.

Dette hadde eg vona vi kunne snakke om ein runde til – det hender kronikkar treng nokre rundar slik at både redaksjon og forfattar er nøgde og debatten kan starte. I staden skuldar du oss offentleg for å vere talerøyr for biskopen og kyrkja hennar. Du skriv sjølvsagt kva du vil, men det treng ikkje treffe for det. Her bommar du i alle fall.

Du skriv kritisk at «noen har snakket sammen». Eg synest det å snakke saman er ein positiv verdi. Mellom anna: Eg ville gjerne ha snakka meir med deg før eg trykte kronikken.

Beste helsing

Johannes Morken
Debattredaktør
Vårt Land

Men søppelet vårt får du aldri

Aftenposten.no oppslag i dag: «Her tas de på fersken mens de stjeler søppel på Vindern» – med et bilde av et par fra romfolket som står bøyd over en søppelkasse. Med dertil hørende forferdede reaksjoner fra de rammede.

Først tror man ikke hva man leser og lurer på om det er en slags ekstra-episode mange år etterpå av  Trond Kirkevågs «Heisann, Montebello». Men det er ikke spøk, det er ramme alvor. For Aftenposten følger opp i ettermiddag med en ny reportasje om hendelsene på Vindern, der alt fra Frelsesarmeen til jusprofessorer får uttale seg. Om henholdsvis grunnen til at romfolket  gjør dette og de strafferettslige forholdene knyttet til søppelaktivitetene. Og bare for å slå det fast: Det er ikke lov å stjele søppel fra noens søppelkasse. Selv om du er fattig, slik Frelsesarmeen påpeker. Men det verste med saken, i henhold til Aftenposten, er at det er ubehagelig at noen snoker i søppelet ditt – det er liksom litt for privat, ikke sant?  og hva med ID-tyveri? Og kanskje noen skumle bakmenn har tenkt å sko seg på søppelet vårt? Og hvorfor kan ikke romfolket spise suppe, eller hva nå det er de trenger, hos Frelsesarmeen? Vi føler oss nemlig utrygge når fattigdommen personlig roter i søpla vår.  Aldri har vel et oppslag i norsk media formidlet sterkere Erik Solheims hovedargument for at han burde forbli både-og-minister. Og at fattigdom der ute og miljø her hjemme – og omvendt –  henger sammen.

Jeg kjente igjen de sladda folka på bildet – jeg så det samme paret for en ukes tid siden nede på Elkjøp på Skøyen. Da lette de blant berget av avdanka kjøleskap, vaskemaskiner, pc’er og miksmastere. Men ble jaget vekk, da også, av en Securitas-vakt.

Jeg vil herved foreslå å innføre praksisen fra Cape Town indre by  – en by der rasismen for lengst er erstattet med classism – altså ikke så ulikt Oslo. I vårt Cape Town-nabolag setter vi søppelkassene våre ut på gata natt til mandag. Og grytidlig mandag morgen kommer søppelsankerne – de har sine faste ruter – og går systematisk igjennom søppelet og tar ut alt av verdi. Mens restsøppelet tar kommununen seg av, som da søppelbilene henter litt seinere på dagen.

Jeg har aldri hørt ett ord om at CapeTown-folk er redde for ID-tyveri eller snoking i private ting på grunn av denne søppelordningen – tvertimot, folk synes det er ok at ting blir kildesortert på denne måten. At det bare er ekte søppel som kommer til Cape Towns søppeldynge. Og dersom noen kan få noe ut av søppelet ditt, er det bare et pluss.

For et ille menneskesyn, tenker du kanskje. Så nedverdigende. Smuler fra de rikes bord. Tenk at de synes det er ok at noen roter i søppelet deres. Tenk at de aksepterer slike forskjeller på folk.

Og tenk at vi i Oslo aksepterer slike forskjeller på folk.

Jeg vil tro at alle byer i Sør-Afrika av en viss størrelse har slike søppelsankere. Bortsett fra i Orania – byen som er organisert som et A/S, og på den måten kan organisere seg unna problemer med fattige og annerledes folk. I Orania bor nemlig bare hvite kristne. Kildesorteringa – som er en av deres store fanesaker-  blir best på den måten. De er en av dem som våker. For vår jord.

Det stod ingenting i dagens Aftenposten om hvorvidt søppelet på Vindern var innpakket i grønne og blå poser, slik vi Oslo-borgere skal gjøre. For også vi våker. For vår jord. Vi er opptatt av miljø, inkarnert i grønne og blå poser.

Men først og fremst er vi opptatt av den private eiendomsretten.

For javisst – verden brenner, og vi sorterer vårt private søppel.

Men det søppelet får den fattige rom-tiggeren aldri.

La oss kaste litt terninger

Og mens norske kvinnelige journalister fortsetter sitt skravlende intimitetstyranni – denne uka blant annet i form av terningkast på kulturministerens skisko, der du og jeg er invitert til å delta i terningkastingen, sitter jeg i Dar es Salaam og tenker på Eunice Mloytwa i Khayelitsha township utafor Cape Town.

Det er gått et par måneder siden jeg besøkte Eunice sist, og i mellomtiden har hun lagt ned sitt mangeårige community project og startet i stedet en bedrift med seg selv som eier. Hun driver fortsatt med det samme – søm av skoleuniformer og foreningsdrakter, samt litt perlearbeider . Hun har jo snakket om det en stund, om problemene med alle forventningene dette med community project skaper, om vanskelighetene med å skille hva som er hennes ansvar og lokalsamfunnets ansvar, vanskelige grenseoppganger mht hvordan inntekter og ansvar skal fordeles. Så nå er Iliwa Lapakadhe historie, og nå er det velkommen til Uni Wearhouse – the uniform specialist.

Men fortsatt er de samme personene på jobb hos Eunice, fortsatt driver hun samtalegrupper for unge jenter i bydelen, og fortsatt driver hun suppekjøkken for bydelens eldre. Forskjellen er at nå er dette Eunice sin business.

Hun sover veldig mye bedre om nettene nå, sier hun.

Eunice er – i tillegg til å drive med anvendt ludologi hver dag, og også uten å vite det, antakelig – helt i forkant av Den Store Trenden i Afrika: Framvekst av privat næringsliv, ofte med en sosial agenda, på bekostning av tradisjonell NGO-virksomhet.

Eunice sitt firma går veldig, veldig bra – hennes nisjeprodukt har til og med fått kunder inne i det «hvite» Cape Town – og bare det er en revolusjon i seg selv. Nå skal det sies at Eunice alltid har hatt framtidsrettede ideer, og alltid tenkt nytt – hun er en stor, liten revolusjonær, rett og slett.

Her er et bilde av Eunice, tatt i forrige uke, foran sitt nye forretningsskilt:

Legg merke til hva Eunice har på hodet. Det er et tradisjonelt hodeplagg i Xhosa-kulturen, som alle gifte kvinner går med – særlig kvinnene som er opptatt av kulturelle røtter og holder på gamle tradisjoner. Og for deg som har lest litt på Craftprat før om Eunice, så vet du også at hos henne jobber mange bestemødre, og de bærer alle disse tradisjonelle hodeplaggene.

For la oss nå gå tilbake til den norske terningkast-debatten denne uka. La oss dvele litt ved redaktør og moteekspert Marianne Jemtegård og hennes bidrag i debatten.

Hun sier til Dagbladet:

– Det henger ikke på greip å snakke om aggressive, revolusjonerende ideer med en trett bestemorhatt på hodet».

Sier du det, Jemtegård.

Her har du flere bestemor-hatter, Jemtegård:

Og la oss nå gjøre det som vi kvinner visstnok liker så godt – la oss kaste litt terninger over Eunice, Ellen, Leymah og Tawakkol. Over deres hatter og sko. La oss gjøre det, og la Jemtegård lede oss. For Jemtegård har funnet en sammenheng som hun deler med Dagbladets lesere:

«Snakker en politiker om framgang og suksess må hun kle seg med verdighet og stil. En politiker må ha grep om signalene klærne sender ut. Det er noe alle framgangsrike ledere tenker på».

Så kom igjen,  Jemtegård. Hva mener du om hattene og skoene her og signalene de sender ut? Er det feil farge på Ellens kjole i forhold til skoene, og burde Leymah heller ha valgt noe mindre tettsittende, og er ikke Tawakool litt kjedelig kledd, rett og slett?

Ååå.

Du mente ikke kvinner utenfor den vestlige sfære, nei.  Å nei, å nei.

Men kast allikevel, Jemtegård.

Vi venter veldig på din vurdering av kombinasjonen av bestemorhatter, revolusjonerende ideer og framgangsrike ledere.

En uke med galskap satt i system

Denne siste uka har alt handlet om interiørmesser, som altså er bransjemesser, der butikker og andre utsalgssteder og miljøer for interiør gjør sine innkjøp for kommende sesong. Jeg har besøkt Formex i Stockholm, Maison&Objet i Paris, og Isandi har deltatt på Gave- og Interiørmessa på Lillestrøm. Man kan jo bli deprimert av mindre, for dette er på mange måter galskap satt i system. Det er så lett å sitte på Isandis låve å tenke at verden går framover og at forbrukerer flest er bevisste  – for får vi ikke stadig nye kunder  som er helt enig i at det fine med  våre produkter er at de er  langsomt produsert og skal langsomt forbrukes? Og hadde vi ikke en veldig bra salgsdag på lørdag (jada, det var jo salg, men allikevel), der samtlige kunder – kanskje bortsett fra to – kjøpte ting som de oppriktig ønsket seg eller andre?

Det er bare å ta seg en tur på de nevnte messene, så blir min fikse og optimistiske ide om at verden går framover, effektivt tatt livet av.  Det er jo altså så mange ting, og så mange like ting, og så mange identitetsløse ting, og de er alt annet enn langsomt produsert, og er overhodet ikke ment å vare lenge. Og alle disse tingene står utstilt på stander – hundrevis, ja tusenvis av stander. På Maison&Objet var det i år  mer enn 3.000 stander, det blir så mye at man ikke kan klare å ta det innover seg  – så la oss konsentrere oss om Gave- og Interiør på Lillestrøm – der var det 376 stander. Si at i snitt hadde hver stand på Lillestrøm minst 200 produkter, i Paris 300 –  tror ikke jeg overdriver, snarere tvert i mot. Da var det altså totalt over 75.000 produkter tilgjengelig på Lillestrøm-messen, Paris hadde da ca en million produkter. Og når du går der blant disse standene så spør du deg uvilkårlig: Er det dette som skal være kapitalismens velsignelse, frihet til å velge blant hhv 75.000 og 1.000.000 produkter, fordelt på relatvit sett nokså begrenset antall kvadratmetre?

Men la oss holde oss til Lillestrøm-messa. 75.000 er jo tross alt et tall det går an å ta innover seg. Og der er det i tillegg 75.000 billige produkter, det er det ikke alltid på Paris-messa. (Og deler av Parismessa kan vel til og med karakteriseres som ekte kulturmøtepunkt, mer enn en salgsmesse) Men altså når du går en kald snøfylt januar-søndag på Norges Varemesse og ser på disse 75.000  nips og naps og nups som utover våren skal multipliseres i hht til bestillinger og fylles i opp interiør- og gavebutikkene over hele Norge, så vet du at det er alltid noen som må ta regninga for at du og jeg kan kjøpe billig. For tida er det asiastiske barn og kvinner som gjør det. Tar regninga, altså. Strengt tatt tar de vel tipsen også for oss.

Den norske messa er i særklasse deprimerende. Ikke på grunn av at jeg synes den er kjedelig, som jeg jo absolutt mener at den er. Men fordi den gir deprimerende bekreftelse på hva man frykter er den norskeste trenden over alle trender – nemlig feminisert cocooning.  Interiør brukes som en slags kaoskontroll – «hvis jeg bare får enda hvitere og dypere sofa, og enda større og flere stearinlys i glasskolber, og dersom jeg kjøper enda litt flere ting som ser slitt og gammelt ut og helt uten farge, og planlegger at jeg til våren skal gå med høye gummistøvler og kjempestor tekopp og bake muffins og plante frø i små potter, hvis alt rundt meg har litt soft-filter, da blir livet slik de små skiltene jeg har hengende rundt omkring – «harmony» og «love».  Og fordi alt rundt meg er pastell, luftig og vakkert, så blir jeg også det.»

Og mens denne trenden er på hell i resten av Europa og har vært det lenge, så bare øker den i Norge. Noen burde forske på dette og sammenstilt det med øvrige trekk og tendenser i samfunnsutviklingen i Norge. Det er nettopp det de gjør på Tendence-utstillingene på Maison&Objet – tolker tidsånden. Disse utstillingene er helt fantastiske, og egentlig den eneste grunnen til at jeg drar til Paris på messe. Mer om det seinere.

Trøste og bære

Det må jo sies at sørafrikanske myndigheter ikke alltid gjør det helt enkelt for seg selv – ta den 2 siders annonsen som landets myndigheter har latt trykke i bladet HENNE nå i februar.

I annonsen promoteres  Sør-Afrika som turistmål – med målgruppe norske kvinner som ønsker å besøke landet med hovedaktiviteter shopping og det å nyte livet. Sånn sett helt i tråd med HENNES målgruppe – i følge bladet selv er HENNE til for kvinner som kan svare bekreftende på følgende 3 spørsmål: Liker du å nyte livet? Er du glad i shopping? Ønsker du å være oppdatert?  Det å være oppdatert er jo et relativt begrep, men her har både Henne og annonsen mye til felles. Man kan absolutt påstå at man er oppdatert, bare man definerer verden og interessefeltene smale nok.

For hva kan Sør-Afrika lokke med i denne annonsen? Jo, kort sammenfattet: At du kan shoppe og besøke 4 ulike moteuker i landet, samt dra på spa, spise og bo luksuriøst. Det minner  umiskjennelig om internasjonal tv-propaganda fra 60- og 70-tallets apartheidstyre, som gjennom å promotore Sør-Afrika som det beste sted  i verden for hvite mennesker å bo, håpet på at flere hvite mennesker skulle komme flyttende.

Annonsen i HENNE er  svært tekstrik – her er noen eksempler  – jada, teksten er på norsk: «Bare en 40 minutters kjøretur fra Johannesburg finner du Sterkfontein og Menneskehetens Vugge, et fossilt område på 470 000 mål som har fått verdensarvstatus. Sterkfontein er et hulekompleks hvor et 3.3 millioner år gammelt skjelett ble funnet i 1998. I nærheten finnes også Magaliesberg Mount Grace Country House and Spa. Her må du prøve hotellets Hydroterapi Spa Garden som har et såkalt Liquid Sound Flotation Pool».

Og om Cape Town står det: «Her kan du feste med byens velstående innbyggere og spise på kontinentets aller første Nobu-restaurant. () I tillegg har du et sjenerøst utvalg av smakfullt innredede luksushoteller eller gjestehus å bo i. Husk at Cape Town også tilbyr noen fantastiske vinturer, for å ikke å glemme en halv dags båttur til Robben Island, hvor Nelson Mandela satt i fengsel».

Og om Durban: «Durban Fashion Week er en ekstravagansa av nytt og spennende designertalent og er den eneste moteuken bortsett fra Miami som utfolder seg rett på stranden, på Sundeck at Suncoast Casion and Entertainment Centre.»

Og for å reise mellom disse byene så anbefales det å ta luksustog. «Alle tilbyr vakkert innredede, romslige suiter, gourmetmat og alt annet du kunne ønske deg, for eksempel plasmaskjermer og DVD-spillere. Premier Classe tilbyr også Armani African Spa, Afrikas første spa på tog. Men mest spektakulært av alt er opplevelsen av Sør-Afrikas legendariske natur i all sin variasjon og prakt som ruller forbi – kanskje mens du nyter en massasje eller pedikyr?»

Oppsummert – norske damer skal la seg lokke til Sør-Afrika fordi de ønsker Gucci, vin, fest, pedikyr og Mandela-romantikk i en pakke.

Det er ikke først og fremst en moralsk indignasjon over at annonsen ikke viser et mer riktig bilde av det sørafrikanske samfunnet,  som gjør meg så oppgitt. Det er bare det at det er så utrolig lite musikalsk gjort. Ikke kan de kjenne sin norske målgruppe, og ikke kan de kjenne sitt eget lands store turistfortrinn, nemlig HÅPET. Det minner umiskjennelig om utopisk propaganda jeg fikk i posten på 80-tallet fra Nord-Korea. På klønete vis later man som om landet er noe annet enn det er. Ja, det er jo egentlig ikke klønete, det er bare trist.

Og ikke kan tekstforfatteren vite særlig mye om sørafrikansk mote, heller. Da hadde han eller hun for eksempel fått med seg at den for tiden hippeste klesbutikken i Sør-Afrika faktisk ikke befinner seg i noen av de stedene som er nevnt i annonsen – men i Soweto. Burgundy Fly heter den. Men Soweto og andre township’er er jo utenfor annonsen geografiske interessefelt – det får da være måte på å være oppdatert. Selv om det muligens hadde vært en slik opplysning som nettopp hadde fått noen norske moteinteresserte kvinner til å ta turen til Sør-Afrika.

Mitt spørsmål er: HVEM har forfattet denne glitrende teksten, og HVEM har godkjent den? Og hvor dum går det an å være, og allikevel ha jobb i South African Tourism? Eller er det fortsatt noen i 60-tallets propaganda-ministerium som ikke har gått av med pensjon?

Trøste og bære.

Praktikantdel

Henter over noen småsnutter jeg har skrevet på Isandiforum, knyttet til vår nye nettside : (men som viser seg å ikke helt funke etter planen – foreløpig)

I dag hadde jeg morgenkåseri på NRK P2 , det handlet om store hus, hushjelper og hvordan vi i Norge tar etter sørafrikanske samfunnsmønstre. Og ellers var jeg i Stavern med varer til helgens åpning av julemarked på Fredriksvern, der ildsjelene Marianne og Øygunn står på. Fint med en litt lang kjøretur – får tenkt en del på ting som må tenkes på. Storavisa i Larviksregionen, Østlandsposten, kjører stor sak på utstillingen til helga – stas. Og ellers er det veldig mange hyggelige mennesker i Larvik og Stavern!
Her er morgenkåseriet:

«PRAKTIKANTDEL.
Jeg vet ikke om du har lagt merke til det, men det er kommet inn et begrep i boligannonsene – – praktikantdel. Det er jo ikke noe nytt med boliger som er bygget med tanke på å skulle huse flere enn familiens medlemmer, men det har i alle år gått under begrepet ”utleiemulighet”. Men nå annonseres praktikantdel som en salgsfremmende egenskap – og hele poenget er at disse ekstra kvadratmetrene i boligen ikke skal leies ut – de skal tvert imot brukes for å kunne leie inn noen for å bistå med å drifte familien AS. Noen mener dette er kulturutveksling, men den debatten skal vi la ligge her og nå.

På begynnelsen av 90-tallet gjorde vår lille familie en gedigen klassereise ved å flytte fra et lite rekkehus på Holmlia utafor Oslo til 450 kvadratmeters enebolig i Windhoek i Namibia. Ikke alle 450 kvm var beregnet på kjernefamilien på 4 – her hadde man også en egen praktikantdel – eller servant’s quarter, som det het i boligannonse-terminologien dertil lands. Man har politisk korrekt oppjustert språket en smule de siste årene, så sjekker du boligannonser i Sør-Afrika og Namibia nå, så brukes begrepet ”staff accommodation” på de dyrere boligene, mens for vanlige boliger holder man seg til det kjente dagligdagse ordet ”maid’s”. Det politiske korrekte har som kjent en tendens til å være av særlig interesse for ymse eliter. Men enda viktigere for en boligs attraktivitet er nivået av sikkerhet – security. Nesten alle boliger som annonseres har avanserte alarmer med armed response, og det er en egen designnisje å skape piggtråd og gitter som skal se stilig og hyggelig ut – hva med piggtråd som til forveksling kan se ut som eføy? – og de mest avanserte boligene har vollgraver. Og man er jo ikke den eneste som har reflektert over om det ikke er en sammenheng mellom security-behovene og nettopp servant’s quarter.

Nå må det innrømmes at jeg ikke var helt ukjent med tjenerskap-begrepet før vi havnet i vår romslige bolig i Windhoek. Jeg hadde nemlig en mormor i Bergen. Min mormor brukte konsekvent hele sitt liv betegnelsen ”pike” på hushjelpene hun hadde, helt uavhengig av deres alder, og de bodde på pikeværelset i mine besteforeldres hus. Og fram til sin død på 80-tallet var hun fortsatt av den bestemte formening at Gerhardsen hadde vært en ulykke for landet og dyp bekymret over at hennes barnebarn måtte høre den vulgære dialekten til Alf Prøysen i Barnetimen for de minste. Det tok sin tid å komme over at hennes eldste datter giftet seg med en sønn av nettopp en ”pike”, men det hjalp litt da svigersønnen ble ordfører. Riktignok ble han ordfører for feil parti, men som min mormor sa det – jeg er sikker på at han er litt ordfører for mitt parti også – og med den begrunnelsen kunne hun snakke med stolthet om sin svigersønn til alle venninnene. Med andre ord – selv om jeg var oppriktig glad i mormor, så skjønte jeg tidlig at hun var av den eksentriske sorten med begrenset bakkekontakt. Verden og folk var jo ikke sånn som mormor trodde.

Og så satt man der da, noen år seinere – med egen hushjelp i servant’s quarter i et land langt hjemmefra. Og visst fant man forklaringer på hvorfor man måtte ha det sånn – en slags moralsk plikt til skape lokale arbeidsplasser og gi inntekt til folk som ellers ikke ville ha noe, og at hverdagen var så tungvint organisert i et land uten relevante fellesgoder og fellesløsninger, slik at man måtte ha privat hjelp i huset for å få Familien AS til å gå rundt. Det er vel omtrent de samme forklaringene som brukes her i Norge nå for alle som må ha praktikant.

Men den gangen på 90-tallet – og fortsatt – trodde jeg at på de aller fleste samfunnsområder, så var det Sør-Afrika og Namibia som skulle ta etter oss i Norge, og ikke omvendt. Så – når kommer sikkerhetsbeskrivelsene i våre boligannonser?»