Stol aldri på en bistandsorganisasjons nettside

Jeg ble saksøkt en gang av en person som mente at en av Isandis leverandører og Isandi hadde tjent masse penger på salg av et produkt, og vedkommende mente seg berettiget til deler av disse inntektene. Kilden til disse angivelige høye salgsinntektene, som Isandi og leverandøren hadde holdt skjult, hadde vedkommende, eller kanskje det var advokaten, funnet på internett. En bistandsorganisasjon, som hadde støttet en stiftelse knyttet til leverandøren som laget produktet, hadde på sin nettside behørlig omtalt sin støtte, og i den forbindelse også formidlet at salget av dette produktet hadde vært en enorm suksess.

Personen som saksøkte meg, godt hjulpet av advokaten går jeg utifra, hadde så drevet med utstrakt ekstrapolering av suksessomtalen, og der den logiske slutningen ble at dette måtte dreie seg om noen fantastiske salgstall. Som dessverre ikke hadde noe rot i virkeligheten. Jeg skriver dessverre – og mener det. For hadde disse salgstallene stemt, så hadde mang en økonomisk bekymring vært borte, både for leverandøren og for Isandi. Og det hadde jo vært en fantastisk gladsak at en liten håndverksgruppe i et fattig lokalsamfunn i Sør-Afrika kunne produsere og eksportere slike mengder, og det ville jo ha strømmet til folk fra hele verden for å studere fenomenet.

Jeg husker at jeg svarte advokaten noe sånt som at det er helt latterlig å bruke opplysninger fra en internettside til en bistandsorganisasjon som legitim kilde for salgstall – for det første kan man jo legge ut hva som helst på internett uten at det er revisor-godkjent, og dessuten – og det var mitt hovedpoeng – er man en smule bevandret i å følge med på hvordan bistandsorganisasjoner portretterer seg selv, så vet man jo at de alltid framstiller sine prosjekter i et svært gunstig lys, som ikke alltid stemmer med realitetene. De lever jo av å presentere seg som vellykket.

Det foregår en debatt i bistands-Norge, anført av Bistandsaktuelt – om bistanden virker. Det er vel egentlig en debatt om hvordan bistanden skal være i framtida, etter at paradigmeskiftet fra bistand til næringsliv som oppskrift på fattigdomsreduksjon blir stadig mer tydelig. Og fordi det blir stadig oftere satt likehtstegn mellom utvikling og økonomisk vekst. (som jeg ikke er uforbeholdent enig i, men det får bli en annen bloggpost) Nå skal den nye bistandskursen stakes ut, og da må man jo også gjøre opp litt status. En som skriver svært interessant om dette temaet – og om bistand generelt – er NUPI-forsker Øyvind Eggen, som har en bra blogg: Innvikling. Bistandsaktuelt legger ut noen av hans skriverier, og nå i sommer har det stått et veldig interessant innlegg: Framtidig bistand – hva er mulig?

Her skriver Øyvind Eggen blant annet om dette med givernes behov for å blåse opp bistandens muligheter – og derav også forventede resultater. For det er helt klart: Bistanden virker ofte, den – for den som direkte er berørt av den. Den som fikk mat å spise, ikke døde i barsel, fikk vaksiner, fikk gå på skole – for den personen virker jo bistanden. Men for å vise hvor komplekst dette kan være, så har Eggen et eksempel: Ta barnet som fikk vaksine. Det barnet dør ikke, og et godt bistandsmål er dermed oppnådd. Men samtidig betyr det at BNP pr innbygger i landet der barnet bor synker – fordi det blir flere å dele BNP på. Er det da bistandens skyld? Kan man da si at bistanden ikke virker, eller at den ikke har bidratt til utvikling, selv om man har reddet et liv – fordi utvikling forstås som økonomisk vekst?

Men tilbake til bistandens muligheter. Det er vi, giverne, som ofte ikke synes at bistanden virker NOK. For vi har som regel veldig store ambisjoner. Vi synes liksom at det ikke holder å hjelpe de få og konkrete, det må i tillegg skje noe MER. Det skal bli mer demokrati, mindre korrupsjon, fattigdommen skal reduseres på markonivå, og det må være vekstpotensiale i prosjektene – de må kunne utvides. Og derfor må målene være ambisiøse, for bistanden må få såkalte positive ringvirkninger.  Eller så har den ikke legitimitet.

Jeg opplevde dette med de store prosjektene og de store ringvirkningene som et problem fra den tiden Isandi samarbeidet med Norad. På den ene siden: Det er jo klart, Norad-støtte er jo skattepenger, og de skal man få mest mulig ut av. Men hva er egentlig mulig å få ut av pengestøtte til en liten gruppe ufaglærte fattigfolk som skal lage noen produkter med hendene, som så skal markedsføres og selges, i en tid der det aller meste som selges her i verden er industrielt masseprodusert med enorme markedsføringsmuskler?  Hva er egentlig mulig i den konteksten?

Det må jo innrømmes, jeg var jo med på karusellen en stund: For å kunne legitimere mottak av bistandspenger så måtte man jo slå i bordet med kjempeambisjoner. Det var liksom ikke måte på hvor mange hiv-smittede kvinner som kunne engasjeres i håndverksarbeid (ja, for hiv-vinklingen var viktig, ellers så fikk man ikke støtte).  Etter å ha sett og erfart at sånne svære non-profitt håndverksprosjekter overhodet ikke gjør de hiv-smittede kvinnene mindre fattige, så sluttet jeg heldigvis med «de store talls ambisjoner». Men gikk i stedet over i den andre bistands-fallgruben: Policy, strategi og påvirkning og den slags begreper. Det ble heldigvis det siste prosjektet Isandi hadde med Norad. I dette prosjektet var det faktisk et suksesskriterium, definert fra Norads side, at prosjektets anbefalinger skulle inkorporeres i policy-dokumentet i det sørafrikanske handelsdepartementets strategi for håndverkseksport. Det var først etter å ha påpekt det svært betenkelige rent demokratisk med dette – en norsk aktør skal påvirke sørafrikansk politikk ved hjelp av bistandspenger – at det kravet ble frafalt. Men jeg tror kriteriet egentlig var uttrykk for et ønske om å heve statusen til feltet Isandi driver med: Grasrothandel. Ikke fra grasrothandelen selv – den sysler jo med sitt – men internt i Norad og i norsk  bistand, altså giversida. For den er jo litt stusselig, denne grasrothandelen. Lite løft over den, liksom. Og det ønsket man, antakelig med de beste hensikter – å gjøre noe med.

Men det stemmer at grasrothandel er stusselig. Jeg kan ikke vise til millioner som blir befridd fra fattigdom gjennom å lage håndverksprodukter som eksporteres til Vesten. Ikke tusener heller. Det synes ikke på en eneste statistikk på makronivå at jeg har holdt på med denne handelen i snart 15 år. Jeg tror når sant skal sies at det eneste Isandi har bidratt med til Den Store Norske Bistandsfortellingen er å være leverandør av bilder med glade håndverkskvinner og deres produkter til ymse rapporter. Samt en gang også til Norads julekort.

Jeg vet ikke om Norad fortsatt gir støtte til puslete små tiltak, slike som Isandi har drevet med. Antakelig bør de slutte med det, for det tar så mye forvaltningsressurser, slik bistanden er organisert i dag. Men det paradoksale er altså at bistand ofte egner seg best til resultater på mikronivå, mens ambisjonene og forventningene er på makronivå.

Jeg synes bistandsorganisasjonene bør fortelle mer om at mye av det de gjør har stusselige resultater. Det er en ærlig sak, det. Da hadde man kanskje nedskalert ambisjonene også. Og ikke minst: Kanskje hadde man turt å komme over til neste fase: Snakke om at mye av det man gjør også har negative konsekvenser, og at bistanden rommer mange dilemmaer. Som det meste annet her i verden. Kanskje vi hadde fått et mer sannferdig bilde av hva bistanden kan gjøre og ikke gjøre. Og kanskje det faktisk hadde ført til mindre bistandsskepsis.

Bistand er av og til, kanskje til og med veldig ofte, stusselig. Men det er helt ok.

Men fram til den dagen kommer, da bistandsbransjen tør snakke om sin stusselighet: Stol aldri på en bistandsorganisasjons nettside.

____________________________________________________________________________

Jeg sjekket Innviklings-bloggen til Øyvind Eggen nå, og i helga har han lagt ut et nytt innlegg: Bistandens bivirkninger, som handler faktisk om dette med bistandens negative sider. Anbefales!

Om spill og håndarbeid

Jeg leser med interesse Marta Breens blogg. Hennes refleksjoner rundt feminisme og det nye norske kvinneidealet er verdt å få med seg – for eksempel denne: Husmordebatt på kvarteret.

Det er tydelig at Marta ikke har noe sans for kvinners hang til håndarbeid – her om dagen kommenterte hun at det må være noe galt med prioriteringene når godt voksne kvinner sitter og strikker høyhalsede gensere til egg. Altså eggvarmere.

Jeg har på bakgrunn av denne bloggen skjønt at det er hva norske kvinner bedriver for tiden i seine marskvelder, inspirert av designerduoen Arne & Carlos sin bok om emnet ”høyhalsede gensere til egg”.

Du verden. Noe har skjedd på eggvarmer-fronten. I min barndom var eggvarmerne heklede rokokko-damer med parasoller. En avart av dorull-dukkene.

Nå er det jo sånn at jeg jobber med håndverk. Eller håndarbeid, om du vil. Det er mange av Isandis leverandører som strikker og hekler dagen lang – og de er alle kvinner. Bortsett fra Oom Jan hos Vondeling. Han hekler, nemlig.

Les videre

Gleden over en engle-sau

Jeg har vært veldig opptatt med Isandi-julesalg de siste ukene. Det er fryktelig slitsomt og fryktelig morsomt. Gamle kunder fra Isandi-tidenes morgen har dukket opp på julemarked og kjøper seg nok en Vondeling-engel, nok et strutseegg og nok et Rietbron-hjerte. Hyggelig!! Og det er fantastisk å oppleve den ekte begeistringen godt voksne mennesker viser når de oppdager nye nytt og morsomt, som for eksempel Streetwires engle-sau.

Og jeg er ikke med på å rette en eneste moralsk pekefinger mot at folk ikke burde kjøpe denne engelsauen fra Afrika, men i stedet kjøpe en virituell geit eller kylling, eller hva nå enn slags «liksomprodukt» noen mener at vi bør kjøpe for å bekjempe fattigdom og hjelpe Afrika.

Nå er det jo ikke sånn at all handel med Afrika absolutt og alltid må handle om fattigdomsbekjempelse – som den eneste begrunnelse for handelen. Men la gå – la oss nå stille kjøpet av den bittelille og unyttige engle-sauen i perler og ståltråd, håndlaget i Afrika, opp mot et fiktivt dyrekjøp i regi av en norsk ideell organisasjon – hvilket av dyrekjøpene bidrar mest til fattigdomsbekjempelse?

And let’s face it: hverken englesauen eller den virituelle geita avskaffer økonomisk fattigdom i særlig nevneverdig grad – så det er ikke det vi snakker om her. And let’s face it 2: det handler egentlig ikke så mye om de fattige i Afrika, dette her. Det handler først og fremst om din og min opplevelse av å gjøre godt og riktig. Vår egen fattigdomsbekjempelse.

For det første – det er jo virkelig en underlig logikk som målbæres i de fiktive produktene  – man skal være imot å kjøpe ting, men selve det å kjøpe – altså kaptalismens grunnlag og tanken om vekst –  er man for. Veldig for. Det henger jo ikke på greip. Og når man på toppen av det hele putter en moralsk begrunnelse, så blir det jo rett og slett nokså hult.

Jeg møter denne merkelig holdningen blant en del av de jeg vil kalle Isandis «betraktere» – at det  er liksom MER feil å kjøpe et produkt fra Afrika, enn det er å kjøpe noe på Elkjøp, for eksempel – og at vi ikke må dra fattige afrikanere inn i konsum-helvete, ved å få dem til å lage ting. Når jeg da spør disse betrakterne om ideen har slått dem at kanskje disse fattige afrikanerne de refererer til har både GLEDE av, TALENT for og KUNNSKAP om å lage ting,- og at de som kjøper disse tingene i Vesten får overført noe av GLEDEN, TALENTET  og KUNNSKAPEN, ved å eie disse tingene? At det rett og slett er en kunst å eie skikkelig ting på en skikkelig måte. Og rakk ikke ned på folk som kan denne kunsten. At det faktisk er noe genuint og dypt MENNESKELIG med disse produktene, og at slike produkter derfor ALDRI kommer til å kunne bli overprøvd av noe fiktivt produkt, hvor enn moralsk høyverdig de fiktive produktene er. (nå ble det mye store bokstaver her…)

Og at det fantastiske med en fjollete liten englesau er derfor at den først og fremst bidrar til fattigdomsbekjempelse gjennom nettopp sin håndfaste og konkrete MENNESKELIGHET. Og at den egenskapen mangler det fiktive produktet. Og er det noe denne kloden trenger mer av, så er det mer menneskelighet. Menneskelighet som man kan sanse. Fordi mennesket er et sanselig vesen.

Men vi har mer enn nok av ting her i Vesten, sier de da.

Snakk for deg sjæl, svarer jeg.

Og jeg får samtidig bekreftet en av mine store fordommer:  Jeg mistenker nemlig at mange av Isandis betraktere mangler estetisk sans og humor. Samt forståelsen av det sanselige.

Det er jo trist.

Men det er jo ekstra trist at de da har valgt å jobbe med fattigdomsbekjempelse og beslektede temaer. For tilbake til englesauen. Det er betimelig å minne om fattigfolk i Brasils store forkjemper –  biskop Dom Helder Camara og hans bønn:

«Vær barmhjertig, Herre.
Vis en særskilt omsorg
for de mennesker som er så logiske,
praktiske,
realistiske
at de forarges
når noen kan tro
at det finnes en liten blå hest …
»

Og moralen?

Stol aldri på en fattigdomsbekjemper som ikke kan glede seg over en englesau.

Om vekst og utvikling

Jeg har tilbrakt helga sammen med mine barn, og vi har snakket mye om vekst. Eldstemann har nettopp tatt steget fra studier ut i arbeidslivet, yngstemann har noen studieår igjen. Ingrid og Nils tilhører den generasjonen som mener at de ikke kommer til å få det materielt bedre enn sine foreldre. De mener at veksten uungåelig vil måtte stoppe opp, for det kommer rett og slett ikke til å kunne fortsette, slik ting er nå. Så vi har snakket om hva det vil bety i praksis.  Og om forholdet mellom vekst og utvikling.

For det er ikke sånn at vekst er det samme som utvikling. Les videre

Ons fade nie, ons fokof

Jeg er altså på rehab – etter lang tid som bistandsavhengig er jeg nå snart ferdig med tøff rehab, og den rehab’en skal jeg skrive om. Samt bekjenne mine synder, om hvorfor jeg ble bistandsavhengig.

Men før det så må jeg ha noen innledende runder. Og det jeg har skrevet om Vondeling i det siste, er del av de innledende rundene. Her kommer siste runde: Les videre

Egenkapitalens velsignelse – Vondelings oljefond

Snakk med en erfaren – eller trenger ikke være så erfaren, engang – bistandsperson, og han eller hun vil himle med øynene når ordet «kvinneprosjekt» eller «håndverksprosjekt» blir nevnt som fattigdomsreduserende tiltak på grasrota. Det er for mange toppen av naivitet og mislykkethet  – i kombinasjon.

Og ofte med rette. Og årsaken er som regel at selve prosjektmodellene  skaper fra dag en avhengighet av stadig mer påfyll av donor-penger. Som regel er prosjektmodellene funnet på av bistandsverdenen selv , men akkurat det ser ikke ut til å ha medført noe særlig selvransakelse eller iver etter nytenking for å finne ut hvorfor det blir så håpløst. Det er liksom bare vedtatt at sånne prosjekter er dødfødte. Les videre

Et hittebarn som er plukket opp.

Jeg glemmer alltid å fortelle det – hva Vondeling Optel Craft betyr. Vondeling er jo navnet på landsbyen – opprinnelig en togstasjon – og navnet betyr noe så uvanlig som «hittebarn«. Da håndverksgruppa i Vondeling startet opp, fant de selv på sitt navn: Vondeling Optel Craft. Optel betyr å bli plukket opp – så navnet betyr altså noe sånt som «hittebarnet som er blitt plukket opp gjennom håndverk».

Det er jo litt svulstig, på en måte – litt vel løfterikt, liksom – og det er vel derfor jeg ikke har snakket så mye om navnet. For Vondeling Optel Craft er i god tradisjon i så måte – det er ofte voldsomme ambisiøse navn på håndverksprosjektene her i det sørlige Afrika, som igjen viser hvor mye man tror på det man gjør når man starter opp. Jeg har sett mange sånne navn opp gjennom årene: «håp gjennom hardt arbeid», «tro på deg selv», «framtiden er vår» , «gi aldri opp».

Og det er ekstra stusselig og nitrist når navn og virkelighet viser seg å ikke gå i hopes. Som mer er regelen enn unntaket, dessverre.

Men tilbake til hittebarnet som er plukket opp. Les videre