Brev fra balkongen, til Ståle

Jeg sitter på en balkong i 2. etasje i et leilighetsbygg midt i Luanda, hovedstaden i Angola. Her på balkongen har jeg installert mitt lille hjemmekontor for et par ukers tid. Men jeg får egentlig ikke gjort noe som helst av det jeg burde gjøre, fordi det er så mye å følge med på nede på gata under meg. Så det blir til at jeg bare sitter og ser og ser. Og trøster meg med at underbevisstheten jobber allikevel – for en av disse tingene jeg burde gjøre, var å få systematisert noen tanker som har surret rundt i hodet et par uker.

Jeg er nemlig ikke helt ferdig med denne Fairtrade-konferansen. Men jeg forlater kaffen for en stund – den får vi satse på er i de beste hender hos de som jobber profesjonelt med dette. Kom i dag en kommentar her på Craftprat fra Kaffehuset Friele om det – som du leser her – om at de har bedt IEH – Initiativ for Etisk Handel – om en 3. parts uavhengig vurdering av de ulike sertifiseringsordningene. Det er veldig bra. Sånn sett var vel ikke all skrivinga her på Craftprat og et aldri så lite morgenkåseri helt forgjeves. Les videre

Greitt å vite litt om: Ulike kaffesertifiseringsprogrammer

Jeg har laget en tabell over ulike kaffesertifiseringsprogrammer. Bare for å ha sagt det med en gang: Denne tabellen burde noen andre enn meg ha laget. Men altså – det finnes ingen samlet informasjon om de ulike programmene på norsk, og jeg tror det er viktig å ha en slik oversikt, for at man skal forstå begrensninger og styrker til de ulike programmene.

Og hvorfor har jeg nå kommet bort i dette med kaffesertifiseringsprogrammer, jeg som kun har vært på én kaffefarm i hele mitt liv? Og den var til og med ikke sertifisert av noe som helst program.

Les videre

Om å sjekke sine kilder

Det foregår en liten debatt om fairtrade/Fair Trade i Bistandsaktuelt. I mitt svarinnlegg i Bistandsaktuelts juni-utgave   – knyttet til Erik Hagers svar til meg i mai-utgaven kom jeg i skade for å skrive at det er Huxley som gav oss begrepet «nyord», mens det riktige er at det er Orwell – selv om de to forfatterne vel kan sies å ha vært opptatt av det samme – framtidssamfunn der  språk og språklige metaforer brukes bevisst for å kontrollere innbyggerne.

Nå er ikke mitt fagfelt engelsk litteratur – så jeg kan jo muligens unnskylde meg selv med det, men man kommer ikke unna at man alltid bør sjekke sine kilder nøye og ikke bare gå ut ifra hva man mener å huske, eller andre har fortalt deg.

Jeg mistenker at heller ikke Per Persson fra Friends Fair Trade har sjekket sine kilder  i sitt innlegg på www.bistandsaktuelt.no . I tillegg er  det litt uklart for meg om han refererer til  det eksternt sertifiserte fairtrade eller det selvsertifiserte Fair Trade, men jeg går ut ifra at han mener sistnevnte.  Persson kommer med mange påstander om Fair Trade-bevegelsens garantier og oppnådde mål, og jeg ønsker å kommentere noen av dem her .

Persson skriver blant annet:

«Blant de viktigste kriteriene for Fair Trade er: En rettferdig lønn for produsenter og arbeidere; demokratiutvikling, likestilling og organisasjonsrett; bekjempelse av barnearbeid og diskriminering; miljøhensyn og økologisk produksjon; utvikling av lokalsamfunnet, sosialt og økonomisk; langsiktige kontrakter; forhåndsbetaling; og en garantert minstelønn + en Fair Trade bonus som brukes til lokale tiltak innen bl.a. helse, utdanning og miljø, tiltak som kommer hele lokalsamfunnet til gode.»

Jeg har ingen problemer med å akseptere at støttespillere av Fair Trade ØNSKER at alle disse kriteriene skal være oppfylt, som da kvalifiserer til at man kan bruke ordet rettferdig om produktet man selger og handelen man bedriver – men en ting er å ønske noe, noe annet er å garantere og love sine kunder at så skjer. Det stilles store krav når man påberoper seg å skulle forvalte svaret på fattigdomsbekjempelse gjennom handel – etterrettelighet bør være en av dem.

Som en garantist for at kriteriene nevnt overfor oppfylles, henviser Per Persson til organisasjonen World Fair Trade Organization – WFTO – som han anbefaler produsenter om å søke medlemskap i. WFTO organiserer ulike ledd i handelskjeden, og det er et primært fokus på produksjon og handel med håndverksprodukter.

Persson skriver: «Dette (WFTO) er en global organisasjon med medlemmer fra så vel produsent- som forbrukerledd. For å kunne bli medlem her må en rekke strenge kriterier oppfylles, men et medlemskap er et kvalitetsstempel for rettferdig handel og gir også tilgang til et stort marked” .

Og jeg undrer – hva er kildene daglig leder av Friends Fair Trade har sjekket her før han skrev dette?

Mitt fagfelt er håndverk fra det sørlige Afrika. Det medfører at jeg blant annet har en viss oversikt over hvilke utfordringer håndverksprodusentene på grasrotnivå i regionen har.  Og hovedutfordringen er hvordan håndverkerne selv skal få en større andel i verdiskapningskjeden. Jeg vil anta at det også gjelder i andre deler av verden. Så det interessante i et fattigdomsbekjempende perspektiv er ikke de 2,2 milliarder dollar som Per Persson viser til som omsetning av WFTO-nettverkets Fair Trade-varer – det viktige her er: Hva er håndverkernes andel av dette? Hvor mye fikk de som laget produktet betalt?

Og i det post-apartheide sørlige Afrika er selve eierstrukturen en stor utfordring i denne sammenhengen– det er altfor få svarte håndverkere som eier sin egen bedrift. Og det er altfor mange håndverkere som forblir sysselsatt – og ikke ansatt – i non-profit organisasjoner, ofte støttet av velmenende utenlandske donorer, under påskudd av at marginaliserte grupper trenger slik hjelp nærmest for evig, med det resultat at disse evig hjelpetrengende aldri får ta del i det formelle arbeidslivets rettigheter. Likeledes er ”middleman”-problematikken velkjent –  det er mange innen håndverkssektoren lokalt som egentlig ikke gjør noe annet enn å selge videre produkter de kjøper av grasrot-håndverkere som opererer i den uformelle økonomien. Disse håndverkerne har ikke tilgang til informasjon og kunnskap om marked og muligheter.  Og like viktig i et fattigdomsreduserende perspektiv: De forblir i den uformelle økonomi, og kommer seg aldri videre, fordi denne måten å måtte selge sine varer på hindrer oppbygging av egenkapital og eget differensiert kundegrunnlag.

Nå er ikke Sør-Afrika en liten håndverksnasjon i global sammenheng, bare i Western Cape-provinsen finnes det mer enn 1.200 registrerte håndverksbedrifter, som varierer fra den selvlærte håndverkeren som jobber fra sitt skur i township’en eller ute på gata, non-profit-organisasjoner som sysselsetter kvinner i hjemmebasert arbeid, private firmaer med akkordbasert arbeidskraft og små kooperativer, til småskalaindustri med faglært arbeidskraft og avanserte kunststudioer drevet av kunsthåndverkere med mastergrad. Noen få av disse er medlemmer av WFTO – 13 totalt i hele Sør-Afrika, dersom WFTOs egen hjemmeside stemmer, og 9 av disse jobber innen håndverkssektoren, resten med landbruksrelatert handel. De er, med et par negative unntak, verken bedre eller dårligere enn de andre håndverksbedriftene i landet, men ingen av dem kan sies å oppfylle de ambisiøse kriteriene som Persson nevner i sitt innlegg, med kravet til økologisk produksjonsmetode og langsiktige kontrakter og Fair Trade bonus som det mest forunderlige i denne sammenheng. Men mer interessant er jo hvorfor disse 9 har meldt seg inn i WFTO, og hvorfor de tusenvis andre ikke er medlemmer?

WFTO gir tilgang til et markedssegment og nettverk som oppleves som relevant for noen – og irrelevant for andre – og uavhengig av moralsk syn på verdens urettferdighet. For noen er tilgang til dette markedssegmentet  verdt prisen de må betale til WFTO, for andre er det ikke verdt prisen, eller de har rett og slett ikke råd til å betale det som må til for å bli erklært rettferdige overfor den vestlige forbruker.

For det koster å være medlem av WFTO. Og det er også noe av forklaringen på hvorfor samtlige av de sørafrikanske WFTO-medlemmene er eid og drevet av hvite. Og hvorfor det er overrepresentasjon av ”middlemen” i utvalget. Det koster mer å være lokal produsent enn å være lokal distributør – på samme omsetning er det adskillig bedre bunnlinje for distributøren enn for produsenten. En av WFTO-medlemmene, Streetwires Artist Collective i Cape Town, vet mye om det. De er en stor produsent av ståltrådkunst, med imponerende omsetning til en håndverksbedrift å være, og en foregangsbedrift innen arbeidstakerrettigheter i håndverkssektoren i det sørlige Afrika. Men de har i noen år nå kun vært oppført med navn, og ikke med noe kontaktinformasjon på WFTOs nettsider, i likhet med  6 andre  av de 13 medlemmene. Og hvorfor det? Fordi de ikke har betalt sine 3.000 EUR  i årlig medlemskapsavgift  til WFTO. Så for tiden er de ikke fullverdig rettferdige. På tross av at de har sendt inn selvsertifiseringsskjemaet om egen rettferdighet som WFTO krever. Money talks, også i de rettferdiges verden.

Men tilbake til den fattige håndverkeren, han eller hun som Fair Trade bevegelsen og WFTO vel egentlig er ment å være til for. Grasrot-håndverkeren i det sørlige Afrika surfer ikke daglig på internett-databaser på jakt etter markedsmuligheter. For grasrot-håndverkeren er det lokale nettverket den viktigste og mest bærekraftige kilden til informasjon, og grunnlaget for bærekraftig vekst må utvikles lokalt. Og nettopp dette satser sørafrikanske myndigheter på – å utvikle og styrke lokale nettverk mellom håndverkere – og å gi disse nettverkene økt kompetanse på alle områder, inkludert markedstilgang, både lokalt og globalt – og på den måten både kunne øke antall svart eide håndverksbedrifter og minske antall lokale mellomledd.  Og det er til og med gratis.

Jeg har opp gjennom årene lest ganske mange sider med policy-dokumenter for sørafrikanske myndigheters eksportstrategi for håndverkssektoren. Og jeg kan ikke erindre at medlemskap i WFTO er foreslått som del av strategien. Og like viktig – andre afrikanske land ser med interesse på Sør-Afrikas strategi for utvikling av håndverkssektoren som en viktig sektor for økt økonomisk aktivitet og vekst blant økonomisk underprivilegerte grupper.

Nå kan det jo hende at Sør-Afrika  er et veldig unntak i WFTO-sammenheng. Og det kan jo hende at Per Persson har god oversikt over de faktiske forhold for håndverkssektoren i andre afrikanske land, inkludert WFTOs eventuelle integrering i  de enkelte lands myndigheters overordnede strategi for eksport.  Mulig det. Men i så fall bør anbefaling av medlemskap begrenses til de landene der man har denne  oversikten.  Og man bør være meget forsiktig med å presentere påstander som at medlemskap i WFTO gjør noe med verdens sultproblem og klimautfordringer, slik Persson skriver.  Og av respekt for nettopp de fattige så bør man holde seg for god til å omtale dem som en homogen masse der en løsning er svaret for dem alle.

Fortsatt har sørafrikanske myndigheter og håndverkere store utfordringer, både mht produktutvikling, arbeidsvilkår, rettigheter og bærekraftighet for denne sektoren. De jobber hardt med disse utfordringene, og noen ganger ber de oss ”utenforstående” om råd. Og jeg vet at de har som forutsetning, før vi gir våre råd, at vi i det minste sjekker våre kilder.

_______________________________________________________________________

Og nå: Ikke fairtrade, men Fair Trade-debatten.

Per Persson, daglig leder av Friends Fair Trade – som i følge egne nettsider er en miljøvennlig og rettferdig nettbutikk, butikk og distributør – har skrevet innlegg om Fair Trade, som du finner her .  En oversikt over Fair Trade/fairtrade-debatten så langt finner du her.

Kortversjon av mitt svar:

Jeg vil innstendig be om at når man påberoper seg å forvalte løsningen for fattigdomsbekjempelse gjennom handel, så må man i det minste sjekke sine kilder.

Langversjon – og den er lang – følger.

__________________________________________________________

Fairtrade-debatten – et lite sammendrag så langt

Det pågår en liten debatt om Fair Trade/fairtrade i Norads blad Bistandsaktuelt. Bakgrunnen er et morgenkåseri jeg hadde i NRK P2 like etter påske.  Bistandsaktuelt ba meg så om å skrive et debattinnlegg om temaet, som da ble trykket i bladets april-utgave.

Motsvar til mitt innlegg kom i Bistandsaktuelts maiutgave, fra Fairtrade Norges daglig leder Erik Hager. I tillegg kom det et innlegg i Bistandsaktuelts nettutgave fra Per Persson, daglig leder i Friends Fair Trade. Jeg ble bedt om å så skrive et svar til motsvaret – til juni-utgaven – og det er altså ute nå – samt at jeg også skal skrive et svarinnlegg til nettutgaven.

Bistandsaktuelt kommer altså ut en gang i måneden, så man får jo tid til å tenke over sine argumenter før man skriver. Det er selvfølgelig en veldig smal debatt, dette her – og selve debattformatet legger jo heller ikke opp til noe så veldig dynamiske greier. Så man kan jo ikke påstå at debatten raser. (Debattene i bistandsverden er ofte ganske forutsigbare, og er vel mer sånn at ymse folk skal vise seg og sine organisasjoner fram, og det blir sjelden motsvar på noe som helst – men det temaet får vi ta en annen gang) Men den mikroskopiske fairtrade-debatten er en viktig debatt – fordi det handler om hva man serverer den norske befolkning som «sannhet» og «løsning» på fattigdomsbekjempelse – som igjen påvirker hvordan vi ser på Afrika, som så igjen påvirker hva slags muligheter Afrika får mht å bli behandlet som en likeverdig  og helt vanlig handelspartner. Så man må jo bare stå på.

Her er en del linker:

Morgenkåseriet: Morgenkåseri om fairtrade og Fair Trade

Innlegg i Bistandsaktuelt: Rettferdig handel gjør lite godt for de fattige (overskriften var det Bistandsaktuelt som valgte, ville kanskje ikke helt være mitt valg…- og innlegget er altså bestilt som en mer debattvennlig utgave av morgenkåseriet, så det er vel lite  nytt her.)

Motsvar 1 fra Erik Hager: Rettferdig handel her og nå!

Motsvar 2 fra Per Persson: Fair Trade er effektiv fattigdomsbekjempelse

Mitt svar til motsvar kom nå i Bistandsaktuelts juniutgave  – plass til rådighet var 1700 tegn – overskrift «Rettferdighet er ingen handelsvare» – også funnet på av Bistandsaktuelt, men den er jo litt greiere, da. Her er det:

Jeg er tilhenger av at handel skal være rettferdig, men jeg er motstander av rettferdighet som handelsvare. Jeg er tilhenger av merking av visse produkter, men jeg er motstander av merking av mennesker.

Fairtrade har blitt som et Huxley ”ny-ord” – vi kaller det rettferdig, ergo er det rettferdig. For meg holder det ikke som argument at Fairtrade ønsker å være, eller sågar er mer rettferdig enn andre handelssystemer.

Erik Hager fra Fairtrade ber i sitt innlegg i Bistandsaktuelts forrige nummer om alternativer til Fairtrade. Jeg kan nevne det raskt voksende UTZ Certified, som faktisk likner mer på svanemerking enn fairtrade, ettersom UTZ-merking baserer seg på kvalitetskrav for selve produktet og bruker det som grunnlag for høyere betaling, uten at personene som lager produktene bedømmes. Jeg tar gjerne en debatt om selve fairtrade-organisasjonen, om forbrukermakt, om alternativ-prising som handelssystem, om kaffepriser og andre priser, om fairtrade-labelen som markedsføring. For å nevne noe. Men først vil jeg gjerne vite hva Fairtrade Norge mener om den utstrakte sammenblandingen av sertifisert fairtrade og den selv-sertifiserte varianten Fair Trade?

Kjære Erik Hager, jeg lever fint med å bli kalt selvransakende. Det er i så fall ikke en teoretisk øvelse jeg driver med for artighets skyld, men en reaksjon på utallige samtaler og møter jeg har med håndverkere, deres lokalsamfunn og nettverk i det sørlige Afrika. Og jeg gjentar deres hovedkritikk: ”Fair Trade og annen godhetsmerking holder oss nede i charity-fella. Vi forblir de evige marginaliserte, de evige fattige og de evige hjelpetrengende. ”

Jeg vil rett og slett anbefale selvransaking for alle som arbeider for økt handel med Afrika, for å få fart på den økonomiske utviklingen.


Og dersom du vil vite mer om UTZ CERTIFIED –  så leser du det her: Greitt å vite litt om: UTZ CERTIFIED . Her er det skjedd en liten oppdatering mht dette med kaffepriser, etter at  en virkelig ekspert på området – Linn Søvig  fra kaffehuset Friele – skrev en kommentar. Hennes kommentar finner du her.

Da er jeg nesten klar til å svare på motinnlegg nr 2.

__________________________________________________

Egentlig gammelt nytt

Mine faste morgenrutiner innbefatter å lese nettaviser fra Norge, Sør-Afrika og Namibia, samt å prøve å lese minst én overskrift hos nettutgaven til Jornal de Angola – portugisisk er alt annet enn min sterkeste side. På min nettavisliste er  Bistandsaktuelt.no  – Norads fagblad – og da jeg sjekket nettavisutgaven i dag tidlig, så jeg til min forundring at jeg hadde skrevet et debattinnlegg, publisert i går. Jeg vedkjenner meg absolutt debattinnlegget, men saken er at jeg sendte dette inn i  januar 2009, altså for mer enn ett år siden. Og så vidt jeg kan huske, ble det publisert i nettutgaven den gangen, men uten at innlegget avstedkom noen reaksjoner, eller motsvar. Men nå er det altså tilbake, som rykende ferskt debattinnlegg. Det er kanskje ok, det. Jeg har jo etterhvert lært meg å måtte leve med at jeg er utstyrt med dårlig timing. Alltid litt for tidlig ute.

Og hva innlegget handler om? Rettferdig handel. Selvfølgelig, nær sagt. Og her er det, men egentlig er det altså gammelt nytt:

RETTFERDIG – FOR HVEM?

Vi har nettopp passert høysesongen for gaver ”med mening”, som gjør at mottaker blir glad og giver samtidig gjør noe godt for fattige og hjelpetrengende, både her i Norge og ikke minst i Afrika. Parallelt er man fra politisk hold opptatt av å øke vår handel med nettopp Afrika, som del av vår bistandsinnsats. Imidlertid, fagmiljøet for norske bedrifter som handler direkte med Afrikas fattige er nokså lite, for å si det forsiktig. Mye handler om forhold i produsentlandene, men mye handler også om norske forhold – om godhetsretorikk og manglende strategi. Ikke all handel virker fattigdomsreduserende, like lite som all økonomisk aktivitet automatisk kommer de fattige til gode. Men norsk bistand mangler en analyse av og forståelse for hvor og hvordan i handelens verdiskapingskjede fattigdomsreduksjon skjer. Norads støtteordninger for handel er rettet inn mot den formelle økonomien, mens de fattigste handelspartnerne nesten uten unntak befinner seg i den uformelle økonomien. Støtteordningene retter seg dessuten mot de øverste leddene i verdiskapningskjeden. Der finner vi sjelden de fattigste.

Fattigdomstiltak for mennesker som lever i uformell sektor er som regel de private organisasjonenes domene. I uformell sektor skjer faktisk mye eksportrettet handelsvirksomhet, knyttet til ulike donor-avhengige sysselsettingstiltak innen først og fremst håndverkssektoren, men der handelen aldri er mål i seg selv, men et middel. Ikke overraskende blir den økonomiske bærekraften i slike virksomheter svært skjør. Det kunne man kanskje ha forsvart så sant sysselsettingen virker fattigdomsreduserende. Imidlertid, undersøkelser som Cape Craft Design Institute har gjort i Sør-Afrika viser at håndverkerne som er sysselsatt gjennom non-profit virksomheter tjener dårligere enn håndverkere som er ansatt i kommersielle virksomheter, og at de sysselsatte relativt sett bare blir fattigere og er fanget i et avhengighetsforhold. Like interessant er funnene som viser at lederlønningene i den non-profit-organiserte delen av håndverkssektoren er mye høyere enn i den kommersielle delen, altså at lønnsforskjellene mellom håndverker og sjef er størst i den delen som til vanligvis her hos oss får merkelappene ”idealistisk” og ”non-profit”.

Norad støtter markedsføring av et rikholdig utvalg av ”u-landsvarer”, så sant disse er ansett for å ha kommersielt potensial her i Norge. Kombinert med få føringer for fattigdomsreduksjon i handelssamarbeidet framstår Norad som politikkløs på området. Men det å ikke ha en politikk er selvfølgelig en politikk i seg selv. Gjennom å ikke mene noe, så gir Norad legitimitet til at godhetsretorikken som mange av ”u-landsvarene” er omgitt av kan blomstre fritt. Det etterprøves ikke i særlig grad om markedsføringens gode budskap faktisk er sant.

Isandi har drevet handel med håndverk fra det sørlige Afrika til det norske markedet i snart 10 år, og vi har således hatt god anledning til å observere nordmenns ulike begrunnelser for å kjøpe, eller ikke kjøpe, afrikanske varer. Vi nordmenn er i utgangspunktet positive, men det er slående at vi må ha en grunn for å handle afrikansk. Vi kikker etter godhetsmerkelapper som ”rettferdig”, ”fair trade” og ”non-profit”, og noen blir ekstra inspirert til å shoppe av å få høre om hvor traurig livene er for produsentene. Vi vil jo så gjerne hjelpe.

Begrepet skikkelig betalt er en gjenganger. Spør du hva som legges i begrepet, så vil nesten alle svare at skikkelig betalt er å kunne spise seg mett og sende barn på skolen. Kvalitetsaspektet på maten og skolen trekkes sjelden fram, langt mindre det å sitte igjen med overskudd etter at man er skikkelig betalt. Jeg undres: Hvor har den norske forbruker lært denne retorikken? Survivalist level kalles den slags betaling i håndverkskretser i det sørlige Afrika og er et fy-ord, fordi det som regel virker fattigdomskonserverende. Ofte blir afrikanske produkter likestilt med norske godhetsvarer og godhetsinitiativ. Det er vanskelig å forklare overfor en dyktig afrikansk håndverker hva nordmenn egentlig tenker om henne, når hennes produkter markedsføres på samme ”godhetskonto” som tiltak rettet mot norske utsatte grupper, så som prostituerte rusmisbrukere. Godhetsretorikkens farligste effekt er at den ”klientelliserer”. Det gir intet bærekraftig handelssamarbeid..

Den mest brukte merkelappen er ”rettferdig handel” – fair trade. Det ser ut til å råde en oppfatning om at all handel med ”grasrota” i Afrika automatisk er rettferdig. Det er mye man kan si om Isandis og andres handelssamarbeid, og mye er bra, og visst virker det ofte fattigdomsreduserende, men spesielt rettferdig er det ikke. Jeg har ikke møtt en eneste håndverker i det sørlige Afrika som mener at hans eller hennes handelsmuligheter med utlandet kan klassifiseres som rettferdige.

Nå kan man jo si at det er ØNSKET fra oss bevisste forbrukere i Vesten om en rettferdig handel som er det avgjørende her, og man kan også muligens si at det er MER rettferdig enn annen handel vi i Vesten bedriver. Men skal våre ønsker og våre referanser være førende for hva vi kaller et handelssamarbeid? Begrepet ”rettferdig handel” kommer fra de frivillige organisasjonene, der man er vant med store målsettinger og kraftige uttrykk. Det virker samlende og motiverende. Faren er at slike målsettinger, når de blir gjentatt mange nok ganger, oppfattes som sannheter. Det er tvilsomt om handelsstanden selv ville ha lansert et slikt begrep. Man vet at man ville bli etterprøvd i hht kjøps- og markedsføringslover. Det kunne fort blitt dyrt.

Det er vi i de øverste leddene i verdiskapingskjeden og alle vi som snakker på vegne av de fattige, som driver med merkelapper. Jeg har fortsatt til gode å møte en håndverker som har bedt meg om å gi produktene hun lager en merkelapp som uttrykker at dette er rettferdig, eller som beskriver deler av livet hennes som helt klart tilhører privatsfæren. Hun ønsker ikke en merkelapp for at vi bedrestilte skal ha god samvittighet. Hun ønsker likeverdige markedsmuligheter. Hun ønsker ganske enkelt rettferdighet.

Greitt å vite litt om: UTZ CERTIFIED

Nå er det vel på tide å komme litt videre med utdyping av min skepsis til Fair Trade – og etterhvert også fairtrade. Men først en liten, men lang faktasak:

Dette med kaffe er ikke enkelt. Jo mer man prøver å sette seg inn i saken, jo mer skjønner man at feltet er komplisert og uoversiktlig. Men det virker som om det er universell enighet om – og har vært det en stund – at noe må gjøres med både bærekraft og de helt klart kritikkverdige forholdene i hele kaffeindustrien. Men noen er jo mer ivrige enn andre mht å få til endringer, og det kan jo ikke påstås at det er kaffebransjen selv som har vært den ivrigste forkjemper her.

Ved siden av Max Havelaar/fairtrade, så er det UTZ CERTIFIED som er den mest dynamiske forkjemperen for en mer etisk kaffeindustri. Mens Fairtrade har som strategi å etablere egne fairtrade-merker for produkter gjennom forbrukermakt – altså alternativer til eksisterende –  og har et klart fattigdomsfokus i sin kommunikasjon med forbrukerne, så jobber UTZ CERTIFIED med å gjøre eksisterende – og nye – merker mer transparente. (jaja, dette engelske ordet transparency har vel ikke noen helt god norsk oversettelse), slik at forbrukeren kan være sikker på at kaffen er etisk ansvarlig dyrket, ganske enkelt fordi man kan vite hvor den kommer fra. Sentralt prinsipp hos UTZ er da SPORING av kaffen – dvs. at kaffehusene kan vite hvilken farm kaffen er kommet fra, og at man på denne farmen følger UTZ sine Codes of Conduct. Ved siden av sporingen – traceability – er profesjonalisering og opplæring på den enkelte kaffefarm sentralt hos UTZ CERTIFIED. UTZ  sin tenkning er da at kombinasjonen av traceability og professionalism gir transparency – som igjen gjør at kaffedyrkerne kan kreve bedre betalt for kaffen og generelt sitte igjen med større utbytte, fordi det medfører at kaffen blir av høyere kvalitet, og produksjonen mer kostnadseffektiv.

Jeg har brukt tid på å sette meg inn i hvordan UTZ jobber og hvordan de tenker , og det er interessant å oppdage mange paralleller til hva førende miljøer innen  Craft Sector i det sørlige Afrika vektlegger i utviklingen av deres bransje og marked.

Logoen for UTZ Certified ser sånn ut:

Som med Fairtrade, så startet de med kaffe, men har nå også utvidet sertifiseringen til å gjelde kakao, te og palmeolje, og de er visst i gang med biofuel også. Bl.a. Nettsiden deres finner du her: www.utzcertified.org .  Her er det også en oversikt over alle farmene som er sertifiserte – og hvem som ikke har fått fornyet sin årlige sertifisering. Og for de som lurer – UTZ er ikke en forkortelse, men ordet «god» på maya-språket QuichU.

UTZ opererer altså også med Codes of Conduct som kaffefarmene må overholde for å kunne bli sertifisert, og dette skjer ved ekstern uavhengig kontroll og revisjon, akkurat som for Fairtrade. (der kalles det Standarder) Codes of Conduct omhandler forhold knyttet til selve dyrkingen, arbeidstakerrettigheter og lokalsamfunn, samt miljø. På hjemmesiden deres kan du laste ned alle disse Codes of Conduct og lese mer i detalj.

UTZ er ganske store , selv om de er av nyere dato enn Fairtrade.  (startet begge to som små lokale initiativ, i hhv 1997 og 1988) I 2007 var UTZ visstnok større enn Fairtrade, men jeg er usikker på om det fortsatt gjelder – Fairtrade-kaffe har jo vokst voldsomt de siste årene. Det er mange norske kaffehus som bruker UTZ-kaffe, blant annet Coop og Friele, men vi hører jo veldig lite – nærmest ingenting – om dette sertifiseringssystemet.  Norsk Wikipedia, for eksempel, har ingen artikler om UTZ, til sammenlikning har de 42 om Fairtade/Fair Trade.

Så hva er de viktigste forskjellene mellom UTZ CERTIFIED og FAIRTRADE?

Den overordnede forskjellen er  altså selve tilnærmingen til utfordringen alle er enige om: Hvordan kaffedyrking og forholdene i kaffebransjen kan forbedres til å bli bærekraftig og etisk forsvarlig for både mennesker og miljø. Gjør man det best ved å skape ALTERNATIVE merker, eller gjør man det best ved å forbedre EKSISTERENDE merker? Fairtrade legger vekt på det første – og er således svært forbrukerorientert, mens UTZ  vektlegger det siste, dvs. fokuserer sitt arbeid mot bransjen selv. Og antakelig er dette en av grunnene til 42-0 hyppigheten på Wikipedia. Et UTZ-merke på kaffeposen blir da mer å betrakte som f.eks. CE-merking for leketøy, eller NEMKO-godkjenning på elektriske apparater, og at etterhvert skal det være helt naturlig at ALL kaffe har denne merkingen, mens Fairtrades merke viser deg at dette er et alternativ til andre kaffemerker.

Oppdatering juli 2010: kommentar fra Jarle Heitmann, Fairtrade Norge: Gang på gang gjentar du at Fairtrade har som strategi å etablere egne Fairtrade-merker som alternativer til eksisterende merker, mens UTZ søker å få UTZ-merket på eksisterende produkter. Dette er faktisk direkte galt!………Fairtrades anbefalinger er faktisk at Fairtrade-merkede produkter er så mainstream som mulig, altså det motsatte av det du påstår.

I praksis betyr dette:

MINIMUMSPRIS: Fairtrade opererer med minimumspriser for kaffebønnene, som skal ligge over tilsvarende markedspris.  UTZ legger seg ikke bort i pris-settingen på kaffen – det må avtales mellom kjøper og selger. Deres tenking er at selve UTZ-sertifiseringen, som medfører høyere grad av profesjonalitet hos dyrkeren, og som igjen innebærer fokus på kvalitet, gjør at dyrkeren kan forhandle seg fram til høyere pris.

PREMIUM: I Fairtrade-systemet betaler første-kjøperen av kaffen en fastlagt ekstra premium til kaffe-kooperativet, i tillegg til den fastsatte fairtrade-prisen for selve kaffen. Denne premiumen skal gå til sosiale formål, som kaffe-kooperativet selv bestemmer hva skal være. I UTZ-systemet betaler første-kjøper også en premium til kaffedyrkeren, i tillegg til markedsprisen for kaffen.Dette er ekstrabetalingen kaffedyrkeren kan oppnå pga at kaffen er UTZ-sertisert, altså som et slags kvalitetsstempel. Hvor mye denne premiumen er, forhandles mellom kjøper og selger. Så selgeren av UTZ-kaffe får altså også betalt mer enn gjeldende markedspris. Men i motsetning til Fairtrade er det ingen føringer på hva denne premiumen skal brukes til, den ansees å være del av selve kaffeprisen.

FÅR UTZ ELLER FAIRTRADE-FARMER BEST BETALT FOR  KAFFEN? Jeg har ikke funnet noen dokumentasjon på hvordan de to systemene gir utslag over tid for prisene kaffedyrkerne får for sin kaffe. Så jeg har funnet fram litt data og sammenliknet så godt  jeg kan. I UTZ sin årsrapport for 2008 står det at den gjennomsnittlige premiumen som UTZ-produsentene fikk i tillegg til standard markedspris var 6,8%, og denne prosenten øker for hvert år, i hht statistikken de har lagt fram. Premiumen i Fairtrade-kaffe utgjør  pr dato ca 10% av fairtrade-kaffeprisen, så vidt jeg kan lese tilgjengelig dokumentasjon på Fairtrade Norges hjemmesider. Men nå er det jo sånn at fairtrade-kaffeprisen er fastsatt for en viss periode (ser ut til at sist gang den ble endret var i 2008), så den tar jo ikke med seg variasjonen i markedsprisen. Derfor er det sånn at siden 2008 så er fairtrade-kaffeprisen for Robusta-kaffe OVER markedsprisen, mens for Arabica-kaffe er den UNDER markedsprisen. (kilde – Verdensbanken ) Så det kan se ut som at for Robusta-kaffe så tjener bøndene mest i Fairtrade-systemet, mens for Arabica-kaffe tjener UTZ-bøndene best,  men dette må antakelig undersøkes nærmere. I denne sammenlikningen er Fairtrade-premiumen tatt med som del av selve kaffeprisen, selv om den egentlig ikke er betaling for selve kaffen, men en tilleggsbonus til sosiale formål.

Oppdatering juni 2010 – kommentar fra Line Søvig fra kaffehuset Friele: Vær obs på at minsteprisen til Fairtrade-kaffen trår først i kraft når markedsprisen er lav. Om prisen på New York børsen er 80 cent per pund, vil Fairtrade-kaffen få 125 cent per pund, pluss 10 cent per pund i premium. Om kaffeprisen på New York børsen er 134 cent per pund, vil Fairtrade-farmen også få 134 cent per pund og et tillegg på 10 cent per pund.

Dette med svingninger i markedspris forklarer også mye hvorfor mange bønder forbeholder deler av produksjonen til ikke å være sertifisert, ganske enkelt fordi de får en høyere pris uten.  Og noen synes vel heller ikke at de trenger sertifisering overhodet for å kunne bevise at de oppfyller etiske standarder. Og noen er vel heller ikke opptatt av etikk som salgsargument.

TYPE  KAFFEDYRKERE:  Fairtrade jobber med kaffe-kooperativer i et visst størrelsessegment, og ikke med privat-eide farmer. (som både kan være av type svært store og rike, så som i Brasil, og svært små og fattige, så som i Afrika). UTZ på sin side jobber med alle. I Fairtrade må kaffe-kooperativet betale for å melde seg inn – 500 EUR, i UTZ er det gratis. I Fairtrade må det betales en grunnpris til firmaet FLO-CERT for å kunne bli førstegangssertifisert, og deretter for hver gang revisjon og kontroll utføres. I UTZ bruker man lokale sertifiseringsorganisasjoner/firmaer, avhengig av hvor produsenten er, og prisen for inspeksjonen/revisjonen er da tilpasset lokale forhold, og er igjen et forhold UTZ ikke blander seg opp i. UTZ sin hjemmeside gir en oversikt over hvilke sertifiseringsfirmaer de bruker, med tydelig henvisning til deres hjemmesider osv, mens det er rett og slett litt vanskelig å finne mye info om FLO-CERT, hvem som eier dem osv. Dagens Næringsliv hadde en lang sak om hele Fairtrade-systemet i 2007, kalt «Fattigdom ASA», som omtaler bl.a FLO-CERT – den er høyst lesverdig! Du finner den her.

Oppdatering juli 2010 ang FLO-CERT, kommentar fra Jarle Heitmann, kommunikasjonssjef i Fairtrade Norge:  På vår nettside er det veldig enkelt å finne frem til siden hvor det står at FLO-CERT eies av Fairtrade Labelling Organizations International, Fairtrades paraplyorganisasjon (http://www.fairtrade.no/Internett/Om_Fairtrade/Kontroll/).
Der står det også at de opererer uavhengig av Fairtrade og er akkreditert av ISO etter deres standard 65, noe som betyr at de er anerkjent av ISO som en kompetent organisasjon til å utføre uavhengige kontroller etter Fairtrade-standardene. Hva en slik ISO- akkreditering betyr i forhold til at man sikrer at sertifiseringen blir 3. hånds, bør du virkelig sette deg inn i hva betyr!

MELLOMLEDD/ MIDDLE MAN: Kaffeindustrien bærer preg av at det er mange og uoversiktlige ledd i handelskjeden. Fairtrade har som et bærende element at man skal unngå fordyrende mellomledd, dvs at kaffebonden skal selge direkte til kaffe-importørene, og ikke via såkalte «coyotes» med suspekt forretningsmoral, og dette er argumentet for å danne kooperativer, som da overtar mellomleddets rolle. UTZ sin tilnærming til denne utfordringen er igjen å ikke legge seg opp i selve markedets handelsmekanismer, men i stedet ansvarliggjøre første-kjøperne, gjennom at de må være UTZ-sertifiserte, kombinert med sporing av kaffen – traceability.

SPORING: Sporing – traceability – står sentralt hos UTZ. De mener at sporing og transparens (traceability og transparency) er nøkkelord for kunne skape en bærekraftig kaffeindustri, med fokus på menneske og miljø. UTZ sitt system åpner også muligheter for mer differensiert kaffeutvalg, og bedrede markedsmuligheter for de små produsentene, fordi de kan komme seg inn på markedet for spesialkaffer og «single estate»-kaffer. I utgangspunktet var denne sporingen (hver kaffesekk får et unikt nummer som følger kaffen fra den kjøpes fra kaffeprodusenten helt fram til kaffehuset som pakker den) ment for bransjen selv, men etterhvert har mange av kaffehusene tilbudt sporingsløsninger også for forbrukerne, dvs deg og meg. Jeg har ikke funnet ut om hvorvidt det tilbudet finnes i Norge ennå. Den generelle Fairtrade-kaffen kan ikke spores på samme måte, med mindre det er «single estate»-kaffer/spesialkaffer.

EGNE MERKER: Som tidligere nevnt – Fairtrade fokuserer  altså på alternative merker, ettersom de er en merkevareordning, mens UTZ  fokuserer på etablerte og eksisterende merker, og ser på sin logo mer som en type CE-merking. Men alternativ-tankegangen er blitt utvannet ved at globale markedsledere som Nestle, McDonalds og Starbucks bruker Fairtrade-merking aktivt i sin markedsføring – dvs det de forsikrer seg om, er at de har kaffe for enhver type kundesegment. Men med inntreden av disse markedsledende merkene i «alternativ-segmentet» så må man jo undres: Den dagen all kaffe er blitt Fairtrade-kaffe, som vi jo må gå utifra er målet – at alle kaffebønder i verden skal trå ut av fattigdom –  så må jo hele vitsen med ekstra betaling og høyere pris falle bort. Og hva skal man da markedsføre?

FORBRUKERPÅVIRKNING: Fairtrade har som strategi å skape etterspørsel etter Fairtrade-produkter gjennom forbrukermakt. Det vil si – når flere og flere ber om fairtrade-kaffen, så øker etterspørselen etter denne kaffen, som igjen vil komme de fattige kaffebøndene til gode – fordi de da får solgt mer, og flere kaffebønder vil bli med på sertifiseringen. Fairtrade markedsfører en relativt enkel handelskjede – man gir inntrykk av at det er en direkte link mellom den fattige kaffebonden i Afrika og den kaffedrikkende forbrukeren i Norge – og dersom du betaler mer for den rettferdige kaffen din, så skyldes det nettopp at du da hjelper en fattig bonde. Virkeligheten er jo mer komplisert enn som så –  f.eks. så får både FLO-CERT, FLO og Fairtrade Norge sin del av den ekstra prisen du eventuelt betaler, og bonden nærmest ingenting. Ikke fordi de nevnte nødvendigvis prøver å lure oss forbrukere, men fordi de framstiller systemet enklere enn det er.

UTZ lover ikke fattigdomsreduksjon eller rettferdighet. De lover kun traceability. Men det er jo klart – i kampen om forbrukernes gunst så er jo «rettferdig kaffe» adskillig mer sexy enn et navn som minner om et transportfirma eller et skummelt giftig kjemikalie.

DRIFT AV ORGANISASJONEN: UTZ  er organisert som en ideell stiftelse, med hovedkontor i Nederland. De drifter organisasjonen basert på inntekter fra første-kjøperne av kaffen. Alle UTZ-sertifiserte kaffekjøpere (første-leddet) må betale en fastlagt sum pr kg kaffe de kjøper. Det er et mål for UTZ å kunne drifte seg selv utelukkende på denne avgiften, og foreløpig klarer de å dekke 50% av driftsutgiftene på den måten. De resterende 50% får de fra EU og div bistandsorganisasjoner, som også da inkluderer midler til drift av spesielle prosjekter. (når de f.eks. går inn på nye produktområder). Utgiftene til UTZ går til lønn og monitorering av sporingssystemet og Code of Conduct. Markedsføringsutgiftene utgjør bare en liten del av budsjettet. I 2008 var totalbudsjettet til UTZ litt i underkant av 2.5 mill Euro, altså ca 20 mill NOK. Fairtrade-systemet er organisert gjennom ulike nasjonale selvstendige organisasjoner, i alt i 19 land, samt de geografisk definerte produsentnettverkene, ett for hvert kontinent. Disse utgjør tilsammen FLO – Fair Trade Labelling Organisation – som har som oppgave å ivareta og utvikle Fairtrade-systemet. FLO finansieres av medlemsavgifter og bidrag fra bistandsorganisasjoner – og hadde i 2008 et budsjett på 6,5 mill Euro.Og under der igjen er altså medlemsorganisasjonene, med sine finansieringskilder. Den norske  nasjonale organisasjonen Fairtrade Norge sitt regnskap i 2008 viser inntekter på ca 8,3 mill NOK, der over 50% er støtte fra Norad, og litt under 40% er lisensinntekter, dvs at de norske importørene av Fairtrade-varer må betale en viss sum til Fairtrade Norge for å kunne bruke logoen.Utgiftene går til lønn, administrasjon og markedsføring – i   2008 brukte Fairtrade Norge 3,6 mill NOK til markedsføring. Snaut 0,5 mill NOK   gikk ut av landet – til FLO som medlemsavgift. Samme utgiftsstruktur finner man i den britiske søsterorganisasjonen FairTrade Foundation, som er en kjempe i Fairtrade-systemet og som i motsetning til Fairtrade Norge også har ansvar for oppfølging og lisensiering av fairtrade-produsenter. Av deres utgifter  i 2008 på ca 7,0 mill GBP brukte de like mye på markedsføring i UK (2,128 mill GBP), som på «Producer and Product support» (2,114 GBP). I tilegg til FLO og de nasjonale organisasjonene og produsent-nettverkene kommer altså det noe uklare FLO-CERT-firmaet på toppen av Fairtrade-systemets kostnadsstruktur. Lisensinntektene vil etterhvert kunne overta mer og mer av driften av fairtrade-systemet, slik at behovet for donor-støtte blir redusert, og der er både UTZ og Fairtrade på linje. Men det er adskillig dyrere å drifte det desentraliserte Fairtrade-systemet enn det mer markedsdrevne UTZ Certified, samtidig som Fairtrade-systemet bruker mye av sine inntekter på markedsføring.

KRITIKK: Det er selvfølgelig rettet kritikk mot UTZ – først og fremst gjelder det at tilnærmingen «hvitvasker» store multinasjonale selskaper, ved at de får en etisk merkelapp som de ikke fortjener. Nå har jo den kritikken etterhvert blitt relevant for Fairtrade også, ettersom selskaper som Nestle også har Fairtrade-merket noen av sine noen produkter, for ikke å tape terreng overfor det stadig økende forbrukersegmentet som ønsker seg etiske varer i handlekurven. Igjen ser man at all slags etisk merking egentlig blir kun en markedsføringsstrategi.  Min største betenkelighet mht UTZ er at også dette initiativet, som alle andre «godhetstiltak» trenger «vaktbikkjer» – dvs.ikke-kommersielle aktører som stiller kritiske spørsmål og følger utviklingen. Det ser det ut til at de mangler pr. dato. Det er jo dette som er det paradoksale mht Fairtrade – det ble startet som et alternativ, av «vaktbikkjer» utenfor den kommersielle bransjen, men er nå blitt en del av hele det kommersielle systemet, samtidig som de later overfor forbrukerne som om de fortsatt ikke er det. Eller for å si det med den franske aktivisten Christian Jacquiau: Det har gått fra å være en visjon om rettferdig handel til handel med rettigferdighet.

Og oppsummert? Tja, til syvende og sist handler det vel om at de fleste av oss liker god kaffe. Og at god kaffe innebærer også at kaffe skal være god for dem som har dyrket den. Og det må jo være et mål at det skal gjelde alle kaffedyrkere? Og med det har jeg vel klart tatt et standpunkt mht UTZ Certified kontra Fairtrade, dersom noen skulle være i tvil.