Om lukkede asylmottak der man skal lære seg håndverk

Mot slutten av forrige uke dukket den påtroppende nye lederen i Oslo Frp opp i NRKs Politisk Kvarter. Aina Stenersen snakket om en lang liste over forslag til innstramming i asylpolitikken som årsmøtet til Oslolaget skulle vedta nå i helgen. Og som ble vedtatt.

Blant annet forslaget om at alle asylsøkere skal leve sine liv inne på lukkede mottak fram til asylsøknadene er behandlet. Ikke fordi at Oslo FrP vil asylsøkerne noe ondt – nei, tvert imot, i følge Stenersen. De vil få god omsorg og bli tatt godt vare på, der på mottaket. Det vil faktisk være til asylsøkernes eget beste, for Oslo FrPs leder snakket på Politisk Kvarter om at asylsøkerne skal få opplæring i praktiske håndverksyrker, som de kan ha god nytte av når de skal sendes tilbake for å gjenoppbygge landet de kommer fra. Det er ikke helt klart for meg om dette forslaget om å lære håndverksyrker også skal gjelde de som allerede er kommet til Norge som asylsøkere og har fått innvilget opphold – skal de også delta i predefinert utdanning, ettersom de seinere skal sendes tilbake til der de kommer fra, uansett? Og som en konsekvens av dette – er det visse utdannelser som asylsøkere – med eller uten midlertidig opphold – ikke skal kunne få lov til å ta? Kan en asylsøker studere astrofysikk, for eksempel?

Det verste med apartheid-politikken i Sør-Afrika var at den delte folk opp i grupper. Og at styresmaktene gjennom dette ikke anerkjente ressursene til flertallet av befolkningen. Det kan skrives side opp og side ned om prisen det sørafrikanske samfunnet i dag betaler for å ha behandlet mennesker som medlemmer av grupper og ingenting annet, i stedet for å se og anerkjenne individene og ressursene.

Det ble opprettet lukkede mottak i Sør-Afrika også – townships, kalles det, klare avgrensede geografiske områder, godt på utsida av den ”egentlige” byen. Selv den minste by i Sør-Afrika hadde – og har fortsatt – minst én township for svarte og én for fargede. Under apartheid innførte man passlover, som gjorde at svarte og fargede kunne bevege seg inn i det ”ekte” Sør-Afrika – det Sør-Afrika som var forbeholdt de hvite – kun dersom de hadde et pass som gav dem adgang til å forlate disse township’ene. Og den adgangen hadde du kun dersom de hvite trengte deg – dersom de trengte en hushjelp, en gartner, en håndverker.

Og var du svart og ikke bodde i en township, eller du ble så gammel at du ikke lenger kunne brukes som hushjelp, gartner eller håndverker, så måtte du bo der du kom fra – i landområdene som ble kalt Bantustans – homelands – som for eksempel regionene Transkei, Ciskei, KwaZulu – hver etnisk gruppe, sitt Homeland – og det helt uavhengig av om du faktisk var født der. Du tilhørte jo en gruppe, og det var det som definerte ditt liv og din framtid. Punktum.

Apartheid-styret selv framstilte jo ikke dette som inhumant. Nei, tvert i mot – du kan se mange propagandafilmer om hvor lykkelige svarte var når de fikk bo i sine Homelands og der drive å bygge landet sitt. Å du, som de murte og flettet kurver. For det var jo nærmest et eget land – i Bantustan kunne de svarte bestemme selv, med egen konge og regjering og det hele. Så lenge de ikke bestemte noe som kunne true de hvites herredømme, riktignok.

Apartheid-styret definerte også utdannelsen din. Dersom du var svart, fikk du annet pensum enn hvite. Bantu-education ble det kalt. Svarte trengte ikke avanserte greier som matte, fysikk og biologi. Det holdt med afrikaans og litt engelsk – ikke noe språkopplæring på ditt eget morsmål – litt grunnleggende pluss- og minus-stykker, mye innføring i den kristne moral, mye pugging om den stolte sørafrikanske hvite historie og verden sett fra det hvite Sør-Afrika sitt ståsted. Og ellers burde du lære noe praktisk. Et håndverksyrke. Hvis du strakk deg veldig langt, kunne du bli sykepleier, men ikke lege. Tekniker, men aldri ingeniør. Lærer, men aldri professor. Og for all del, ikke glem å kunsten å flette kurver. Du skal jo bygge landet ditt.

Apartheid-regimet falt. Men apartheid-strukturene lever videre – mer enn 20 år seinere. Det går ikke så veldig bra med Sør-Afrika anno 2016. Og som man kan skrive side opp og side ned om all ulykke og elendighet apartheid-styret medførte, så kan det også skrives side opp og side ned om hvorfor alt har gått så galt etterpå.

Men det hele startet med at noen med makt bestemte at visse mennesker skulle deles inn i grupper, med dertil hørende egne tilpassede lover om hvor de kunne gå, hva de kunne gjøre, og hva de kunne bli.

På utrygg is

Et eller annet sted på loftet står en eske med mine skolebøker fra grunnskolen. En av bøkene er stilboka fra klasse 8a, Mesterfjellet skole i Larvik. I denne A5-boka med linjer finnes stilen ”På utrygg is”. Skrevet for hånd, med blått blekk. Som ikke var enkelt, for jeg er keivhendt. Og alle som er keivhendt og har prøvd å skrive med blekk, vet hvor vanskelig det er. Eller var. For ingen håndskriver stiler lenger med blått blekk.

Men den gangen håndskrev vi altså stiler med blått blekk. Slik jeg husker det, så skrev vi mange stiler – vi skulle øve oss på samfunnsanalyse, argumenterende oppgaver, dikttolkning og fortellende noveller. Blant annet. ”På utrygg is” var antakelig ment å være en fortellende novelle. Norsklærer Nyseth hadde vel sett for seg at vi skulle skildre en vinterdag på skøyter på Farris-vannet, eller noe sånt.

Jeg skrev ikke om dårlig is på Farris-vannet. Min tolkning av oppgaven var en svært dramatisk beskrivelse av hvordan en imaginær is i Europa hadde begynt å smelte og å sprekke opp – og i det store dypet under isen befant det seg et folkehav av flyktninger og fattige fra resten av verden – som dunket i isen og laget sprekkene større, samtidig som nedsmeltingen pågikk. Og jeg kan fortsatt huske en av setningene fra stilen: ”De spurte ikke, de tigget ikke – de KREVDE å få ta del i vår velstand og vår trygghet….” Visstnok hadde det kommet forvarsler om denne nedsmeltingen og om folkene som var under isen, men Europa hadde ikke brydd seg. Og nå ante Europa ikke hva de skulle gjøre, og fikk panikk. Og samtidig – dette måtte jo Europa ha skjønt ville komme, før eller seinere. Hvorfor i all verden hadde man lukket øynene? Dette var selvforskyldt.

Skrev jeg altså på midten av 70-tallet. For 40 år siden.

Nå hadde det selvfølgelig vært helt fantastisk dersom jeg kunne påberope meg å ha vært ualminnelig framsynt i en alder av 14 år. Ikke bare forutså jeg flyktningkrisen og migrasjonsbølgen, men også klimakrisen. En kommende profet fra Larvik. Men jeg var selvfølgelig ingen profet – for jeg hadde jo ikke sittet og tenkt dette ut helt selv. Et eller annet sted hadde jeg snappet opp tematikken.

I høst har jeg prøvd å huske hvor jeg fikk dette fra – og jamen meg, en dag var det der: Speiderbladet. Jeg var KFUK-speider på den tida, og en ekte speider leste Speiderbladet fra perm til perm – og jeg hadde fått med meg artikler om uland og fattigdom og økte forskjeller, og om opprør som måtte komme. Som jeg skrev om til Europas smeltende og utrygge is. (her jeg sitter nå har tanken slått meg: Kanskje metaforen om is dukket opp allerede i Speiderbladets artikkel – slik at hele stilen min egentlig bare var et slags utbroderende plagiat?? )

Jeg har tenkt på denne skolestilen når noen prøver å late som om flyktninger og asylsøkere ble et problem for Norge først etter at Stortinget vedtok å motta de berømmelige 8.000 på forsommeren. Det er tull. Når en nokså ordinær tenåring fra en liten by i Norge skrev om migrasjonsbølger for 40 år siden, inspirert av ting hun hadde snappet opp i datidas blader og publikasjoner, så er jo ikke dette en ny problematikk. Det har vært en problematikk lenge. Veldig lenge. At vi har valgt å ikke ta innover oss at økte forskjeller, sosial uro, konflikter og krig i en stadig mer globalisert verden også får konsekvenser for oss i Norge, er jo ikke det samme som at problematikken ikke har eksistert.

Men hvordan endte stilen for 40 år siden? Saken er at jeg ikke husker. Jeg husker bare veldig godt min dramatiske skildring av kaoset og katastrofene, og fokuserte vel egentlig mest på det. Akkurat som vi gjør nå. Vi fokuserer på kaoset og katastrofe-scenariene.

Mens vi burde vært opptatt av slutten på fortellingen.

Noen mener at den eneste mulige slutten på fortellingen om den store migrasjonsbølgen er å sende alle tilbake der de kom fra. Men det er ingen slutt. For årsakene som utløser migrasjonen er jo fortsatt der. Og så er det de som tenker at slutten på fortellingen bør være at Norge kan slippe å ta innover seg alle problemene og utfordringene ellers i verden. Vi bør drive med vårt, og så får resten klare seg selv.

Det er heller ingen slutt. Eller, rettere sagt – det blir vel en absolutt slutt. På Norge.

Ingen kjenner slutten på fortellingen om vår tids migrasjonsbølge. Og nettopp derfor har ikke de som mener at dette vil ende med katastrofe mer rett enn de som mener at det kan ende godt, at verden i sum kan gå framover på grunn av dette.

En 14-åring som er mest opptatt av å beskrive katastrofe-scenarier og plassere skyld framfor å finne løsninger, er for så vidt sjarmerende og kan unnskyldes. En nasjon av godt voksne mennesker som ikke er aktivt opptatt av å finne løsninger med framtid i, er derimot ikke sjarmerende. Og kan ikke unnskyldes.

Om å kalle folket sitt for tyranner. En kommentar til Sylvi Listhaug

Du har vært i vinden denne uka, Sylvi Listhaug – du har vært modig, sier du selv, og sagt det veldig mange tenker, fortsatt i følge deg selv – at de som mener at Norge må vise anstendighet og ansvarlighet i møtet med den store flyktningkrisen som har rammet Europa, er del av et godhetstyranni.

Jeg er en av disse godhetstyrannene. En av de som synes at det er ynkelig at det skal kuttes hardest i bistandsbudsjettet for å dekke merkostnadene for flyktningstrømmen til Norge.

Jeg er altså en av disse godhetstyrannene. Jeg har også et yrke som går ut på å samarbeide med mennesker i Afrika, kontinentet som blir hardest rammet av de varslede bistandskuttene. Men – og det er grunnen til at jeg kan skrive dette, uten at du skal kunne si at jeg er jo bare en som ikke har forståelse for at ting koster – bistandskuttene rammer ikke meg og mine samarbeidspartnere. Bedriften min – eller hjelpeinnsatsen, om du vil –  er helt uavhengig av bistandspenger. Tvert imot, min bedrift er en netto bidragsyter til den norske stat.

Det er ikke rare greiene i de store talls verden, det er ikke det. Men dette som disse fattigfolka i Afrika lager og som så selges i Norge, det genererer noen hundretusener i moms årlig til din regjering, Sylvi. Til AS Norge. Som du, blant annet, bruker opp.

For det er jobben din: Å forvalte noen av pengene som jeg og millioner av andre nordmenn bringer til torgs, til AS Norge – og jeg synes det er greit og flott. Det er dette som er kjernen av det norske demokratiet.

Og du, Sylvi, du er jo også avhengig av staten. Du har også sugerør inn i statskassa. Lønna di, for eksempel. Det er oss skattebetalere som dekker den. Og alle folka rundt deg, rådgivere og kommunikasjonsfolk, de lever også på våre skattepenger. Og alle tiltak og prosjekter du setter i gang. De koster. Og vi betaler, selv vi som ikke er enig i hva din regjering gjør.

Og det er helt greit, for sånn skal det være. Og jeg er stolt av at jeg kan bidra litt. Men da forventer jeg anstendighet tilbake.

Du har avlagt følgende ed da du ble statsråd: ”Jeg lover og sverger, å vise Konstitusjonen og Konge lydighet og troskap, så sant hjelpe meg Gud den Allmektige og Allvitende.” Du kunne ha valgt ed uten Gud, slik statsministeren har, men du valgte altså å be Gud om hjelp til å utføre din gjerning som statsråd.

Leste du Aftenposten i dag? Leste du om norske frivillige, alminnelige skattebetalere, som bruker fritida si for at den uunngåelige fortellingen om integreringen av asylsøkere og flyktninger i det norske samfunnet skal bli en god fortelling? Uten ett øre i betaling. Dette er godhetstyrannene dine, Sylvi.

Hvordan går det an for en statsråd å rakke ned på folket man er satt til å tjene? Du som har avlagt ed om at Gud den allmektige og allvitende skal hjelpe deg.

Det er mye jeg kunne tenke meg å diskutere med deg, og vi kan seinere ta debatten om hva Jesus ville ha gjort, der du allerede har kommet med dine innspill. Men en ting er helt klart: Jesus kalte ikke folket sitt for tyranner.

Og har du noe som helst anstendighet i forhold til eden du har avsagt – så ber du om unnskyldning, Sylvi Listhaug. I et demokrati som hviler på kristne grunnverdier, og som du som statsråd har sverget ed til, og attpå til med Guds hjelp, kaller ikke man ikke folket sitt for tyranner.

Vi, de velsignede

Det var vel Carl Jung som en gang sa at skam er en følelse som fortærer sjelen. Som betyr at dersom du ikke får bukt med skammen, så har du til slutt ingen sjel igjen.

En skremmende tanke: Ingen sjel igjen.

Jeg kjenner følelsen av å bli fortært. Men ikke av skammen aleine. Men av sorg, av skyld, av tap, av sjenanse, av redsel, av det heslige, av svik, av ondskap. Av alt dette ordløse. Og alt henger sammen. Og noen ganger tenker jeg at nå er det ikke plass til mer av disse fortærende følelsene. Nå går jeg i stykker.

Og samtidig er livet godt. Meningsfullt, inspirerende, utfordrende, vakkert, morsomt. Jeg har det godt. Det gode fins. Hver dag.

I Det Gamle Testamentet fortelles historien om Jakob. Hans oppførsel hadde vært skamløs – han hadde jukset til seg farsarven på farens dødsleie. Etter dette måtte han forlate familien, men etter mange år søkte han å gjøre opp for seg, søke forsoning, og i vandringen tilbake tilbrakte han netter aleine i ørkenen. En slik natt møtte Jakob en mystisk mann. Han så ikke mannen, for det var bekmørkt. Men Jakob og den mystiske begynte å slåss. Gjennom hele natten. Slik står det:

Jakob var alene tilbake. Og en mann kjempet med ham helt til det grydde av dag. Da mannen så at han ikke kunne vinne over ham, ga han Jakob et slag over hofteskålen, så hoften gikk ut av ledd mens de kjempet.  Og han sa: «Slipp meg, for morgenen gryr!» Men Jakob svarte: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg.»

Og så ble og forble Jakob velsignet.

Men han var halt resten av livet.

Etter hvert som jeg blir eldre, så handler ikke livets selvransakelse og oppgjør om hva jeg fikk utlevert av flaks, gener, talent, muligheter. For tar man nærsynhetsbrillene av, så vet man at man er privilegert. Velsignet, om du vil. Livet er godt.

Nei, selvransakelsen og oppgjørene handler om alt jeg ikke gjorde. Og skammen, skylden, sorgen, savnet, alt dette ordløse for alt jeg ikke gjorde, gjør at jeg halter. Jeg, den velsignede.

Vi er mange som halter. På forskjellige vis. Vi er mange som skal halte resten av livet.

Og samtidig: Vi, de velsignede.

Det var sein ettermiddag i Vondeling landsby. Vi hadde hatt en lang dag med håndverksgruppa, vi var slitne. Makki hadde ikke vært med gruppa denne dagen, hun hadde i stedet fått haik med en som skulle kjøre til Willowmore, så kunne hun hente pensjonen sin. Pensjonen som hun fikk, enda så ung hun var, fordi hun hadde amputert begge beina. Alle i landsbyen snakket om det – om hvordan Makki hadde mistet beina fordi kjæresten hadde mishandlet henne så kraftig, og hvordan det hadde gått koldbrann i sårene. Om sønnen hun hadde født, like før hun mistet beina, en sønn som tydelig var skadet. Av all volden, fortalte man lavt. Av all alkoholen, som Makki drakk, for å døyve livet. Kom han noensinne til å kunne bidra med noe som helst, denne sønnen? Snakket man om i landsbyen. Men denne sønnen hadde i en alder av 3 år lært seg å skyve den store rullestolen, og jeg husker fra et litt tidligere besøk hvordan den lille pjokken stolt kom i mot meg med rullestolen på den humpete grusveien. Med Makki uten bein oppi, vinkende i møte, glad og livlig – stolt over både rullestolen og sønnen.

I det vi kjørte fordi den nedlagte jernbanestasjonen så vi Makki. I rullestolen. Tilbake fra bytur. Som alltid vinket hun ivrig. Det virket som om hun satt i stolen sin, akkurat her, fordi hun ventet på oss. Vi vinket tilbake, men stoppet ikke. Vi var slitne. Vi stoppet ikke.

Dette var en torsdag. På mandag kom beskjeden om at Makki var død.

Hun hadde fått et slag natten før.

Om salte padder

Ok, da må det bli en bitteliten bloggpost om dette:

Craftprat-okt15

Er det bare meg, eller er det noe rart her med Bistandsaktuelts kombinasjon av overskrift, bilde og undertekst? Er det mon tro et forsøk på litt ramsalt relativistisk samfunnskritikk fra ypperste hold innen bistandsjournalistikken?

Eller kanskje det er noe i kritikken om at bistandsverdenen egentlig ikke er helt til stede i den virkeligheten de arbeider i?

Om å hjelpe 100.000 der de er.

Når man bare gjentar en påstand nok ganger, så har den en tendens til etter hvert å etablere seg som en sannhet. Som for eksempel dette med at i stedet for å ta i mot 10.000 syriske flyktninger i Norge så kan vi hjelpe 10 ganger så mange der de er. Og derav følger at dette er det beste og eneste riktige: Å hjelpe 100.000 i stedet for 10.000. Eller enda bedre, 260.000 i stedet for 10.000. Hvem kan være imot et slikt regnestykke? FrPs Per Sandberg lar ikke en eneste anledning gå fra seg uten at han sier nettopp det. At det er FrP som er de største humanister, fordi de vil hjelpe flere enn alle de andre politiske partiene. Og såpass viktig er dette for FrP at de har fremmet forslag om folkeavstemning. Det logiske i henhold til FrPs  brennende ønske å hjelpe flest mulig ville selvfølgelig være at folkeavstemningen skulle handle om ja eller nei til økte budsjetter for syriske flyktninger der de er. Men, som vi vet, det er ikke dette folkeavstemningen skal handle om. Det er ikke om de 100.000 eller 260.000 – men om 8. 000. En noe underlig logikk.

Debatten har i det hele tatt mange underlige vinklinger – som for eksempel advokat Eirik Vinje som skriver i VG en veldig lang kronikk om at de edleste og mest moralske menneskene i denne debatten er de som ikke vil ha noen flyktninger hit til landet i det hele tatt, fordi de ikke søker godhetens anerkjennelse. Med andre ord: Alle som er positive til flyktningene gjør det egentlig fordi de vil sone seg i glansen av å være gode, og ergo har de et egoistisk motiv for å ville hente flyktninger hit. Og slike egoister bør ikke få det som de ønsker.

Og hører vi det ikke på sommerfestene bortover – at påstanden har begynt å etablere seg blant rosevinglassene også – at dette problematiske med å hjelpe og å gjøre godt, å ville endre noe, er jammen så sammensatt at det beste er kanskje å ikke gjøre noen ting. For hva er nå hjelp? Hva er det å gjøre? Hva er sannhet? Hvem er jeg?

Jatakk, litt mer rosé.

Akk ja.

FrP får i Dagens Næringsliv i går støtte fra den tidligere SV-statsråden Erik Solheim til forslaget om å øke kraftig nødhjelpsinnsatsen for de syriske flyktningene, og Solheim synes det er rart at ikke flere har fulgt opp FrPs positive holdning her. Solheim vil riktignok også at vi skal ta flyktninger til Norge – han synes det er både rett og rimelig – og han stiller ikke de to tingene opp mot hverandre. Men så må man jo også forvente av en tidligere utviklingsminister at han vet at dette er to forskjellige ting.

Og det bør vi som deltar i debatten også vite. Å sammenlikne det å avhjelpe 100.000 der de er (hvor nå enn dette ”der de er” er) med å hjelpe 10.000 flyktninger til Norge, er som å sammenlikne epler og pærer. Det er to forskjellige ting.

Det ene er nødhjelp, det andre er bistand. Forskjellen på nødhjelp og bistand har Norad, UD og bistands- og nødhjelpsorganisasjonene prøvde å forklare oss i over 50 år, uten særlig hell. Men altså: Nødhjelp hjelper ikke, nødhjelp avhjelper.  Når, mens og etterpå katastrofene skjer. Og det er derfor man har bistand. For bistanden skal hjelpe. Bistanden skal bidra til å skape utvikling og stabilitet, slik at nødhjelpsbehovet reduseres i framtiden. Og det er derfor, grovt forenklet, at UD styrer budsjettene for nødhjelp, den som må skje med en gang, den som er sånn at regjeringen må reagere raskt på en katastrofe, mens Norad som fagorgan forvalter mesteparten av de langsiktige pengene – bistanden. Pengene som det må grubles over før man kan gi, slik at man er sikker på at midlene som brukes faktisk hjelper. (Problemet er selvfølgelig at nødhjelp ofte ikke er så tidsbegrenset som man i en ideell verden hadde håpet på, så mye nødhjelp blir nærmest permanent – akkurat slik bistanden også har tendens til å bli)

Så altså – FrP er veldig positiv til nødhjelp som alternativ til å ta i mot flyktninger. Parlamentarisk leder Harald Tom Nesvik skriver i Aftenposten at FrP for eksempel går inn for å erstatte mange av de midlertidige teltene i leirene med modulhytter. (Nesvik selv omtaler innkjøp av modulhytter til flyktningleirene som bistand – heller ikke parlamentariske ledere har fått med seg forskjellen på nødhjelp og bistand. Er det noe rart den norske befolkning er forvirret?)

Alternativet, slik FrP ser det – nemlig det å ta 10.000 hit – vil koste penger, masse penger, ettersom vi ikke kan avspise disse flyktningene med en modulhytte når de kommer til Norge. De må ha hus. Barna må ha barnehage. Barn, unge og voksne må ha utdanning. De må ha helsehjelp. Og seinere i livet må de ha hjemmehjelp, og så kommer de på sykehjem til slutt, og det er ikke gratis, gravferdsstønad må de vel også ha – kostnadsperspektivet vil ingen ende ta. Og ikke nok med det, de må kunne ha råd til å handle mat i samme butikker som nordmenn, altså de må også ha støtte fra NAV. Og gå på norskkurs. Og dette blir dyrt. Og for å understøtte dette så legges fram beregninger fra det statlige fagorganet SSB – Statistisk Sentralbyrå – som blir flittig brukt av FrP som kilde når det skal beregnes på kostnader knyttet til driften av A/S Norge, som er SSBs fagfelt.

FrP har derimot så langt jeg har forstått ikke konsultert det statlige fagorganet Norad når det gjelder kostnadene knyttet til å hjelpe 100.000 – eller var det 260.000? – der de er. Det er mulig at FrP ikke synes at det regnestykket er så komplisert – det er vel bare et enkelt gange- og pluss-stykke, egentlig? Pris per modulhytte x antall modulhytter + tanker med reint vann + matrasjoner til utdeling + medisiner. Pluss litt til administrasjon.

Som om syriske flyktninger ikke trenger barnehager. Skoler. God og relevant utdanning. Jobb. Fullverdig helsevesen. Skikkelige hus. Veier. Infrastruktur. Hjelp når de blir eldre. Noe annet enn nødhjelpsrasjoner å spise. Tror man virkelig at ved å kjøpe inn modulhytter med innlagt lys så er disse flyktningene varig hjulpet, at etterpå ordner alt seg? At det på den måten blir 100.000 færre å hjelpe her i verden?

Man kan lure på hvor Bistands-Norge er i denne debatten. Hvor er Norad, som er statens faglige bistandsorgan? Hvor er Norad, som helt saklig og på faglig grunnlag kan regne på beløpet FrP mener kan brukes til å hjelpe 100.000 der de er?

Bistand er et enormt fagfelt. Komplisert. Det er vanskelig å måle resultater. Bistand tar lang tid. Begrepet utvikling er i seg selv nokså ullent. Og når man i tillegg må blande inn ord og begreper som likestilling, urbefolkningsrettigheter, demokrati, energi, helse, klima, økonomisk vekst, godt styresett, for å nevne noe, så blir jo arbeidsdagene fort fylt opp.

Og ikke minst er det vanskelig å skjønne hva som er effektiv bistand. Snakker vi da økonomiske tall eller andre tall, eller snakker vi tall i det hele tatt? Så det er muligens derfor Norad sitter så stille i båten og tenker at så lenge ingen spør, så sier vi ingenting. Der i direktoratet har de mer enn nok å slite med som det er.

Men til tross for denne introverte holdningen, så kunne man jo utfordre det påfallende tause fagorgan Norad og spørre: Hva vil det koste å hjelpe 100.000 syriske flyktninger der de er, hvor nå enn det er? Og altså – ikke avhjelpe, men hjelpe? Og hvor mange år vil det ta? Og kan vi være sikre på at det ikke er bortkastede penger?

Og når vi så har fått noen slike tall og svar på plass – ja, da kan vi begynne å sammenlikne. Om den ene hjelpen er billigere enn den andre. Og så kan vi selvfølgelig ta debatten om Norge ikke skal hjelpe, men bare avhjelpe. Men i det minste bør vi være enige om at hjelp og avhjelping er 2 forskjellige ting, og at vi vet når vi diskuterer hva.


Rett før jeg skulle legge ut dette innlegget, så sveipet jeg innom aftenposten.no og ser at FrPs innvandrerpolitiske talsmann har tatt kalkultoren i bruk. Den aldri hvilende Mazyar Keshvari legger fram et oppdatert regnestykke på hvor mange man kan hjelpe der de er, i stedet for 8.000 her. Det er ikke 100.000, eller 260.000 – nei, det er intet mindre enn en million. For en kostnad av 1 milliard kroner, altså 1.000 kr per flyktning, inklusive administrasjoskostnader, får man tro. Mens å ta 8.000 her er nå oppe i 95 milliarder.

Å du, å du.

Men hvorfor stoppe der, Keshvari?  Hvorfor ikke hjelpe flere, når vi først er i gang? Hva med 100 kr til hver, så får vi hjulpet 10 millioner ? Og gir vi alle de 95 milliardene, så kan vi jo rett og slett hjelpe 950 millioner.  Wow.  Snakk om humanitært engasjement.