Om å kjefte på folk som har møtt opp

Alle som en eller annen gang har deltatt i en form for frivillig kulturarbeid kjenner situasjonen: Det er møtt opp litt få, eller folk har ikke kommet til tida – og de ansvarlige blir veldig oppgitt og kjefter. På dem som faktisk har møtt opp.

Altså helt feil adressat for irritasjonen.

Jeg tenkte på dette da jeg leste Sylvi Listhaugs kronikk i VG om kvinnebevegelsenes påståtte manglende engasjement for ekte undertrykte kvinner. Overskriften er jo dramatisk – mer enn en hentydning til Arnulf Øverlands ”Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke angår deg selv ”. Og så hamrer Listhaug løs på damer som har tenkt å gå i 8.mars-tog og sier at de er egoistiske og ikke bryr seg om andre enn seg selv, Fotballfrues juksebilder og pensjonsrettigheter.

I stedet bør de brøle mot moskeer som godtar kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og bading med hijab.

Det er jo et snedig triks. Hersketeknikk, rett og slett. Å la det framstå nærmest som et samfunnssvik å være engasjert.

Problemet er jo ikke engasjerte kvinner i 8. mars-tog. Det demokratiske problemet i Norge er alle som ikke er engasjerte i samfunnsdebatten. Bortsett fra i kommentarfeltene. Der er 1000vis enige med Listhaug: Det er 8. mars-damene som har skylda for det aller meste.

Det er jo disse kommentarfelt-aktivistene som bør ta konsekvensen av å være enige med Sylvi Listhaug. Det er disse som bør brøle foran moskeen, som de mener 8.mars-damene burde gjøre. Listhaug – det er bare å sette i gang og organisere alternativt 8. mars-tog.

Men kjeft ikke på folk som faktisk har møtt opp.

En greve ved navn Thomas

Nå ble livet ved en tilfeldighet slik at jeg har en fransk bror som er greve.

For å være litt presis med fakta – Marc er ikke min kjødelige bror, og det er kun de siste 15 årene, eller så, at han har vært greve. Historien er som følger: Jeg var utvekslingsstudent i Frankrike i unge år, og Marc var storebror i min franske vertskapsfamilie. Vi utviklet et nært vennskap som fortsatt holder. Da jeg dro tilbake til Norge, dro Marc til Paris for å studere – og der traff han Thomas. Grev Thomas. De innledet et forhold som varte i mer enn 25 år, helt til Thomas døde. På den tiden fantes ikke partnerskapslov i Frankrike, og for å sørge for arv og rettigheter adopterte Thomas Marc som sin sønn. Thomas var nemlig betydelig eldre enn Marc. Og sånn ble min franske bror greve. Med titler, medaljer, fjongt etternavn, leilighet i Neuilly, utstrakt bruk av smoking og kjole og hvitt og deltakelse i underlige selskapeligheter med svært høy gjennomsnittsalder rundt om i Europa.

Marc og jeg har alltid stått nokså langt fra hverandre politisk. Men Marc har jo erfart verden, lever i høyeste grad i verden, og var og er opptatt av verden – og sånn sett er det alltid interessant å diskutere med Marc. Dessuten er han utrolig kunnskapsrik. Med Thomas stilte det seg litt annerledes. Det var ikke det at han og jeg stod milevidt fra hverandre politisk som begrenset vår samtale – men Thomas hadde et svært begrenset interessefelt, der mine kunnskaper og interesser kom helt til kort. Hans interessefelt omfattet nemlig først og fremst andre adelige i Europa, han kunne alt som var mulig å kunne om europeiske adelslekter. Ikke minst var hans begeistring for det britiske kongehuset påfallende og altoppslukende, og rundt omkring i leiligheten i Neuilly hadde Thomas innrammede bilder og hilsener fra dronning Elizabeth, som han forgudet. (Begeistringen omfattet dog ikke Diana, som han mente var en ”commoner” som hadde rundlurt den redelige, ærlige og blåblodige Charles. Noe annet med Camilla – det var dame med klasse, skjønnhet og kløkt. ”She has the right blood, you see”. )

Thomas likte best å omgås mennesker som var av samme klasse som ham. Det var en verden av draperier, lange kjoler og enda lengre middager, og alt var vakkert og slik som det alltid hadde vært. Jeg har ikke førstehåndskunnskap om hva de snakket om i disse middagene, men det aner meg at de snakket om hvor forferdelig alt var blitt. Men Thomas var ellers en hyggelig mann, dannet og sosial.

Thomas var veldig engstelig for at det europeiske adelskapet skulle dø ut – for hvordan skulle det da gå med Europa, den dagen det ikke var folk med blått blod igjen? (det norske kongehuset var ikke medregnet i apokalypsen. De anså han som oppkomlinger som uansett holdt til i utkanten av det egentlige Europa) Han kunne snakke lenge og vel og med stort engasjement om hvordan alt var bedre før i tida den gang en prins var en prins, og når han tenkte seg om så var han ikke riktig sikker på om demokrati skulle gjelde alle. Det er så mye dårlige gener der ute blant vanlige folk. Noen er også direkte stygge og kan ikke kle seg, liker usivilisert musikk og spiser på en udannet måte. Dessuten kan de så lite om europeiske adelige slekter. Det er umulig å konversere med dem.

Jeg snakket med Marc en gang om at Thomas levde så avkoblet fra resten av verden. At det forundret meg. At jeg ville tro at en mann som er så privilegert ville delta mer i samfunnet, leve mer i nåtiden, ta inn over seg at Europas utfordringer handler om noe helt annet enn at hans slekt og venner ikke lenger hadde makt og var blitt irrelevante. At han ville tenke at han hadde et ansvar på å være litt oppdatert, løfte blikket litt, om det så var kun for å bidra til å hindre det som han så på som degenerering. Marc svarte: «Men skjønner du ikke, ma grande soeur du nord, at Thomas kan velge bort alt det stygge, alt det vanskelige, alt det tarvelige. Thomas kan slippe å se det som ikke er bra og vakkert – fordi han har råd til det. Har du nok penger kan du velge bort alt som ikke passer inn i din perfekte verden. Og Thomas vil ha det perfekt. Og folk som søker perfeksjonisme søker som regel til det som de allerede kjenner, for der har de kontroll. Men innerst inne er alle perfeksjonister egentlig bare veldig engstelige for alt det ukjente. Det er Thomas også.”

Regjeringen foreslo som kjent nasjonalt tiggerforbud her til lands. Nå ble lovforslaget trukket før det rakk å komme til Stortinget – men debatten som oppstod i forbindelse med forslaget viste med all tydelighet at det er mang en nordmann som heller ikke ønsker å se det som de oppfatter som stygt og lite passende. Og mang enn nordmann mener at vi derfor kan velge dette bort, ved å forby det stygge, det tarvelige, det vanskelige. Og mang en nordmann har en forestilling om at alt hadde vært så mye bedre dersom vi bare hadde holdt oss til vår klasse, og ikke blandet inn annen type blod.

Mang en nordmann tenker rett og slett som grev Thomas.

En siste tur med Hassan

Jeg er i Dar es Salaam. Det er mitt siste besøk her på en stund, Erik drar snart hjem til Norge. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om denne byen. Jeg observerer med forundring hvordan andre nordmenn så lett glir inn her, hvor enkelt livet synes å være her for dem. Hvor selvfølgelig de tar alt sammen. Jeg synes ikke noe er selvfølgelig eller spesielt lett her.

Jeg synes at Dar es Salaam er en by på sammenbruddets rand. 5 millioner innbyggere nå, og den skal visstnok vokse til 15 millioner innen kort tid, Dar es Salaam er en av Afrikas hurtigst voksende byer. Ingen felles vannforsyning, intet kloakksystem, et enormt avfallsproblem. Byens strømforsyning er ustabil og ustrekkelig – enhver med mulighet skaffer seg et diesel- eller bensinaggregat. Og de som ikke har mulighet, brenner trekull, som gir store miljø- og helsebelastninger. En trafikk som tar minst 5 timer hver dag av ærlig arbeidende tanzanianeres liv. De sitter og står på overfylte dårlige busser med aggressivt kjørende sjåfører. Har du et snev av økonomisk mulighet, så kjøper du deg bil, for alt annet er bedre enn bussene. Men det løser jo ikke trafikkproblemene, tvert i mot. Og husene og leilighetene inne i byen er ikke for folk flest, så alle bygger i den stadig ekspanderende utkanten, helt uten noe som helst kontroll. Du ordner selv med vei, vann, strøm, kloakk og søppel. Her må man bare ta seg til rette. Byplanlegging i denne mega-byen ser ut til å være ikke-eksisterende.  Jeg leser på regjeringens nettsider at de for tida jobber med å revidere masterplanen for Dar es Salaam. Den er fra 1999, og er bare en revisjon av den som kom på 70-tallet. Da bodde det godt under millionen her.

På fredag var jeg på kjøretur med Hassan – Eriks sjåfør. Klart Erik og jeg kunne ha kjørt selv, men når man har en sjåfør som Hassan er det egentlig ikke noe alternativ. For man vil jo gjerne lære noe, ikke sant? Kjøre bil kan jeg, men jeg kan veldig lite om Dar es Salaam og Tanzania. Hassan har vært min lærer nå i 3 år. Vi prater når vi er på kjøretur. Det vil si – jeg spør, Hassan forteller og forklarer.

På fredag var vi på vår siste kjøretur. Jeg ville gjerne til Mwenge-markedet, for å si farvel til Gertrude – hun som alltid har så flotte og interessante skuplturer og gjenstander fra grenseområdene og sjøene mellom Tanzania, Kongo, Burundi, Rwanda og Uganda – Afrikas hjerte, dit jeg så veldig ønsker å komme en gang.

Det er litt vemodig stemning i bilen, vi vet det blir lenge til neste gang. Men vi gjentar det vi alltid har gjort – i den svært langsomtgående trafikken – som Hassan begeistret omtaler som ingen trafikk – «Mama Eriki – there is no traffic today. We are lucky» – sitter jeg og ser på de stadig økende antall av reklameplakater på swahili og spør Hassan om ord jeg ikke forstår. Og han forklarer og oversetter – og ikke minst – uttaler – og jeg må repetere etter ham. Det ender som regel i en spontan latter hos Hassan.

Men i dag har Hassan mye på hjertet. Han vil snakke om framtiden. Han vil snakke om Rehema – den begavede og hardt arbeidende yngstedatteren hans. Hun som står opp halv fem hver morgen for å stille seg i busskø for å komme tidsnok til skolen klokka åtte, og som leser lekser til over midnatt, alle dager i uka. Hun som går på en bedre skole enn alle naboer, fordi hun er så flink og fikk stipend. Hassan satser alt på at Rehema skal få ordentlig utdannelse, hun skal få et annet liv enn hans. Og Erik har vært del av Hassans plan for å oppnå dette. Erik har hver lørdag gitt 14-årige Rehema privatundervisning i fysikk og matematikk. Erik selv sier at han først og fremst har vært en veileder og mentor for Rehema. Han har lært henne å bruke internett for å finne svar og forklaringer, hun som ellers aldri er i nærheten av en datamaskin har nå blitt fortrolig med å vite hvor og hvordan hun skal lete. Og det går bra med Rehema, men fortsatt har hun noen år igjen før hun kan gå videre til neste skolesteg – og for å klare det, må hun være best. Kun da kan hun få stipend til neste skole – og så, deretter, dersom hun fortsatt er best – universitetet. Stipend er eneste mulighet for en fattig mann som Hassan. Alt dette snakker han om. Men først og fremst om hva han og Rehema skal gjøre nå som Erik drar.

Hassan vet godt hva han må gjøre. Han må ordne en lærer til Rehema og han må ordne en laptop med internett-tilgang til henne. Laptop har han faktisk allerede ordnet, forteller han meg – en slektning av en slektning har en laptop som Hassan kan få. Den mangler riktignok batteri. Men det skal han helt sikkert klare å skaffe til veie. Sier Hassan. Og så skal han helt sikkert finne den rette duppeditten som gjør at Rehema kan komme seg på internett. For da kan hun sende epost. Til Erik. Erik har nemlig lært Rehema å sende eposter. Forklarer Hassan. Og så har Hassan allerede sondert terrenget hos den som skal overta Eriks jobb – Richard – og Hassan er helt overbevist om at Richard også vil være privatlærer på lørdager. «Richard was very positive in his voice». Ler Hassan. Og så, om noen år, kan jeg kanskje kjøpe en liten bil, dersom jeg bare sparer og helsa holder – og da kan Rehema kjøre med meg til skolen, så slipper hun å ta disse bussene, du vet, de er ikke trygge for ei ung jente som henne. Og da kan hun bruke enda mer tid på å studere, i stedet for å stå på bussen.»

«So, mama Eriki, the future looks very bright».

Sier Hassan.

«Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar du lykken ifra ham med det samme,» sier Relling i Vildanden.

Seinere spiser vi middag sammen med andre «wazungu» – swahili-ordet for hvite mennesker. Sånne som har som jobb å gjøre Tanzania til et bedre land. De er – som alltid – veldig bekymret for landets utvikling. Og for passiviteteten blant befolkningen. Som bare godtar myndighetenes vanstyre, men som også heller ikke gjør noe selv for å få det bedre. Helt urealistiske, helt uten forståelse for sammenheng mellom innsats, resultater og mulighetsrom.

Og jeg hører på diskusjonen, mens jeg tenker på Hassan. Og igjen på Ibsen.  Og jeg tenker at vi wazungu rundt bordet er Ibsens gjennomsnittsmennesker. Som lever desillusjonerte, men fornøyde og mette, på livsløgnen om at vi både er nyttige, uunnværlige og at apokalypsen ikke er vårt problem. Vi drar jo uansett før den tid kommer. La oss heller snakke litt om vår neste ferie. Det er ikke for ingenting at wazungu egentlig betyr omstreifere.

Oh yeah.

Mens Hassan – og tusener av ham i denne byen som snart kollapser, som står der på disse overfylte bussene som også snart kollapser – disse bussene tettpakket av menneskelig vilje og energi  – er det vi Ibsenske gjennomsnittsmennesker aldri klarer å bli: Livskunstnere. Som nettopp på grunn av alle problemer, alle nederlag, alt slit – vet hva som er det eneste som tåler alle trøkker: Håpet. Og som nettopp derfor vet at man må fortsette å håpe. Alltid.

Så takk for turene, Hassan, og for alt du har lært meg.

Måtte du aldri, aldri slutte å håpe.

 

 

 

 

 

 

 

 

Om skole

En av de fine tingene med å være i 50-årene er at man med en viss rett endelig kan sitere – sånn omtrentlig, riktignok –  Al Pacino fra filmen «Scent of a Woman»: I’ve been around. I’ve seen things.  Jeg har ventet en del år på å kunne bruke nettopp den setningen.

Og jeg har tenkt en stund på et innlegg i skoledebatten – den evigvarende skoledebatten –  om hvorvidt norsk offentlig skole er bra eller dårlig. Og som en konsekvens av den debatten: Om hvorvidt privatskoler er bra eller dårlig.

Og som sagt: I’ve been around. I’ve seen things.

Jeg har gått på norsk offentlig skole i en norsk småby. Jeg har gått på fransk privatskole. Jeg har gått på norsk universitet.

Min barne- og ungdomsskole i Larvik tror jeg var helt alminnelig. Ikke veldig bra. Ikke veldig dårlig. Jeg var skoleflink, men ikke ualminnelig skoleflink. Gymnaset i Larvik var definitivt ikke spesielt bra for 1980-avgangskullet. Vi var siste kull med gammel gymnas-løsning i Larvik, så vi ble ikke satset på. Vi var en slags parentes. Det skulle imidlertid vise seg at jeg havnet på motsatsen av Larvik gymnas – nemlig fransk privatskole – en elitistisk pikeskole, til alt overmål – i Strasbourg, da jeg var utvekslingsstudent der et år. Jeg tok le baccalauréat – fransk eksamen artium – med mention. (For de som er opptatt av den slags, så vet de hva mention er, for alle andre er det ikke viktig her, så jeg forklarer ikke noe videre.) Min relative suksess i det franske skolesystemet tilskrev mine franske lærere min evne til å tenke selvstendig og modent. Der overgikk jeg alle mine franske klassevenninner, til tross for handikap med morsmål. Og dette på grunn av bagasjen min fra 12 år i norsk offentlig skole, i en småby på 70-tallet.  Tilbake i Norge og universitetsstudier på dengang NTH, nå NTNU. Det var det mange kinesiske medstudenter på geofaglig institutt. De studerte på NTH fordi dette var et av de mest relevante og beste universitet i verden for ingeniør-geofag.

Så – på bakgrunn av min egen utdanningserfaring: Det er tull at norsk skole og universitet ikke hevder seg internasjonalt.

Men på den annen side: Det er ikke like kult å endelig kunne sitere Al Pacino, når alt kommer til alt. Det er 2014 nå, og min egen utdanningserfaring og barne- og ungdomstid er ikke relevant i debatten. Jeg må huske det. Jeg kjenner for mange som ikke husker det, og det er i tillegg til ikke å være relevant, uhorvelig kjedelig å høre på.

Mine barns erfaringer er nærmere nåtida. Barna mine har gått på norsk offentlig skole i en norsk storby. De har også gått på utenlandsk privatskole. De har gått på norsk universitet. De har gått og går på utenlandske universiteter.

Begge har tatt og tar master på det vi her i Norge kaller –  litt kleint –  prestisjetunge universitet i utlandet.  For å komme inn på de universitetene har de hatt en norsk bachelor-grad i bunnen. Det har vært godt nok. De norske studentene har en evne til å tenke selvstendig og modent, norske studenter er ettertraktet, sier professorne der i utlandet. En god norsk bachelor er en god internasjonal bachelor, sier de. Og grunnlaget for den norske bacheloren ble lagt i norsk offentlig skole. Selv om eldstemann begynte sin skolegang på Den Internasjonale Skolen i Windhoek i Namibia, hans 3 første skoleår hadde han der. Så var det et lite avbrekk tilbake til Norge. Og til norsk offentlig skole. Litt dårlig skole, tenkte vi foreldre- vi var godt vant til stadige foreldremøter og karakterkort og en-til-en-samtaler med alle lærerne. Hver uke, dersom vi ønsket. Fra den norske skolen fikk vi jo ingenting av dette. Må være en dårlig skole, konkluderte vi. Så, etter 2 norske skoleår dro vi igjen til Windhoek og Den Internasjonale Skolen, der eldstemann kom tilbake til den samme klassen han forlot. Etter en måned ble han flyttet opp et trinn. Han tenker så selvstendig og modent, sa lærerne.

Det var hans bagasje etter 2 år i norsk offentlig skole. Til og med ikke en så veldig god norsk offentlig skole, spør du oss foreldre.

Igjen- og denne gang på bakgrunn av mine barns egen utdanningserfaring: Det er tull at norsk offentlig skole og universitet ikke hevder seg internasjonalt.

Men også dette er jo ikke 2014. Yngstemann kom inn på masterstudiet der langt av gårde i utlandet i 2013.  Og mye kan ha endret seg på et år, som vi vet. Og snart er det 2015. Så fortsatt kan jeg jo ikke si med rette at det er tull at norsk offentlig skole og universitet ikke hevder seg internasjonalt.  Som det virker er det viktigste for de største skolekritikerne.

Jeg skjønner imidlertid ikke det fokuset. For meg er det viktigere at skolen er relevant i forhold til det samfunnet man er en del av. Og det er her at jeg endelig synes jeg kan sitere Al Pacino med en viss rett : I’ve been around. I’ve seen things.

I Sør-Afrika har de et svært klassedelt skolesystem. Den offentlige skolen er jevnt over dårlig, for ikke å si elendig, den private er bra. Mange norske skolekritikere hadde blitt eufroiske i sitt møte med de private sørafrikanske skolene: De er på full høyde med de beste i verden.  Hva nå enn det vil si.  Til sammenlikning er det fortsatt over 1.300 offentlige skoler i bare Eastern Cape-provinsen  som ikke en gang tilbyr elevene en stol å sitte på.

Det skal ikke veldig mye fantasi til å skjønne at det er bare fattige sørafrikanere som har barna sine i offentlig skole. Og fattige sørafrikanere er det mange av. De er i overveldende flertall. Alle andre, i det de har beveget seg så mye som en milimeter opp den økonomiske stigen, sender barna på privatskoler dersom de har råd.  Det skjønner man utmerket godt at de gjør.

Den sørafrikanske tragedie er de fortsatte parallelle samfunnene som kolonitid og apartheid la grunnlaget for. Og på mange måter bare forsterkes år for år avstanden og de vanntette skottene mellom disse samfunnene. Realiteten er at det sørafrikanske samfunnet aldri kommer seg videre på en positiv måte før denne avstanden forsvinner, eller i det minste avtar. Og der kunne en god offentlig skole for alle ha spilt en nøkkelrolle.

Jeg har gode venner med barn i den offentlige sørafrikanske skolen, og jeg har gode venner med barn i private skoler. I begge leire – og under her igjen er det mange parallelle samfunnn – er barna omgitt av medelever med overveldende samme sosio-økonomiske bakgrunn. Ingen, verken privatskole-eleven eller den offentlige skoleeleven, omgås noen utenfor sin egen stand. De andres verden er fullstendig fremmed. Privat-skoleeleven vil riktignok, i veldedighetens navn, antakelig besøke et fattig boområde i løpet av sin skoletid, omtrent  som et besøk i zoologisk hage – og det er helt sikkert delt ut et par skolestipend til noen verdig trengende.  Den offentlig skoleeleven vil , takket være det samme veldedighetens navn, kunne besøke en ekte zoologisk hage, og kanskje hun en eller annen gang har lekt med noen rike barn, og til og med vært inne i deres hus. Men et par svaler gjør ingen sommer. Sør-Afrikas tragedie er alle de million barna som vokser opp uten å kjenne sitt lands mangfold, og uten erfaring i hvordan møte «de andre».

Det er mest nærliggende for en nordmann å identifisere seg med foreldrene med barn på de sørafrikanske privatskolene. Det handler noe om  – ja, nettopp – samme sosioøkonomiske bakgrunn. Vi forstår lettere disses angst for at deres barn ikke skal få en god utdannelse, enn den identiske samme angsten hos en enslig arbeidsløs mor uten utdannelse i et falleferdig skur i en township. Så la oss se dette fra de priviligertes side:

Mitt barn er unikt. Mitt barn fortjener det beste. Mitt barn må ha en solid og god utdannelse. For mitt barn må ha en jobb en gang der i framtiden. Mitt barn må leve av noe. Jeg må derfor sende mitt barn til den beste skolen, og det er ikke den offentlige.

Og så gjør man det. Helt forståelig. Men hva hjelper det at dine barn har gått på de beste skoler og de beste universiteter i verden, når de ikke kjenner det samfunnet de skal være en del av? Hva hjelper det om ditt barn sitter med verdens beste utdannelse, når hverdagslivet hans eller hennes blir et fengsel bak høye murer, av frykt for «de andre» der ute? Hva hjelper ditt barns karakterkort når ulikhetene i samfunnet gjør at samfunnsutviklingen går feil vei, og kvaliteten på samfunnet synker?

Når jeg forteller sørafrikanere  – både rike og fattige – at mine barn har gått på offentlig norsk skole, og at det har vært grunnlag godt nok for å kunne gå på gode universiteter, så blir det helt målløse og sier at det må Norge aldri, aldri gi slipp på. Selv er de fanget i et skolesystem som bidrar til fortsatt økende segregering, og selv de mest progressive foreldre kan ikke kjempe i mot dette. I hvertfall ikke alene.

Den norske offentlige skolen har mange mangler. Og for all del – det er sikkert fint om norske elever blir bedre i matte. Men det viktigste må være at skolen for alle fortsatt speiler det norske samfunnet. At det er en skole der alle går, både svake og sterke elever, både fattig og rik, både muslimer og kristne og ateister. For nettopp dette gjør den offentlige skolen relevant. Når du har gått i den norske offentlige skolen, så har du lært mye om hva det norske samfunnet består av, i all sitt mangfold, på godt og ondt. Og kunnskap om det samfunnet vi er del av er en forutsetning for å kunne forbedre det. For det er vel det vi setter vår lit til, er det ikke? At det er neste generasjon som skal redde verden.  For hvordan skal det ellers gå?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Always #LikeAGirl

Lang pause her på Craftprat. Nå er jeg tilbake. Starter litt rolig, dvs med ikke så mange skrevne ord. Her er nemlig to videoer du bør se.

Den ene er talen til Emma Watson under FNs generalforsamling, og den har du antakelig allerede fått med deg.

Men denne har du muligens ikke fått med deg. Og den bør du absolutt se.

God søndag!