Investing in Women

Jeg skrev for en stund siden om den høyst overraskende invitasjonen jeg fikk fra Kapplandets Bondekvinneforening – Vroe Landbouvereniging Van Kaapland –  der jeg ble bedt om å være hovedtaler på deres årskonferanse, som ble holdt i Willowmore i mars.

Sørafrikanske venner himlet med øynene da jeg fortalte om forespørselen. Det var kanskje ikke så overraskende, egentlig. Mer overraskende var at også venner og bekjente i Willowmore himlet med øynene. Jeg oppfatter dem som nokså konservative, så stor var min forbauselse da også de forkynte at  «VLVK, der gikk grensen for hva de kunne støtte. Makan til konservative greier».

Så det var jo med en god porsjon skepsis at jeg møtte opp på konferansen, klar for å snakke om «Karoo Angels – Investing in Women». Men alt gikk fint. Hyggelige og positive damer i godt humør, som ikke viste noen skepsis overfor en norsk dame som blander seg inn i «deres» samfunn – tvert i mot var de veldig ivrige på å ta kontakt og prate etter foredraget – og de handlet engler i massevis for å støtte Karoo Angels.

Alt var i det hele tatt veldig ufarlig.

Og det var nettopp det jeg tenkte på da alt var over. At temaet jeg snakket om er så lite kontroversielt. Du provoserer ingen ved å si at vi bør investere i kvinner.

På midten av 90-tallet jobbet jeg med bistand i Namibia, blant annet med ansvar for Norads kvinnebevilgning til landet. Allerede da hadde man holdt på en stund med å investere i kvinner. Og siden har man holdt på:  Kvinnebistand, kvinnearbeidsplasser, kvinneprosjekter, kvinnehelse, kvinneutdanning. De siste åra har man riktignok gått over til å bytte ut ordet kvinne med jente, men innholdet er det samme: Investeringer i kvinner. Og i mange afrikanske land har man egne ministre for kvinner, og de er ofte knyttet direkte til presidentens kontor, altså i prinsippet høyt oppe i makt-hierarkiene.

Og altså – så selvsagt er dette at selv de meste konservative organisasjoner i Sør-Afrika har investeringer i kvinner som tema. Og etterpå kan vi snakke hyggelig om det rundt en kaffekopp.

Men i løpet av de 25 år jeg har vært engasjert i kvinnearbeidsplasser i det sørlige Afrika, så må jeg si at det egentlig har skjedd forsvinnende lite. Og det var det jeg tenkte på i ettertid av konferansen. At alt bare er blitt prat og planer, planer og prat. Og alle er så enige om at kvinner må med.

Dette var i begynnelsen av mars. Noen uker seinere var ikke verden den samme. Eller, den er kanskje den samme. Med én stor forskjell: For mange er det bare blitt mer av det dårlige.

I helga sendte Sør-Afrikas president Cyril Ramaphosa ut en pressemelding der han fordømte vold mot kvinner og barn. «Femicide» var ordet han brukte – vi har vel ikke noe godt norsk ord, men kan oversettes som «folkemord på kvinner». Hjemmevold og vold mot kvinner har økt dramatisk i Sør-Afrika under Covid-19 nedstengingen. Det skulle jo egentlig ikke komme som et sjokk på noen, for å si det forsiktig. Foranledningen for den politiske reaksjonen nå var medieoppslagene knyttet til funn av unge kvinner som var blitt drept på de mest bestialske måter i løpet av de siste ukene, og en dramatisk økning av forlatte spedbarn.

Det er nå gått litt over 3 måneder siden jeg snakket til hyggelige og velmenende damer om å investere i kvinner.

Nå gjør hele tematikken meg bare uendelig trist.  Det er bare blitt mer av det dårlige.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s