Alle disse mødrene som ikke tar ultralyd

Jeg skrev om vordende norske mødre som drar til Danmark for å ta tidlig ultralyd.

Så sant de har råd.

Og derfor handler det etiske ved bioteknologi og bioteknologiloven også om spørsmål knyttet til ulikhet. Det handler om de som har råd, og de som ikke har råd.

Så har du de vordende mødrene som ikke tar tidlig ultralyd. De tar ikke sein ultralyd, heller. Jeg kjenner noen av disse mødrene, de er håndverkerne til Karoo Angels. Det sørafrikanske offentlige helsevesenet tilbyr ikke ultralyd, og de har ikke råd til å betale for privat ultralyd.

Når jeg tenker på de barna jeg kjenner i lokalsamfunnene i Rietbron og Vondeling, så er det ikke så uvanlig at barn har en funksjonshemming, enten fysisk eller psykisk. 

Jeg har søkt litt på tilgjengelig dokumentasjon om barn født med psykiske utviklingshemninger i Sør-Afrika, sammenliknet med Europa. Det fødes f.eks. dobbelt så mange barn med Downs syndrom i Sør-Afrika enn i Europa. Og fattige områder er overrepresentert.  Det har helt klart en sammenheng med økonomi, og igjen handler det om klasse. Om de som har, og de som ikke har.

Da jeg begynte å jobbe i de marginaliserte lokalsamfunnene i Rietbron og Vondeling, så ble jeg fortalt at mange fikk barn på grunn av barnetrygden – fordi det var den eneste inntekten de hadde. (Barnetrygden er i dag 400 rand, altså sånn ca 250 kr.) Og det var grunnen til at såpass mange barn ble født med Downs syndrom, fordi mødrene ble gravide så lenge de kunne. De trengte pengene.

Jeg tror ikke det kan være den eneste forklaringen. Og det er vel dette forskerne ser nærmere på.  For min del forholder jeg meg til egne observasjoner, og jeg har ikke møtt så mange eldre mødre som sier at de får barn for pengas skyld. Jeg har heller ikke spurt dem om de hadde valgt bort sine funksjonshemma barn dersom de kunne. Om de ville ha tatt abort.

Jeg vet ikke hva de ville ha svart.  Men det jeg vet er at noen av mødrene har vært ulykkelige som gravide, og noen har prøvd å abortere av den grunn – funksjonshemma barn eller ei – mens andre har ønsket seg barn veldig. Det er like store sprik i forventninger som det er i Norge, vil jeg tro. Like store følelsesregistre blant disse mødrene som blant norske mødre. Og de føler en like stor kjærlighet for sine funksjonshemma barn som andre mødre. De er ikke «annerledes» på noen måte.

Men det er en klasse-spiral som bare graver seg dypere og dypere ned. Disse barna med funksjonshemminger får ingen tilrettelagt undervisning, de får aldri mulighet til realisere sitt potensial, de kommer garantert til å gå inn i de arbeidsløses lange, lange rekker – og der står de helt bakerst. De er taperne blant taperne. De som ikke har noe annet sted å gjøre av seg enn å bli boende der de er født. Og der blir de på alle måter bare et forsterkende bevis på hvor håpløse disse lokalsamfunnene er.

Og i disse lokalsamfunnene bor også alle disse mødrene som ikke har tatt ultralyd. De sitter med ansvar for sine funksjonshemmede barn livet ut.

Det er igjen de som har minst fra før som må ta den tøffeste støyten.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s