En middelaldrende dames bekjennelser

En dag fikk jeg ikke lenger til å skrive på Craftprat – det som jo hadde vært min ventil for mye av det jeg har reflektert over på grunn av jobben min.

Mangel på skriverier handlet om altfor mye jobb – eller rettere sagt, altfor mange jobber.

Og det handlet om sorgen over mor, som har vært lammende. Det sitter langt inne å skrive disse ordene. For folk som snart er 60 år sørger ikke over en mor som er død. Vi har regler for sorg i Norge. 

Det er en del år siden mor døde, og jeg skrev litt i ettertid om det på Craftprat, og også om tida før hun døde, mens hun var sterkt pleietrengende med en sjelden Parkinsons-diagnose. Fortsatt får jeg henvendelser fra folk som har lest dette. Og som gjerne vil snakke om sin egen skjulte sorg, som de ikke kan snakke høyt om. Og det har vært en sak på TV2 nett og et intervju i KK, basert på Craftprat-skriveriene om sorgen over mor.

For meg har dette vært en mangefasettert opplevelse. For jeg hadde jo innerst inne håpet at denne lille media-oppmerksomheten og henvendelsene skulle handle om jobben min – for der har jeg mye på hjertet. Jeg har altså jobbet med arbeidsplasser på grasrota i det sørlige Afrika i mer enn 20 år, og jeg har lært og observert mye, som jeg ville tro at kunne være relevant for alle som nå snakker med veldig store bokstaver om at privat næringsliv og nye arbeidsplasser er det som skal få Afrika ut av fattigdommen.  Og de siste 10 årene har jeg jobbet fulltid med å bygge opp en merkevare, Karoo Angels, som produseres på den sørafrikanske landsbygda. Og jeg kunne ha sagt litt av hvert om tankegangen bak hvorfor dette med en merkevare. Jeg kunne sagt litt av hvert om hva som skal til for å klare å sysselsette de som i utgangspunktet ikke lar seg sysselsette – og jeg har tenkt at dette er relevant her i Norge, der vi sliter med stadig økende utenforskap i arbeidslivet. I det hele tatt, jeg kunne ha sagt litt av hvert.

Men det var altså jeg som sørgende middelaldrende dame som fanget oppmerksomheten. De synes jeg var modig. For en slik sorg er det jo flaut å streve med. Og det er det jo, kanskje. 

Men nå er det på tide å skrive igjen. Den lammende følelsen er kanskje i ferd med å slippe taket. Så nå skal jeg skrive om sorg, om mødre som dør og de som ikke dør, om de som sørger mer enn meg, og de som aldri har sørget. Og så skal jeg skal skrive om jobben min.

Så slik skal jeg nå introdusere nye Craftprat:

Jeg heter Kjersti. Jeg er 58 år. Jeg har en englefabrikk i Afrika. Jeg snakker med moren min hver dag. Hun døde for 7 år siden.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s