Til TenSing-bevegelsen fra en outsider som kom forbi

Kjære TenSing-bevegelsen og kjære TenSingere

Gratulerer med 50 år!

Noen gjorde meg oppmerksom på at tidligere TenSing-sekretærer har sendt sine hilsener til FB-sida, så da er det jo på sin plass at jeg også bidrar.

Fra 1975 til 1992 var TenSing mitt oksygen. Først i Y-sing i Larvik, deretter i Trondheim Ten Sing, og til slutt som TenSing sekretær fra 1985 til 1992.

Jeg var på mitt første TS-seminar i Ulsteinvik i 1976, og det ble definerende for mitt liv i mange år framover. 14 år gammel var jeg da og antakelig den yngste deltakeren, og det var vel også grunnen til at daværende TenSing-sekretær Sindre Eide advarte meg mot å kjøpe den rykende ferske LP’en som hadde slått ned i kristen-Norge som en bombe: ”Inn for landing” med Bjørn Eidsvåg og frender, med sjokkerende låter som ”Kristen livsstil” og Fremmede har fortært din kraft”. Bare det å bli advart var jo grunn nok for meg å kjøpe den. TenSing radikaliserte meg på mange måter, og det var grensesprengende.

Og det var på TenSing-seminarene i årene etterpå at jeg fikk idealer for hva et ungdomsarbeid skal være.

Jeg hadde klassisk korsang-bakgrunn, og ble inspirert av TenSing-sekretær Arne Myskja, som viste meg at korsang trengte ikke å være dette enten-eller, altså enten fengende, men kormessig svak TenSing-sang, eller stivnet, men kvalitetsmessig sterk tradisjonell korsang, og han fikk meg til å kjøpe diverse LP’er med Leif Strands Kammarkör. For en enkel jente fra Larvik var dette grenseoverskridende, og jeg hører fortsatt på disse platene. Og så var det Kristin og Raggen Tesdal, som skrev låter for TenSing, og låter som fungerte for TenSing. Og Torkil Baden som var min dirigentlærer og som forberedte meg på dirigentjobben som en 15-årig jente ikke kunne fått noe annet sted.

Og ledergjengen som viste meg verden utenfor – disse samfunnsengasjerte, flinke, dedikerte folka som løftet himmelen adskillige hakk.

Og alle disse impulsene, ideene og lærdommen tok jeg med meg videre til lokalarbeidet i Larvik og Trondheim, og seinere, da jeg selv ble leder på TenSing-seminar og deretter TenSing-sekretær, så opplevde jeg at min jobb var å videreføre det beste fra TenSing-seminarene på 70-tallet.

Men ellers, sånn sett i ettertid, var jeg en outsider som kom forbi. Jeg hadde verken planer eller ønsker om en videre kirkelig eller K-M-relatert karriere. Og jeg tok med meg andre outsidere. Og jeg tror at vi outsidere var en vitamin-innsprøytning som TenSing trengte den gangen. Faktisk så ble jeg TenSing-sekretær fordi KFUK-KFUM hadde egentlig bestemt seg for å legge ned arbeidet. Så det var ingen karriere-bevisste som ville ha den jobben, og man kunne derfor ansette en skarve sivilingeniør med verken musikk- eller teologi-utdannelse, eller med kjent K-M-etternavn i den jobben. Men dette reflekterte vi overhodet ikke over – vi bare tok med oss uhorvelig mengder med energi og ungdommelig overmot, og rett og slett bestemte oss for at Ten Sing var viktig. Like viktig som Blitz, som den gangen var det definerende innen ungdomsstyrte miljøer.

For TenSing er først og fremst et dannelsesprosjekt. Og i sine beste stunder av og til også et demokratiprosjekt. For oss var en TenSinger et bevisst menneske og en bevisst samfunnsborger.

Og folk kunne gjøre så mye narr av TenSing som de ville, det gikk ikke inn på oss. Vi hadde for lengst forsonet oss med at det verste med TenSing er musikken. Og med denne holdningen og selvinnsikten på hva vi ikke var, så føltes det derimot for oss helt naturlig å bli kalt inn til rådgivende møte på utenriksminister Thorvald Stoltenbergs kontor, eller å stille i debatt med Gro Harlem Brundtland om EU-spørsmålet, eller møte regnskogsforkjemperen Sting, eller selveste Nelson Mandela.

Og med samme overmot utvidet vi TenSings musikalske univers – anført av folk som synes at gospel – heri opptatt Bjørn Eidsvåg – var noe reaksjonære greier. Man foreslo punk i stedet, og dessuten var det et veldig progressivt irsk band som TenSing burde få med seg. Og sånn ble U2 ble introdusert på TS seminar i 1983, og mange kjenner historien om TT i Trondheim i 1984, der hovedkomiteen i Oslo takket nei til U2 til en pris på kr 80.000, som lokalkomiteen i Trondheim hadde fått napp på, og tok i stedet Vazelina Bilopphøggers til kr 60.000. Ikke like kjent er historien om TenSings forhold til RagaRockers. Så sant det ikke er kastet, så finnes det i K-Ms arkiver rettigheter til Notebanken til å kunne utgi notene til diverse Raga-låter, med tillatelsene signert Michal Krohn. Han signerte helt sikkert ikke fordi han synes at TenSing var kult, men fordi han antakelig trengte sårt de 3 100-lappene per låt som han fikk.

Selvfølgelig – RagaRockers og TheAllerVærste framført av kor, band med dans og drama kan jo ikke bli grensesprengende bra. Men det brydde vi oss ikke noe om. Igjen, for en ekte TenSinger var intet musikalsk uttrykk fremmed. En TenSinger tar del i verden.

Men, TenSing-repertoaret rundt omkring begynte på den tida å bli mer eller mindre dårlige kopier av kommersielle hitliste-låter – mye inspirert av TenSing Norway-repertoarene. På underlig vis ble kreativiteten – en av de tre pilarene i den såkalte TenSing-ideologien – nærmest bevisst redusert til kun å handle om å finne på finurlige figurer som kunne assosieres med Jesus, samt uendelig antall tolkninger av TenSing-bevegelsens favoritt-tema gjennom alle tider: Der Weltsmertz. For oss ambisiøse som jobbet på lokalt nivå var svaret å starte egne låtskriver-kurs, i Kristin- og Raggen-ånd. Og i den førdigitale tidsalder vi befant oss i, så spilte vi inn egne kassetter med låter og sendte dem rundt til alle TenSing-gruppene, slik at de kunne få impulser fra noe annet enn det kommersielle.

 

Og så holdt vi andre kurs. Veldig mange kurs, når jeg tenker på det i ettertid. Rundt omkring i Norge, og med omtrent 0 i budsjett Og vi hadde tenketank. ”Elvebredden” het den, oppkalt etter Jan Erik Volds dikt med samme tittel.

På TT på Hamar i 1988 organiserte vi TenSing-verksted, der 1100 ungdommer jobbet fram en forestilling med TTs tema ”Uten maske”. Dette var før epostens og mobiltelefonens tid, så vi sendte ut notehefter og øvelsesopplegg per post, inkludert hva den enkelte skulle ha med seg av rekvisitter. Et av mine største TenSing-øyeblikk er da alle 1100 deltakerne skulle ta opp solbriller og ta dem på seg, under låta ”The Future’s so bright”. Jeg tenkte at kun en brøkdel ville ha tatt med seg disse solbrillene, for dette var en tid da ungdom flest ikke brukte solbriller. Men, da sangen kom til ”I gotta wear shades” kom 1100 par solbriller på plass på like mange TenSing-neser. Det var jo til å grine av. 1100 ungdommer rundt omkring i Norge hadde lest vårt brev, øvd på notene vi hadde sendt – og pakket med solbriller. For TenSing var viktig.

Det hører med til historien at det ikke finnes et eneste bilde fra denne gigantforestillingen fra TT på Hamar. Organisasjonens blad syntes ikke det var noe å dekke, og ikke var noen fra KFUK-KFUMs ledelse eller TT-ledelse heller til stede, bortsett fra en TenSing-nyfrelst Åge Petter Christiansen. De andre var alle mest opptatt av å sirkle rundt alle stjernene som hadde beæret TT med sitt besøk, eller rett og slett bare sitte i de indre gemakker og drive med for dem viktigere ting. Jeg husker jeg satt på ledermøtet etter forestillingen og så utover en gjeng med 65 ledere, som var helt knust da de skjønte at denne kolossale innsatsen de hadde gjort i mange måneder, bare ble oversett av arrangøren. Og jeg ante ikke hva jeg skulle si til trøst og oppmuntring. Jeg gråt meg i søvn den natta. I ettertid har jeg tenkt at hendelsen var symptomatisk for KFUK-KFUM, som alltid har hatt en underlig blanding av en nesegrus beundring for det vellykkede, berømte – en slags egen versjon av herlighetsteologi – og en dårlig selvtillit på egne medlemmers vegne.

Uansett, vi lot oss ikke knekke. TenSing var viktig, og året etterpå tok vi hevn. For noe av det mest ”utaforboksen” vi gjorde var å dra på cruise langs norskekysten. Bakgrunnen var at vi fant ut at KFUK og KFUM måtte demokratiseres. Det gikk ikke an at noen som definerte seg som ungdomsorganisasjon ikke hadde en eneste ungdom i styre og stell. Så vi bestemte oss for å delta på landsmøtet til KFUK- KFUM i Tromsø sommeren 1989, og leide en gammel misjonsbåt og dro fra Stavanger til Tromsø og tilbake, med skuta fylt opp av unge landsmøtedelegater. Turen var en salig blanding av sjøsyke, gjennomgang av landsmøtesaker og øving til forestilling. Og vi kuppet det landsmøtet. Ikke gjennom fantastiske innlegg i landsmøtedebattene eller den slags. Nei, vi kuppet gjennom å underholde Landsmøtet i senk. Forestillingen vi framførte for Landsmøtet varte og varte – mer enn 3 timer tok den, og signalet vi sendte til landsmøtets voksne deltakere var ikke til å misforstå: TenSing har tatt ordet, og vi har tenkt å beholde det, og vi er her for å bli.

Eller for å sitere vår egen TenSing-sang fra den tida:

”Vi sier nei til kirkemonopol

-for Jesus va’kke 50 år og utdanna som cand theol

Siste gangen jeg tenkte at TenSing fortsatt har en overraskende fornyende musikalsk kraft i seg, var i forbindelse med en Skøyen TenSing konsert for snart 15 år siden. Benkeradene i Skøyen kirke var fylt opp av ungdommer fra hele Oslo, og det var liksom en forventning i lufta, uten at jeg skjønte hvorfor. Riktignok var Skøyen TenSing bra, men ikke så bra til å fylle kirka med såkalte kirkefremmed ungdom? Det hadde tydelgivis gått rykter om et eller annet. Så begynte bandet å spille – og det gikk et wow gjennom kirkebenkene. Og så skjønte jeg etter hvert hva det var. Bandet spilte spill-musikk, som ingen av oss voksne kunne relatere noe som helst til. Så vi satt og var helt utafor, mens lykkelig og hengiven Oslo-ungdom satt på benkene og hadde en stor opplevelse. Det var deres musikk, deres ungdomskultur. Nå i dag er det jo ikke et symfoniorkester med respekt for seg selv som ikke har spillmusikk på repertoaret, men jeg tror Skøyen TenSing var en av de første i Norge som spilte denne type musikk live. Og det i en tid da voksenverden hadde definert dataspill som noe i nærheten av djevelens verk.

TenSing-bevegelsen er svært ressurssterk. Ingen tvil om det. Det er bøttevis av talent, dedikasjon og engasjement. Men mitt inntrykk er at det er blitt mye insidere, det er mye kirkepolitikk, det er posisjonering, og enhver ide blir fort institusjonalisert i form av prosjektstillinger, budsjetter og vidløftige planer.

Og alt det er i utgangspunktet fint.

Men selv de mest ressurssterke organisasjoner trenger fornyelse. Jeg vet at mange K-M’ere og nåværende TenSingere er opptatt av dette. Jeg kjenner TenSing i dag altfor dårlig til å kunne gi noe som helst kvalifiserte råd. Men jeg tror at TenSings fortsatte framtid ligger i å aldri tenke at man er for liten eller for ubetydelig. La ingen forakte deg fordi du er en TenSinger.

Jeg har alltid hatt et svett forhold til dette med TenSing-ideologien. Mens man på slutten av 80-tallet kanskje kunne forsvare det med en slags introvert behov for å bygge selvtillit og lagfølelse, så er det i 2018 for meg noe svært så kleint over at denne ideologien kobler så sterkt et kristent budskap med anglo-amerikansk konsumkultur.

Og når jeg er inne på det kunstneriske – gjør noe mer utav de andre uttrykksformene, som alltid har vært et haleheng til musikken, og som aldri har vært utsatt for samme ambisjoner. Men som burde det. Og hva om TenSing tenkte at her hos oss skal unge folk som vil gjøre noe innen regi få en mulighet? Og til deg i ledelsen som tenker at TenSingere trenger å lære å bli glad i gudstjenesten – tenk heller at de trenger å lære å bli glad i noe som ikke er konsum-kultur. Jeg kan forsikre deg om at Jesus lever der.

____________________

Etter TenSing-perioden dro jeg til Afrika, og har på mange måter blitt der. Jeg driver med det som nå i norsk politisk debatt kalles for ”å hjelpe folk der de er”, helt på grasrotnivå. Og for å si det som det er: Erfaringen fra TenSing har ikke vært til noe særlig nytte eller hjelp i det arbeidet. Virkeligheten knyttet til fattigdom ser annerledes ut på nært hold, og man kan ikke synge seg til rettferdighet. Men TenSing vekket mitt engasjement og gav det håp og næring, og gav meg troen på at det man gjør i hverdagen, i det små, er viktig. Og det er jeg uendelig takknemlig for.

Jeg er også uendelig takknemlig for alle de flotte folka jeg har møtt gjennom TenSing, og alle de evige vennskapene som TenSing har gitt meg. Og så er jeg som mor veldig takknemlig for at mine barn fikk være med i en TenSing-gruppe med en fantastisk hovedleder – takk, Knut Erik!! Og så håper jeg at alle dere andre lederne rundt omkring i Norge som til daglig står på også får den takken dere fortjener.

For meg er den fineste TenSing-låta gjennom tidene fra albumet ”Underveis” med Keryx, bandet til SkySing i Stavanger, og utgitt i 1973. En del av tekstene på albumet er virkelig litt kleine, men musikken er så utrolig bra, og så tidstypisk. Og på én låt stemmer både tekst og melodi, ”Du er underveis”, skrevet av henholdsvis Bodvar Schjeldrup og Håkon Berge :

du er underveis

fra jord til jord

åpne ditt øye

en liten tid

har du fått

til å leve

 

du er underveis

fra jord til jord

åpne ditt øye

et streif av sol

har du fått

til å speile

 

du er underveis

fra lys til lys

åpne ditt øye

en evig bror

har du fått

til å tjene

 

Herlighet, for en låt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s