Til Ungdommen

ba0b35b6b1014f38be0f9f76beab1e2d

Antakelig kommer ingen ungdom noensinne til å lese det jeg skriver nå.

Jeg skriver allikevel.

I mai 1992 var en av etterkrigstidens største statsmenn på besøk i Norge. Programmet var fullbooket med besøk på Slottet, TV-opptredener, politiske samtaler, konserter og arrangementer, alt til hovedpersonens ære. Selv ba han om å få møte noen norske ungdommer som hadde støttet hans sak, den gangen da det politiske etablissementet verden over fortsatt var i tvil om hans sak var verdt å støtte . Det var jo så mange hensyn, det var jo så mye som måtte vektes, det var så mye strategi. Men nå var ting endret. Nå støttet alle ham, og alle ville ha sin bit av ham. Han ba om at møtet med de norske ungdommene skulle være uten presse til stede, og heller ikke skulle det være noen offentlige og viktige personer der. Han ville kun møte vanlig norsk ungdom. Statsmannen var Nelson Mandela, og treffet med de norske ungdommene fant sted på et møterom på SAS-hotellet i Oslo. Mandela tok seg god tid til å samtale, og spesielt én ting han sa, ble stående: En sak som blir frontet av ungdom, kan aldri mislykkes.

Mandela refererte til Soweto-opprørene i 1976. Dette opprøret var annerledes enn de tidligere opprørene mot apartheid-styret. For dette var igangsatt av unge mennesker, bosatt i township’en Soweto utafor Johannesburg, og de protesterte mot utdanningssystemet som apartheid-staten påtvang dem. Protestene handlet om deres virkelighet, deres engasjement, det var deres opprør mot den systematiske uretten som de var født inn i. Den sørafrikanske regjeringen svarte med å skyte, drepe og arrestere ungdommene. Men opprøret bare spredde seg, og regjeringen innførte unntakstilstand. Men en ild var tent, og opprøret lot seg ikke stanse, og det spredde seg, utover Sør-Afrikas grenser og til resten av verden.

Først 18 år seinere ble apartheidregimet oppløst, i 1994, og det er nok av analyser og forklaringer på hvem, hva, hvor, hvorfor og når. Men det var Soweto-ungdommenes opprør som endret kampen. Og det var dette Nelson Mandela fortalte de norske ungdommene en maidag i 1992, på et rom på SAS-hotellet i Oslo.

Spol fram 30 år fra 1976, til 2006.

En stor og sint menneskemengde står utafor Høyesterett i Johannesburg og roper: Burn the bitch. Heksa som skal brennes, heter Fezeka Ntsukela Kuzwa. Hatet mot henne er enormt, så stort at hun må smugles inn i rettssalen, hun må operere under dekknavn – Khwezi – og hun må leve i skjul. Og grunnen til hatet? Hun har anmeldt visepresident Jacob Zuma for voldtekt. Zuma er ikke en tilfeldig bekjent av Khwezi, han hadde sittet sammen med Khwezis far på Robben Island, jobbet sammen med ham for ANC i eksil, og Zuma har kjent Khwezi hele hennes liv. Hun har sett på ham som en far, helt siden hennes egen far ble drept i en bilulykke da hun var 10 år.

Jacob Zuma var den folkelige politikeren som strategene og makten i ANC ville bytte daværende president Tambo Mbeki ut med. Grasrotas mann. Han som var noe annet enn den distanserte Mbeki, han med intellektuelt image og vanskelige begreper som African Renaissance. Ingen danset som Zuma, og ingen sang så inderlig kampsangen fra apartheid-tida som Zuma: Umshini Wami – gi meg maskingeværet . Vi må bevare kulturen vår og tradisjonene våre, sa Zuma. Med meg ved roret så får de fattige det bedre, med meg ved roret blir vi en stolt nasjon. Og folket lot seg begeistre. Endelig en som sa ting som de var. En mann av folket som skjønte dem. Og det ble forhandlet og dealet. Visstnok hadde Jacob Zuma en del hundre korrupsjonsanklager mot seg, visstnok var det saker og ting i hans fortid og nåtid, visstnok var han ikke helt redelig i alt han sa og lovte, men hvilken politiker er det? – for her måtte man tenke strategi og taktikk og partiets framtid og fokusere på det store bildet. Så korrupsjonsanklagene hadde man en plan for hvordan kunne bli ryddet av veien – og alt lå til rette for at Zuma kunne spille Mbeki av banen. Så kom søksmålet fra Khwezi. Det passet overhodet ikke inn i planen, for ble Zuma dømt, så kunne han ikke bli president. Så her måtte det mobiliseres bredt på alle fronter. Zuma måtte ikke miste oppslutning, ANC måtte ikke framstå svake. Og resultatet var blant annet mange topp-politikere i ANC som holdt kjeft før, under og etter rettssaken, menn og kvinner som hadde kjent Khwezi hele hennes liv, og visste at hun snakket sant. Og resultatet var også den rasende mobben utenfor Høyesterett i Johannesburg. Og det var ikke først og fremst patriarkatet som stod og ropte at heksa skulle brenne. Det var ANCs kvinnebevegelse som ledet an. For Khwezi kom i veien for deres overordnede politiske planer.

Zuma ble frikjent, fordi dommeren mente at samleiet hadde vært frivillig. For var det ikke sånn at Khwezi hadde en promiskuøs fortid, hvorfor ellers var hun hiv-positiv? Var det ikke sånn at hun allerede som 5-åring hadde krabbet opp i fremmede menns senger? Og var det ikke sånn at hun hadde på seg en kanga? Og det, forklarte den da 64-årige Zuma, det var i hans kultur en invitasjon til sex. For i hans kultur var det en manns plikt å ikke forlate en kvinne når han som mann opplevde at kvinnen var seksuelt tent. Ellers ville hun følt seg ydmyket, forklarte Zuma. Han gjorde henne bare en tjeneste. Og når det gjaldt hiv-statusen hennes, så medga Zuma at han selvfølgelig var klar over dette, han hadde jo kjent henne hele sitt liv, og han var som en onkel for henne etter at hennes far døde, men han hadde jo tatt en dusj etter samleiet, så da mente han å ha kvittet seg med eventuell smitte. Khwezis forklaring ble ikke trodd på noe punkt. Og et hinder i veien for at Jacob Zuma kunne bli president i Sør-Afrika, var fjernet. Og president ble han i 2009.

Og slik startet de mørkeste årene i Sør-Afrikas unge demokrati. Zuma hadde makten, og sørget for at hans støttespillere fikk bekle alle viktige stillinger, og sørget for at alle i kretsen rundt ham ble rikelig belønnet. Korrupsjonen økte, økonomien gikk stadig dårligere, folk flest forble fattige. Misnøye og fortvilelse fikk fotfeste i den sørafrikanske hverdagen. Mens Zuma og hans krets virket uovervinnelige. Og Khwezi ble glemt av de aller fleste. Bortsett fra noen aktivister, da – som rundt merkedager som 8. mars og datoen for rettsaken holdt appeller og skrev kronikker. Om at Khwezis historie ikke måtte bli glemt. Om at det sørafrikanske rettssystemet viser forakt for kvinners liv, erfaringer og opplevelser . Om at Khwezi representerer en uhyggelig statistikk – én av tre sørafrikanske kvinner oppgir at de har blitt voldtatt. Men alt dette utløste ikke noe særlig engasjement utover menigheten av menneskerettsaktivister og kjønnsaktivister – ’jovisst er alt dette ille, men nå har vi virkelig andre mer seriøse problemer å hanskes med her i landet. Økonomien går så dårlig.’

Så går det 10 år.

I august 2016 holder Zuma en tv-sendt tale i Pretoria for å gratulere landets valgkommisjon med et vel gjennomført lokalvalg. Zuma er ingen god taler, det er mer høytlesning enn talekunst han bedriver. Derfor får han ikke med seg hva som skjer under hans tale, han ser bare ned i manus. Men det som skjer er at plutselig reiser 4 unge kvinner seg, går fram og stiller seg på rekke foran talerstolen, der presidenten står og leser. De tar fram og holder over hodet 5 håndskrevne plakater: ”I am 1 in 3”- ”#” -”10 years later” – ”Khanga” – «Remember Khwezi” . Uten ett ord. De bare holder opp plakatene. Zuma får altså ikke med seg hva som skjer, mens forsamlingen sitter lamslåtte. Og tv-opptakene viser panikkhandlende ministre og andre dignitærer som febrilsk prøver å få politi og vakter til å gripe inn overfor jentene. Og de blir fjernet med makt. Men budskapet hadde hele nasjonen sett.

18 måneder seinere, i februar 2018 blir Jacob Zuma tvunget til å gå av som president.

Sør-Afrikas skarpeste journalistpenn, Richard Poplak, skrev i sin analyse av Zumas fall at alt startet med disse jentenes stille aksjon i august 2016. For det de gjorde gjennom sin tause handling, var å kreve politikken tilbake til folket. De brakte begreper som anstendighet og ærlighet tilbake i den sørafrikanske debatten. Og slike verdier er det eneste bærekraftige limet som kan holde et så skjørt demokrati som Sør-Afrika sammen. Og det motet disse 4 jentene viste, gjorde at mange i ANC skammet seg. Med rette. De hadde ikke oppvist noe som var i nærheten av samme mot når det gjaldt å stille Zuma til ansvar. Og for mange av ANCs medlemmer ble dette en vekker. Nettopp fordi de kunne sin historie om 1976 Soweto-opprøret.

Samtidig med Zumas fall skjedde nok en skoleskyting i USA. 17 ungdommer ble drept og 14 skadet av en 19-årig tidligere elev ved en skole i Florida.

Etablissementet i USA reagerte som de alltid gjør etter slike tragedier: Man oppfordrer til bønn og kjærlighet og samhold. Og så fortsetter alt som før. Men ikke denne gangen. For denne gangen reagerte unge folk og sa høyt og tydelig at dette fant de seg ikke i. De nektet å godta at de skal måtte leve med frykt for å bli skutt på skolen, bare fordi voksne mener at det er en menneskerett å få bære våpen. Unge folk fra denne skolen i Florida er de første som har klart å få den mektige National Rifle Association til å komme på defensiven, både politisk og i opinionen.

Fortsatt er ingen våpenlover endret i USA. Men det kommer til å skje. Og når historien en gang skal skrives, så kommer det til å stå at endringene startet den dagen i februar 2018 da ungdommene på Marjory Stoneman Douglas High School sa at dette fant de seg ikke i lenger.

Her i Norge er det også mange unge folk som har bestemt seg for å si i fra. Om seksuell trakassering, om kroppspress, om hat-retorikk, om diskriminering, om det å ha opplevd terror og måtte leve med dette resten av livet. Mange har blitt rådet til å holde munn, mange føler seg oversett og blir ikke hørt, mange opplever at deres engasjement og opplevelser er brysomme og i veien.

Og det er til deg som står midt opp i en kamp for verdier og sannheter du tror på at jeg skriver dette. Endringene skjer ikke over natta, og det du håper på, skjer muligens ikke på din vakt. De skjer antakelig helt sikkert ikke på din vakt.

Men glem aldri: En sak som blir frontet av ungdom, kan aldri mislykkes.

Glem ikke det når noen igjen later som om nasjonens lim handler om strategi og taktikk, maktkamp og dealing .

La ingen forakte deg fordi du er ung.

________________________________

Hvordan det gikk med Khwezi?

De brant ikke henne, men de brant ned huset hennes. Drapstruslene fortsatte, og livet i Sør-Afrika ble uutholdelig etter rettssaken. Til slutt måtte hun dra i eksil, sammen med moren sin. Først til Nederland, så til Tanzania. Etter nesten 10 år vendte hun anonymt tilbake til Sør-Afrika, og i oktober 2016 døde hun. Da datoen for begravelsen ble bestemt, annonserte det lokale ANC-laget at de skulle ha en støtte-markering for Zuma, på samme dag, og rett ved siden av kirken der venner og støttespillere skulle ta et siste farvel med Khwezi. Budskapet var ikke til å misforstå: Til og med i døden skulle ikke Khwezi slippe å bli minnet om hennes nemesis.

Og selv med Jacob Zuma vekk så er det langt fram før de 4 jentene med sine håndskrevne plakater vil oppleve at deres sak blir hørt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s