Jeg er egentlig best når jeg er helt alene

Inne mellom lever jeg et nesten perfekt liv. Jeg bor noen måneder i året i Cape Town – og jeg lever aldri ellers så miljøvennlig og riktig som jeg gjør da.

Huset vårt – et gammelt lite rekkehus – ligger i bykjernen i en stille sidegate til en travel kommersiell gate som bugner av restauranter, kafeer, klubber, pub’er, butikker, verksteder, tannleger, frisører, leger, yoga-studioer, delingskontorer. Vi har alt i vår «hood». Og det er bare å sette adjektivet ’liten’ foran alle disse etablissementene, for ingenting er prangende stort og slitsomt kommersielt i vårt nabolag. Og når jeg sier at vårt rekkehus er lite, så er det fordi jeg leser sørafrikanske interiørmagasiner, og der blir rekkehus som vårt beskrevet som ”compact living”. Så da, så. Dessuten er huset på rødlista, altså veldig vernet. Det betyr at vi ikke kan ha ekspansive planer med et sånt hus, altså det forblir ”compact living”-størrelse, og all restaurering må skje med godkjente materialer. Slik som det var før. Så det betyr kortreiste materialer og lokale håndverkstradisjoner. En nabo har riktignok mye større hus, og har derfor plass til masse solcellepaneler på taket, og det gjør ham nesten selvforsynt med strøm, og han har også boret etter eget vann, slik at han kan ha svømmebasseng med god samvittighet. Vi har vannmangel i Cape Town, nemlig. Klima, vet du. Det regner så lite. Men vi tar ansvar og har byttet ut alle planter i hagen med kun lokale bærekraftige arter. Sånne som nesten ikke trenger vann.

Vi tar altså ansvar. Derfor, i Cape Town bruker jeg ikke bil. Jeg går. Eller bruker Uber når jeg skal langt, for i Cape Town er vi for delingsøkonomi. På søndagene, for eksempel, tar vi ofte Uber ut til loppemarkedet langs kysten, for å se om vi finner noen brukbare stoler til utebruk, eller noen nye glass, eller bare noe artig. I Cape Town reparerer jeg sko, vesker og klær hos den lokale skomakeren rundt hjørnet, han som har vært der i alle år. Og skal jeg ha endret litt snitt på et brukbart klesplagg, så går jeg litt lenger ned i gata, og der holder skredderen til. Han fikser den slags. Og på veien dit så svipper jeg gjerne innom en av de små butikkene som selger kortreist mat, selvfølgelig økologisk, og grønnsakene er ikke pakket inn i plast, ingenting i min kolonialhandel er pakket inn i plast. Grønnsakene er forresten fra den urbane farmen som ligger en liten halvtimes spasertur unna. Den drives av idealister som dyrker grønnsaker til hele bydelen på en uutnyttet kommunal tomt. En kar litt nærmere driver med bier og honning. Litt opp i gata ligger kjøtt- og fiskehandleren, og der er alt du kjøper sertifisert og økologisk og rent og godt. Ingen fisk fra rødlista selges der. På andre siden av gata til fiskehandleren ligger interiørbruktbutikken. Det er faktisk en av de største butikkene i gata, og du kan virkelig gjøre et skup her. Jeg tar ofte en morgenkaffe på den lille kafeen rundt hjørnet, den som har gratis og god wifi, og ikke minst: De selger brød med superfood-ingredienser. Brødkøene i helgene er virkelig lange. Og så har du treningsstudioene, de er også små og alternative. Det mest populære er kun for kvinner, vi trener på kvinners premisser og unngår kroppspress. En dag har jeg tenkt å timer på studioet som tilbyr ballett-timer for voksne nybegynnere. De holder til i en nedlagt kirke. Litt lenger ned – inn til venstre og opp en etasje, så kommer du til helsekost-butikken, med tilhørende bokhandel for bøker innen selvutvikling. Den beste i byen. Og i mursteinshuset – litt tilbaketrukket – har du filmskolen og filmstudioet, og der til høyre har du  kontorfelleskapene for oss frilansere – vi er mange entreprenører her i denne delen av byen som elsker co-working – så her kan du leie kontorplass på dagtid, inklusive gratis fibernett og rettferdig kaffe. I kopper av bambus. Og rundt svingen og rundt enda en sving er lokalene til Afrikas beste kunstutdanningsinstitusjon. Nabolagsrestaurantene må jeg jo nevne, men ikke for høyt, og ikke ved navn, slik at ikke ALLE turistene skal høre om dem.

Minst en gang i uka rusler jeg ned til den lokale kinoen, den som har gamle seter fra 50-tallet og som drives av en stiftelse, og som viser bare indie-filmer.  Og dersom det ikke er for seint på ettermiddagen så rekker jeg på veien innom platesjappa med brukte LP’er, den som er helt sentral i filmen ”Searching for Sugarman”. Den filmen så vi selvfølgelig på den lokale kinoen.

Og ønsker jeg å utvide det geografiske rekkevidden en smule så rusler jeg til den nyeste trendgata i sentrum, det er bare å gå litt opp og så inn til høyre– og der er restaurantene om mulig enda mer inkluderende – vi sitter alle rundt ett bord, og menyen er ulike grøt-typer av kun sunne korn med høyt innhold av antioksidanter. Og så er det noen inspirerende klesdesignere som har sine utsalg, noen interiørbutikker – og ikke minst, sykkelbutikkene ligger på rad og rekke. Små og alternative, med sykkelmerker du desidert ikke finner på XXL. De har seter i vegetabilsk skinn. På den andre siden av gata finner du espresso-baren, som blir drevet av han som var med å vinne Nobels Fredspris og var en anerkjent forsker, men som hoppet av og ville drive med noe jordnært.

Jeg tenker ofte på livet mitt i Cape Town når jeg hører debatter om å leve bærekraftig i Norge, som den i Dagsnytt 18 denne uka, om bompenger som virkemiddel for å lage en bærekraftig og levende by. For dem som bor innafor bompengene.

Og jeg tenkte på livet i Cape Town da jeg leste september-utgaven av ”Pengevirke”, bladet til Cultura bank, som er banken Isandi bruker. Temaet for nummeret er ” Lev godt med mindre penger ” Bladet er fullt ulike artikler, kommentarer og intervjuer med folk som driver nettopp med å få til dette. De bor og bygger mindre hus, de utforsker alternative boformer, de dyrker jorda selv, de reparerer og resirkulerer, de praktiserer delingsøkonomi, og de utvikler alternative tenkemåter og ideologier til den rådende kapitalismen. Det pussige er, imidlertid, at samtlige reportasjer, synsvinkler og påstander er skrevet av folk som aldri har gått sulten til sengs, som aldri egentlig har manglet penger. Enda det beviselig skulle være nok folk å ta av her i verden som nettopp kan litt om det der med lite penger. Artikkelforfatternes ståsted har dessuten som premiss at det finnes en velferdsstat som ryggdekning. Og det presiseres at endringer som må skje i din og min livsførsel, først og fremst er personlige.

For – tilbake til livet mitt i Cape Town sentrum. Vi er vel noen hundretusener som lever der. Det er det gode liv, med gjenbruk, kortreist, økologi og større forbruk av tjenester enn av varer. Og en haug personlige valg. Men er det bærekraftig?

Overhodet ikke.

For de som ikke er med i fortellingen om det miljøvennlige og alternative hverdagslivet i Cape Town, er de 4 millionene som bor utafor bykjernen. I township’ene. Som regel i et skur. De har ikke noen plass i det velfungerende bevisste meningsfulle og gode livet i Cape Town. Det er rett og slett ikke plass til dem. Og for å si det som det er: De passer egentlig ikke inn. De kan komme til å foretrekke kjøttburger i stedet for veganburger. Billig sprit i stedet for økologisk vin. De blir heller aldri spurt om hva de tenker om å leve bærekraftig og klare seg med mindre. Dette til tross for at er det noen som har kompetanse på å leve uten penger, utenfor velferdsstater, uten økonomisk sikkerhetsnett – for ikke å snakke om å kunne dette med compact living – så er det alle millionene i Cape Towns township’er. Men som sagt, deres kompetanse er aldri etterspurt.

Og samtidig – uroen, volden, kriminaliteten i township’ene bare øker og øker. Som fattigdommen. Som ulikhetene.

Bærekraftsforkjempere har en skremmende tendens til å snevre inn fokus til å kun snakke om jeg og mitt og du og ditt. Og jeg og du er påfallende like i hva vi liker og mener og synes. Og fordi vi lever i vår lille boble, så tror vi at vår er verden ER verden.

Og der tar vi ansvar. Du verden som vi tar ansvar. Så lenge vi får bestemme parametrene og slippe å forholde oss til flertallet som ikke har våre valg. Og som aldri slipper til orde. Som aldri blir regnet med.

Vi er egentlig best når vi er helt alene.*).

____________________________

*) dette sitatet har jeg fra Benny Andersens dikt ”Godhet”. Jeg liker det diktet veldig godt, og skrev om det på Craftprat for noen år siden. (Dersom du er interessert, sjekk her.) Diktet er sånn:

Jeg har altid prøvet at være god
det er meget krævende
jeg er en hel hund efter
at gøre noget for nogen
holde frakker
døre og pladser
skaffe nogen ind ved et eller andet
og lignende
brede armene ud
lade nogen græde ud ved min skjorte
men når lejligheden er der
bli’r jeg fuldstændig stiv
vel nok en slags generthed
jeg rusker i mig selv
slå nu armene ud
men det er svært at ofre sig
når nogen kigger på det.
så svært at være god
i længere tid ad gangen
som at holde vejret,
men ved daglig øvelse
er jeg nu nået op på en time
hvis ikke jeg bliver forstyrret.
jeg sidder helt alene
med uret foran mig
breder armene ud
gang på gang
der er ikke spor i vejen
jeg er egentlig bedst
når jeg er helt alene.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s