Himmelen er blitt lav her i nord

Jeg skrev til en venn at himmelen er blitt lav her i nord. Jeg skrev at det tapper meg for energi.

Jeg skrev til min venn at jeg vet at det har vært en særs tøff vinter i det sørlige Afrika, mens jeg har hatt min sommer. For aldri før har jeg fått så mange henvendelser om behov for et kortsiktig lån. For tøffe vintre handler om penger. Alltid. Det er noe absurd over det hele – jeg sitter der i den gamle fluktstolen på hytta og leser en interessant artikkel om endringer i fasadefarger på norske hus – og så plinger det i alle mulige slags meldingstjenester om at noen er død, noen er syke, noen har ikke mat, noen blir hevet på gata dersom ikke husleia blir betalt. Om jeg ikke kan bare låne dem litt penger nå, og så får jeg det igjen seinere, når det går mot jul og det blir bedre tider. Når turister og annet godtfolk igjen kjøper produktene de lager. Og alle disse årene med Isandi har disse årlige sommerhenvendelsene vært en del av pakka – og bevares, man kan jo alltids låne folk penger til mat. Og ingen har noensinne lurt meg. Så jeg betaler litt her og der, direkte fra min fluktstol i idylliske sommer-Norge, og går straks tilbake til fasadefarger på norske hus før og nå, og lever fint med absurditeten.

Men i sommer ble det absurde erstattet med nedstemthet. Men seinere har jeg tenkt, kanskje det ikke var tøffere i det sørlige Afrika i sommer. Kanskje min nedstemthet handler om at det har endret seg her i Norge.

Jeg skrev til min venn at jeg legger skylda på Trump. Jeg skrev at den mannen er et energitappende sort hull. Det var selvfølgelig ikke helt sant. Men norsk valgkamp interesserer ingen andre enn nordmenn, så det er jo ingen vits i å belemre noen i Sør-Afrika med navn og meninger og uttalelser som virkelig ikke har noe globalt perspektiv over seg. Men min venn skjønner hva jeg mener, at det antakelig er noen norske politikere som jeg referer til, men Trump er blitt en slags meme for alle disse som suger energien ut av oss. Vi venter bare på en Trump emoji, egentlig.

Det er altså ikke Trumps skyld. Og ikke norske politikeres skyld, heller. De sier – jeg hørte seinest i går at de sa det på radio, de som regjerer – at det er jo bare ord, bare retorikk, det er jo handlingene som teller. Praktisk politikk. Så ingen grunn til å bli nedstemt. Ikke bry deg om orda, sier de. Love is in the air. Og jeg skjønner det ikke – for er det ikke nettopp ordene som beveger? Hvorfor ellers skulle man skrive, hvorfor ellers skal man lese? Hvorfor ellers har vi forfattere og bøker? Hvorfor ellers står det skrevet at i begynnelsen var Ordet?

Det er jo kun min skyld, selvfølgelig, at jeg har ordnet meg på den måten at jeg står med ett bein i to ulike verdener. Det er mitt ansvar, selvfølgelig, at jeg mener at de to verdenene må ha noe med hverandre å gjøre. At det både er nødvendig og viktig. Ingen har bedt meg om å drive med en slik spagat-øvelse, og det er min skyld at jeg blir en stadig dårligere turner. Men, jeg klager ikke. Og det er jo kun min skyld at jeg blir nedstemt av disse ordene. Denne retorikken. Denne nedlatenheten som de viser overfor oss som tar på vei. Men jeg klager ikke.

Jeg sier bare at himmelen er blitt lav her i nord.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s