Vi, de velsignede

Det var vel Carl Jung som en gang sa at skam er en følelse som fortærer sjelen. Som betyr at dersom du ikke får bukt med skammen, så har du til slutt ingen sjel igjen.

En skremmende tanke: Ingen sjel igjen.

Jeg kjenner følelsen av å bli fortært. Men ikke av skammen aleine. Men av sorg, av skyld, av tap, av sjenanse, av redsel, av det heslige, av svik, av ondskap. Av alt dette ordløse. Og alt henger sammen. Og noen ganger tenker jeg at nå er det ikke plass til mer av disse fortærende følelsene. Nå går jeg i stykker.

Og samtidig er livet godt. Meningsfullt, inspirerende, utfordrende, vakkert, morsomt. Jeg har det godt. Det gode fins. Hver dag.

I Det Gamle Testamentet fortelles historien om Jakob. Hans oppførsel hadde vært skamløs – han hadde jukset til seg farsarven på farens dødsleie. Etter dette måtte han forlate familien, men etter mange år søkte han å gjøre opp for seg, søke forsoning, og i vandringen tilbake tilbrakte han netter aleine i ørkenen. En slik natt møtte Jakob en mystisk mann. Han så ikke mannen, for det var bekmørkt. Men Jakob og den mystiske begynte å slåss. Gjennom hele natten. Slik står det:

Jakob var alene tilbake. Og en mann kjempet med ham helt til det grydde av dag. Da mannen så at han ikke kunne vinne over ham, ga han Jakob et slag over hofteskålen, så hoften gikk ut av ledd mens de kjempet.  Og han sa: «Slipp meg, for morgenen gryr!» Men Jakob svarte: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg.»

Og så ble og forble Jakob velsignet.

Men han var halt resten av livet.

Etter hvert som jeg blir eldre, så handler ikke livets selvransakelse og oppgjør om hva jeg fikk utlevert av flaks, gener, talent, muligheter. For tar man nærsynhetsbrillene av, så vet man at man er privilegert. Velsignet, om du vil. Livet er godt.

Nei, selvransakelsen og oppgjørene handler om alt jeg ikke gjorde. Og skammen, skylden, sorgen, savnet, alt dette ordløse for alt jeg ikke gjorde, gjør at jeg halter. Jeg, den velsignede.

Vi er mange som halter. På forskjellige vis. Vi er mange som skal halte resten av livet.

Og samtidig: Vi, de velsignede.

Det var sein ettermiddag i Vondeling landsby. Vi hadde hatt en lang dag med håndverksgruppa, vi var slitne. Makki hadde ikke vært med gruppa denne dagen, hun hadde i stedet fått haik med en som skulle kjøre til Willowmore, så kunne hun hente pensjonen sin. Pensjonen som hun fikk, enda så ung hun var, fordi hun hadde amputert begge beina. Alle i landsbyen snakket om det – om hvordan Makki hadde mistet beina fordi kjæresten hadde mishandlet henne så kraftig, og hvordan det hadde gått koldbrann i sårene. Om sønnen hun hadde født, like før hun mistet beina, en sønn som tydelig var skadet. Av all volden, fortalte man lavt. Av all alkoholen, som Makki drakk, for å døyve livet. Kom han noensinne til å kunne bidra med noe som helst, denne sønnen? Snakket man om i landsbyen. Men denne sønnen hadde i en alder av 3 år lært seg å skyve den store rullestolen, og jeg husker fra et litt tidligere besøk hvordan den lille pjokken stolt kom i mot meg med rullestolen på den humpete grusveien. Med Makki uten bein oppi, vinkende i møte, glad og livlig – stolt over både rullestolen og sønnen.

I det vi kjørte fordi den nedlagte jernbanestasjonen så vi Makki. I rullestolen. Tilbake fra bytur. Som alltid vinket hun ivrig. Det virket som om hun satt i stolen sin, akkurat her, fordi hun ventet på oss. Vi vinket tilbake, men stoppet ikke. Vi var slitne. Vi stoppet ikke.

Dette var en torsdag. På mandag kom beskjeden om at Makki var død.

Hun hadde fått et slag natten før.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s