Om å hjelpe 100.000 der de er.

Når man bare gjentar en påstand nok ganger, så har den en tendens til etter hvert å etablere seg som en sannhet. Som for eksempel dette med at i stedet for å ta i mot 10.000 syriske flyktninger i Norge så kan vi hjelpe 10 ganger så mange der de er. Og derav følger at dette er det beste og eneste riktige: Å hjelpe 100.000 i stedet for 10.000. Eller enda bedre, 260.000 i stedet for 10.000. Hvem kan være imot et slikt regnestykke? FrPs Per Sandberg lar ikke en eneste anledning gå fra seg uten at han sier nettopp det. At det er FrP som er de største humanister, fordi de vil hjelpe flere enn alle de andre politiske partiene. Og såpass viktig er dette for FrP at de har fremmet forslag om folkeavstemning. Det logiske i henhold til FrPs  brennende ønske å hjelpe flest mulig ville selvfølgelig være at folkeavstemningen skulle handle om ja eller nei til økte budsjetter for syriske flyktninger der de er. Men, som vi vet, det er ikke dette folkeavstemningen skal handle om. Det er ikke om de 100.000 eller 260.000 – men om 8. 000. En noe underlig logikk.

Debatten har i det hele tatt mange underlige vinklinger – som for eksempel advokat Eirik Vinje som skriver i VG en veldig lang kronikk om at de edleste og mest moralske menneskene i denne debatten er de som ikke vil ha noen flyktninger hit til landet i det hele tatt, fordi de ikke søker godhetens anerkjennelse. Med andre ord: Alle som er positive til flyktningene gjør det egentlig fordi de vil sone seg i glansen av å være gode, og ergo har de et egoistisk motiv for å ville hente flyktninger hit. Og slike egoister bør ikke få det som de ønsker.

Og hører vi det ikke på sommerfestene bortover – at påstanden har begynt å etablere seg blant rosevinglassene også – at dette problematiske med å hjelpe og å gjøre godt, å ville endre noe, er jammen så sammensatt at det beste er kanskje å ikke gjøre noen ting. For hva er nå hjelp? Hva er det å gjøre? Hva er sannhet? Hvem er jeg?

Jatakk, litt mer rosé.

Akk ja.

FrP får i Dagens Næringsliv i går støtte fra den tidligere SV-statsråden Erik Solheim til forslaget om å øke kraftig nødhjelpsinnsatsen for de syriske flyktningene, og Solheim synes det er rart at ikke flere har fulgt opp FrPs positive holdning her. Solheim vil riktignok også at vi skal ta flyktninger til Norge – han synes det er både rett og rimelig – og han stiller ikke de to tingene opp mot hverandre. Men så må man jo også forvente av en tidligere utviklingsminister at han vet at dette er to forskjellige ting.

Og det bør vi som deltar i debatten også vite. Å sammenlikne det å avhjelpe 100.000 der de er (hvor nå enn dette ”der de er” er) med å hjelpe 10.000 flyktninger til Norge, er som å sammenlikne epler og pærer. Det er to forskjellige ting.

Det ene er nødhjelp, det andre er bistand. Forskjellen på nødhjelp og bistand har Norad, UD og bistands- og nødhjelpsorganisasjonene prøvde å forklare oss i over 50 år, uten særlig hell. Men altså: Nødhjelp hjelper ikke, nødhjelp avhjelper.  Når, mens og etterpå katastrofene skjer. Og det er derfor man har bistand. For bistanden skal hjelpe. Bistanden skal bidra til å skape utvikling og stabilitet, slik at nødhjelpsbehovet reduseres i framtiden. Og det er derfor, grovt forenklet, at UD styrer budsjettene for nødhjelp, den som må skje med en gang, den som er sånn at regjeringen må reagere raskt på en katastrofe, mens Norad som fagorgan forvalter mesteparten av de langsiktige pengene – bistanden. Pengene som det må grubles over før man kan gi, slik at man er sikker på at midlene som brukes faktisk hjelper. (Problemet er selvfølgelig at nødhjelp ofte ikke er så tidsbegrenset som man i en ideell verden hadde håpet på, så mye nødhjelp blir nærmest permanent – akkurat slik bistanden også har tendens til å bli)

Så altså – FrP er veldig positiv til nødhjelp som alternativ til å ta i mot flyktninger. Parlamentarisk leder Harald Tom Nesvik skriver i Aftenposten at FrP for eksempel går inn for å erstatte mange av de midlertidige teltene i leirene med modulhytter. (Nesvik selv omtaler innkjøp av modulhytter til flyktningleirene som bistand – heller ikke parlamentariske ledere har fått med seg forskjellen på nødhjelp og bistand. Er det noe rart den norske befolkning er forvirret?)

Alternativet, slik FrP ser det – nemlig det å ta 10.000 hit – vil koste penger, masse penger, ettersom vi ikke kan avspise disse flyktningene med en modulhytte når de kommer til Norge. De må ha hus. Barna må ha barnehage. Barn, unge og voksne må ha utdanning. De må ha helsehjelp. Og seinere i livet må de ha hjemmehjelp, og så kommer de på sykehjem til slutt, og det er ikke gratis, gravferdsstønad må de vel også ha – kostnadsperspektivet vil ingen ende ta. Og ikke nok med det, de må kunne ha råd til å handle mat i samme butikker som nordmenn, altså de må også ha støtte fra NAV. Og gå på norskkurs. Og dette blir dyrt. Og for å understøtte dette så legges fram beregninger fra det statlige fagorganet SSB – Statistisk Sentralbyrå – som blir flittig brukt av FrP som kilde når det skal beregnes på kostnader knyttet til driften av A/S Norge, som er SSBs fagfelt.

FrP har derimot så langt jeg har forstått ikke konsultert det statlige fagorganet Norad når det gjelder kostnadene knyttet til å hjelpe 100.000 – eller var det 260.000? – der de er. Det er mulig at FrP ikke synes at det regnestykket er så komplisert – det er vel bare et enkelt gange- og pluss-stykke, egentlig? Pris per modulhytte x antall modulhytter + tanker med reint vann + matrasjoner til utdeling + medisiner. Pluss litt til administrasjon.

Som om syriske flyktninger ikke trenger barnehager. Skoler. God og relevant utdanning. Jobb. Fullverdig helsevesen. Skikkelige hus. Veier. Infrastruktur. Hjelp når de blir eldre. Noe annet enn nødhjelpsrasjoner å spise. Tror man virkelig at ved å kjøpe inn modulhytter med innlagt lys så er disse flyktningene varig hjulpet, at etterpå ordner alt seg? At det på den måten blir 100.000 færre å hjelpe her i verden?

Man kan lure på hvor Bistands-Norge er i denne debatten. Hvor er Norad, som er statens faglige bistandsorgan? Hvor er Norad, som helt saklig og på faglig grunnlag kan regne på beløpet FrP mener kan brukes til å hjelpe 100.000 der de er?

Bistand er et enormt fagfelt. Komplisert. Det er vanskelig å måle resultater. Bistand tar lang tid. Begrepet utvikling er i seg selv nokså ullent. Og når man i tillegg må blande inn ord og begreper som likestilling, urbefolkningsrettigheter, demokrati, energi, helse, klima, økonomisk vekst, godt styresett, for å nevne noe, så blir jo arbeidsdagene fort fylt opp.

Og ikke minst er det vanskelig å skjønne hva som er effektiv bistand. Snakker vi da økonomiske tall eller andre tall, eller snakker vi tall i det hele tatt? Så det er muligens derfor Norad sitter så stille i båten og tenker at så lenge ingen spør, så sier vi ingenting. Der i direktoratet har de mer enn nok å slite med som det er.

Men til tross for denne introverte holdningen, så kunne man jo utfordre det påfallende tause fagorgan Norad og spørre: Hva vil det koste å hjelpe 100.000 syriske flyktninger der de er, hvor nå enn det er? Og altså – ikke avhjelpe, men hjelpe? Og hvor mange år vil det ta? Og kan vi være sikre på at det ikke er bortkastede penger?

Og når vi så har fått noen slike tall og svar på plass – ja, da kan vi begynne å sammenlikne. Om den ene hjelpen er billigere enn den andre. Og så kan vi selvfølgelig ta debatten om Norge ikke skal hjelpe, men bare avhjelpe. Men i det minste bør vi være enige om at hjelp og avhjelping er 2 forskjellige ting, og at vi vet når vi diskuterer hva.


Rett før jeg skulle legge ut dette innlegget, så sveipet jeg innom aftenposten.no og ser at FrPs innvandrerpolitiske talsmann har tatt kalkultoren i bruk. Den aldri hvilende Mazyar Keshvari legger fram et oppdatert regnestykke på hvor mange man kan hjelpe der de er, i stedet for 8.000 her. Det er ikke 100.000, eller 260.000 – nei, det er intet mindre enn en million. For en kostnad av 1 milliard kroner, altså 1.000 kr per flyktning, inklusive administrasjoskostnader, får man tro. Mens å ta 8.000 her er nå oppe i 95 milliarder.

Å du, å du.

Men hvorfor stoppe der, Keshvari?  Hvorfor ikke hjelpe flere, når vi først er i gang? Hva med 100 kr til hver, så får vi hjulpet 10 millioner ? Og gir vi alle de 95 milliardene, så kan vi jo rett og slett hjelpe 950 millioner.  Wow.  Snakk om humanitært engasjement.

4 thoughts on “Om å hjelpe 100.000 der de er.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s