Om folk som ler

Det begynte for litt over en måned siden – i mars. En studentaktivist på University of Cape Town – UCT – kastet dritt på Cecil Rhodes. Ikke i overført betydning – det var bokstavelig talt dritt. Menneskelig sådan. Men Cecil Rhodes er i overført betydning – det var bronsestatuen av den britiske imperalisten, som døde i 1902, som ble angrepet. UCTs hovedbygninger er bygget på land han eide – etter først å ha stjålet det, riktignok –  der i skråningen opp mot Devils Peak, med fantastisk utsikt over denne en av verdens vakreste byer. Og altså, Rhodes donerte både land og utsikt til kunnskapens edle formål, og som en takknemlighetsgest har statuen av en tenkende Rhodes stått på UCT og skuet utover Cape Town siden 1912. Fram til i forrige uke.

For det som begynte med drittkasting, organisert av noen få militante aktivister som krevde statuen fjernet, og som ble fordømt av de aller, aller fleste, inklusive ANC-regjeringen, som i stedet snakket litt i tåka om å oppføre seg respektfullt – gikk så over i en #-fase – #RhodesMustFall – deretter #RhodesWillFall, og forrige torsdag ble altså statuen fjernet, etter at UCTs lederskap hadde demokratisk vedtatt dette dagen før. Og nå er det #RhodesHasFallen.

Og 1-0 til Twitter og sosiale medier.

Og hvorfor ville aktivistene ha statuen fjernet? Kortversjonen er fordi Rhodes-statuen, både direkte og i overført betydning, representerer et menneskesyn og en tradisjon som et universitet i et demokratisk, flertallsstyrt Sør-Afrika ikke kan stå inne for. Og så kan man lure på hvorfor det skjer akkurat nå og ikke tidligere, og hvorfor UCT-Rhodes og ikke en av de andre utallige statuene fra koloni- og apartheidtida var den første signifikante statuen som er blitt fjernet, men det får bli et annet skriveri.

Jeg dro for å se på #RhodesWillFall. Jeg hadde ventet at mange andre på min alder – outsidere som meg – også ville være der, men jeg var ganske aleine – det var først og fremst studentene som hadde møtt opp for å bivåne dette viktige øyeblikket i Sør-Afrikas historie, ja, faktisk i Afrikas historie. UCT er ikke et hvilket som helst universitet, det er rangert som Afrikas beste, så fjerningen av statuen av mannen som framfor noen er symbol på imperalisme og kolonitid er en viktig symbolsak for hele Afrikas akademia, selv om akademia selv ikke akkurat har sett på dette som så voldsomt viktig. Før nå. De er jo alle på Twitter.

Så der stod jeg, altså, blant noen tusen studenter og ymse professorer og lærere, og et helt enormt medieoppbud – og selvfølgelig politi – og så på at Rhodes-statuen ble løftet opp av en heisekran og plassert på en lastebil og kjørt bort – til ellevill jubel og sang, og enda mer ellevill mobil-fotografering. Wow. På under en måned hadde aktivistene ved UCT rett og slett satt ANC sjakkmatt og fått hele akademia i Sør-Afrika til å endre standpunkt. (Endelig fikk jeg mitt studentopprør, jeg også. Det var lite radikal samfunskritikk og aktivisme å spore på sivilingeniørstudiet i Trondheim på 80-tallet, for å si det sånn. Jeg har vel egentlig alltid følt at jeg har gått glipp av noe der)

De aller fleste av studentene stod som meg og bare så på. Men rundt statuen var aktivistene, og de forholdt seg ikke rolig, for å si det forsiktig. Ikke oppsiktsvekkende var det mye følelser som ble uttrykt. Sang, dansing, roping, plakater, kasting av egg og rødmaling, toi-toi’ing. (denne helt fantastiske måten å marsjere på: Litt sånn på-stedet-hvil-marsjering, alle i takt, høyt tempo, høy kneføring, en hevet knytteneve. Å se toi-toi’ing er alltid en blanding mellom fascinerende og skremmende, fordi det er så suggererende) Bråkete var det, og ikke akkurat stilig og verdig – og i Norge hadde helt sikkert maling-kasterne blitt tauet inn av politiet. Men det var aldri voldelig, og i en sørafrikansk kontekst var derfor hele seansen å betrakte som en stor suksess for lov og orden.

Ikke alle i Sør-Afrika synes at fjerningen av Rhodes-statuen var en god ide. Selvfølgelig ikke. Mange hvite føler sin identitet truet ved at man fjerner slike symboler, andre, både svarte og hvite, mener at det kun er  gjennom å akseptere historien, inklusive alle historiske symboler, gode eller dårlige, at man kan legge den bak seg og komme seg videre  – og så har man litt mer spesielle argumenter som at statuen er så pen, så derfor må den få stå. (som selvfølgelig i neste omgang har ført til intense diskusjoner om hva som er pent og stygt av kunstverk) Og også på den hvite siden har man selvfølgelig aktivister, og noen av dem har nå lenket seg til en statue i Pretoria.

Og så er det en tredje gruppe. De som er så kule og rolige og ikke lar seg hisse opp over noen ting, og som egentlig synes at engasjement er dumt. Bortkasta energi, liksom. Og følgelig må engasjement latterliggjøres. Og dersom engasjementet kommer fra folk man er i uenige med, så er det ekstra stas å kunne latterliggjøre. Noen slike humor-fundamentalister sto ved siden av meg under #RhodesWillFall.  En gjeng med mannlige studenter – jeg tror jeg må kalle dem gutter, det var noe med språket.  Og disse gutta var tydeligvis ikke imponert over det historiske øyeblikket.  Og for å understreke det, så bare lo de av hele seansen, og gira hverandre opp med kommentarer mynta på aktivistene:  «Cecil er ikke akkurat i live, da, vet dere, så han kan ikke høre hva dere roper om. Neimen, se på dem da – kjære, nå må dere slutte å slå på ham, vold er straffbart, vet du. Å å å, nei nå skal de hive maling også på stakkars Cecil – herlighet, hva hjelper det, da? Blei dere kvotert inn, eller? Get a life. It’s just a fucking statue, stupid». Ha ha ha ha.

Og så dro Rhodes av gårde på lastebil til en ukjent fremtid – og vi andre dro hjem.

Og vel hjemme leste jeg kommentarfeltene i norske nettaviser, og der var det også folk som lo. Haugevis av dem. Som lo og lo, og lo stadig mer og mer, og de lo i flere døgn – over damer som lot seg hisse opp over Trygdekontoret-sketsj. Som ikke forstår satire. Som ikke forstår humor. Som tar seg nær av liksom-porno. Som påstår de blir krenka. «Get a life.  It’s just a fucking tv programme, stupid.» Ha ha ha ha.

Men hva var det folk lo av, egentlig? Folk lo jo ikke av Trygdekontorets sketsj, de lo av engasjementet som sketsjen utløste. Akkurat som gutta på UCT – de lo ikke av at Rhodes-statuen falt, de lo av engasjementet til dem som ville ha den fjernet.

Det bekymringsfulle med Rhodes-statuen som falt, var ikke dritten, eller den røde malingen. Det bekymringsfulle var disse gutta som bare lo, som ikke tar inn over seg at nettopp engasjement er det eneste som kan få Sør-Afrika videre.  Og Sør-Afrika MÅ videre. Og det provoserende med Trygdis-saken var jo ikke sketsjen. Det provoserende var alle de som lo av at noen engasjerte seg.

Også i Norge er vi avhengige av engasjement. Alle samfunn er det. Og det er ikke sånn at engasjement automatisk er en fornybar ressurs.

3 thoughts on “Om folk som ler

  1. Takk som alltid for bloggen om dei som ler. Korrekturisten kjem: ein n i sådan. Ein t for mykje i bronsestatu(t)en, og det manglar ein r i maRsjere. Klem, hels Erik

    Sveinung

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s