En greve ved navn Thomas

Nå ble livet ved en tilfeldighet slik at jeg har en fransk bror som er greve.

For å være litt presis med fakta – Marc er ikke min kjødelige bror, og det er kun de siste 15 årene, eller så, at han har vært greve. Historien er som følger: Jeg var utvekslingsstudent i Frankrike i unge år, og Marc var storebror i min franske vertskapsfamilie. Vi utviklet et nært vennskap som fortsatt holder. Da jeg dro tilbake til Norge, dro Marc til Paris for å studere – og der traff han Thomas. Grev Thomas. De innledet et forhold som varte i mer enn 25 år, helt til Thomas døde. På den tiden fantes ikke partnerskapslov i Frankrike, og for å sørge for arv og rettigheter adopterte Thomas Marc som sin sønn. Thomas var nemlig betydelig eldre enn Marc. Og sånn ble min franske bror greve. Med titler, medaljer, fjongt etternavn, leilighet i Neuilly, utstrakt bruk av smoking og kjole og hvitt og deltakelse i underlige selskapeligheter med svært høy gjennomsnittsalder rundt om i Europa.

Marc og jeg har alltid stått nokså langt fra hverandre politisk. Men Marc har jo erfart verden, lever i høyeste grad i verden, og var og er opptatt av verden – og sånn sett er det alltid interessant å diskutere med Marc. Dessuten er han utrolig kunnskapsrik. Med Thomas stilte det seg litt annerledes. Det var ikke det at han og jeg stod milevidt fra hverandre politisk som begrenset vår samtale – men Thomas hadde et svært begrenset interessefelt, der mine kunnskaper og interesser kom helt til kort. Hans interessefelt omfattet nemlig først og fremst andre adelige i Europa, han kunne alt som var mulig å kunne om europeiske adelslekter. Ikke minst var hans begeistring for det britiske kongehuset påfallende og altoppslukende, og rundt omkring i leiligheten i Neuilly hadde Thomas innrammede bilder og hilsener fra dronning Elizabeth, som han forgudet. (Begeistringen omfattet dog ikke Diana, som han mente var en ”commoner” som hadde rundlurt den redelige, ærlige og blåblodige Charles. Noe annet med Camilla – det var dame med klasse, skjønnhet og kløkt. ”She has the right blood, you see”. )

Thomas likte best å omgås mennesker som var av samme klasse som ham. Det var en verden av draperier, lange kjoler og enda lengre middager, og alt var vakkert og slik som det alltid hadde vært. Jeg har ikke førstehåndskunnskap om hva de snakket om i disse middagene, men det aner meg at de snakket om hvor forferdelig alt var blitt. Men Thomas var ellers en hyggelig mann, dannet og sosial.

Thomas var veldig engstelig for at det europeiske adelskapet skulle dø ut – for hvordan skulle det da gå med Europa, den dagen det ikke var folk med blått blod igjen? (det norske kongehuset var ikke medregnet i apokalypsen. De anså han som oppkomlinger som uansett holdt til i utkanten av det egentlige Europa) Han kunne snakke lenge og vel og med stort engasjement om hvordan alt var bedre før i tida den gang en prins var en prins, og når han tenkte seg om så var han ikke riktig sikker på om demokrati skulle gjelde alle. Det er så mye dårlige gener der ute blant vanlige folk. Noen er også direkte stygge og kan ikke kle seg, liker usivilisert musikk og spiser på en udannet måte. Dessuten kan de så lite om europeiske adelige slekter. Det er umulig å konversere med dem.

Jeg snakket med Marc en gang om at Thomas levde så avkoblet fra resten av verden. At det forundret meg. At jeg ville tro at en mann som er så privilegert ville delta mer i samfunnet, leve mer i nåtiden, ta inn over seg at Europas utfordringer handler om noe helt annet enn at hans slekt og venner ikke lenger hadde makt og var blitt irrelevante. At han ville tenke at han hadde et ansvar på å være litt oppdatert, løfte blikket litt, om det så var kun for å bidra til å hindre det som han så på som degenerering. Marc svarte: «Men skjønner du ikke, ma grande soeur du nord, at Thomas kan velge bort alt det stygge, alt det vanskelige, alt det tarvelige. Thomas kan slippe å se det som ikke er bra og vakkert – fordi han har råd til det. Har du nok penger kan du velge bort alt som ikke passer inn i din perfekte verden. Og Thomas vil ha det perfekt. Og folk som søker perfeksjonisme søker som regel til det som de allerede kjenner, for der har de kontroll. Men innerst inne er alle perfeksjonister egentlig bare veldig engstelige for alt det ukjente. Det er Thomas også.”

Regjeringen foreslo som kjent nasjonalt tiggerforbud her til lands. Nå ble lovforslaget trukket før det rakk å komme til Stortinget – men debatten som oppstod i forbindelse med forslaget viste med all tydelighet at det er mang en nordmann som heller ikke ønsker å se det som de oppfatter som stygt og lite passende. Og mang enn nordmann mener at vi derfor kan velge dette bort, ved å forby det stygge, det tarvelige, det vanskelige. Og mang en nordmann har en forestilling om at alt hadde vært så mye bedre dersom vi bare hadde holdt oss til vår klasse, og ikke blandet inn annen type blod.

Mang en nordmann tenker rett og slett som grev Thomas.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s