Om #KjoleForSkole, nordmenn i Kongo og Aftenposten

Det er jo godt over en uke siden nå – #KjoleForSkole-aksjonen – der innsamlede kjoler ble auksjonert bort med det formål å bygge en jenteskole i Kenya. Og Erna Solbergs kjole innbrakte mest – kr. 10.000,-.  Og @høyre tvitret: «Den kommende statsministeren har støtte fra mange hold. Rekord under kjoleaksjon.»

Også jeg som trodde at man støttet fattige jenter i Kenya. Ikke den kommende statsministeren.

Selv har jeg ikke tenkt å tvitre, men skriver i stedet: «Den kommende statsministeren viser foruroligende liten forståelse for bistand. Hadde hun forstått noe, så hadde hun ikke donert kjole.» (det var 135 tegn)

Og det vi alle selvfølgelig lurer på, er hvorfor kjolen til Siv ikke var med i auksjonen.

Jeg leser på nettsiden til #KjoleForSkole at når auksjonen avsluttes om litt, så overføres alle penger til organisasjonen Cigiit Manyatta. Det er jo litt uklart hvor mye penger som trenges for å bygge en skole, og er det egentlig en skole som skal bygges, og hvor er egentlig Wamba – hva med et kart, #KjoleForSkole?  Og hvem er disse få utvalgte jentene som skal gå der, og hvorfor nettopp dem, og hvordan skal det hele driftes, og skal nordmennene virkelig bygge alt dette i juleferien, og det mangler da fortsatt noen millioner – men pytt,pytt – det viktigste er #KjoleForSkoles eget slagord:  «Gjør en forskjell!»

Og jeg tenker på en afrikansk venns hjertesukk om at det slitsomt nok å være fattig, men enda mer slitsomt å bli utsatt for alle disse som skal hjelpe deg. Og jeg tenker også på en annen venns underfundige ord om at det ikke er de late her i verden som har skylda for alle problemene.

Det er jo også godt over en uke siden vi har hørt noe om nytt om arbeidet med å få Joshua French ut av Kongo. I forbindelse med det tragiske dødsfallet til Tjostolv Moland var det massiv medieoppmerksomhet rundt alt som har skjedd og ikke skjedd i forbindelse med arbeidet med å få de to dømte nordmennene hjem til Norge. Jeg prøvde å følge med i mediedebatten da den stod på som verst nå på sensommeren, og å følge med innbefatter også å følge med i kommentarfeltene. De var særs aktive. Og gjennomgangstonen var at nå må nordmenn selv dra ned og ordne opp i sakene, trekke ut bistandsmillioner, og slå hardt i bordet. Og at problemet  kun var særs inkompetente Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre som egentlig ikke ville få nordmennene ut – for på en eller annen måte var det en sammenheng mellom dette og at Jens og Jonas flyr business class når de er på jobb. For det kan da ikke være så vanskelig å ordne opp i Kongo, hvis man vil, og Tjostolv og Joshua var jo bare to nordmenn som gjerne ville hjelpe Kongo. Gjøre en forskjell, for å si det sånn.  Opptil flere i kommentarfeltene tilbød seg selv å dra ned, mange hadde militær erfaring de mente ville komme til nytte i en befrielsesaksjon. Flere hadde også gode generelle råd til landet Kongo, om hva myndighetene burde gjøre for å få skikk på landet. Kommentarene stod på ingen måte tilbake for advokat Morten Furuholmens merkelige innlegg på nrk.no om at han blant annet hadde vært korrekt antrukket i Kisangani.

#KjoleForSkole oppstod i sommer –  i juli, var det vel. Samme måned skrev Aftenposten nok en artikkelserie om mislykket norsk bistand til Tanzania. Det var egentlig ikke om Tanzania – det var en artikkel om at UD hadde gransket bistandsprosjekter og funnet ut at av 309 innvarslede prosjekter der det var mistanke om korrupsjon og underslag, så fant man at dette stemte i 150 av dem. Aftenpostens overskrift var litt tendensiøs, for å si det forsiktig, for den fikk deg til å tro at det var vilkårlige 309 prosjekter som var gransket. Og det var det jo ikke. Men det skal jeg la ligge her – for det var illustrasjonsbildet med undertekst jeg hang meg opp i. For det bildet har Aftenposten brukt før. I 2011. Da hadde avisen en bredt anlagt reportasje om mislykket bistand til Tanzania. Og der dukket samme bilde opp – med undertekst: «De norskfinansierte patruljebåtene på Mafia Island er havnet på felgen etter at Norge trakk seg ut.» I 2013-versjonen står det: «To patruljebåter, finansiert av norske bistandspenger, står uvirksomme på Mafia Island i Tanzania. Båtene og bygningene omkring skulle inngå i en marin naturpark, der man drev bærekraftig fiske og utviklet alternative arbeidsplasser. Dynamittfisket avtok. Korallrevene og fiskebestanden fikk bedre livsvilkår. Men de alternative arbeidsplassene uteble i stor grad. Og nå sprenges det igjen. På prosjektet ble det avdekket omfattende korrupsjon.»

Jeg mistenker at Aftenposten ikke har undersøkt hva som har skjedd med båtene siden de var der i 2011. For de er ikke uvirksomme. De er i bruk, nemlig. De brukes i Tanzanias oljevernberedskap, de skal trekke oljelenser ut i sjøen, i tilfelle utslipp. Men Aftenposten har regnet med at når de ikke var i bruk i 2011, så er de sikkert ikke i bruk i dag heller.

Aftenposten-journalistene har gjort akkurat det samme som #KjoleForSkole og alle forståsegpå’erne i Kongo-saken: De tror at Afrika sitter helt stille og at ingenting skjer, så sant ikke vi kommer og ordner opp.

Og i bistandskretser gremmes man. Med rette. Men sannheten er at det er bistandsmiljøenes egen feil at det er blitt sånn. Bildet av det passive Afrika er skapt av bistandsmiljøene, og når alt kommer til alt tror jeg ikke at de er så veldig interessert i å endre det bildet. Det ligger nemlig penger i nordmenns behov for å gjøre en forskjell.

Og hvem som helst kan skrive og mene og styre i vei. Ingen sjekker sannhetsgehalten i historiene om det passive Afrika.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s