28 år siden Live Aid – og du bør se igjen noen videoer.

I dag er det 28 år siden Live Aid. Jeg hadde vel ikke tenkt å markere dagen på noen spesiell måte, men jeg har tenkt en del på Live Aid i det siste, så da er jo denne 28-årsdagen en god anledning til å få noen av disse tankene ned på Craftprat.

Altså – en liten rekapitulering: Bob Geldof og Midge Ure (har vi hørt noe mer om ham, egentlig?) tok initiativ til en konsert til inntekt for tørkerammede i Etiopia. Forut for dette hadde de + andre engelske artister gitt ut en jule-singel: Do they know its Christmas – til inntekt for samme sak, og suksessen med denne var foranledningen til både konserten og andre versjoner av «mange-artister-synger-en-strofe-hver-og-tilsammen-blir-det-en-låt-til-inntekt-for-noe-bra» i land etter land. Også i Norge. Jeg kommer tilbake til det. Og det ble ikke bare én konsert, den i London, men også en tilsvarende i Philadelphia i USA. På altså dagen i dag, 13. juli, i 1985.

Det som ble hetende «Live Aid» var en da mer 16 timer sammenhengende konsert, med mer enn 2 milliarder mennesker som så hele eller deler av den på tv, det var visstnok noe sånt som 1/3 av menneskeheten. Og det ble samlet inn 50 millioner pund den dagen.

Det er jo en del analyser av hva Live Aid betydde – sett fra et vestlig ståsted. Selvfølgelig fra et vestlig ståsted. I 1985 var tanken om et annet ståsted utenkelig, og fortsatt i dag baler vi med å ta innover oss at det vestlige ståstedet ikke kommer til å bli det almenngyldige. Men altså – 80-tallet var neoliberalismens tiår, med Thatcher i England og Reagan i USA. Det var tiåret med Wall street og Greed is good. Så i den konteksten var Live Aid det motsatte – man snakket om fellesskap og om å bry seg om de svakeste. Selv om de svakeste var noen vi ikke kjenner, og kanskje egentlig ikke var så interessert i å bli kjent med, heller. Live Aid satte følelser i en tid der alt var rasjonelt og markedet styrte. Derfor slo det så an. Live Aid var menneskelig, rett og slett.

Og ellers – en aldri så liten detalj som gikk meg hus forbi den gangen i 1985:

I England het konserten Feed the world, i USA het den We are the world.

Nemlig. Mye geopolitikk der.

Det kom forresten ut en bok nå i vår om Live Aid, skrevet av en dem som var med på det hele, Dylan Jones. Der kan vi lese om hvilke artister som ikke ble med og hvorfor, om presset fra de store plateselskapene om at nettopp deres artiststall skulle få ekstra eksponering, om hvor lite happy Geldof var med at Diana og Charles kom til Wembley, da måtte jo han sitte sammen med dem, og det var jo nedtur for en ekte rocke-rebell, om Freddie Mercury som la an på Bono. Og om hvordan artistene ble fløyet inn i helikopter, og hvordan alkohol og dop fløt fritt backstage. Og at Stevie Wonder nektet å bli brukt som svart-artist-alibi. Og ikke minst om planene om at David Bowie skulle synge duett med Mick Jagger, som var i Philadelphia, og utnytte det halve sekundet tidsforskjell i overføringen ved å gjøre en reggaelåt. De forlot den planen, for det gikk ikke særlig bra teknisk sett, og i stedet kom ideen om at en av dem skulle synge fra et romskip, mens den andre skulle holde seg på jorden. Så de ringte NASA og spurte om å få låne et romskip. Rett og slett. Hva gjør man ikke for å redde sultne barn i Etiopia. (og alle som har vært med på å arrangere et eller annet, med store visjoner, som bare vokser og vokser så lenge du er inne i den bobla, vi kjenner oss veldig igjen her. For ingenting er jo umulig når det gjelder saka. Selv om ingen av oss har ringt NASA. Dog.)

Og veldig mange nettsteder jeg har konferert mener at Freddie Mercurys og Queens opptreden på Live Aid er et av de største øyeblikkene i rockehistorien. Og i morges har jeg lest side opp og ned med kommentarer fra folk som mener at ungdommen nåtildags burde høre og se dette opptaket fordi de ikke aner hva musikk uten autotune er. Gi Freddie til ungene så det blir folk av dem.

Men det er altså gått 28 år, og nå har holdningen til Live Aid snudd. Nå synes vi det er dumt, naivt, navlebeskuende og direkte galt å tro at vi kan redde Afrika gjennom å holde konserter i Vesten. For sultkatastrofene i Afrika forsvant ikke, på tross av Live Aid. Og dessuten: Ingen hadde spurt Afrika om de synes det var kult med konserter med artister de aldri hadde hørt om. Og som ikke det var nok: «Nei, Bob,» ville vi ha sagt nå – «mange folk i Afrika vet ikke at det er jul. De er ikke kristne.»

Oh humanity, humanity.

Du husker Africa for Norway? Musikkvideoen fra SAIH* som gikk som en farsott rundt i sosiale medier før jul . Jeg synes den videoen var helt fantastisk, helt til den pedagogiske teksten kom på slutten – samt informasjonen om den var laget med Norad-støtte. Da sank begeistringen min flere hakk. For jeg hadde så inderlig håpet at det faktisk var noe som kom fra Afrika 100%, bare som en statement fra kontinentet selv. For å lage satiriske musikkvideoer over tema enfoldige mennesker fra Vesten er jo Afrika fullt kapabelt og mer enn det til å gjøre selv. (og dersom du et sekund tviler på det, så sjekk ut mahala.co.za) Så sånn sett er jo egentlig Africa for Norway bare en variasjon av Live Aids problematiske grunnholdning: Vi bruker «de andre» langt unna for å oppnå våre mål overfor vår egen målgruppe. Selv om målet er aldri så edelt, så skurrer det.

Men uansett – her er den – som altså er en satire over Live Aid og tilsvarende innsamlingsaksjoner og alt hva de står for:

Da jeg hadde sett Africa for Norway begynte jeg å se på andre musikkvideoer fra Live Aid-tida, og det er mange godbiter der ute på interwebs. Her har du mine 3 favoritter, og de bør sees i denne rekkefølgen:

Vi begynner med det motsatte av Afrika for Norge – nemlig Norge for Afrika, representert ved en by på sørvestlandet: Stavanger for Africa – engelsk, altså – antakelig mente Stavanger at Afrika ville forstå dem bedre dersom de sang på engelsk. Låta er egentlig fortsatt ganske sangbar, mens videoen er virkelig noe for seg selv. Og sin tid. Det er mye, og da mener jeg mye, å interessere seg for i denne videoen. Blant annet en ung Sigvart Dagsland som synger meget inderlig: «Let us all join together to show that we are here «, og Mia Gundersen gir alt hun har med mye rouge i kinnene. Og av en eller annen grunn er Per Inge Torkelsen også med. Med innsamlingsbøsse. Sammen med mann i gul shorts. Artig. Og et hvitt og et brunt barn sammen. Så flott. Og legg merke til: Stresskoffert-mannen. Det var begynnende jappetid i Norge i 1985, vi var jo også påvirket av Reagan og Thatchers neoliberalisme. Men jamen seirer det gode – også stresskoffert-mannen blir revet med og putter penger på bøssa. For Africa. Et islett av ramsalt samfunnskritikk der, altså.

Sammen for livet – norske forente artister synger så godt de kan om at vi må dele. Tenk at det kan nytte med sang, synger de. Jeg vet ikke om de som er med på denne videoen helst vil glemme hele greia, nå 28 år etter. Og det ville være interessant å vite om når, sånn cirka, de gikk fra å synes at dette var kult, til å tenke at dette kanskje ikke var noen høydare, nei. Både musikalsk og tematisk. For det som gjør størst inntrykk, er hårsveisene. Den eneste som kommer unna med den musikalske æren i behold, sånn noenlunde – er Sidsel Endresens ene linje: At verden er en verden. Men i det minste sang de på norsk. Og det er flott å se igjen Marius Müller – og Eivind Rølles.

We are the world. Punktum. Nemlig. For når det du husker fra de norske bidragene til en rettferdig verden ala 1985, er merkelige hårsveiser og underlige videoer, så tenker du stor musikk, store stemmer, store artister når du ser We are the World. Å, det er filminga av Michal Jackson, fra skoa og oppover, det er Bruce Springsteens første strofe, det er Quincy Jones sin stålkontroll – og hvordan i all verden klarte de å få med Bob Dylan? Det må jo være tidenes beste forhåndsreklame for en konsert.

Og moralen her? Tok 2 milliarder feil? Tja, de gjorde kanskje det. Men der og da tror jeg mange tenkte, nei, vi tenkte ikke, vi følte, først og fremst – vi følte at nå er vi med og redder Afrika. Med sang. Så til deg som er sånn cirka 40+: Husk at du selv en gang synes at høyt tupert og bleket hår var fint og at Sammen for Livet var tidsriktig. Og derfor: Ikke uttal deg nå for skråsikkert om hva som rett og galt når det gjelder å redde verden. Ikke forkynn at alt det gamle var feil. Ha litt raushet. Ikke postuler at bistand er feil. Vær litt ydmyk. Og – dersom Freddie Mercury igjen stod på scenen og gav alt i Bohemian Rhapsody til inntekt for en god sak, så er det kanskje ikke umulig at du hadde gitt en skjerv en gang til? Og nå er det jo igjen neoliberalistiske vinder som blåser, og spør du meg så er det ikke usannsynlig at det om noen år kommer en ny konsert for et eller annet, der vanlige folk som du og jeg over hele kloden, sitter og ser på og føler at vi gjør noe riktig. Og nye kapitler til rockehistorien blir skrevet.

Og forøvrig: God musikk og fantastiske artister lever evig.

Og derfor bør du se We are the World en gang til.

_________________

*) Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond

2 kommentarer om “28 år siden Live Aid – og du bør se igjen noen videoer.

  1. Dette var et artig tilbakeblikk, og en påminnelse om at tiden går…. 🙂 Jeg husker godt denne aksjonen, og du har helt rett i at vi følte! Ikke noe galt i det, det spørs hva det fører til.
    Jeg leste på nettet nå at det ble samlet inn 280 mill dollar under Live Aid, men jeg finner ikke ut hvem som styrte disse pengene og hva de gikk til? Gikk alt til mat til Etipoia? Noen som vet?

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s