Til en prins

Det var en gang en fattig prins, som hadde et ganske lite kongerike; men det var alltid stort nok til å gifte seg på. Og gifte seg, det ville han.

Nå ville det jo være litt dristig av ham å spørre den flotteste jenta han visste om – en fantastisk prinsesse –  om hun ville ha ham. Men han tenkte at han skulle nok tørre, for selv om han var hverken berømt eller rik, så hadde han noen dyrebare skatter han ville dele med henne som hadde fanget hans hjerte. Og dessuten var han kjent for å være både morsom, klok, ærlig og omtenksom, og det var opptil flere jenter som nok ville være interessert, det var han sikker på  – men tror du hun var det!

Nå skal du høre:

Prinsens far var død, og på hans grav vokste det et vakkert rosentre. Bare hvert femte år blomstret det treet, og bar da en eneste rose. Og duften fra denne rosen var så intens at man tenkte at selve livets hemmeligheter bodde i den. Så hadde prinsen en nattergal, og den sang som om den hadde all verdens vakre melodier i sin lille strupe. Prinsessen skulle få både rosen og nattergalen, det flotteste prinsen eide og det flotteste han visste om, og dette ville han så gjerne dele med henne – og de ble derfor sendt til henne i to store esker av sølv.

I den store slottsalen satt prinsessen og så på YouTube-videoer om katter sammen med sine hoffdamer; annet gjorde de ikke. Men da hun så de store eskene, klappet hun i hendene av glede.

«Å, tenk om det er en invitasjon til et kjendisparty» sa hun da hun åpnet den ene, og der var den den deilige rosen.

«Nei, så nydelig den er laget!» sa alle hoffdamene.

«Den er mer enn nydelig, den er pen!» sa keiseren, som selvfølgelig var veldig nysgjerrig på innholdet i disse sølveskene og hadde tatt fri fra keisergjerningen for å følge med.

Men prinsessen tok på rosen, og så var hun på nippet til å gråte. «Æsj, pappa,» sa hun, «det er ikke det minste spennende, det er ingen invitasjon til kjendisparty; det er bare en rose som kommer til å visne.» «Herlighet, så teit!» sa alle hoffdamene – «en enslig rose i en eske. Hva skal man med det?»

«La oss ikke bli sinte før vi får se det som er i den andre esken!» sa keiseren. Og så kom nattergalen frem. Den sang så vakkert, at man helt spontant ikke kunne annet enn å bli begeistret.

«Baby, baby » sa hoffdamene, for de siterte engelske sangtekster, alle sammen, den ene ivrigere enn den andre.

«Nei, som den fuglen minner meg om O helga natt med Jussi Björling!» sa en gammel venn av keiseren, som også var kommet; «det er akkurat den samme tone og det samme foredrag.»

«Ja» sa keiseren, og så gråt han en skvett, for han tenkte på at hans kone alltid hadde sagt at det blir ikke jul uten O helga natt med Jussi Björling, og keiseren gledet seg alltid så veldig til jul.

«Den er da vel aldri levende, jeg mener, hva skal jeg med en levende fugl? Jeg har jo 3d-briller og hjemmekino» sa prinsessen.

«Jo, det er en levende fugl!» sa de som hadde bragt den.

«Så lar vi den fuglen fly dit den kom fra!» sa prinsessen, og hun ville ikke på noen måte ha noe mer å gjøre med prinsen.

Men han tapte ikke motet. «Jeg må endre strategi» tenkte han. Og så fortsetter eventyret og forteller om prinsen som ble ansatt som keiserlig grisepasser og på den måten fikk innpass i slottshagen. Og fra sitt ståsted på siden av alt som foregikk, så gjorde han sine observasjoner og jobbet flittig med ymse oppfinnelser. Først ute var en gryte, som ikke bare spilte yndlingslåta til prinsessen –  My heart will go on – i karaoke-versjon, den kunne faktisk holde deg oppdatert på hva folk man kjente og ikke kjente hadde til middag. Noe så interessant og nyttig – prinsessen og hoffdamene var fra seg av begeistring. Og gryta hadde et navn også – Facebook, het den. Og så fant grisepasseren opp en kjekk liten sak som gikk på batteri, og med hodetelefoner som kunne spille alle de mest populære sangene uten stopp, inklusive 73 coverversjoner av prinsessens yndlingslåt, og man kunne også sende ut små meldinger til hele verden på denne kjekke lille saken, som om man nærmest kvitret som en fugl. Ja, dette var noe annet enn en nattergal. For ikke snakke om den ubrukelige tafatte rosen.

Prinsessen ville ha begge disse tingene – og du husker fra eventyret at det ikke var helt gratis. Tilgang til disse fantastiske oppfinnelsene hadde sine omkostninger, som det heter. Prinsessen måtte kysse grisepasseren, først 10 ganger og så 100 ganger. Det gikk jo litt på integriteten løs, men prinsessen mente at man måtte oppmuntre kunst og kultur, og det utvidede kunstbegrep hadde hun særs sans for. Og så lenge ingen utenom hoffdamene fikk vite om at hun måtte deale litt der nede i den mørkeste delen av slottshagen, så var det jo ikke så ille.

«Hva har vi egentlig vært opptatt av før denne gryta kom?» sa prinsessen og hoffdamene til hverandre. «Vi er mye smartere enn alle andre – for vi er skravleklasse, og overklasse er bare sååå ute. Men ikke si det til noen, for vi i skravleklassen holder sammen.» Og så lo de og klappet begeistret i hendene, mens de kokte og kokte på gryta  – og snart skulle de også få tak i den kjekke lille saken med hodetelefoner, og da skulle de også kvitre og spille enda flere populære sanger, og være enda travlere og skravle enda mer og snurre enda fortere rundt med kjolene sine, som små karuseller skulle de være. Og som verden og livet var fantastisk!

Men tilbake til kyssene – de 10 i første deal gikk greit, og både kjøper og selger var fornøyd. Men så var det de 100 kyssene. Før de hadde rukket å kysse ferdig – de var vel kommet til kyss nr 87, og hoffdamene hadde vært jury og talt nøyaktig og godkjent og gitt karakterer for stil og innhold – så ble grisepasseren og prinsessen avslørt av keiseren. Og begge ble jaget ut av keiserriket, og portene ble lukket bak dem. Og det hadde kanskje endt godt, dersom de kunne dra sammen videre i livet. Men det gjorde de ikke – for prinsen sa at han hadde begynt å forakte prinsessen. En prins som kom med det flotteste og vakreste han visste, hudløst og ærlig, avviste hun fordi det var ekte og annerledes, men grisepasseren kunne hun kysse gang på gang og stadig mer for å få tilgang til en gryte med sladder og en duppeditt på batteri. Og så forlot prinsen prinsessen og lot henne være igjen alene – og kanskje det var den eneste gangen hun hadde vært alene, og det var riktig skummelt. Så hun angret og gråt.

Og prinsessen – hun kom seg kanskje aldri videre i livet, hun ble kanskje sittende med gryta si og den kjekke lille saken på batteri og med hodetelefonene på, mens hun skuet inn på dem som var innenfor keiserrikets porter. Og resten av sitt liv vil hun kanskje måle og måle seg med dem der inne, de som skravler og skravler og snurrer rundt som karuseller. Og i vemodige stunder sender hun en sms til Nattønsket og ønsker seg My heart will go on.

Men prinsen – han klarte seg, for han hadde jo fortsatt sitt eget kongerike. Og selv om det var lite og ikke gjorde så mye vesen av seg, så var det hans.

Og der i sitt eget kongerike går han og venter på at det skal komme en ny rose på farens grav, og i skogen like ved sitter nattergalen og synger stadig vakrere og vakrere.

Og en dag skal han igjen ta motet til seg og sende to sølvesker med det vakreste han vet om til en annen prinsesse. Og denne gangen skal han skjønne med en gang om det er en ekte prinsesse som tar imot. For hun vil si: «Ingenting er vakrere enn en ekte rose og en levende nattergal. Takk for at du delte med meg det beste og mest verdifulle du har. Det skal jeg passe godt på.»

________________________________________________

Fritt etter H.C. Andersens eventyr Svinedrengen.

«Ach, du lieber Augustin, alles ist vekk, vekk, vekk!»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s