Jeg skriver hva jeg vil – også til Vårt Land

En liten oppsummering:

Craftprat er en liten blogg, og jeg har ingen ambisjoner om at den skal være noe annet. Jeg skriver om sære ting, og sånn er det.

Helt i begynnelsen av april skrev jeg et innlegg på Craftprat som jeg kalte «Den grå fargen». Jeg skrev det som en situasjonsbekrivelse rundt min mors død. Og jeg skrev «Den grå fargen» fordi jeg rett og slett sørger så enormt over tapet av henne, og fordi jeg ikke har forsonet meg med hvorfor hennes liv måtte ende slik. Hvorfor hun måtte bli en spurvunge. Og for meg hjelper det å skrive, også om de andre temaene jeg skriver om. Da må jeg skjerpe meg mentalt og tenke gjennom saker og ting en ekstra gang, og det er alltid sunt.

Men altså –  innlegget på den sære bloggen 01. april traff tydelig en nerve hos mange. Pr i dag er det vel litt under 10.000 som har lest «Den grå fargen». Og det uten å ha gått via VG, som er de andre gangene jeg oppnår noe i nærheten av slike høye lesertall. (VG plukker ut nå og da blogginnlegg som de legger ut på vg.no, hvorfor Craftprat-innleggene noen ganger havner der, aner jeg ingenting om.)

Og denne responsen var totalt uventet og overveldende. Så overveldende at jeg fortsatt ikke har fått svart de som har kommentert her på selve bloggen, langt mindre de som har kommentert på Facebook. Folk har delt historier, synspunkter og refleksjoner. Ståstedet for kommentarene har vært ulike, folk som jobber i Kirken eller har et nært forhold til den, har vektlagt den siden, andre har vært mer opptatt av sykehjemmets flotte ansatte, andre igjen har dvelt ved selve det å dø, og mange har skrevet tilbake om sorg.

En av dem som reagerte var debattredaktøren i avisa Vårt Land. Vårt Land ønsket at jeg skulle legge «Den grå fargen» ut på deres Verdidebatt.no, samt at de ønsket å bruke innlegget som en kronikk i papirutgaven av avisa, men noe kortere. Jeg sa nei til det første, og ja til det andre. Men ombestemte meg umiddelbart, og sa altså nei også til kronikk. Mitt ståsted var at jeg ikke hadde noe behov for å eksponere Larvik prosti ytterligere, og det var andre som står nærmere Den Norske Kirke enn meg når det gjelder å ha erfaring med Den Norske Kirke og dens forhold til eldre og dette med sorgarbeid. Vårt Land var ikke fornøyd med det svaret, fordi de mente at jeg berørte et svært viktig tema. Og så etter mye fram og tilbake i noen uker så sa jeg ja til å skrive en helt ny kronikk over dette temaet. Den skrev jeg i begynnelsen i mai her i Dar es Salaam.

Mitt utgangspunkt for kronikken var dette med å være innafor og utafor Den Norske Kirke. Og tok utgangspunkt i meg selv og min mor, ettersom vi begge aldri har følt oss hjemme i Den Norske Kirke, uten at det har vært til hinder for vår tro. Snarere tvert i mot, antakelig. Og det er jo en kjent sak at det overveldende flertallet av medlemsmassen til Den Norske Kirke ikke føler seg hjemme der, så da trodde jeg at en slik innfallsvinkel ville være relevant. For dette er jo er virkeligheten: Veldig få av Den Norske Kirkes medlemmer skjønner hvorfor kirken gjør som den gjør, hvorfor den prioriterer som den gjør, kort sagt, hva den egentlig driver på med. Vi blir fremmede. Vi er utafor. Og man blir ekstra fremmed og utafor når man blir gammel og syk og glemt.

Kronikken ble ferdig på onsdag før Kristi Himmelfartsdag, etter litt sånn fram og tilbake, med innspill og synspunkter fra Vårt Lands side. En helt grei dialog. Den skulle så ha blitt trykket den påfølgende mandagen – for 2 uker siden, blir vel det.

Fredagen etter Kristi Himmelfartsdag ble jeg oppringt av en journalist i Vårt Land som skulle gjøre en sak på kronikken. Det ble ingen hyggelig samtale. Spørsmålene var konfronterende, av type: «Larvik menighetskontor sier at de ikke kan huske å ha mottatt en telefon fra deg med spørsmål om å komme å besøke din mor. Hva sier du til det? Hvorfor ringte du ikke flere ganger? De sier at det er andakt på sykehjemmet hver 14. dag. Hva sier du til det? I kronikken din skriver du at du opplever deg selv som utenfor kirka. Stemmer det? I såfall, er det ikke da ditt eget ansvar at kommunikasjonen med menigheten ble så dårlig?»  Jeg var rimelig irritert både under og etter den samtalen, fordi premissene mine for å skrive kronikken var at dette ikke skulle handle om Larvik prosti. Jeg opplevde dette mer som sensasjonsjournalistikk, enn det som saken skulle dreie seg om: Forholdet mellom Den Norske Kirke og mennesker i sin siste livsfase. Og hva var egentlig denne journalisten ute etter? Mente han at jeg måtte legge fram utskrifter fra Telenor som viste at jeg hadde ring Larvik menighetskontor? Trodde han at han drev en slags gravejournalistikk?  Vi ble enige om sitatsjekk før trykking, men jeg hørte ikke noe mer fra journalisten. Og tenkte ellers at jeg håper at han for hans egen del blir hyggeligere med åra.

På mandagen kom det en kort epost fra Vårt Lands debattredaktør om at kronikken ikke kom til å bli trykket.

Og på onsdagen kom det en ny epost fra Vårt Land. Denne gang med forklaring. Med overskrift: «Til Kjersti Lie Holtar.» Nå var det slutt på sms’er og uformelle hilsninger i eposter. Og jeg skjønte, bare ved å se på denne overskriften, at her har noen snakket sammen.

Jeg har svart Vårt Land at svaret på deres epost kommer via Craftprat , so here we go. La oss først begynne med eposten fra Vårt Land:

Til Kjersti Lie Holtar

Hei igjen

Etter at journalisten her hos oss snakka med kyrkja i Larvik og biskop Laila Riksaasen Dahl på fredag vart det klart for meg at
vi burde ta ein runde til om kronikken. Difor valde eg å vente med den også og sette på ein annan kronikk. Sidan biskopen skreiv i bloggen din i første runde at ho ville ta saka di opp med ulike aktørar, trur eg det er viktig at ein eventuell kronikk
reflekterer kva som har hendt og komme fram sidan du skreiv bloggen. Ho har teke runden, ifølgje min journalistkollega .

Beklagar at eg ikkje såg dette straks, det skulle eg sett – eg vart vel gripen av at du skriv godt og levande om viktige ting.

Vi har eit ansvar både for tilsvarsrett og at ein evt debatt byggjer på eit så godt grunnlag som råd. I ein slik situasjon der det har gått tid sidan bloggen vart kjent og innhaldet er snakka om av dei aktuelle, trur eg det er lurt og viktig at du tek opp denne tråden frå biskopen før vi trykkjer ein eventuell kronikk. Kunne du eventuelt kontakta henne og spurt kva som har skjedd?

Det er viktig at kyrkja lyttar til kritikk og tek sitt omdømme på alvor. Og så må vi hjelpe lesarane til å finne ut kva som måtte vere misforståingar, uheldige omstende og reelt sett elendig arbeid og gale holdningar. Til dømes: Biskopen viser til tilbod om prest på sjukeheimen kvar eller annakvar veke – eit tilbod de som pårørande ikkje visste om. Og kva kommuniserer «Kirkens servicetorg»?

Ulempa med å setje hendingane inn i ei ramme av at du er sett utanfor er også som eg var inne på at du flytter merksemd mot deg. Kanskje eit perspektiv frå Afrika, som du var inne på i samtalen med journalisten, er betre?

Vel, dette er bakgrunnen. Beklagar at eg ikkje spelte dette inn tidlegare.
Høyrer frå deg.

Og da svarer jeg:

Til Vårt Lands debattredaktør.

Takk for epost med begrunnelse for hvorfor Vårt Land har valgt å ikke trykke kronikken som man har mast i lengre tid på at skal bli skrevet. Vår siste kommunikasjon om kronikken var epost fra deg med ordene: Utmerka. Hugs å sende skattekort ved høve.

Noe har skjedd siden den eposten. For å si det rett ut: Jeg tror noen har snakket sammen.

Jeg oppfatter at meningen med en kronikk er at det er en meningsytring, som så kan bli motsagt og kommentert av andre. Kronikk og motsvar kan gjerne trykkes samtidig. Det er ikke kronikkforfatterens oppgave å ta innover seg andres meninger og skulle reflektere disse i sin kronikk.

For å si det sånn: Jeg jobber ikke i Vårt Land. Jeg gjør ikke jobben til journalistene deres. Og jeg trodde dere stod for ytringsfrihet.

Det kan heller ikke være sånn at fordi en biskop har kommentert på min blogg og skriver at hun skal følge opp saken, så er jeg pliktig å ta kontakt med henne for å høre hva hun har gjort, for så å inkorporere det i en kronikk jeg er blitt bedt om å skrive. Selv om det er til en avis som oppfatter seg som et slags talerør for den kirken biskopen representerer. Min forståelse av den kommentaren er helt omvendt: Det er biskopen som eventuelt får ta kontakt med meg. Ikke at jeg forventer det, og jeg trenger det heller ikke. Jeg har hatt en samtale med prosten i Larvik som var grei. Antakelig er det helt tilfeldig at jeg ble kontaktet av ham seinere samme dag som Vårt Lands journalist ringte biskop, menighet og meg, muligens i den rekkefølgen – og kronikken deretter ble bestemt stoppet.  Antakelig helt tilfeldig.

Så til dette med Afrika. Jeg snakket med din journalist om Afrika fordi han spurte om jeg opplevde meg som en del av kirken. Det var tydelig at med kirken mente han Den Norske Kirke. For meg er ikke det likhetstegnet like opplagt. Så jeg svarte – på telefon her fra Dar es Salaam – at dersom han mente med det spørsmålet om jeg opplevde meg som del av en norsk menighet, så er svaret et klart nei. Men dersom han mener den kirken som mine samarbeidspartnere i det sørlige Afrika, håndverkerne på landsbygda og i township’ene er en del av – den kirken som sier at Gud ikke har forlatt deg, den kirken som gir deg verdighet som menneske, den kirken som sier kom med hele livet ditt  –  stusselige små kirker, fattige på pomp og prakt, og helt utenfor de etablerte kirkesamfunn – da er svaret et rungende ja. Og vet du hva, herr debattredaktør? Det spørsmålet fra din journalistkollega ryster meg fortsatt. Hvilket verdensbilde og hvilken kirkeforståelse har man egentlig i Vårt Land?

Men det er også noe annet som gir ditt svar en særdeles dårlig eim. Du skriver: «eg vart vel gripen av at du skriv godt og levande om viktige ting.»  Du husker Homers Odysseen? Med sirenene som sang så vakkert, så sjøfolkene mistet konsentrasjonen og gikk på grunn. Og det var da sirenenes skyld.

Ja, her er jeg. Fristerinnen med sin forførende penn. Som nesten lurte Vårt Land. Men heldigvis, heldigvis kom dere på bedre tanker i siste liten.

Og forøvrig: Jeg skriver hva jeg vil.

Og sender skattekort ved høve.

Med hilsen

Kjersti Lie Holtar

__________________

Til Craftprats lesere: Denne kronikken som aldri blir trykket legger jeg ut i eget blogginnlegg. Now-now. Som en referanse.

Her er linken til den: En kronikk om utenforskap

_____________________

Ny oppdatering:

Vårt Land har i ettermiddag sendt meg en epost. Jeg har spurt om det er ok at jeg legger ut deres svar. Det har jeg fått grønt lys til, men Vårt Land selv sier at de hadde helst ønsket en direkte kommuniasjon med meg. Litt kronologi her, sånn for ordens skyld: Kronikken skulle publiseres 13. mai. Epost med begrunnelse for hvorfor den ikke ble publisert kom 15. mai. Jeg svarte 16. mai at jeg kom til svare via Craftprat. Den eposten har jeg ikke fått noe svar på før i dag 27. mai. Det hører også med til historien at jeg sendte Vårt Land en epost seint fredag 10. mai, der jeg gav uttrykk for misnøye med fokus til journalisten som ringte. Den eposten er, slik jeg ser det, fortsatt ubesvart. Okke som, her er svaret fra Vårt Land:

Kjære Kjersti Lie Holtar

Grunna ei svært travel veke før helga har eg ikkje fått teke denne eposten før no. Eg er generelt open for at eg både kan kommunisere dårleg og ta gale avgjerder. Den beste måten å finne ut av dette på er etter mitt syn å halde fast på direkte kommunikasjon. At du har svart meg på bloggen framfor å svare på meg på epost, gjer dette litt ekstra vanskeleg. Eg
svarar deg likevel på denne måten.

Eg heldt i min siste epost fast på ønsket om ein kronikk. Noko av det eg skreiv var kanskje uklart. For å presisere:
1. Det er vi som har ansvaret for å sikre tilsvarsrett, ikkje du. Vi kunne godt hatt intervju med biskopen ved sida av kronikken. Men eg kom (på hektisk veg til ein konfirmasjon) til at eg ville diskutere dette med deg ein gong til, nemleg:

2. Eg ønskte ein ekstra runde for å sikre at ein kronikk på trykk ville stå seg endå betre mot å bli avfeia som «misforståingar», jamfør det vi fekk vite om biskopens reaksjonar. Sjølvsagt burde biskopen ta kontakt med deg og ikkje omvendt – det burde eg skrive. Beklagar. Poenget mitt var derimot eit heilt anna. Eg var ute etter ein tekst som ville vere eit endå betre utgangspunkt for debatt og kome nokre innvendingar i forkjøpet eller styre unna noko og fokusere på det viktigaste, særleg sidan kronikken
skulle komme så pass tid etter den første interessevekkjande bloggen.

Eg held fast på at du traff ein nerve og at du skriv godt. Eg skreiv undervegs, etter at du ville vente og skrive ein prinsipielt prega
kronikk, at det var viktig med ein tekst som fokuserte endå meir prinsipielt på kyrkja og dei eldre. Det vart litt lite av det og meir om din utanforskap – som du rett nok reduserte frå første utkast. Men som eg skreiv i min siste epost – kanskje skulle du heller dra merksemda endå meir mot livet på sjukeheimen og reaksjonane du hadde fått, enn mot deg sjølv.

Dette hadde eg vona vi kunne snakke om ein runde til – det hender kronikkar treng nokre rundar slik at både redaksjon og forfattar er nøgde og debatten kan starte. I staden skuldar du oss offentleg for å vere talerøyr for biskopen og kyrkja hennar. Du skriv sjølvsagt kva du vil, men det treng ikkje treffe for det. Her bommar du i alle fall.

Du skriv kritisk at «noen har snakket sammen». Eg synest det å snakke saman er ein positiv verdi. Mellom anna: Eg ville gjerne ha snakka meir med deg før eg trykte kronikken.

Beste helsing

Johannes Morken
Debattredaktør
Vårt Land

8 thoughts on “Jeg skriver hva jeg vil – også til Vårt Land

  1. Når du nådde ut slik du gjorde, var det fordi du trefte noko i oss lesarar som ikkje handla om Larvik og servicetorget der i det heile. Du trefte på eit heilt anna plan, rettare, fleire andre plan. Larvik, sjukeheim og kyrkja,
    må gjera det dei må, men for slike som meg, som ikkje på nokon måte er heime der, er det uinteressant. Det interessante er at du ser og set ord på erfaringar andre også gjer seg – på heilt andre arenaer – men innanfor den same sfæren. Ja, nokon snakkar saman heile tida. Dei tek kontroll – tilsynelatande.

    Svar
    • Hei Wenche! Når jeg sitter og skriver på Craftprat, så tenker jeg ofte – «nei, dette kan umulig noen ha interesse av – men på Nesflaten er det jo en som leser + et par andre rundt omkring her og der. Så da er det verdt det.» Så tusen takk for det. At du leser og deler og reflekterer.

      Svar
  2. Kjære Kjersti – hvor enn du er i verden. Jeg er så glad for at du skriver det du vil – og fortsetter med det! Jeg leser, lærer, blir beveget, lar meg sikkert lure trill rundt i motsetning til Vårt Land om sykdom død sorg og livet, Biko, regnestykker, flytskjema, Afrika og Litt Av Hvert. Og lar meg innimellom opprøre – som nå. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, men fortsett for all del (eller for Guds skyld?) å skrive det du vil! Jeg leser. Og er åpenbart ikke alene! -Frøy

    Svar
    • Kjære Frøy! Så veldig hyggelig dette var – tusen takk. Det er slike kommentarer som får meg til jobbe litt ekstra med innleggene. Og dersom du virkelig har lest det laaange innlegget om Biko, så er jeg ydmykt imponert….

      Svar
  3. Vårt Land har i ettermiddag sendt meg en epost. Jeg har spurt om det er ok at jeg legger ut deres svar. Det har jeg fått grønt lys til, men Vårt Land selv sier at de hadde helst ønsket en direkte kommuniasjon med meg. Litt kronologi her, sånn for ordens skyld: Kronikken skulle publiseres 13. mai. Epost med begrunnelse for hvorfor den ikke ble publisert kom 15. mai. Jeg svarte 16. mai at jeg kom til svare via Craftprat. Den eposten har jeg ikke fått noe svar på før i dag 27. mai. Det hører også med til historien at jeg sendte Vårt Land en epost seint fredag 10. mai, der jeg gav uttrykk for misnøye med fokus til journalisten som ringte. Den eposten er, slik jeg ser det, fortsatt ubesvart. Okke som, her er svaret fra Vårt Land:

    Kjære Kjersti Lie Holtar

    Grunna ei svært travel veke før helga har eg ikkje fått teke denne eposten
    før no.
    Eg er generelt open for at eg både kan kommunisere dårleg og ta gale
    avgjerder. Den beste måten å finne ut av dette på er etter mitt syn å
    halde fast på direkte kommunikasjon. At du har svart meg på bloggen
    framfor å svare på meg på epost, gjer dette litt ekstra vanskeleg. Eg
    svarar deg likevel på denne måten.

    Eg heldt i min siste epost fast på ønsket om ein kronikk. Noko av det eg
    skreiv var kanskje uklart. For å presisere:
    1. Det er vi som har ansvaret for å sikre tilsvarsrett, ikkje du. Vi kunne
    godt hatt intervju med biskopen ved sida av kronikken. Men eg kom (på
    hektisk veg til ein konfirmasjon) til at eg ville diskutere dette med deg
    ein gong til, nemleg:

    2. Eg ønskte ein ekstra runde for å sikre at ein kronikk på trykk ville
    stå seg endå betre mot å bli avfeia som «misforståingar», jamfør det vi
    fekk vite om biskopens reaksjonar. Sjølvsagt burde biskopen ta kontakt med
    deg og ikkje omvendt – det burde eg skrive. Beklagar. Poenget mitt var
    derimot eit heilt anna. Eg var ute etter ein tekst som ville vere eit endå
    betre utgangspunkt for debatt og kome nokre innvendingar i forkjøpet eller
    styre unna noko og fokusere på det viktigaste, særleg sidan kronikken
    skulle komme så pass tid etter den første interessevekkjande bloggen.

    Eg held fast på at du traff ein nerve og at du skriv godt. Eg skreiv
    undervegs, etter at du ville vente og skrive ein prinsipielt prega
    kronikk, at det var viktig med ein tekst som fokuserte endå meir
    prinsipielt på kyrkja og dei eldre. Det vart litt lite av det og meir om
    din utanforskap – som du rett nok reduserte frå første utkast. Men som eg
    skreiv i min siste epost – kanskje skulle du heller dra merksemda endå
    meir mot livet på sjukeheimen og reaksjonane du hadde fått, enn mot deg
    sjølv.

    Dette hadde eg vona vi kunne snakke om ein runde til – det hender
    kronikkar treng nokre rundar slik at både redaksjon og forfattar er nøgde
    og debatten kan starte. I staden skuldar du oss offentleg for å vere
    talerøyr for biskopen og kyrkja hennar. Du skriv sjølvsagt kva du vil, men
    det treng ikkje treffe for det. Her bommar du i alle fall.

    Du skriv kritisk at «noen har snakket sammen». Eg synest det å snakke
    saman er ein positiv verdi. Mellom anna: Eg ville gjerne ha snakka meir
    med deg før eg trykte kronikken.

    Beste helsing

    Johannes Morken
    Debattredaktør
    Vårt Land

    Svar
  4. Kjære Kjersti.

    Tusen takk for at du berører noe kanskje veldig mange av oss føler og har opplevd, når vi har mistet en av våre foreldre.

    Min mor var frivillig på::Kirkens Bymisjon i 15-20 år! Hun var der til og med Julaftner, stelte til til barna sine, som hun kalte de trengende. Og hun lo og frydet seg over at de kalte henne::Mor, alle og enhver av de besøkende. Ja, de gikk så langt som at noen til og med kalte henne:::Du mor, du mor, helsikkes mor!! Traff hun dem ute på gaten, hun vergret seg ikke når de stoppet henne for en klem.

    Alle vet vi jo hvor mye man kan glede slike trengende og vanskelig stilte personer, og mamma gjorde virkelig sitt for dem i Kirkens navn!!

    Men, så blei mamma syk, hun kunne etter en tid, ikke fortsette med arbeidet,, som betydde så meget for henne.Ett par år senere ble hun så innlagt på Sykehjem! EN gang i løpet av 4 1/2 år kom presten fra Bymisjonen på besøk. Først spurte hun etter dem, men etterhvert som sykdommen tok over, hun ble taus. Men jeg, hennes datter, ringte fremdeles, maste litt, men ingen kom.

    Så ja, det er trist om Kirken nå ikke oppsøker de syke og gamle, hva om de trenger::Nadverd før de seiler over til den andre siden?

    Tenk dere om, det kunne være dere!

    Mvh
    SHJ

    Svar
    • Hei Sylvi
      Takk for at du delte din egen historie, jeg ble virkelig lei meg da jeg leste den. Den berørte meg. Og både du og jeg vet jo at det er ingen i Kirka som med viten og vilje vil at det skal være sånn. Virkelig ikke. Men så blir det sånn allikevel. Jeg tror at mye handler om at Kirka er fanget av sitt eget ‘system’, og systemer har ikke noe menneskelig ansikt. Systemer er systemer. Men nettopp derfor må Kirka sørge for at systemet i det minste fungerer. Slik at det blir rutine i å følge opp gamle og syke, det blir en del av jobben. (Moren min drev også med Kirkens Bymisjon, og de kom heller ikke på besøk til henne) Så jeg tror masse ville hjulpet dersom rutiner osv var bedre på plass.

      Ønsker deg alt godt, og nok en gang tusen takk.
      Hilsen Kjersti

      Svar
  5. Med over 30 års bakgrunn som journalist og redaktør (også i Vårt Land 1977 – 1978) skjønner jeg ingenting av VLs foredragh om presseetikk og tilsvarsrett. Din kronikk er nydelig, skarp og debattskapende. Den kan og bør VL trykke med en gang den er i hus om det ikke er avtalt noe annet (en spesiell dato f.eks). Eventuelle tilsvar på denne kan komme dagen(e) etter. Du angriper ikke enkeltpersoner som kan identiiseres om man ikke her detaljert kunnskap, men institusjonelle forhold. Leserbrev/debattinnlegg kommer heller ikke under Vær varsomplakatens imperativ om samtidig tilsvar. Denne paragrafen omhandler journalistisk virksomhet og ikke debattinnlegg/kronikker. VL gjør derfor mange feil (jeg forstår ikke hvorfor???) i denne saken. Jeg skjønner heller ikke hvorfor VL skal ringe biskop eller prost eller hvem det skal være for å fortelle hva en borger i dette landet har skrevet, om det da ikke er for å sikre at de leser det på trykk. Å videreformidle en kronikk som ikke er trykket, og som er kritisk til en så sterk institusjon som Den norske Kirke, er i strid med Vær varsomplakatens bestemmelser om utrykt materiale (man skal ikke under noen omstendighet overlevere utrykt materiale til 3.person), pressens kildevern og alminnelig folkeskikk. For ikke å snakke om pressens oppagve; å bidra til et kritisk søkelys på maktinstitusjoner og en fri og uavhengig debatt med basis i ytringsfrihet for alle. VL gjør mange grove feil her, og vil, etter min oppfatning bli dømt i PFU (Pressens faglige utvalg) om du melder saken inn for organet.
    Personlig er jeg som medlem av DnK, veldig glad for din kronikk. DnK har så langt en sterk reputasjon i forhold til sorg og begravelser, noe jeg selv har opplevd som svært positivt. Dersom det i denne saken har skjedd noe som undergraver denne reputasjonen burde prost og biskop ringe deg – oppsøke deg – snakke med deg, for å luke bort den flause du har opplevd og forhindre at det skjer igjen med andre.
    Din mor var tydelig et fromt, kanskje ikke i bedehusterminologisk sammenheng, men likevel et fromt menneske. Kanskje fant hun trøst i ørkenvandringsfortellingene og håpet som ligger i disse. Det vet jeg ikke noe om, men du forteller om dette slik at jeg får det inntrykket. Så knuser presten=kirken dette og øver vold mot din sorg ved dårlig forberedelse og gjennomføring av bisettelsen. Jeg blir sorgfull.
    Som journalist med mange erfaringer fra møter med mennesker rammet av død, ikke minst plutselig død, vet jeg at nøyaktighet og redelighet, kan gjøre også avisreportasjer til verdifulle minner fra gruoppvekkende opplevelser. Lemfeldig omgang med fakta – feil navn, feil fakta etc. bidrar til det motsatte og i tillegg økt fortvilelse, sinne og tyngre sorg. Feil navn i en begravelse er i mine øyne fryktelig og skal ikke skje.
    Jeg ønsker deg alt godt, og håper VL tar en gjennomang av Vær varsomplakaten internt og ber deg ydmykt om unnskyldning. De har tydeligvis misforstått (jeg håper i elle fall det, og at det ikke er uttrykk for noe annet og mye verre) vesentlige deler av Vær varsomplakaten. Takk for kronikken.

    Svenn A. Nielsen, Tromsø

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s