Jeg skriver hva jeg vil – del 1

KFUK-KFUMs tenåringstreff i Trondheim, sommer 1984: En av hallkveldene for alle deltakerne var dedikert kampen mot apartheid. Det var unge eksil-ANC’ere fra Sør-Afrika til stede, som løftet knytteneven og ropte ‘Amandla!’. Scary stuff. Man var jo ikke vant til slike politiske følelsesladede utbrudd. Og etterpå var det multimedia-show på storskjerm. Vi snakker slides, mine venner, slides, som ble kjørt fra flere framvisere på en gang, slik at du fikk glidende overganger. Med musikk. Høy musikk. Wow. En skikkelig mindblower for oss som hadde lært om rett og galt her i verden via flanellograf.

For det handlet jo om rett og galt, svart og hvit – ‘Hvite skygger’ het det avanserte lysbildeshowet.
Og der, når bildet ble frosset på en enorm grønn gressplen med en hvit golfspiller, og bak ham en svart caddy, da kom den. Låta. Peter Gabriels Biko: September 77, Port Elizabeth, weather fine, there was business as usual in policy cell 619. Oh Biko.

Og så kom det: Yihla Moja, Yihla Moja! The man is dead.

Og jeg bestemte meg der og da for aldri å spille golf.

Og har alltid siden husket strofen ‘You can blow out a candle, but you can’t blow out a fire‘.

Oslo world music festival høsten 2007: Sør-Afrikas store sangstjerne – Simphiwe Dana – holder konsert på Cosomopolite. Jeg er invitert til mottakelse før konserten, og treffer der Simphiwe. Hun kommenterer med én gang genseren jeg har på, en genser med dette bildet:

biko_drum

«So, I see you like Stoned Cherrie».  Stoned Cherrie er en av de første sørafrikanske svarte designerne som på alvor ble high fashion – og det var ganske revolusjonerende for en ti års tid siden, at hvite damer gikk inn over dørstokken til Stoned Cherrie-butikken i Johannesburg, etter som black var nå, yes, exactly, the new black. Som jeg gjorde – og fortsatt gjør av og til når jeg er i Johannesburg. Så det var altså Stoned Cherries überkule Biko-genser jeg hadde på den høstkvelden, og jeg bruker den forresten fortsatt mye. Men i ettertid har jeg vært litt flau over, ja, kanskje til og med angret, at jeg hadde på nettopp den genseren. Og evig takknemlig for at Simphiwe Dana ikke sa noe, for eksempel gravde litt i mine Biko-kunnskaper. For for henne er Steve Biko noe annet enn en kul martyr på en genser. Det vitner blant annet twitter-meldingene hennes om. Simphiwe Dana er en av Sør-Afrikas store twitrere, som følger aktivt med i samfunnsdebatten, og også setter agendaen selv. Og sangen hun assosieres med, nasjonalt og internasjonalt heter «The One Love Movement on Bantu Biko Street». Og i den konteksten er ikke nordmenn med Biko-genser nødvendigvis så kult.

SA187 fra Johannesburg  til Dar es Salaam, januar 2013: Jeg har vindusplass på flyet, og sitter og leser en bok der det står med store bokstaver på forsida: BIKO. Ved siden av meg sitter en svært taus jente fra Tanzania. Hun har ikke tenkt å prate i utrengsmål. Prate gjør derimot han som sitter ved midtgangen. En hvit sørafrikaner i 60-årene, som allerede er nede i sin 2. kvartflaske med vin. (ja, altså, SouthAfrican Airways er et av disse fantasiske flyselskapene som server mat og drikke i rikelig monn også på turistklasse). Ettersom han ikke kommer noen vei med passasjeren i midten, fatter han interesse for meg. Og sier høyt, jeg synes han nesten roper, mens han hever glasset: «See you are reading about Biko. I knew the guy that killed him. Nasty stuff, you know.» Og jeg tenker at min medpassasjer ikke akkurat har vitnet for Sannhetskommisjonen om sin kunnskap om Bikos død. Da hadde han antakelig ikke vært i så godt humør. But, sure, what a statement. Men i stedet for å spørre om de tingene, så spør jeg ham: «So you were in the police, or in the army?» Og det hadde han vært, slåss i Angola og alt det der. «You know, I thought I fought communism back then. But all we did was to fight for more wealth for a few back home. Nasty stuff.» «But now I am working in Tanzania – love it». «Assume you work with security?» «Ja. Ja. Working for one of the mines. African countries – just love it.» Og jeg tenker at det er en stor ironi, at et land som Tanzania, som var hjemlandet for mange ANC’ere i eksil, og som gav dem beskyttelse mot sørafrikansk politi og militære, nå har en ny strøm av eksil-sørafrikanere. Men denne gangen er det eldre eks-soldater og politifolk – som tilbyr Tanzania sine tjenester innen security.

Jeg begynte før jul å lese denne Biko-boka, skrevet av en av Sør-Afrikas profilerte intellektuelle – Xolela Mangcu. Mangcu er en generasjon yngre enn Biko, men de er fra samme location, eller township, Ginsberg.

Og hvorfor hadde jeg begynt på denne biografien? Jeg prøver å følge med på den sørafrikanske politiske debatten, ikke nødvendigvis den partipolitiske, for den er svært så introvert, og nesten helt umulig å forstå noe av. Men den generelle politiske debatten, der kommentatorer og analytikere, både de selvutnevnte og de per profesjon, bloggere og de som kaller seg «opinionistas» – meningsbærere – skriver i vei på ymse nettsteder. Det er en veldig interessant debatt, eller rettere sagt, debatter. En ting er min personlige interesse for Sør-Afrika og et umettelig behov for å forstå mer av dette komplekse samfunnet – likeså viktig er at Sør-Afrika, på godt og ondt, er selve verden. Ta et hvilket som helst norsk eller internasjonalt problem – du kan være sikker på at Sør-Afrika har sin versjon. Med ditto debatter og forslag til løsninger. Ta hvilken som helst global trend – innen musikk, kultur, mote, mat, arkitektur, design, økologi, you name it – i Sør-Afrika er den trenden allerede fanget det opp, og har fått sin lokale variant.

Men nå var det altså samfunnsdebatten. I økende grad det siste året har jeg lagt merke til at det stadig refereres til Steve Biko. «Hva ville Biko ha gjort/sagt/ment?» Det er et tegn på et samfunn i ideologisk krise når man trekker fram en martyr fra 1977, hvis organisasjon og bevegelse egentlig ikke eksisterer lenger – som retningsgivende for hva man bør gjøre og mene i 2013. Men det er også et tegn på at arven etter Biko har tålt tidens tann – og at han fortsatt er «South Africa’s greatest liberation theorist».

Og så oppdaget jeg til min store forskrekkelse at jeg visste ikke noe særlig om Biko, bortsett fra at han drev med Black Consciousness – Svart Bevisshet – (forkortet BC), ble torturert i hjel av apartheid-staten i 1977, var en karismatisk radikal ideolog som er blitt stående som en martyr for frigjøringskampen – og altså med et kult utseende som egner seg på gensere. Og jeg hadde overhodet ikke reflektert over at BC-bevegelsen og ANC ikke var de beste venner, og det er først nå nylig jeg har skjønt at det var  kun etter at Nelson Mandela i 2004 holdt foredraget på det årlige Steve Biko Memorial Lecture at Steve Biko ble tatt inn igjen i ANC-varmen. (ikke alle vil være helt enig der. Noen mener at han alltid har vært innenfor, andre mener, særlig i lys av hvordan ANC har utviklet seg under det nåværende lederskapet, at det er en fornærmelse mot Bikos minne å i det hele tatt assosiere han med ANC)

Så her måtte noe gjøres. Så siden jul har jeg derfor drevet med mitt høyst personlige grunnfag i Steve Biko, først og fremst gjennom å lese, opptil flere ganger, Xolela Mangcus biografi, som kom ut i fjor. Pluss alt mulig som finnes på nettet. Og jo mer jeg har lest og prøvd å forstå, dess mer har jeg oppdaget at tankene til Steve Biko og de praktiske arbeidet han drev med, gir også meg – en «white liberal», hvis makt og innflytelse Steve Biko stilte spørsmål ved – en slags ideologisk overbygging for veldig mye av hva jeg har drevet med i mitt liv. Det er jo ikke til å tro, egentlig.

Og nå er det tid for en slags oppsummering, så nå kommer et av de lengste Craftprat-innleggene på lang, lang tid. Som selvfølgelig er plassert i kategorien: «Greitt å vite litt om».

For du bør vite litt om Steve Biko. Det er jo ikke bare i Sør-Afrika at det er en ideologisk tørke for tida. Som før sagt: Sør-Afrika ER verden. Og det er uansett befriende å lese litt ideologiske tanker utenfor penge-boksen. Akkurat det er det i hvertfall ikke mye av for tida.

Og lurer du på overskriften på denne bloggposten? Det er rett og slett tittelen en samling tekster som Biko  skrev som ung student-aktivist: «I write what I like».

Nemlig.

_________________

*) Og hvis du lurer på hva Yilha Moja betyr, så er det selvfølgelig Xhosa, og betyr ”Kom, ånd!”

2 thoughts on “Jeg skriver hva jeg vil – del 1

  1. Jeg elsker bloggpostene dine, enten de er om Biko eller om sorg eller om obskur sørafrikansk popkultur. Jeg sier det sannsynligvis ikke nok, men jeg håper at du fortsetter å skrive. Jeg lærer mye av deg, uansett.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s