Alt ordner seg i marsjen

Og som varslet – her er del 3: Minneord over mor, som jeg leste under hennes bisettelse 01. mars 2013

________________________________________________________

Alt ordner seg i marsjen – bare den er lang nok, sa du, mor.

Og du, du marsjerte.

Ingen andre jeg kjenner passer ordet ‘marsjerer’ bedre på. Ikke fordi du egentlig marsjerte så masse, bortsett fra til 17.mai, da, opp mot Bøkeskogen – men fordi ordet ’marsjere’ assosieres med plikten, med å aldri ha lov til å gi opp, med å fortsette mot et mål, med å være underveis.

Så du marsjerte, mor.  Ikke foran med fane og ståhei. Du marsjerte der dette vi kaller fellesskapet, dette brokete ’vi’, hadde bruk for at noen marsjerte. Noen ganger ganske langt framme, noen ganger i midten, noen ganger litt på siden – og noen ganger bakerst.  Aldri fort, egentlig, men jevnt og trutt, skritt for skritt. Alltid noe mer å lære, alltid noe mer å se, alltid noe mer å engasjere seg i.

Og så sa du til oss: Alt ordner seg i marsjen. Du sa det når vi ville gi opp, du sa det når vi ikke så noe framskritt, du sa det når håpet var fjernt og perspektivene ble borte. Du sa det når veien ble for lang og bratt, og omveiene og blindveiene til målet for mange. Da sa du til oss: Alt ordner seg. Og fortsatte din egen marsj. Og der vi andre tenkte at dette mor opplever nå er jo ikke noe annet enn tilbakeskritt, så insisterte du på å fortsette. Du tenkte at det gikk jo mot bedre tider, glade tider, meningsfulle tider.

Og inne mellom, ja, egentlig ganske ofte, marsjerte du også med entusiasme og opprømthet og begeistring.

Å ja, det var jo særlig da at du lærte oss andre også å marsjere.

Så hvorfor var det nettopp du som ble så hindret i å fortsette med alle dine planer og drømmer?

Jeg har mange dager – og netter – søkt etter svar på hvorfor både far og mor, ressurssterke og engasjerte, som gav og bidro – hvorfor de begge skulle bli en av disse våre minste. Jeg har ikke funnet noe svar. Men jeg har, gjennom alle disse årene med først en syk far, og så en syk mor, skjønt at det er sant som det står skrevet at kjærligheten aldri skal forgå. Og kanskje er det nettopp disse våre minste som kan lære oss dette best, de som ikke har noe annet å gi enn det å være. Og kanskje er dette, når alt kommer til alt, som er den største gaven du gav, mor – og far – blant alle de gaver dere gav. Vissheten om at kjærligheten aldri skal forgå.

Tarjei Vesaas sier det slik:

Mors stille arm

når langt utover gravkammeret i Vinje.

I sol,

toreslag

og frost.

Den armen, mor, er vi evig takknemlige for å ha fått.

Noen år etter at far var død fikk jeg i posten en bok fra mor. Det var hennes eksemplar av Gabriel Scotts roman Kilden. Det fulgte med en lapp i boken, der det stod: ’Denne synes jeg du bør lese.’ Ikke noe mer. Typisk mor.

Kilden handler om fiskeren Markus, som er det vi vil kalle en enkel sjel, nederst på alle rangstiger i det lille sørlandssamfunnet han levde, og hans betraktninger og funderinger over livet og sin skjebne. Jeg tenkte den gangen at boken jeg fikk i posten skulle referere til far og hans siste leveår. Men de siste årene har jeg tenkt at mor kanskje visste at Markus ville bli henne selv.

Kilden slutter med disse ordene:

’Nå skulle Markus opptas han med, nok kom her ingen vogn etter ham, men det kunne også være det samme. For det kom ikke an på måten, det var målet som det kom an på. Målet, som var og som er og som blir.

Et menneske kommer til verden –  en ånd daler ned på jorden, den roter en støvsky opp omkring seg, tar støv på og sleper det rundt. Når dens tid her er omme, legger den atter støvet av, og vender tilbake til det eviges favn.’

Marsjen er over, mor.

Det ordnet seg.

One thought on “Alt ordner seg i marsjen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s