Den grå fargen

Og jeg våkner om morgenen, og fargen er der før jeg åpner øynene. Den grå matte fargen. For dagene jeg hadde grudd meg til er kommet. I dager, uker, måneder skal jeg ha den fargen med meg. Alle disse dagene etter at mor døde.

Mor var ikke vakker da hun døde. Det er mange år siden hun var vakker. Sykdommen tok all skjønnhet fra henne. Hun hadde ingen mimikk igjen i ansiktet, intet blikk, hun kunne ikke smile, munnen var mest halvåpen, hun var så skinnmager at ansiktsformen kun var hodeskallen, skuldrene var borte, brystet innsunket, hendene var forkrøplet, kroppen uten noen styrke, hun kunne ikke sitte, ikke gå.

Døden kom langsomt til mor – akkurat som sykdommen.

Vi var sammen med henne, den siste uken hun levde, på sykehjemmet i Larvik. Vi sov på omgang på feltsengen.
Og pleierne kom regelmessig og så til henne, og hver dag stelte de henne. Smurte henne inn med fuktighetskremen mor likte så godt – Elizabeth Ardens «Green Tea» – «det er så rik krem og deilig duft», sa pleierne. Og så gredde de håret hennes, som frisøren hadde klippet og stelt for ikke så lenge siden. «Det er så flott sølvgrå farge» skrøt pleierne. Og den rosa neglelakken på de forkrøplete fingrene. «Vi må jo pynte litt», smilte pleierne. Og parfymen. Laura Biagiotti. «Inger liker den», nikket pleierne. Og halssmykke – hver dag et halssmykke. «Inger er ikke seg selv dersom hun ikke har halssmykke på», forklarte pleierne. Og etter jul – det purpurrøde armbåndet i krokodilleskinn med Swarovski-krystaller, en julegave – «Inger ville gjerne ha det på – det er hennes favoritt – hun snakker med oss gjennom rynken i pannen», sa pleierne.

Men døden var med oss i rommet – den ventet på å kunne ta bolig i mor. Og så fikk døden tak. Den første tåen ble marmorert, ble blå og så elfenbenshvit. Og dernest kald. Og så krøp døden oppover leggene, nådde knærne. Men døden arbeidet langsomt og tok seg god tid. For enda var det døgn igjen. Og gradvis kom marmoreringen og kulden og elfenbensfargen til fingrene, armene, skuldrene. Og duften av krem og parfyme måtte vike for acetonlukten, og smykker og armbånd for dødens smerter.

Og så, til slutt kom elfenbensfargen til ansiktet. Så, det siste store sukket.  Mor var død.

Og døden forlot rommet og søkte videre til et annet sted og en annen kropp som kunne marmoreres og bli elfenbensfarget. Og vi stod tilbake der sammen med pleierne på rom 208 – hennes hjem de siste årene – og gråt stille. Og så ba pleierne om å få stelle mor en siste gang. Og da vi kom inn igjen på rommet til mor for å ta farvel, så var hun kledd i den vakre hvite blusen i silke med gullknapper. Det sølvgrå håret var gredd. Rundt halsen lå det ravfargede smykket. Og på håndleddet det purpurrøde armbåndet, og de forkrøplete hendene var foldet oppå dynen. Og øynene uten blikk var lukket. Og det var levende lys rundt henne. Og jeg tenkte: Mor var vakker. Og nettopp derfor gråter jeg enda mer. For jeg hadde glemt det.

Og jeg tenker dagen etterpå, når jeg sitter hos begravelsesagenten – at begravelsen skal gjøre mor vakker igjen. Fargerike blomster, bestemmer vi, og grønne trær fra Bøkeskogen på heftet til begravelsen. Og begravelsesfølget skal synge Deilig er jorden.

Så ringer begravelsesagenten til kirkekontoret. Der har de allerede bestemt at begravelsen skal være på tirsdag, får vi vite. «De gjør det sånn der, de har en liste ferdig, og så blir man bare satt opp etter den lista. Første som ringer, får første dag og time ledig.» Tirsdag passer ikke for oss, noen skal komme fra andre land og byer langt fra Larvik, så begravelsesagenten får ringt og forhandlet seg til fredag. «De sukker fælt, der på kirkekontoret, når vi lager uorden i listene», sier han med et resignert smil.

Og jeg begynner å ane uråd.

For jeg tenker på telefonen jeg tok for et par år siden. Til nettopp kirkekontoret i Larvik. Mor var kommet på sykehjemmet, og hun var veldig ensom. For mors sjelden sykdom gjorde at hun måtte ha 24 timers pleie, men fortsatt hadde hun hukommelsen intakt. Hun kunne fortsatt snakke den gangen, og hun spurte etter noen å prate med som ikke var dement, som de andre på hennes avdeling. Om Bibelens ørkensvandringsmotiver, ville hun snakke. Et underlig samtaleemne, kanskje, for en dame i lukket bofellesskap, men mor var svært teologisk interessert, og hun hadde i godt voksen alder tatt grunnfag i kristendom. Og ørkenvandringsmotiver var hennes favoritt-tema. Så jeg ringte kirkekontoret i Larvik, og lurte på om ikke en av prestene kunne komme til mor og samtale med henne om teologiske spørsmål, bare en eneste gang? Svaret var kontant: Det kunne de ikke. Mor ble svært, svært skuffet.

Og så får vi vite navnet på prest og organist. Og at presten tar kontakt. Det gjør hun etter 6 dager. Hun har vært på vinterferie. Bevares, også prester må ha vinterferie, tenker jeg. Prester er jo så vanlige og ordinære nå. Men kunne ikke noen andre fra kirken ha ringt?

Og jeg har dette brennende ønsket om at i begravelsen skal mor være vakker. Men jeg har for lengst begynt å tvile om de ansatte i Larvik prosti kan bidra til det, og forteller derfor presten at minneordene skriver familien selv.

Og jeg sover ikke om nettene som kommer. Jeg sitter og skriver på minneordene og minnetalen.

Og jeg tenker på far. Som også ble en av disse våre minste da han fikk et hardt hjerneslag, 57 år gammel. Og jeg tenker på at da han bodde på samme sykehjem som mor – den gangen det fortsatt var tomannsrom og bad på gangen – da kom gamle biskop Hauge – han som var prest for de dødsdømte fangene på Akershus under krigen – på besøk hver uke og satt ved sengen til far og sang salmer fra Salmeboka. Og organist Kåsin, den blinde organisten i Larvik som også for lengst var pensjonist, spilte inn en kassett med egen orgelmusikk og sendte til far på sykehjemmet. Og jeg gråter når jeg tenker på det, disse nettene jeg sitter og skriver.

For etter den tid er kirken blitt modernisert og demokratisert og styrer i eget hus, og i Larvik prosti har de Kirkens Servicetorg mandag til fredag fra kl 09 – 15, leser jeg på nettsiden deres. Men til mor på sykehjemmet har denne moderne serviceorienterte kirken ingenting å gi. Bortsett fra Kirkens Nødhjelp, der i perifirien, som i det minste sender hyppige brev. Riktignok med en giro inkludert. I stedet er det biskop Hauges svigerinne – Elisabeth på 87 år, som tar drosje fra til sykehjemmet minst en gang i måneden, fordi hun ikke kan gå noe særlig selv, for å synge for mor og for å lese velsignelsen til henne. «Inger har mistet sin skjønnhet, men når hun hører velsignelsen får ansiktet en vakker fred», sier Elisabeth.

Og jeg tenker at begravelsen skal gjøre henne vakker igjen. For alltid.

Og vi kommer til dette de selv kaller Kirkens Servicetorg noen timer før begravelsen, for å hilse på presten. Og alle de ansatte på dette torget sitter og har lunsj, og ingen hilser på oss, selv om de må da skjønne at disse menneskene i mørke penklær er sørgende mennesker som skal begrave noen fra deres menighet, tenker jeg. Det lukter vafler, og jeg tenker – ja, selvfølgelig lukter det vafler på Kirkens Servicetorg en fredag formiddag. Det er jo bare en så hverdagslig fredag for dem, denne fredagen mor skal begraves. De ville jo egentlig at hun skulle begraves etter listene deres, på tirsdag – så kjør vaffeljern og ikke hils, ikke smil, ikke se dem.

Og alt dette tenker jeg på da jeg sitter i kapellet. Og presten leser minneordene, som jeg selv har skrevet. Om mors omfattende og imponerende engasjement i praktisk solidaritet gjennom mer enn 50 år. Men jeg får ingen ting med meg. For presten leser mors navn feil.

Og jeg skjønner at presten muligens har lest gjennom teksten, men ikke øvd, for det leses feil etter feil. Og jeg tenker at presten overhodet ikke har tatt innover seg hvem mor var og hva hun gjorde og hva hun stod for. Og jeg hører at presten holder en preken som er blitt holdt før. Noe passe vagt og svevende om kjærlighet. Passer jo alltid.

Som om alt bare er et helt vanlig rituale en times tid en helt alminnelig fredag, etter vaflene, der pårørende uansett er så kirkefremmede at de tror at det skal være sånn.  Så ingen grunn til å anstrenge seg. Det var bare en gammel dame fra sykehjemmet.

Og ingen andre skjønner hvorfor jeg er så skuffet – de har jo for lengst avskrevet Den Norske Kirke i forhold til å ha noe som helst å meddele. Men jeg tenker at jeg fortsatt tror på Den Norske Kirke. Jeg tror fortsatt at den har en rolle å spille, at den har substans, at den er til for disse vår minste, at den fortsatt ikke bare er sermonimester, og at den ikke bare pynter og fjaser seg opp når det er konge og makt som skal gjøres stas på.  Og jeg tenker på bildet av alle biskopene i sin skrud ved den siste bispeinnsettelsen, som jeg der og da synes var utrolig tragikomisk. Så hjelpeløst, liksom – i en tid der verden brenner. Å, det var purpur og gull.

Og nå, nå gråter jeg når jeg tenker på det. Purpur og gull. Og vafler på Kirkens Servicetorg.

«Ikke en spurv til jorden uten at Gud vet det», sang jeg for mor det siste døgnet hun levde. Hun så ut som nettopp en fugleunge, en spurvunge uten fjær, forkrøplet og skinnmager, med øyne uten blikk og munn uten ord. «Det går bra,mor,» sa jeg. «Alt skal bli bra. Du er ikke glemt.»

Og jeg tenkte at begravelsen skulle gjøre henne vakker. Og at Kirken skulle være med å hjelpe til med det. Og at de ikke vil svikte henne denne gangen også. Og at vi som er tilbake, vi trenger så veldig en kirke som kan gjøre de små fugleungene våre vakre. En anelse purpur og gull for en spurvunge.

Men alt Larvik prosti gjorde var å gi mor fargen grå.

25 thoughts on “Den grå fargen

  1. Gripande vakkert og veldig trist. Eg er dessverre pessimist på vegner av Den norske kyrkja. Men eg håpar at mange les teksten din, så eg deler han med biskopen i Stavanger.

    Svar
  2. Som prest blir jeg veldig lei meg når jeg leser dette. For selvsagt skal vi være til stede for de som ber oss om å komme. Og selvsagt skal vi ha tid til de sørgende. Så nydelig å høre hvordan moren din ble tatt vare på på pleiehjemmet også! Kanskje er det vår oppgave i verden; å gjøre hverandre vakre!

    Svar
  3. Takk for en svært vakker, gripende og sørgelig tekst om møtet med kirken i forbindelse med din mors død. Jeg er selv prest i Den norske kirke, og jeg grøsser når jeg hører hvordan du ble møtt. Jeg vil dele fortellingen din med kolleger, i håp om at ingen noensinne blir møtt så hjerteløst som du ble.

    Svar
  4. Kjære sørgende!
    Kondolerer med tapet av din mor!
    Takk for at du delte din smerte over møtet med vår kirke. Som biskop i Tunsberg bispedømme er jeg svært lei meg for at du og din familie fikk disse erfaringene, og jeg tar dem opp i de riktige fora. Slik skal det ikke være!
    Vennlig hilsen Laila Riksaasen Dahl

    Svar
  5. Kjære Kjersti.
    Jeg gråter når jeg leser om ditt møte med kirka.
    Mine tårer gjør ikke noe til eller fra, jeg vet det.
    Men vit at jeg kommer til å bære din fortelling med meg, og ut til mine kolleger.

    Heldigvis er Gud større enn oss prester får Gud til å synes.

    Svar
  6. Å, det var en vakker, gripende og trist tekst. Kontrasten fra din fars til din mors sykeleie var brutal. Så nydelig å høre om hvordan pleierne hadde omsorg for din mor, og så uendelig trist å høre om hvordan kirken ikke stilte opp.

    Det er et eller annet grunnleggende som har skjedd med prestenes identitet i Den norske kirke. Før var prest noe du VAR, mens nå virker det som at stadig flere ser på det som en jobb – en jobb med 37,5-timersuke, og hvis du vil søke «en annen jobb» enn en «prestejobb» i neste uke, så må du bare gjøre det. Å være prest er liksom en rolle de kan gå inn og ut av alt etter som det passer seg.

    «Og så får vi vite navnet på prest og organist. Og at presten tar kontakt. Det gjør hun etter 6 dager. Hun har vært på vinterferie. Bevares, også prester må ha vinterferie, tenker jeg. Prester er jo så vanlige og ordinære nå. Men kunne ikke noen andre fra kirken ha ringt?»

    «Prester er jo så vanlige og ordinære nå.» Akkurat den setningen bet jeg meg fast i. Det er nettopp der noe har gått tapt. Før var presten en hyrde for sin menighet. Nå er hun en ansatt i menigheten, ansatt for å gjøre en jobb, og når ikke skjemaet sier at hun er på jobb da har hun fri, da vil hun ikke være prest, for hun har gått på kurs og lært at det er veldig viktig å si nei og sette grenser.

    Kontrasten til Den katolske kirkes prester begynner å bli enorm. Der er det slik at å være prest er noe du ER, alltid, helt fra presteordinasjon til du dør. Presteordinasjonen er et sakrament som grunnleggende forandrer hvem du er. Du gir hele deg til Kirken slik som du i bryllupet gir alt du er og har til en ektefelle. En prest er gift med menigheten. Du elsker menigheten din og gjør alt for den, du stiller opp dag og natt, du lever og ånder for sognebarna dine som om de var barna dine alle sammen. Er noen i nød så skal Kirken være der, og holder noen på å dø, så skynder du deg ut med den siste olje/Sykesalvingens sakrament, og når noen er død så skal Requiem-messen feires vakkert og andaktsfullt, med gull og røkelse og høytid.

    «Og jeg tenkte at begravelsen skulle gjøre henne vakker. Og at Kirken skulle være med å hjelpe til med det. Og at de ikke vil svikte henne denne gangen også. Og at vi som er tilbake, vi trenger så veldig en kirke som kan gjøre de små spurvungene våre vakre. En anelse purpur og gull for en spurvunge. Men alt Larvik prosti gjorde var å gi mor fargen grå.»

    Det er bare så ulidelig, ulidelig trist. “Ikke en spurv til jorden uten at Gud vet det”. Det var godt at DU var der og kunne synge sannheten og skjønnheten inn i henne.

    Tusen takk for at du delte. Kondolerer.

    Vennlig hilsen
    Ragnhild H. Aadland Høen
    Kateket i St. Paul menighet i Bergen

    Svar
  7. Usigelig vakkert beskrevet! Takk for at du delte denne svært gripende historien. Vårt møte med kirken da vi mistet vår sønn var blandet, men tendenserer dessverre i samme gate som din opplevelse.
    Vi arrangerer derfor HJERTEFRED over hele landet på allehelgensdag for å gi oss gjenlevende en vakker kveld for å minnes de vi har mistet. Dette er gratis, livssynsnøytralt og arrangeres over store deler av landet. Jeg håper dette kan gi deg en kveld hvor du kan minnes din mor i nydelige rammer og med stor respekt.

    Vennlig hilsen Heidi Hølleland, konstituert leder Landsforeningen HJERTEFRED

    Svar
  8. Det var så flott skrevet,din mors verdighet ble iallefall ivaretatt på sykehjemmet.Bare så usigelig trist å lese at kirken med prest i spissen svikter og trakker på din mors verdighet,og trakker på dere etterlatte og pårørende.

    Svar
  9. Men dette er da ikke overraskende. Lutherdommen og statskirken ble ikke innført fordi folk ønsket det, men fordi statsmakten ( kongen) ønsket kontroll over kirken og ikke minst dens eiendommer. Han trengte det til sin krigføring. Den lutherske kirken i Norge har alltid vært et statsorgan, hvor bibelen tolkes iht det politiske flertalls (skiftende) meninger, prestene er statsfunksjonærerer med regulert arbeidstid og hvor tilmed endel av biskopene idag ikke tror på en skapende Gud, men mer på et nokså svevende » kjærligshetsbegrep».

    Da bindingen til Staten forsvant, var det ikke mer igjen av den norske statskirken.

    Det er helt unødvendig å begå det selvmordet denne kirken holder på med idag, den er desverre død, og de som trodde i den har mistet sitt hjem.

    Det hjelper ikke å dra til Roma og prøve å importere dramaturgi, når kirken selv mangler hellighet.

    Svar
  10. Hendelsen her må det tas tak i, og de angjeldende trenger en veiledningssamtale, og en innskjerping for sin gjøren. Hvem tar tak i dette, og gir melding utad om forholdet.

    Svar
  11. Opplevelser som dette hjelper ikke i sorgarbeidet, de forkludrer det. Det er vondt å lese, sorgen blir så tung, så tung. Jeg føler med deg, Kjersti. Hilsen Marita Sivertsen

    Svar
  12. Kondolerer og takk for at du deler. Desverre er likegyldigheten omfattende på alle plan og en stor fare i vårt moderne samfunn. Det er et stort ansvar for oss nå foreldreløse voksne å gjøre samfunnet oppmerksom på. .

    Svar
  13. Nydelig skrevet! Ja, det er så viktig!!!!! Takk til Biskop Laila som tar det videre!
    Jeg tror det er viktig å minne hverandre om det, hvor viktig hver enkelt person er! Og de som steller med begravelser veldig ofte, kan kanskje få et upersonlig forhold, for å verne seg selv, for det er overveldende å møte dyp sorg mange ganger i uken.

    Ikke desto mindre setter du fingeren på at akkurat det presten og organisten gjør for den døde og de pårørende der og da, er uhyre viktig, og deres jobb blir løftet opp. Det burde gi den inspirasjonen de trenger for å kunne utføre denne tjenesten!

    Vi må alle fylle vår plass!
    Samfunnet er enkeltmennesker, og vi må hjelpe hverandre i å bli bedre! Akkurat slik du gjorde med å fortelle!!!!

    Svar
  14. Dette var utrolig trist å lese, og jeg får et stort behov for å beklage på veien av kirka og oss prester. Et dødsfall MÅ ikke bli «hverdagslig» for oss, og vi må alltid ha det klart for oss at det vi opplever flere ganger i uka skjer bare noen ytterst få ganger i livet til de menneskene vi møter. Takk for din fortsatte tro på kirka (!), den har virkelig noe å by på, og den skal fortsatt være der for gamle og unge. Og så kan vi få leve i troen på at Gud er større enn våre seremonier og at din mor nå er i sterkere hender og i en større kjærlighet.

    Svar
  15. Takk, Kjersti. Det er modig og flott å dele desse opplevingane og kjenslene.

    Eg har skrive eit langt brev til deg på e-post. Denne kommentaren er derfor ikkje til deg, men til nokre av dei som har kommentert høgare opp her.

    Eg kjenner ikkje dei personane som Kjersti har treft på Servicetorg, i telefon, i gravferdsbyrå og i kyrkja i Larvik. Eg les forteljinga som ein serie dårlege opplevingar som forsterkar kvarandre. Den som er mest graverande er den første – at kyrkjekontoret avslår ei bøn om besøk til Inger på sjukeheimen. Det er ein praksis som eg ikkje kjenner att frå dei sokna der kona mi har vore prest gjennom seksten år. At det tok seks dagar før familien høyrte frå presten, er heller ikkje godt nok, ferie eller ikkje.

    Men derifrå til å karakterisere namnlause, men identifiserbare menneske som likegyldige og at dei trakkar på døde og etterlatte, meiner eg det er eit stykke. Dette kommentarfeltet er eit ope forum.

    Vi i den norske kyrkja har heller ikkje, som den katolske kyrkja, prestar som er gifte med kyrkjelyden. Kona mi, presten, er gift med meg, og ho har eit ansvar som ektefelle og mor som ikkje skil seg frå andre sitt ansvar for familien sin. Ho er også eit menneske med rett til eiga fritid – det er faktisk ein menneskerett, sjå artikkel 24 i Verdserklæringa om menneskerettane. Derfor er det eit rimeleg og helsemessig viktig krav at arbeidsmengda er i nærleiken av vanleg full tid. Kona mi kombinerer dette ganske godt med å være tilgjengeleg nesten alltid – kvardag, helg, ferie, i alle fall på telefonen. Vi har også ein diakon som vi deler med nabosoknet, som óg er tilgjengeleg. Prostiet vårt har organisert seg slik at det alltid er ein prest på vakt som kan rykke ut når det er krise. Tilgangen til kyrkja her i soknet har altså ingenting med mån-fre 9-15 å gjere.

    Men så er det dette, til slutt: Dersom vi seier «Kyrkja» og meiner presten, eller kyrkjekontoret, då er det lett å rekne ut at hendene blir for få og dagane for korte til å yte den omsorga som det blir spurt etter her. Kyrkja, det er vel oss alle, det – til dømes den velsignande Elisabeth (87).

    Beste helsing
    Sveinung Moesgaard Skjesol
    Biri

    Svar
  16. Jeg er dypt rørt! Takk for det vakre du skriver om din mor, og for hvordan du beskriver pleierne på sykehjememt! Takk for at du ville gjøre din mor vakker! Også er det så grusomt rystende trist å lese om ditt møte med kirken. Jeg som har så sor tro på det kirken gjør, er rystet langt inni sjela! Hilsen Eva

    Svar
  17. Kjære Sveinung Moesgaard Skjesol

    Takk for ditt innspill i samtalen. Jeg har selv studert ved Menighetsfakultetet, og flere av mine nærmeste venninner er småbarnsmødre og prester i Den norske kirke (DNK). Jeg er derfor smertelig klar over hvor forferdelig vanskelig det er å forene presterollen med morsrollen. Enten er du nødt til å sette de nødvendige grensene og tenke på det å være prest som «en jobb du kan gå inn i og ut av», eller så går det ut over familien.

    Når de lutherske prestene i flere århundrer kunne videreføre den tradisjonelle katolske presterollen og samtidig kunne være ektemenn og fedre, så skyldtes det ene og alene at de hadde ektefeller som var fulltids prestekoner (og selv da var det mange såre prestebarn som ikke opplevde å være så viktige i farens liv som de skulle ha vært – en far har jo plikt til å sette sine barn foran alt annet).

    Ingen av mine venninner har hjemmeværende prestekone, altså er de nødt til å tilpasse seg. Jeg bebreider verken dem eller din kone for det. Denne endringen i presterollen medfører imidlertid også smertefulle endringer i kirkens rolle. Det er her Kjersti setter fingeren på det ømme stedet, slik jeg ser det.

    Selvsagt er det VI, hele menigheten, som er kirke sammen, og sammen skal vi ta oss av de syke, sørgende og lidende – noe vi også gjør, så godt vi kan.
    Problemet er imidlertid at menighetene i dag består av folk som alle sammen er i fulltidsjobber som de fortvilet forsøker å kombinere med familieliv, menighetsliv og sosialt liv (i den grad vi finner tid til venner i det hele tatt). Ukene våre går på ingen måte opp. Vi kaver og stresser så mye at vi blir syke av det. Mer enn noen gang er menighetene avhengige av innsatsen til prestene og de ansatte i menighetene for at hjulene skal gå rundt.

    Legfolk som ikke er ansatt i menigheten har ikke mer tid og krefter til å besøke syke og døende enn det en gift prest har på sin knappe fritid. Vi rekker knapt å spise middag og vi rekker iallfall ikke å *lage* middag dersom vi skal klare å få barna på trosopplæring i menigheten (noe vi bare får til på en god dag når trafikken er samarbeidsvillig og det ikke er kø i Fløyfjellstunnelen).

    Jeg aner ikke hvordan St. Paul menighet skulle gått rundt hvis det ikke var for de sju prestene våre som har valgt bort det å ha en egen familie for å kunne ta seg av menigheten som sin egen familie. Og vi, sognebarna, vi ikke bare *ser* på presten som en far eller
    hyrde, men vi *kaller* ham det til og med (fader/pater Hallvard, pater Pål, pastor Tien osv. – pastor betyr hyrde)… og vi ikke bare kaller presten for far/hyrde, men han stiller opp og ER det for oss.

    Jeg vet dessverre ikke hvordan Den norske kirke skal løse sine kapasitetsproblemer, for det går ingen vei tilbake til prestesølibatet for DNK, ei heller tilbake til fulltidsprestekonene. Dermed har Den norske kirke prester som har lavere kapasitet enn det fortidens prester hadde, og i det samme tidsrommet har ikke menighetene fått mindre behov for presten sin enn før – tvert imot.

    Jeg vet ikke hva jeg som en utenforstående kan si i denne situasjonen. Hvis jeg uttrykker medfølelse er jeg redd det kan virke hovmodig, men det *er* sympati jeg føler. Jeg er lei meg både på vegne av gode statskirkeprester som gir alt de klarer men som likevel føler på at de ikke strekker til, og jeg er lei meg på vegne av kirkemedlemmer som Kjersti, de som fortsatt behøver at presten og kirken er tilgjengelig på de grå dagene når deres pjuske, gamle mødre trenger (og fortjener) alt Kirken kan gi dem av purpur, gull, skjønnhet og varsom kjærlighet.
    Folk i dag trenger at prestene deres stiller like mye opp for dem som prester har gjort gjennom de forrige århundrene. DET er hva Kjerstis sterke og såre innlegg forteller meg. Må Gud hjelpe oss alle, både i dag og i dagene som kommer.

    Med ønske om Guds velsignelse og alt godt for Den norske kirke,

    Ragnhild H. Aadland Høen
    Kateket i St. Paul menighet, Bergen

    Svar
  18. En fantastisk gribende beretning i en fortællende stil, som bare fænger og griber een om hjertet…må med skam meddele, at jeg ikke nåede at læse det hele, men ikke desto mindre ønsker jeg at give tilkende, at fortællestilen er helt i top… medrivende og fængslende..
    De bedste hilsner og ønsker
    Helene Ziegler

    Svar
  19. Takk for en sterk og gripende fortelling om dødens makt, om skjønnhet og sorg, om kirkens svik og om pårørendes styrke og sårbarhet, på en og samme tid. Jeg vil dele den og ta den med meg. Marit Skjeggestad, sokneprest i Kampen, Domprostiet i Oslo

    Svar
  20. Tusen takk! Dette er en gave til kirka som trenger å bli minna om det viktige; gjøre mennesker i alle faser av livet vakre! Det vil jeg som prest ta med meg. Jeg kan ikke be om unnskyldning på vegne av andre, men jeg kan gå videre med nye ord! Valborg sjukehusprest

    Svar
  21. Kjersti,
    Så vakker og gripende tekst. Som den siste jeg leste herfra, om timene du hadde med din mor i en ikke-kapitalistisk opplevelse. Så hadde jeg bildet av moren din, med den varme hånden, med meg når jeg leste dette. Og jeg gråter med deg.

    I min fars begravelse, for 15 år siden, fikk jeg ikke med meg mye annet enn navn som ble lest feil, historier som var misforstått, mennesker som ble glemt. I andre begravelser jeg har vært i senere har det samme gjentatt seg. Da min mor døde for ett år siden hadde jeg bestemt meg for en ting: Vi skulle ha regien på mammas begravelse selv. Vi undersøkte om det var mulig.

    Dette var i Sverige. Og ja, vi fikk bruke et nydelig kapell. Minstekravet var at vi måtte ha en prest med. Presten måtte utøve de liturgiske ritualene: velsignelse, «ôverlåtelse» og herrens bønn, I tillegg til tre salmer. Det ville si at presten ønsket velkommen, han leste en bønn, Herrens ord (som vi var med å bestemme) og han sa sine vakre ord der han overlot mamma til Gud. Alt det andre gjorde vi selv. Vi hadde tre salmer, en som ble sunget av en venn, en vi sang sammen og en ble spilt på trekkspill. Men det viktigste: Vi forfattet minneordet selv, og vi leste det selv. Det ble akkurat den verdige, nære og varme avskjeden vi ønsket. Et ømt minne jeg vil bære med meg resten av livet.

    Alt vi ville var, som deg: Gi vår mor en verdig og vakker avskjed. Når vi ville ta regien selv, var det ikke fordi vi ikke stoler på presten. Men det er ikke vanskelig å forstå at en person som ikke kjente den døde, ikke kan gå helt inn i det slik som de sørgende gjør.

    Å planlegge og skrive var også en god sorgprosess. For meg, for min søster, for dem rundt oss. Det var et godt arbeid å holde på med de dagene etter at mamma døde, en god måte å huske henne på.

    Jeg skulle ønske kirken våget å overlate mer til de nærmeste. At presten ville oppmuntre og hjelpe familien til å bidra selv, ikke bare med utvelgelse av salmer, men også ved å gi en stemme til det minneordet som skal følge den døde.

    Anne Fjellro

    Svar
  22. Fant dette innlegget på Facebook i dag og leste med tårer i øynene. Så verdig og sårt på samme tid! Det er en gave å kunne formidle slik at det rører den som leser. Ut fra alle innleggene kan jeg se at du ikke bare har rørt ved hjertet til oss alle, men at flere er rørt til handlig. Fantastisk!

    Svar
  23. Min ikke-religiøse far ville gjerne på sin siste dag snakke med en prest. Dessverre var det på en lite passende tid av døgnet. Jeg forventet ikke at det skulle gå, selv her i Vestfold. Men det er allikevel litt trist å tenke på.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s