En ikke-kapitalistisk opplevelse

Og jeg skulle ha skrevet om dette for lenge siden. For det er den mest skjellsettende og frigjørende opplevelsen jeg har hatt på lenge, lenge. Den har ligget og ventet der, og kommet gradvis. Og jeg tror jeg er blitt et annet menneske etter dette. Men det tar tid å fordøye, ikke sant? Det tar tid å forstå. Det tar alltid tid å forstå.

Har du tenkt på det, hvor gjennomsyret kapitalistisk hele vårt samfunn er? Jeg tenker ikke på penger og økonomi, hadde kapitalismen enda holdt seg bare til penger, så hadde alt vært greit for min del. Men har du tenkt på at våre gjøremål, våre vennskap, våre samtaler, våre opplevelser – også er kapitalistiske? Og har du tenkt på hva det gjør med oss mennesker? Ideen om vekst gjennomsyrer alt vi driver med. Er noe bra, må det vokse. Og omvendt –  dersom noe ikke vokser, så er det ikke bra. Til og med den edleste organisasjon, med de edleste formål og gjerninger, definerer seg selv utifra tanken om vekst. Og vi enkeltmennesker, med våre forvirrede liv, vi søker stadig sterkere opplevelser, bedre venner, dypere samtaler, morsommere tv-serier, vi måler Likes og Hits og retweets, vi trener hardere, spiser riktigere, forbedrer oss både i kropp, sjel og sinn, følger med på alt som er nytt og skravler stadig høyere i kakofonien av sm-støy. I det hele tatt: Vi søker bedre og sterkere mening med alt vi gjør. Som om det hjalp.

Jeg har skrevet tidligere på Craftprat om hvordan jeg gjennom mitt arbeid med Isandi har møtt afrikanere og afrikanske lokalsamfunn som ikke har denne kapitalistiske tankegangen automatisk inne. Ikke det at de ikke ønsker seg tv og klær og fancy mobiltelefoner, for det gjør de som regel – men ting, opplevelser, meninger, samtaler måles ikke nødvendigvis på en skala som heter ”bedre eller dårligere enn forrige gang”. Og mange uttrykker en skepsis overfor argumentet om at dersom de jobber mer, så får de mer penger og bedre råd. Det  veies opp mot hva man mister dersom man jobber mer. Og mange er egentlig ikke så veldig opptatt av vekst. Grunnen til at de driver med håndverk er rett og slett ikke kun for å tjene penger, selv om det er nettopp det de trenger i et kapitalistisk samfunn. Nå skal jeg ikke idyllisere dette, for det kan virkelig være problematisk med slik ”annerledeshet” blant en gruppe som allerede er marginalisert nok som det er, når resten av storsamfunnet er på kapitalisme-pakka – i Norge og Europa har vi jo en parallell med romfolket. Men altså – det finnes faktisk mennesker som tenker annerledes. Om det er bærekraftig eller ikke, får være en annen debatt.

Det begynte i september. Jeg var på besøk hos mor på sykehjemmet i Larvik, som så mange ganger før. Mor har vært syk i mange år, og ikke ante jeg hvor detaljert et menneske kan forsvinne og oppløses. Du tror at nå er det ikke flere trappetrinn nedover, men så er det ett til, viser det seg. Og ett til. Og ett til. Og sånn har vi tenkt i mange år nå – på vår kapitalistiske skala for bra og dårlig – at nå går det ikke an å bli verre. Og ikke går det an å bli tristere heller. Men så – en dag i september tenkte jeg, mens jeg satt ved siden av sengen til mor – at nå er vi utenfor skalaen. Nå gjelder den ikke mer. Nå finnes det ingen ord lenger som kan beskrive hva vi opplever, hva vi føler, hvordan hun har det, hvordan vi har det., om hvor mye dårligere dette kan bli. Nå er det ingen ord igjen. Ingen skala. Nå er det hudløst. Nakent.

Og det opplevdes rett og slett frigjørende. Å ikke skulle måle og beskrive relativt – men i stedet bare ta innover meg at at mor bare ER.

Og en regnfull lørdag ettermiddag i oktober dro jeg ned til mor igjen, en siste tur før mitt månedsopphold i Afrika. Og så bare satt jeg der ved siden av sengen hennes. I 4 timer. Det er ikke noe å fortelle om opplevelsen, som sagt, ord er brukt opp, og ikke finnes opplevelsen på noen målbar skala. 4 timer hvor jeg bare var. Sammen med mor.

Og etterpå kjørte jeg innom Statoil i Nansetgata, fylte på kaffekoppen, og kjørte tilbake til Oslo. Det regnet fremdeles.

Og det var da, i tunnelene ved Holmestrand, at jeg fant ordene: Jeg har hatt en ikke-kapitalistisk opplevelse. Rett og slett.

Skal du hjem til Norge nå? Spør venner her i Sør-Afrika. Ja, jeg må det, svarer jeg. Jeg må besøke mor. Og så legger jeg til: Dere vil kanskje ikke forstå det, men jeg gjør det ikke av plikt. Ikke nå lenger. Men saken er at jeg føler meg fri hos henne. Fordi hun liksom ikke er av denne verden mer. Hun gir meg rett og slett en ikke-kapitalistisk opplevelse. Og jeg visste ikke at det var det jeg lengtet etter.

Og nå begynner jeg å grine, sier jeg. For ikke hadde jeg trodd at det er sant som det står skrevet: At kjærligheten aldri vil forgå. Ikke hadde jeg trodd at min mor, som ikke kan snakke mer, nesten ikke ser og hører, ikke kan bevege seg, bortsett fra en hånd, at mor, som ligger som en liten fugleunge opp i sengen og ser ut som et skjelett – at hun som ikke bidrar med noe synlig og målbart, hun som trenger hjelp til absolutt alt, hun som ikke lenger tilhører skalaen bra eller dårlig, trist eller morsomt, at nettopp i samvær med henne får jeg det jeg lengter etter i all min travelhet og alle mine gjøremål og alt mitt engasjement: Følelsen av å være fri. Av å ha kommet hjem.

Og jeg tenkte på henne i dag morges. Som alle morgener. Og kvelder. Jeg tenker på henne hver dag. Jeg kommer snart, mor – vær snill å ikke dø før det. Så jeg bare får oppleve dette en gang til: Å være sammen med deg som bare ER.

__________________________________

”…..Fantes det da noe bedre?

Nei, i døden vil du minnes,

hvis du minnes, – dette ene:

Være ventet, – komme hjem.

…….

Hvis de døde savner noe,

er det dette de må savne.

Ja, jeg vet at det er dette

– og er ennu ikke død.

fra «Livets Lys» – 1934 – G.Reiss Andersen

2 thoughts on “En ikke-kapitalistisk opplevelse

  1. *Klump i halsen*

    Jeg pirker på og vender om på mange spørsmål av slik art selv.
    Å bare være, og ikke holde tritt med skal-ha-kjøret som vi ser overalt.
    Og som du sier- at alt må vokse i verdi.

    Jeg velger å ta et skritt til siden og følge min egen sti…ut i verden, kanskje Afrika også.
    Og på den stien plukke opp litt andre vibber og perspektiver 🙂
    Puste med magen, lukte på blomstene, smakte ordentlig på maten,og lytte ordentlig etter.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s