Kjære supermodell Aleksandra

Noen anbefalte meg å lese Dagbladets artikkel – «Aleksandra Ørbeck-Nilssen er supermodell og administrerende direktør»  med undertittel: «Designer skjerf for å finansiere reservatet hun driver i Namibia» –  og noen lurte på hva jeg mente om den. Artikkelen, altså. Og jeg mener vel litt om den, og derfor skriver jeg til deg nå.

Jeg titulerer deg som «supermodell Aleksandra», det er jo på en måte samme triks som Dagblad-journalisten benytter seg av – «supermodell» selger. Nå har jeg en bare liten blogg, men det er rart med det, selv om man trives med å ha en liten blogg, så er man allikevel opptatt av å ha en litt fengende overskrift.

Så du får ha meg unnskyldt at jeg benytter meg av Dagblad-trikset.

Jeg har lest om arbeidet ditt i Namibia –  et land jeg kjenner nokså godt – og jeg synes det er veldig flott med ditt engasjement, stå-på-vilje, idealisme – og ikke minst, at du tenker ut av boksen. Og så kjenner jeg en del folk som også har lest artikkelen og som himler med øynene – og for å være ærlig: Jeg gjør det samme. Men muligens ikke av samme grunn – noen vil si at du er ekstremt naiv, at du forfekter forenklede løsninger på kompliserte utfordringer, og at denne blandingen mellom glamour og fascinasjon for naturfolk og kattedyr i bokstavelig talt skjønn forening ikke er noe annet enn en ego-trip. Jeg på min side himler med øynene først og fremst fordi du rett og slett må ha blitt utsatt for en forferdelig dårlig journalist. Og det er ikke din skyld.

Det er ikke din skyld at journalisten hverken kan noe om  San-folket og deres historie, og tydeligvis ikke noe særlig om Namibia, heller. Men som du og jeg vet, så er jo Namibia et kjempeland, sånn arealmessig, faktisk like stort som Tyskland og Frankrike tilsammen. Så det å skrive at du skal starte «et naturreservat i Namibia» er omtrent som å skrive «et naturreservat et sted i Europa» – og det synes vi jo ville være litt upresist – ja, til og med useriøst.

Og det er jo ikke din skyld at journalisten ikke nevner at Namibia er et foregangsland når det gjelder natur-reservater og vern, og at landet fikk nasjonalparker lenge før Norge, og at neste 20% av landets areal er naturreservater, enten privat eller offentlig.

Og det er heller ikke din skyld at journalisten skriver som om det er kun du som driver på i Namibia, med San-folk og naturvern, slik at Namibia selv bare framstår som en bakgrunnskulisse.

Jeg vet hvordan det er – skal noe fra Afrika ha noe journalistisk interesse i Norge så må det norske understrekes og framheves. Det gjør nesten alle journalister – det er vel en eller annen vedtatt sannhet om at nordmenn liker best å lese om andre nordmenn. Men derfor tror jo mange nordmenn at det ikke foregår noe i Afrika, at det er ingen i Afrika som selv driver gode og egen-initierte prosjekter, bekjemper fattigdom, jobber for de marginaliserte og utstøtte, er opptatt av naturbevaring og bærekraft.

Men både du og jeg vet at det er bare tull, og både du og jeg vet at den norske innsatsen er minimal sammenliknet med hva afrikanere selv gjør for å skape en bedre framtid på sitt kontinent. Og ikke bare for Afrika, veldig mange afrikanere har også et globalt perspektiv i det lokale idealistiske arbeidet de driver. Du og jeg vet dette.

Det er jo derfor ikke din skyld at journalisten ikke har nevnt  Omba Arts Trust, Pambili Young Designers, Hui-a Khoe, Namibia Nature Foundation, Africat Foundation, – noen eksempler på lokale namibiske organisasjoner som jobber uutrettelig og har gjort det i mange år, for samme gode formål som du engasjerer deg i. Du kjenner jo helt sikkert til alle disse, kanskje du til og med har noe samarbeid med dem.

Og så skal jeg hilse fra noen i Namibia- de hadde også fått høre om artikkelen, jeg tror noen har oversatt den. Namibia og Norge har jo relasjoner fra langt tilbake, fra frigjøringskampen og seinere med utveksling og samarbeid av ymse slag. Og vi er begge små land i folketall, så det er mange som følger med når det er noe norsk-namibisk i media, her som der. Disse i Namibia er svært imponert over at du snakker et av Khoisan-språkene flytende. Og det etter bare 3 år. Det er første gang i historien de har hørt om noe sånt, du må jo være et lingvistisk talent i særklasse, og de håper du kan komme til Windhoek og holde et foredrag ved anledning. Mye de lurer på angående Khoisan-språket og som de håper du kan gi dem svar på!! Jeg må innrømme at jeg har hintet om at det kan være journalisten, dette også. At du kanskje kan noen klikke-lyder og er interessert i språket, men at det ikke er det samme som å «beherske språket til fulle», som det står i artikkelen.

Jeg vet ikke om jeg er enig med deg i dette du beskriver med de to separate verdenene, den som vi lever i, og den som San-folkene du kjenner, lever i. For du legger som et premiss, dersom jeg forstår deg rett, at vår verden skal og må kunne utvikle seg, de andres ikke. Men det er kanskje ikke det du mener, for det kan jo være journalisten, det og.

Du uttrykker stor respekt og beundring for San-folket. Vi er enige der. Og fordi det nettopp er San-folket det handler om – urbefolkningen som har overlevd, trass i alt – så synes jeg at du skal vise skjerfet ditt til Kasopi, San-kvinnen som er motiv på skjerfet som i høst skal selges i Norge. For den gamle kvinnen har så mye livserfaring og visdom, så hun vil forstå hva dette skjerfet går ut på, hva ideen din med dette er. Så det at du viser henne skjerfet, er ikke noe trussel mot hennes identitet. (og så regner jeg med at hun får en royalty – Omba Arts Trust er foregangsorganisasjon når det gjelder å etablere royalties-systemer for San-relatert kultur og kunst. De hjelper deg helt sikkert, dersom du trenger noen råd. Men du har helt sikkert tenkt på dette allerede, og så glemte journalisten å spørre.)

Du vet, noe av det dummeste den hvite mann har gjort i Afrika var å tenke på vegne av afrikanere og bestemme hva afrikanere kan ha og ikke kan ha, hva de kan bli og ikke kan bli. Og den tendensen fortsetter vi vestlige med den dag i dag, særlig i hjelpearbeid. Det er ikke så lenge siden jeg opplevde i nettopp Namibia at ei norsk ung jente som jobbet som frivillig på et hjelpeprosjekt og var for første gang i Afrika – at hun omtalte en kvinne i prosjektet, som var på alder med hennes egen bestemor – som «my special little friend» – og for å understreke dette klappet hun den eldre damen på hodet, som om hun var et barn. Og damen var en av sjefene i prosjektet. Dette er et outrert eksempel – men et eller annet sted har den unge norske jenta lært denne holdningen, før hun kom til Afrika. At afrikanere er barn, og at vi er de voksne. Og den holdningen må vi bekjempe. Du snakker ikke sånn om Kasopi, langt der i fra. Men når man har en journalist som tydeligvis ikke er klar over dette med patronisering av afrikanere og hvor uendelig mye elendighet det har brakt – og bringer – med seg, så må man være ekstra på vakt.

Og dersom du leser dette, så er det fint om du sender det til journalisten. Og hils henne fra meg og spør om hva hun har tenkt å gjøre med sin kunnskapsløshet.

Eller – jeg kan jo gjøre det selv. Ja, jeg gjør det. In due time.

Og helt til slutt: Lykke til videre, Aleksandra! Og 2 råd på veien: Vis fram det flotte skjerfet til Kasopi. Og sørg for at du får en bedre journalist neste gang.

2 thoughts on “Kjære supermodell Aleksandra

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s