De irrelevante hvite kvinnene

Jeg heier på det norske sosialdemokratiet. Og har vel egentlig trodd at det gjør også de fleste andre her i verden, når de får tenkt seg om. Heier på den ”skandinaviske modellen”, et greiere ord å bruke, kanskje, slik at dette ikke blir partipolitisk.

Jeg har tenkt at alle egentlig er for at likt arbeid skal gi lik lønn, at alle skal ha samme sjanse til utdannelse, samme sjanse til god helse, samme sjanse til å brødfø seg selv.  Og for å få til det må det være et godt og sunt samspill mellom stat, privat næringsliv og sivilt samfunn – og at disse 3 aktørene er det store ”vi”, der ingen er irrelevante. Særlig har jeg tenkt at dette har vært prosjektet til ”det nye Sør-Afrika”, og at alle oppegående mennesker her i landet jobber mot dette målet, mot den skandinaviske modellen.

Til min store forundring har jeg opplevd at det er det motsatte som gjelder. Det er ikke de som blir likere oss, det er vi som blir likere dem.

Og særlig gjelder det unge norske kvinner.  De ønsker å leve slik som mange kvinner lever i Sør-Afrika.  De ønsker hjelp i huset, de ønsker å være hjemmeværende, og de vil jobbe med kreative ting. Hjemmefra.»Hoppe av karusellen», som de sier.

I Sør-Afrika lever mange kvinner slik. Utafor karusellen.

La oss ta dette med hushjelp først. Det handler ikke først og fremst om høy inntekt – alle i Sør-Afrika, uansett hudfarge og etnisk bakgrunn, som er over et visst inntektsnivå, har hushjelp. Og det inntekstnivået trenger over hodet ikke å være høyt.

Og hvordan er dette systemet i det hele tatt mulig? Fordi det finnes 2 økonomier i Sør-Afrika: Den formelle og den uformelle.  Den formelle er den jeg med min kulturbakgrunn forstår meg på – den med butikker og moms og kjøpslover og forbrukerrettigheter og lønnsslipp og selvangivelse.  Den uformelle er den uten alt dette. Og lurer du på hvem i Sør-Afrika som tilhører hvilken, så tenker du kanskje at det er nokså svart-hvitt. Hvite er i den formelle økonomien, svarte er i den uformelle. Det er ikke fullt så enkelt – den nye svarte middelklassen tilhører selvfølgelig den formelle økonomien.  Og mange fattige har et bein i begge økonomier, i større eller mindre grad, gjennom ”social grants” systemet. Og ja, du finner også fattige hvite. Men det er vokst fram en ny underklasse de siste åra: Innvandrerne fra resten av Afrika. Og det er de som er i den virkelige uformelle økonomien. This is Africa.

Unge sørafrikanske svarte jenter  og gutter vil ikke lenger jobbe som hushjelp. Eller som kelner. Eller gartner. Eller bilvakt.  De vil nemlig heller jobbe i den formelle økonomien og i mer framtidsrettede og kule jobber– og ingen ting å si på det.  Sånn sett likner de jo svært på norsk ungdom. Men hus skal jo vaskes og søpla skal tømmes og plantene skal vannes, så hvem skal nå gjøre dette? Da må man hente inn noen som er mer ivrige på å tjene litt penger – og her mener jeg virkelig litt penger – fra Zimbabwe, fra Malawi, fra Somalia, fra Kongo.  Hushjelp fra Malawi høyt i kurs for tida. Du får ikke bedre valuta for litt penger.

For de trenger jo ikke så mye, de er jo i den uformelle økonomien. Og argumentet når du spør om denne åpenbare underbetalingen? Jo da, du har hørt den før: ”Jamen, hjemme hos dem i Malawi er dette en formue. Og hva hadde de vært uten denne jobben? Jeg føler på mange måter at  det er jeg som hjelper hushjelpen min, enn omvendt.  Jeg gir henne jo muligheter, arbeidserfaring, hun forbedrer engelsken sin og lærer å navigere i et moderne teknologisk samfunn. Jeg kunne jo skaffet en annen, for hun har jo sine sider – det  må sies. Not easy, not easy.”

Og dette vil du høre fra både svart og hvit middelklasse – for dette fenomenet handler som sagt om klasse, ikke hudfarge. Samme argumenter som brukes om Norges nye underklasse: Arbeidsinnvandrerne og aupair’ene.

Men på ett felt skiller de unge hvite sørafrikanske kvinnene seg fra sine svarte og fargede medsøstre, selv om de alle har hushjelp, barnepassere og gartnere. Det er yrkesvalg.

Påfallende mange hvite er hjemmeværende.  Det er ikke på grunn av manglende utdannelse – den er ofte lang og grundig – den er nesten ALLTID lang og grundig – og de har ofte jobbet i flere år mens de var yngre. Det er bare det at sørafrikanske hvite kvinner mener veldig ofte at når de får mann og barn, så vil de vie sine ressurser til nettopp det: mann & barn – eller hus & hjem, om du vil. Barna har visstnok så godt av det. Mannen også. For kvinnens oppgave er å skape harmoni rundt seg. Alle blir så glade da. Og man føler selv at man er verdt noe. At man blir sett. Bedre å kunne få takknemlig anerkjennelse fra barn og mann for deilige makroner man selv har bakt, enn å måte sitte 8 timer på et kontor der ingen ser deg og ditt potensial som ualminnelig ualminnelig.

Så når de hvite kvinnene gifter seg, da blir de hjemmeværende.  Ikke for det, de er frigjorte nok – de snakker høyt og utvunget om sex og fødsler, de går på byen med venninnene og drikker seg på en snurr, de kler seg originalt og har sikker stilsans, følger med på yndlingsbandet, og de er oppriktig opptatt av Facebook-aksjoner de kan være med på.  Og kjører økologisk. Viktig å gjøre en forskjell, liksom.

Noen ganger kjeder de seg.  Da starter de med kreative sysler. Noe med media. Mat. Interiør. Mote. Kosmetikk. Healing. Kunst. Håndarbeid. Keramikk. Altså mye av dette som jeg jobber med. Jeg trodde en stund at vi håndverkstantene – ”the craft aunties” – at vi var en utdøende rase. Jeg kan forsikre deg om at det er vi ikke – og våre etterfølgere er ”the craft girlies” –  men mer om det i annen bloggpost.

Men spør du de hvite hjemmeværende unge kvinnene om hva som skiller dem fra de tradisjonelle svarte kvinnene – mama’ene som du finner i townshipene og på landsbygda, de som holder sin tradisjonelle kultur i hevd gjennom ting som at man må alltid ha hodepynt og kun gå i skjørt når man er gift, og som mener at alle kvinner må kunne koke tradisjonell mat , og som synes at lobola – medgift –  er rett og rimelig – så vil de rett og slett ikke forstå spørsmålet. For de har INGENTING til felles med riktignok sterke, men kulturelt uselvstendige kvinner, som gjennom generasjoner er blitt undertrykket av mannsjåvinistiske afrikanske kulturer. Mener de selv. De selv er nemlig globale og moderne. Med frihet til selv å kunne velge hva som gir livet deres mening, frigjorte fra all verdens undertrykkende kulturelle systemer. Og det de har valgt nå, er de myke verdier: Nærhet og omsorg og tid. Feminine verdier.  Og det er de stolte av.

I sånne diskusjoner er det heller ikke noe særlig fruktbart å komme drassende med argumentet om at deres innsats trengs i den sørafrikanske økonomien, «det store vi» trenger alle menneskelige ressurser for å bekjempe fattigdom, kriminalitet og undertrykking. Nope. De har jo hoppet av karusellen, for per def tilhører feminine verdier kun privatsfæren. Og de vil være feminine. Så det, så. Så da snurrer de i stedet rundt på sin egen lille feminine karusell.

Men så viser det seg at skilsmisseratene øker blant hvite i Sør-Afrika. Kvinnene har ikke klart sin ultimate selvpålagte oppgave: Å skape harmoni i den verden hun er sjef.

Det er nesten utelukkende triste historier. Om sjokket over å ikke få en kul og godt betalt jobb, sjokket over å ikke kunne leve av de kreative evnene, sjokket over å ha dårlig råd, sjokket over å ikke klare seg selv – og ikke minst, sjokket over at de ”andre kvinnene”, fra de andre kulturene, har for lengst tatt over de virkelig spennende og viktige jobbene, oppmuntret av sine tradisjonelle mama’er.

I det hele tatt: Sjokket over å være irrelevant. På sin egen karusell.

Akkurat slik som min namibiske venn prediket for snart 20 år siden: Hvite kvinner er irrelevante og reaksjonære.

Og de som ikke skiller seg? Tja, de ønsker jo å gå tilbake til arbeidslivet når barna blir voksne. Når ingen lenger har behov for de hjemmebakte makronene. Det er bare det at dette arbeidslivet ikke ønsker dem hjertelig velkommen tilbake.  Så da blir det til at de tar seg et kurs eller to i noe kreativt og spiser lunsj med sine likesinnede venninner, de som også har ofret seg for mann og barn. Ingen andre har bruk for dem.  Kun hushjelpen og gartneren. Eller var det omvendt?

Og det er altså disse irrelevante kvinnene som er på frammarsj i Norge.

Eller jeg vet ikke om de egentlig bare snurrer rundt på en karusell. Sin egen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s