«har bodd i Afrika»-argumentet

En liten digresjon på en onsdag formiddag, mens jeg egentlig skriver en bloggpost om en fæl video. Jeg hadde besøk av en gammel venn fra Norge for et par uker siden, og vi kom inn på ideologiske spørsmål vi var opptatt av i unge år – og som fortsatt er gyldige: Hva betyr det i praksis å gi unge folk tro på seg selv, og tro på seg selv som del av et fellesskap? Vi var begge engasjert i TenSing-bevegelsen på den tida – (for deg som tror at Ten Sing og TenSing-bevegelsen er det samme, så tar du grundig feil), og vi mente den gang som nå at dette med å si til folk at de er mye verdt må omsettes i praksis for at det skal ha noe som helst mening og legitimitet.

Det var ideologiske barske tak på den tida, og jeg var som leder for rørsla i stadig intens debatt med  «the establishment» – lederne i Norges KFUK-KFUM.  Det var debatter jeg ofte opplevde som håpløse. Og noe av det mest håpløse jeg visste om var når mine meningsmotstandere slo i bordet med sitt kronargument for å bevise at jeg tok feil: For det første var de teologer og ergo forsto seg på Gud og Guds vilje, dernest var de tenåringsforeldre, og ergo forsto de seg på tenåringer og tenåringers beste. Jeg tror de oppfattet seg selv gjennom dette å besitte en uslåelig kombinasjon av dypere livsforståelse – og derfor også LØSNINGEN.  De hadde utdannelsen som talte, og de hadde personlig nærhet til målgruppa. Noe nærmere SANNHETEN var det nesten umulig å komme når det gjaldt hvordan en kristen organisasjon skulle behandle unge mennesker.

Hadde bare ting vært så enkle, tenkte jeg. Som verken var teolog eller hadde tenåringsbarn.

Og dette snakket vi altså om for et par uker siden, min venn og jeg.

I går møtte jeg sannelig samme type argumentasjon igjen.

Jeg hadde med meg en norsk journalist til Khayelitsha, for å være guide til en lokal bedrift som jeg tror kunne egne seg som en brukbar vinkling på temaet som journalisten skal skrive om. (sosialt entreprenørskap)

Og så snakket vi litt om ditt og datt på vei ut til Khayelitsha, blant annet om journalist-dekningen av fotball-VM. Min medpassasjer i bilen nevnte i den forbindelse hvor håpløst hun synes Dagbladets journalister og deres ballbinge-prosjekt i Soweto var. (du husker kanskje den saken? DB-journalistene ble personlig engasjert i å ville gjøre noe for barn og ungdom i Soweto, og satte i gang med å samle inn penger til en ballbinge. Dessuten rapporterte de i vei om sine møter med Sør-Afrika, nokså ufiltrert og naivt. Akkurat sistnevnte mistenker jeg DB-journalistene å gjøre med vilje. )

Jeg var ikke enig med gårsdagens bilpassasjer – jeg mener at de som virkelig tabbet seg ut i forbindelse med fotball-VM generelt og DB-saken spesielt var Fellesrådet for Afrika og deres VM-bloggprosjekt. Mest fordi de var så sinte, og veldig engstelige for at noen lettvinte sportsjournalister skulle ta fra dem Afrika. Følgelig angrep de DB-journalistene ved å bruke all sin Afrika-kunnskap – og det var jo ikke småtteri. Men det var ikke lurt.

Og alt mens Afrika fortsatte med sitt. (Det er rart med det, Afrika har tendens til å fortsette med sitt)

Men journalisten innvendte at noen av folka tilknyttet Fellesrådet hadde mer cred for meningene sine enn DB-journalistene, fordi de hadde jo vokst opp i Afrika.

Jada, svarte jeg. Det har Hanne Habintu Hærland også. Og Hilde Frafjord Johnsen. Og statssekretær i UD Gry Larsen. Blant annet.

Og felles for dem alle er at de bruker dette som en forklaring for at nettopp de skjønner mer enn de fleste når det gjelder Afrika og verden for øvrig, at de er oppvokst i Afrika,i det minste tilbrakt noen måneder der, som Gry Larsen har, og at dette bruker de aktivt i sine profesjonelle jobber. Altså en kombinasjon av personlig livserfaring og yrkesvalg som gjør at de mener at besitter mer sannhet enn andre.

Og det forløsende argumentet er: «Jeg har bodd i Afrika».

Og andre kommer trekkende med at de har studert i Afrika. For ikke å snakke om kommentarene på nettavisene, som titt og ofte begynner med «jeg har selv bodd flere år i utlandet…..» eller denne: «Jeg ferierte i fjor i Afrika og så med egne øyne…..»

Og felles for dem alle?

Barn av ikke-afrikanske foreldre. Innvandrere, med andre ord. (Midlertidige, vel å merke.)

Det er jo som om vi skulle tro på en kongolesisk innvandrer med hensyn til forklaring på hvordan Norge er. Eller tiltro en utenlandsk student som har studert ved universitetet i Oslo et semester eller to eller tre, at han eller hun forstår bedre enn andre hvordan Norge burde løse sin problemer.

Og det gjør vi jo ikke, eller?

Og – hvis nå dette med «har bodd i Afrika»-argumentet er gyldig, hvorfor lytter vi ikke mer til afrikanerne som nå er bosatt i Norge med hensyn til hva som er løsningen for Afrika?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s