Det lekende mennesket

I dag drar jeg på tur med musikerne Ginge, Olav og Sjur. Jeg sitter på flyplassen i Windhoek i Namibia og venter på at de skal lande fra Johannesburg, og når de vel har ankommet så skal vi reise rundt og besøke en del av Isandis leverandører her og der i en sånn 10 dagers tid, litt i Namibia og mye i Sør-Afrika.   Det er 6. gangen i Isandis historie at vi gjør dette, og dersom jeg skal forklare med en setning om hvorfor, så handler det om at det er mye og mangt som ikke er bra her i livet og her i verden, men alt går så mye bedre med litt sang, dans og musikk. Og så tror jeg at godt håndverk og  god musikk er uløselig knyttet sammen – og det er dette disse turneene handler om. Fullstendig «hemmelige», og helt ukommersielle.

Jeg satt på søndag og skrev nyhetsbrev til Isandis kundenettverk om denne turen.  Jeg skriver disse brevene via nettsiden til Isandi, en sånn funksjon som vel alle nettsteder har, går jeg utifra. Imidlertid er nyhetsbrev-applikasjonen  på Isandi-nettsida og jeg ikke helt på nett, bokstavelig talt, og html-kodingen løper derfor som regel helt løpsk.  På søndag var det ekstra ille, og da er det godt å ha en sønn som kan alt om html.

Så i København satt Nils og ordnet opp i mors håpløse html-koding i Cape Town, slik at jeg kunne til slutt få sendt ut kundebrevet. Nils driver på med avslutningen av sin master ved ITU – IT-universitetet i København – og det han studerer er anvendt ludologi. En ting er at du skjønner at du ikke er ung lenger når du er blitt bestemor – jamfør forrige blogginnlegg – men du skjønner virkelig at du ikke er ung lenger – og lytter enda mer intenst på P2 – når barna dine studerer noe som ikke fantes da du selv studerte.

Nils studerer altså anvendt ludologi – anvendt spillteori – først og fremst den digitale sorten – dataspill, med andre ord. Et fryktet og ladet begrep blant alle som er opptatt av verdens ve og vel. Men man kan også si at han studerer Yatzy og VriÅtter – og det derimot høres veldig hyggelig og ufarlig ut.

Ludologi er interessant – for eksempel dette at det bare er de nordiske språkene som opererer med to ord, der engelsk, fransk og tysk har ett: Play/spielen/jouer. Vi har både spill og lek. Og hvorfor det og hva det vil si, kan man jo fundere mye over. Og så har vi dette med at veldig mye vi gjør av hverdagslige gjøremål har spillstruktur i seg, uten at vi tenker over det. For eksempel hvordan vi klipper plenen, går i trapper, støvsuger osv. Eller måker snø. Vi organiserer slike gjøremål i etapper, utfører dem i spesielle formasjoner, for eksempel, for å gjøre det lettere å nå målet. Altså for å orke/gidde å gjøre ting, så leker/spiller vi. Det er derfor noe genuint menneskelig over det å spille.

Anerkjennelsen av faget ludologi  vil gjøre noe med hvordan vi organiserer arbeidslivet, mener mange. Og ludologi påvirker også produkt- og designutvikling, og det påvirker undervisning og det påvirker nyhetsformidling. Og sånn kan jeg antakelig fortsette å ramse opp på hvilke samfunnsfelt kunnskapen om det lekende mennesket kommer til å ha betydning.  Antakelig er det alle felt. Og for tretti år siden eksisterte det ikke en gang som fagfelt. Akkurat det gir jo håp. Fatt mot: Alle tanker og alle ideer er ikke tenkt her i verden.

Men tilbake til musikkturen. En av leverandørene vi skal besøke, er Eunice Mloytwa og hennes Iliwa-gruppe i Khayelitsha township utafor Cape Town. Hos Iliwa er det anvendt ludologi hver dag. Eunice sier det sånn: «Vi er alle  bestemødre, og vi har mange bekymringer. Og livet ble ikke sånn vi hadde håpet på – verken for oss selv, våre barn eller våre barnebarn. Men for at vi skal kunne arbeide bra, så trenger vi å legge bekymringene vekk. Så det første vi gjør når vi kommer på jobb, er å synge og danse en halv time eller så. Og SÅ kan vi jobbe.»

Jeg har opplevd mange av disse utrolige danseøktene hos Eunice opp gjennom årene. Og det som slår meg, er at det er sangleker de framfører. For hverandre. Og sanglekene handler om dagligdagse ting – å vaske, å hente vann, å koke mat, å passe barn.

Og det er dette jeg sitter og tenker på nå. På anvendt ludologi, som jeg ikke visste fantes før min sønn begynte å studere det – og så viser det seg at dette er noe vi driver med hele tiden. Fordi det er menneskelig. Og så tenker jeg på Eunice og de andre håndverkerne vi skal treffe på tur.  Som intuitivt alltid har visst om ludologi – og satt det ut i praksis. Og på sammenhengene her, dersom det er noen.

For det må det da være, sammenhenger mellom gutta som møtes for å spille dataspill og bestemødrene som danser og synger? Er det sånn at de på ymse måter kan sies å være mer i kontakt med det genuint menneskelige, enn oss som ikke gjør noen av delene?  JA, vil vi vel raskt svare når det gjelder Eunice og bestemødrene, TJA og NEI vil vel de aller fleste av oss svare når det gjelder dataspillerne.

Og så lurer jeg på hvorfor det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s