NRK P2s radio-foster

Vi flyttet til Namibia da jeg var 30, Erik 31, Nils 6 og Ingrid 2 år. Ved siden av egne to barn så hadde Erik og jeg i årene i Namibia tre fosterdøtre i tenåringsalder: Tina, Nelly og Esther + i perioder Fatima. De bodde alle i vårt romslige expat-hus i Eros bydel i Windhoek. Nelly fikk i tilegg 2 barn i vår Namibia-periode – Jumah og Dominique – så da var vi altså besteforeldre, på en måte, Erik og jeg. Før vi var 35.

Det var et livat hus og livate år.

Jeg tenkte det var greitt som innledende opplysning i forbindelse med noe jeg har gått og tenkt på de siste dagene.  De årene i Namibia gjorde nemlig at jeg sluttet å anse meg selv som ung. Og i tillegg innså jeg også at mitt hverdagsliv ikke er interessant for noen som helst andre enn de som lever sånn selv. Og vi er – i verdensperspektiv – veldig, veldig få. Og det henger litt sammen, det der – å bli voksen og samtidig utvide radiusen for hva som er interessant.

Og fordi jeg nå ikke lenger var ung, gjorde at jeg tok en del valg. Blant annet stoppet jeg å høre på NRK P3. For P3 har aldri vært noe for besteforeldre på 30 år.  Og det er jo helt ok og sånn det skal være; NRK-kanaler har jo sine lytter-nisjer.

P3 var mer for neste generasjon, tenkte jeg altså. Og Neste generasjon har jo alltid hatt som drivkraft at det mest interessante her i livet er en selv og ens egen generasjon. Å være ung er så selvsagt når man er det – det er privilegiet til neste generasjon. Og av den grunn har jeg aldri hissa meg moralsk opp over noe som helst P3-program.

Så jeg gikk over til P2 i relativ ung alder, for på P2 var det mye snakkeradio, men ikke skravleradio, som er noe helt annet. Og P2 var også et sted der privatsfærene ble mer utfordret enn dyrket. Og du fikk litt større radius.  Jeg var kommet til voksenverden når det gjaldt radio.

Jeg har egentlig ikke tenkt så mye på om jeg synes P2 er bra radio, bortsett fra at det er interessante programmer. P2 liksom bare ER, og jeg trenger egentlig ikke at radio-kanalen jeg hører på skal være spesielt bra. Man bare tar den til etterretning. Og slår av når det er noe man ikke har lyst til å høre på. Og så slår man den bare på igjen litt seinere.

Samtidig med erfaringene med å huse namibiske tenåringsdøtre, så jobbet jeg med en del kvinneorganisasjoner i Namibia. Dette var like etter frigjøringen av landet fra sørafrikansk apartheidstyre, og jeg var så heldig å få jobbe sammen med sterke svarte kvinner som da hadde en dobbel-agenda i sitt engasjement: frigjøring fra raseskillets konsekvenser og kvinnefrigjøring.

Og en av dem sa til meg, som et tilsvar på et litt umodent utsagn jeg hadde kommet med om hvite kvinners privilegier:

«Til syvende og sist er det dere hvite kvinner det er synd på. For dere er ikke opptatt av noe viktig, dere er låst inne i en verden av egendyrking og fasade og pjatting. Enda dere har utdannelse og alt mulig og alle sjanser, så driver dere det til ingenting. Dere er bare opptatt av private sfærer. Dere hvite kvinner er rett og slett irrelevante for samfunnsutviklingen, fordi dere gjør dere selv overflødige. Med viten og vilje.

Hvite kvinner er nemlig reaksjonære.»

Jeg har aldri glemt den tiraden.

Og jeg tenkte på den da jeg hadde på et eller annet P2-program i bakgrunnen i forrige uke. Kvinnelig programleder og kvinnelige gjester.  Veldig flinke, absolutt. Temaet var at nå skal P2 følge et eller annet svangerskap og fødsel til en eller flere NRK-damer – og dette skal kalles for Norges første radio-foster.

Og så fniser de litt av det ordet. Og av seg selv og sine kjappe kommentarer. Og jeg mistenker straks at de kommer fra P3, men tror de fortsatt er unge og at det er lytterne også.  For hva ellers får dem til å tenke at temaet radio-foster er så selvsagt interessant og relevant for P2s lyttere?

Og enda verre: De lever opp til tiraden jeg ble servert på 90-tallet, den om at hvite damer pjatter om nære ting og er irrelevante.

Jeg ble irritert. Og spørsmålet ble formulert i hodet: Hvordan kan jeg som radiolytter slippe unna?

Jada. Jeg vet jeg kan og bør slå av radioen. Men jeg mistenker at de kommer til å være der når jeg slår på igjen. Og med ett innser jeg at P2 ikke lenger bare ER. Kanalen skal nå prøve å være ung. Og den ungdommelige energien og pågangsmotet brukes  på pjatting.

Hadde de ikke andre temaer?

Og bare så det er sagt – godt støttet fra tiraden fra 90-tallet  – det er ikke jeg som er reaksjonær her.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s