Greitt å vite litt om: Orania. Der hvite kristne alltid er best. Og flest.

Så kom jeg meg av gårde til Cape Town. På veien fikk jeg med meg en kronikk i Aftenposten – Lærdom av terroren, skrevet av redaktøren  for nettstedet «HonestThinking», Ole Jørgen Anfindsen. Essensen i kronikken synes å være:

(sitat) » Ikke alle kulturer er like verdifulle, og noen er på kollisjonskurs med verdier som er sentrale i Vesten. Fortsatt masseinnvandring fra slike kulturer vil nødvendigvis gi opphav til stadig økende spenninger og motsetninger. Mange av oss ønsker å forhindre en slik utvikling, og mener det er behov for justeringer i innvandrings- og integreringspolitikken.»

De verdiene som Anfindsen refererer til som sentrale i Vesten er vel antakelig kristne europeiske verdier, og «slike kulturer» – som altså ikke er like verdifulle – er islam. Og de kristne europeiske verdiene må altså beskyttes mot mindre verdifulle kulturer. At Anfindsen mener dette, er jo gammelt nytt. Så det er ikke Anfindsens meninger dette blogginnlegget skal handle om. Det skal mer handle om Anfindsens mulig drøm om det norske ideal-samfunnet.

Det finnes en liten by i Sør-Afrika som har tatt veldig bokstavelig denne oppfatningen om at de kristne hvite verdier er truet av det globale samfunnet.  Og måten å beskytte seg på mot denne globale trusselen, er å søke sammen og stenge det man ikke selv er del av – dvs. folk som snakker annerledes, tror annerledes, og oppfører seg annerledes – ute. Helt bokstavelig talt. Byen som har omsatt dette i praksis, heter Orania. Her bor det bare hvite kristne, alle med afrikaaner-bakgrunn.

We do our own work

We do our own work

De har gjort et poeng ut av å skulle klare seg helt uten svart – og engelskspråklig – arbeidskraft, dvs. det finnes ikke en eneste svart hushjelp, gartner eller annen manuell svart arbeider i Orania. Dette er jo høyst uvanlig i Sør-Afrika. Og det finnes heller ingen engelskmenn i Orania.

I Orania gjør de alt selv -og lager et stort poeng ut av det. Her er introduksjonsbildet på Oranias nettside,  under fanekortet: «Who are we?«. Det bildet har undertekst: We do our own work. Med andre ord: I Orania elsker man dugnad.

I Orania har de alternativ myntenhet – Ora – og et alternativt utdannelsessystem, alternativ radiostasjon, alternative museer – blant annet et til ære for en spesiell kjeks, alternativt bibliotek, og mer mainstream ting som tennisbane, svømmeanlegg, rugbybane, flystripe. Og kirker, selvfølgelig. I tillegg har Orania utviklet som første by i Sør-Afrika et system for kildesortering av alt søppel, og de bruker så langt som mulig alternativ, egenprodusert energi.

Orania har en egen nettside – den sjekker du ut her:  www.orania.co.za.   Der kan du lese masse om hva denne byen går ut på, sett fra innbyggernes eget ståsted. (For oss nysgjerrige utenforstående har de laget en egen engelsk versjon av nettsiden, men ellers går alt på afrikaans). Og så har engelsk Wikipedia en grei artikkel om Orania – den er her.

For deg som ikke sjekker ut de lenkene, her er en kort sammenfatning av de to mest umiddelbare spørsmålene man tenker om Orania:

1. Hva er så spesielt med denne kulturen de er så ivrige etter å bevare? Orania ble opprettet i forbindelse med apartheids fall på begynnelsen av 90-tallet. Apartheid-politikken ble utarbeidet av afrikaanerne/boerne i Sør-Afrika på 50-tallet, der et sentralt prinsipp er at kulturer ikke må blandes. Kultur i apartheid-sammenheng hadde ikke noe med religion å gjøre – kultur ble definert etter hudfarge. Boer-kulturen vektlegger tradisjonelle kristne verdier basert på kalvinistisk kristendom – altså at hardt arbeid, nøysomhet og flid  er hva Gud forventer av oss, og at synd er noe du aktivt kan velge bort gjennom daglig forsakelse, det handler bare om vilje.

I tillegg til skepsis til svarte og fargede kulturer i Sør-Afrika, så føler tradisjonell boer-kultur sterkt mishag til engelsk kultur, av historiske årsaker. Boerne/afrikaanerne har røtter fra Nederland, Tyskland og Frankrike, de flyktet til Sør-Afrika pga religiøs forfølgelse i Europa i andre halvdel av 1600-tallet. Dette i motsetning til engelskmennene, som kom til Sør-Afrika seinere, og da av økonomiske årsaker, som et kolonialiserende herrefolk. Det ble umiddelbart konflikt mellom engelskmenn og boere, som igjen førte til boer-krigen (1899-1902), som boerne tapte. Mistroen til engelsk kultur stammer fra denne tiden. (Norge støttet boerne i krigen – og det er klare paralleller mellom den tradisjonelle boer-bonden og Isak til Sellanraa i Hamsuns «Markens Grøde» mht oppfatning av engelskmenn)

Orania er på mange måter en radikal versjon av apartheid – der man har tatt dette med kulturskille helt bokstavelig, og således adskiller seg i dagliglivet 100% fra andre kulturer. (les: hudfarger, andre religioner og andre religiøse retninger innenfor kristendommen)  I dagens Sør-Afrika opplever Orania-innbyggerne at afrikaans-kulturen er truet som en minoritetskultur, og svaret  på det er altså et eget samfunn, der sjølberging står helt sentralt. Bare på den måten, mener Orania-tilhengerne, kan afrikaans-kulturen overleve. Av Sør-Afrikas ca. 4,5 millioner hvite (9% av total-befolkningen) utgjør boerne/afrikaanerne ca. 60%, resten er engelsktalende, med en liten andel som har andre europeiske morsmål – så som tysk, russisk, portugisisk, italiensk.

2. Hvordan kan man lovlig få til dette med at ingen svarte kan bo i Orania, i et land der befolkningen består av over 80% svarte, og der apartheid er over? Byen Orania het tidligere Vluytjeskraal og var en by bygget i 60-årene i forbindelse utbyggingen av demningen Vanderkloof  i Northen Cape-provinsen. Da denne utbyggingen var over, ble byen fraflyttet og forfalt. Ildsjelene bak Orania-visjonen tilbød seg å kjøpe denne forfalte byen i 1990, og så bygget de opp dagens Orania av ruinene – og organiserte byen som et aksjeselskap, der alle innbyggerne har aksjer. På den måten bestemmer innbyggerne – og kun dem – hvem som kan bo i byen.

Orania blir sett på som en kuriositet i Sør-Afrika – og i store deler av verden for øvrig. Byen er, etter hva jeg skjønner, også til inspirasjon for bevegelsen «Pioneer Little Europe«, som har som ide at man skal skape geografiske små frisoner her og der for europeisk-ættede folk – altså en slags proteksjonistisk resignasjons-strategi for hvite.

Orania ble altså grunnlagt offisielt i 1991, og det må tilskrives den sørafrikanske regjeringens store raushet at de har latt dem få lov til å holde på med sitt. Det er jo ikke helt opp i dagen at ANC skulle godkjenne en slik by – ta bare en kikk på flagget deres: (selvfølgelig har Orania eget flagg). En kjekk hvit gutt bretter opp ermene – klar til å  – ja, klar til hva da?

Oranias flagg

Men antakelig skyldes denne rausheten like mye at Orania er et symbol uten noe verdi i det sørafrikanske samfunnet og landets politiske debatt. For det skjer jo ingenting i Orania. Det er ikke stedet der nye tanker tenkes, eller nye ideer får næring. Det er ikke akkurat noe kraftsentrum i Sør-Afrika – ja, bortsett fra dette med kildesorteringen, da. (som vel sier mye om kildesorteringens verdi i realpolitikkens verden. I den sammenheng: Jeg er  erklært skeptisk til kildesortering. Men det får være et annet innlegg.) Og som bevis på dette –  tilstrømningen til byen er jo ikke akkurat enorm – det bor  sånn ca. 800 mennesker der totalt, med smått og stort. Men – verdensberømte er de jo blitt, så nå har de åpnet gjestehus – og til og med spahotell har de fått i byen. Jeg har tenkt å ta meg en tur, men det er sånn ca 10 timers kjøring fra Cape Town, så det er ikke gjort i en fei. Men Mahala har vært der nylig – les og se bilder her: Lunch in Orania. 

Alle utenforstående som har vært i Orania beskriver en by der innbyggerne er stort sett vennlige og hyggelige. Og det er ingen som betviler at menneskene som bor der er genuint opptatt av å være gode borgere og å gjøre godt der de er, oppriktig opptatt av økologi, bærekraft og harmoni med jorda og naturen. Folk er nøysomme og arbeidssomme, og det er absolutt fullt mulig å føre en samtale og noe som likner en normal diskusjon med mange av innbyggerne. Det er ikke noe lukket  samfunn a la Amish, dette – Orania er for eksempel både på Facebook og Twitter. Og Orania er ikke noen religiøs sekt, selv om kristen tro står sentralt. Men alle som skriver om sine besøk i Orania forteller om en undertone som ikke virker sunn eller god. For hele samfunnsstrukturen til Orania er bygget på et «vi og dem»-prinsipp, noe som gjør folk til fanger av sine egne meninger og sin egen kultur – og som gjør at de framstår som helt motsatt av hva de ønsker å være: Nemlig som veldig ufrie mennesker.

Oranias forhold til fotball fortjener noen linjer. I Orania liker man nemlig ikke fotball. Man liker rugby i Orania. For fotball var sporten for de svarte. Og for engelskmenn. For sånn var det før, sånn er det nå, og sånn skal det for alltid forbli. Derfor har man heller ikke fotballbane i Orania – det må jo være en av de få byer i hele verden som ikke har det. Under fotball-VM var det visstnok kun 1 person i hele byen som så en kamp eller to. Men det skal de ha, han får fortsatt lov til å bo i byen. Samme forhold er det til musikk, litteratur og kunst. Kulturelle verdier som man har kjent lenge, er best. Og derfor sanne.

Norsk Wikipedia skriver ikke om Orania, og det som finnes av norske reportasjer jeg har funnet om Orania (ikke så mange, bare et par-tre stykker), beskriver Orania som absurd og som en kuriositet.  Det er egentlig rart, for på mange måter er jo Orania som et norsk ideal lokalsamfunn, særlig dersom man synes at alt var bedre før, sånn omtrent på 50- og 60-tallet. Ta for eksempel det bildet med redskapene –  det ser jo tilforlatelig ut som et vanlig norsk redskapsskjul, noe som en hver anstendig norsk samfunnsborger med hage og ansvarsfølelse for vedlikehold, er i besittelse av. Vi synes ikke det er noe rart å gjøre jobben selv. Og vi nordmenn har sans for egne myntenheter, og alternativ ren energi. Og vi liker å tenke på et samfunn der alle innbyggere finner sin plass og alle kjenner alle, og der særlig manuelt arbeid er høyt verdsatt. Ikke noe intellektuelt snobberi i Orania, nei. Et samfunn der dugnad står sentralt, alle er med på å kildesortere, alle er medlem av en organisasjon eller et lag, alle opplever at deres stemme blir hørt, alle jobber hardt, og sjølberging og dyrking av jorda er det viktigste man kan drive med. Og det beste man vet å spise, er det som også bestemor synes at var det beste å spise. Og man – dvs. kvinnene – tar vare på hjem og familie – hus og hage er alltid velstelt. Og du, som det blomstrer og gror i Orania. Og det bakes og syes og strikkes og hekles.  Og julegavene er alltid selvlaget. Alle er glade og takknemlige. Og ingen er slemme i Orania – det finnes ikke kriminalitet. Og finnes det, så ordner man opp i det på fredelig vis. Jul i Skomakergata ligger egentlig i Orania. Og redaksjonen til Vi i Villa ligger også egentlig i Orania. Og haugevis av norske interiørblogger blogger egentlig fra Orania.

Og så er det et 3. spørsmål, selvfølgelig – om Orania:

Men de overlever vel ikke uten storsamfunnet?

Nei, de gjør jo selvfølgelig ikke det.

Men man kan velge, som de 750 innbyggerne i Orania har valgt, å tenke at storsamfunnet – og verden for øvrig- får drive på med sitt. Slik at vi få i Orania kan tviholde på vårt. Og vi liker ikke fotball. En ons hou nie van sokker.

3 thoughts on “Greitt å vite litt om: Orania. Der hvite kristne alltid er best. Og flest.

  1. Jey! You’re back! Tusen takk for veldig interessant lesning som gjorde at jeg lærte noe nytt. Og tusen takk for at du nok en gang nyanserer verdensbildet, det kan vi aldri få nok av…

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s