Lappen fra Tutu

Jeg skulle ha vært i Sør-Afrika nå. I Cape Town. Men det er jeg ikke. Alt for mye å gjøre med Isandi gjorde at reisen er blitt utsatt en uke. Veldig ergerlig, for jeg hadde altså i lang tid planlagt å være til stede på den åpne gudstjenesten forrige fredag i St. Georges Cathedral i forbindelse med 80-årsfeiringen av The Arch – Desmond Tutu.

Jeg skulle ha ruslet til katedralen, som er en 20 minutters gange fra der jeg bor, og vært tidlig ute i køen, slik at jeg i hvertfall fikk ståplass helt bakerst. Og så skulle jeg ha istemt «Happy birthday, Arch» og sunget sammen med alle de andre til stede og fått med meg alle talene og hyldningsordene  – og latteren til The Arch. Og det hadde ikke vært ueffent å få med seg en av gjestene  – Bono – synge «Still haven’t found» a capella, med Soweto Gospel Choir som backing. Jeg hadde i det hele tatt sett fram til en gild stund. I stedet stod jeg forrige fredag bøyd over kasser og esker med håndverksvarer som var ankommet fra Sør-Afrika, og som skulle ut til Isandi-forhandlerne her og der.

Det var i 1984 ,og Tutu var i Norge i forbindelse med Nobels Fredspris. Han var på en slags hyldningsferd rundt til ulike steder i Norge i den forbindelse, sammen med sitt lille følge av sørafrikanske medarbeidere. Og han kom blant annet til Trondheim, og da var det gudstjeneste til ære for ham i Vår Frues Kirke. Jeg bodde og og studerte i Trondheim på den tida, og drev blant annet med TenSing på si’. Og Trondheim TenSing hadde et veldig bra band i 1984, og jeg og bandet ble bedt om å lede allsangen i forbindelse med Tutu-gudstjenesten. Og det gjorde vi. (I ettertid har jeg tenkt en del på repertoaret vi valgte – det var ikke mye som vitnet om en verden utenfor vår egen der i gården, nei. Tror andre musikktradisjoner rett og slett ikke fantes i vår bevissthet på den tiden. Og det er jo ikke bra å tenke på. Men så seinere har jeg tenkt at det var kanskje like greitt – etter å ha opplevd mye ymse av nordmenn som skal synge afrikansk. «Why is it that you Norwegians end up singing in marching rythms when you try to sing African songs? Do you perhaps like marches in your country?» (kommentar fra undrende venn. Han har ikke opplevd 17.mai)  Og kanskje jeg hadde en intutiv forståelse  for og selvinnsikt om at jeg bør ikke opptre offentlig med å late som om jeg er afrikansk. For jeg både synger og danser afrikansk elendig, for å være helt ærlig. Men vi sang jo om håp og fred og frihet og den slags.

Nå vel.

Under gudstjenesten fikk jeg stukket til meg en håndskrevet lapp fra en av Tutu’s reisefølge. På den stod det: «You must come and join us in the struggle in South Africa.»

Hva gjør man med en sånn lapp? Man sparer på den, selvfølgelig. Men bortsett fra det – hva gjør man?

Det var sånn at noen måneder tidligere hadde jeg fått tilbud via noen franske venner om å komme å jobbe i en av gruvene i Sør-Afrika. Franskmennene har denne egenskapen å være bestevenner med de til en hvert tid styrende i diverse land. Nå for tida er franske interesser inne som meget het kandidat til å vinne anbudet på bygging av 3 kjernekraftverk i Sør-Afrika – tidenes største industrisatsning på det afrikanske kontinent. Og Zuma og Zarkozy treffes stadig. Men den gangen i 1984 holdt franske interesser seg til venns med apartheidstaten. Og jeg fikk altså tilbud om å ha sommerjobb i Sør-Afrika. Ikke som gruvearbeider, selvfølgelig – men som ingeniørgeolog, som var det jeg studerte i Trondheim. Gullgruvene i Johannesburg var selve motoren i apartheidøkonomien – og også symbolet p et av de verste aspektene ved apartheidsstyret: Migrant workers systemet. Så jeg fikk altså tilbud om å jobbe i djevelskapens sentrum.

Jeg dro jo ikke til Sør-Afrika – jeg giftet meg den sommeren, og jobbet i stedet på anlegg i Setersdalen, Dammer Vatnedalsvatn. Kult nok, det. Og et godt valg – å gifte seg, altså.

Men da jeg fikk den lappen fra Tutus reisefølge- så tenkte jeg på at jeg skulle kanskje ha dratt. Jeg kunne jo ha vært en slags spion, eller noe sånt, tenkte jeg. Utrettet noe stort. Skrevet fantastisk gode artikler om livet på innsiden av gruvene, kommet med viktige opplysninger til norske myndigheter om apartheidsstatens økonomi-motor. Vært hands-on, liksom.

Og så er det gått noen år. 27, for å være helt korrekt. Og jeg har lappen fra Tutus reisefølge ennå.

Og det var derfor jeg så gjerne ville ha vært til stede på gudstjenesten i St. Georges’ Cathedral. Som en takk for lappen. For jeg kom til Sør-Afrika, men etter at apartheid-kampen var over. Og jeg har joined The Struggle.

For det er jo på mange måter  The Struggle virkelig skjer, ikke sant, Arch? Jeg har lest om alt du har uttalt offentlig i det siste, om din skuffelse over ANC, om deres svik overfor de fattigste, om deres moralske unnfallenhet overfor Kina, om korrupsjonen, om hvordan egeninteressene til den politiske eliten overskygger alt annet.

Så da tenker jeg som så, at det viktigste jeg kan gjøre, er å bidra til å gi folk mot. Mot til å si i fra. For Sør-Afrika trenger modige folk nå. Men det er ikke noe spennende, heltemodig eller storskala over det jeg gjør, og jeg redder ingen liv og skaper ingen overskrifter  – men jeg tenker som så at folk får så veldig mye mer mot når de selv kan tjene til livets opphold. Og som resultat av det står jeg altså her og pakker esker. Det er egentlig helt ok. Men jeg skulle gjerne ha vært der i St. Georges’…

Så gratulerer med dagen, Arch.

Og takk for lappen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s