Fanebærerne for det humanitære imperativ

Søndag morgen er tid for lesing av artikler og kommentarer som ikke er sånn veldig nyhetsorienterte. Så dagen startet med Bistandsaktuelts intervju med den nye Norad-direktøren, Villa Kulild. Bistand handler om den humanitære solidariteten, sier hun. «Vi må holde fast i det humanitære imperativet for bistanden.» Wow. Det er som om du ser for deg utropstegnene marsjere. Med fane. (og så et fryktelig snålt utsagn, som jo bare roper på tilsvar, men det får bli en annen gang: «Jeg vil ikke påstå at jeg verken har full innsikt eller er utlært. Men du skjønner hvor skoen trykker når du reiser til disse landene.»)

Og etter det leste jeg, som jeg alltid gjør – Anders Hegers lørdagskommentar i Dagsavisen. Denne gangen handlet det om dverger. Eller det handlet egentlig ikke om dverger som sådann, men om dverger som innleid virkemiddel – sammen med 50 modeller – i forbindelse med meglerhuset Paretos fest i London, der de hadde drukket champagne til 6.500 kr flasken, servert av disse kortvokste – alt for å feire at man hadde tjent ustyrtelig mange penger de siste 2 årene. Anders Heger sammenliknet dette med Oslos hjemmeomsorgstjeneste – der hver eldre får 10 minutter til å bli servert mat.

Og så leste jeg kommentarene fra folk flest i Dagsavisen, og der var alle harmdirrende opprørt. Og så leste jeg artikkelen i Dagens Næringsliv om dette partyet, og der var kommentarene fra folk flest at dette hørtes jo ut som en artig fest. Bare synd at gutta måtte leie modellene – har de ikke draget mer, eller? Hehe. Og litt teit med dverger, kanskje.

Og så etter det leste jeg om en kunstutstilling her i Sør-Afrika som nettopp har åpnet, med den kontroversielle fotografen Zanele Maholi. Hennes bilde – kalt «I am just doing my job» er en kommentar til en meget omdiskutert bursdagsfest her i Sør-Afrika for en liten stund tilbake, og har skapt debatt. (Tidligere i år provoserte Zanele kulturministeren i Sør-Afrika – vedkommende skulle åpne en kunstustilling med hennes bilder, men forlot lokalet i protest, fordi Zanele viste svarte, lesbiske kvinner. Den kvinnelige kulturminisisteren erklærte bildene for å være fiendtlig mot sørafrikansk kultur.)

Nå er det sånn at den nye Norad-sjefen er gift med corporate-sjefen i Pareto – firmaet som holdt festen i London og leide inn disse dvergene. Mulig han ikke var på festen, det vet jeg lite om, men han er altså en sjef der. Og så er det sånn at det bursdagsselskapet som kunstneren refererte til, var holdt i Sandton i Johannesburg for en liten stund tilbake, der man feiret en av de unge fremadstående forretningsmenn i dette landet –  Kenny Kunene. Jeg nevnte denne festen her på Craftprat tidligere  – The Noble Cause Hasn’t Happened.  På dette partyet hadde de også champagne – og sushi – men ikke servert av dverger, derimot av toppløse modeller, malt grå for anledningen. De lå på bordet, og fungerte således som serveringsbrett.

Og den framstående forretningsmannens nærmeste omgangskrets og bestevenn er JuJu – Julius Malema. Har du ikke lest om ham hittil, så bør du gjøre det nå. For det er fullt mulig en kommende sørafrikansk president. Han er også veldig opptatt av den humanitære solidariteten for fattigfolk, og Chavez og Mugabe er hans helter i så måte.

Og med disse artiklene fordøyd var det på tide å konferere noen. Så jeg linket opp med en jeg vil kalle sentralt plassert i norsk bistand, og lurte på om hva vedkommende ville si om dette. Gjelder det humanitære imperativ og solidariteten bare på jobben for toppsjefer og toppolitikere, ville jeg vite. Er det greitt, at så lenge man gjør en god jobb, så kan man på fritida kunne omgås hvem man vil og gjøre hva man vil – og de man omgås må også kunne gjøre hva de vil?

Ja, svarte vedkommende. Og var ellers VELDIG skuffet over at jeg kunne være så moralsk sneversynt og nærmest pietistisk, og det burde jeg holde meg for god til. Og hvor var det blitt av min fordomsfrihet og min forståelse for kompliserte spørsmål?

Men min grubling på dette handler ikke om min moralske forargelse på vegne av de fattige – slik min bekjente i bistandsverdenen trodde det var. For sett fra den fattiges synspunkt, så er det ingen forskjell på meg og de som fester i London eller Sandton. Avstanden opp er så stor, uansett. Det gjør ingen forskjell i verden for den fattige om jeg drikker vin til 90, eller champagne til 6500, eller ikke drikker noe i det hele tatt. Så sant man ikke selger alt man eier og gir til de fattige. Men det er det veldig få av oss som gjør. Og jeg har ikke gjort det, og jeg kommer heller ikke til å gjøre det. Så jeg har ingen rett til moralsk forargrelse på vegne av de fattige.

Og man har jo levd såpass lenge og sett såpass mye at man vet at det ikke er sånn at de snille og moralske tjener minst og de slemme og umoralske tjener mest. Og jeg tror så absolutt at også folk som spiser sushi av kvinnelige serveringsbrett og drikker champagne servert av kortvokste, at også de kan ha bankende hjerter for den humanitære solidaritet og fattigfolks framtid. Skulle ikke forundre meg om de snakker både titt og ofte om det humanitære imperativ.  Og jeg mener ikke at Pareto må dempe sine fester fordi en sjef der er gift med Norad-sjefen.

Eller rettere sagt – jeg tror det ikke hjelper hva jeg tror eller mener. Og det er derfor jeg ikke tror eller mener noe om det.

Og det er derfor jeg begynte å gruble etter å ha lest disse artiklene i går. Hvorfor så resignert holdning? Fordi det humanitære imperativ er programerklæringen til oss, ikke til de fattige. Det er vi vanlige nordmenn som skal bli vekket til begeistring for bistanden – for det er vi som er ryggraden for pengene som Norad og bistandsorganisasjonene bruker. Det folkelige mandat og det folkelige engasjement, kaller de det. Og det er vi, de folkelige, som blir fortalt at vi bør som enkeltmennesker engasjere oss og vår egen lommebok i solidaritet med de fattige. Verden brenner, og vi blir bedt om å gå med bøsser og brette melkekartonger. På fritida. Vi blir oppfordret til å tørre å se nøden i øynene, som privatpersoner. Vi, som ikke har det skinnende humanitære imperativ som jobb – vi blir bedt om å holde fanen ekstra høyt.

Men som de toneangivende vil også vi koble av på fritida. Hvorfor skulle vi ikke det? Sign of the times. Som dem klare å skille mellom privat og offentlig, som de så beundringsverdig takler med veloverveide argumenter: Verden er så komplisert, og derfor er dette med skillet mellom privat og offentlig så enkelt. Så for oss, som ikke har klart å få helt roen på at det er så enkelt – hvorfor mene noe, eller engasjere seg overhodet? Og attpå til som privatperson, og på fritida?

I det hele tatt, vi som er bedt om å holde fanen høyt og gå begeistret i takt med alle utropstegnene, vi kommer etterhvert til å bry oss mindre og mindre om det humanitære imperativ. Så da burde norsk bistand kanskje finne noe annet å bygge på, først som sist? Der hvor skoen trykker, kanskje?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s