Greitt å vite litt om: De 4 fattigdommer

Bare for å ha sagt det med en gang – denne overskriften føles litt feil.  Det er ikke sånn at her kommer en oversikt over verdens fattigdom, delt inn i ulike typer.

Men altså:

Denne uka er jeg i Eastern Cape og jobber med Vondeling Optel Craft og Rietbron Craft i forbindelse med utfordringer knyttet til bærekraft hos disse håndverksgruppene, inklusive planer for oppstart av en 3. gruppe. Jeg har tidligere skrevet om hvor mange engler Vondeling trenger å selge for å kunne sikre de faste medlemmene i kooperativet en inntekt på R1.800 per måned.  (og det er ganske mange tusen engler)

Disse salgsmålene har som mål å redusere først og fremst økonomisk fattigdom.  Men når man jobber med håndverksproduksjon på grasrotnivå, så finnes det 3 andre typer fattigdommer som er likeså så store utfordringer, hvis ikke større – og som henger nært sammen med den økonomiske fattigdommen.

Så disse fattigdommene tenkte jeg det var greitt for Craftprats lesere å vite litt om.

Et par parametere først:

  1. Nesten all håndverksproduksjon i det sørlige Afrika betales etter akkord-prinsippet. Du får betalt for hvor mye du produserer – ”per piece –payment”.
  2. De som driver med håndverk på landsbygda og i township’ene i Sør-Afrika er som oftest kvinner, og de driver med dette fordi de ikke får noe annen jobb. De omtales som the unemployables, på grunn av manglende kvalifikasjoner og erfaring, som det moderne Sør-Afrika trenger – og det er i det moderne Sør-Afrika at den økonomiske veksten skjer.
  3. The unemployables er Sør-Afrikas underklasse.  Apartheids største feilgrep, i en samfunnsutviklingskontekst – ved siden av det ideologiske, selvfølgelig – var at det systemet underkjente de menneskelige ressursene til 85% av landets befolkning. Det betaler landet dyrt for nå – og vil gjøre det i generasjoner framover. Dårlig helse, dårlig selvbilde, dårlig utdannelse, lav motivasjon, mangel på initiativ  – det er nærmest institusjonalisert hos en stor del av befolkningen.

Så til de 4 fattigdommene – jeg tar begrepene på engelsk, av rein og skjær latskap:

    1. Financial poverty
    2. Time poverty
    3. Information poverty
    4. Exposure poverty

Og her et praktisk eksempel på hva dette går ut på og hvordan de er sammenvevd:

Du kjøper et produkt av en håndverker på landsbygda. Så oppdager du at håndverkeren får altfor dårlig betalt i forhold til hva arbeidet er verdt i den konteksten håndverkeren opererer. Du foreslår å betale mye mer.  Det er da en løsning på den økonomiske fattigdommen – Financial Poverty.

Men det hjelper ikke at du tilbyr deg å betale masse mer, så lenge håndverkeren, som oftest en dame, ikke har tid til å lage dette produktet til deg, fordi dagen hennes går med til henting av vann, pass av barn, koking og brasing.

Dette kalles da Time Poverty – tidsfattigdom.

Så tenker du – her kunne man jo da starte en barnepassordning,  slik at damene kunne konsentrere seg om håndverksproduksjonen.

Ja, selvfølgelig kunne man starte en barnepassordning.  Men det hjelper ikke om damene får aldri så bra betalt per produkt, og de har all verdens tid til å lage dette produktet, så lenge de ikke har noe kunnskap om, eller tilgang til å skaffe seg et marked for det de lager, langt mindre hvordan få disse produktene til markedet.

Dette er da informasjons- eller kunnskapsfattigdom – Information Poverty.

Nå kan man jo selvfølgelig tenke at det er vel ikke så veldig viktig – så lenge noen ordner dette med markedet og så videre, for dem. Det viktigste er vel at de får jobb og penger.

Men da er vi inne på selve kjernen: Noen utenforstående har ordnet alt og bestemt alt. Hva lønna skal være, hvordan de skal få tid til å produsere, og ordnet med alt fra produktutvikling, logistikk, kommunikasjon og salg. Og da har disse tiltakene bare forsterket avhengighet, i stedet for å minske. Og all fattigdomsbekjempelse handler om reduksjon av usunn avhengighet.

Jeg har besøkt nokså mange stusselige håndverksprosjekter, der alt gikk så veldig bra for 10 år siden. For da hadde de noen entusiaster til å ordne opp og være både markedstilgang, barnepasser og finansminister, alt på en gang. Man svingte tryllestaven, slik vestlig energi og penger ofte kan fungere som. Men så forsvant den vestlige energien – gode feer forsvinner jo som regel – og tilbake sitter noen damer som lager helt utdaterte produkter uten marked, og er tllbake til start når det gjelder fattigdom – og kan ikke skjønne hva de har gjort galt.

Så da er vi kommet til Exposure Poverty.  Og for å bekjempe den, så handler det om muligheten til å lære, se, høre og erfare. Noen ganger handler det om for eksempel å få mulighet til å besøke markedet, gå i en butikk som selger produkter som likner det en selv lager, lære om transport og logistikk, levestandard og kulturelle verdier i markedet man selger til. Og det handler om å gi rom og tid for å utvikle kreative ressurser. Men det fungerer aller best, etter min erfaring, når håndverkere fra ulike steder, med ulik bakgrunn og erfaringer, får mulighet til å utveksle relevant kunnskap seg i mellom.

Men alt dette er selvfølgelig sammenvevde og komplekse problemstillinger. Og for å komme i gang, må man selvfølgelig gjøre noe med den økonomiske fattigdommen først. For  når man jobber, blir man mindre fattig enn når man ikke jobber. Og så når det er på plass – en jobb – så kan man begynne å finne ut av hvordan angripe de andre fattigdommene. Og ved at de det gjelder, selv er involvert og kan ta styringa.

Og utfordringen blir å betale akkurat nok, slik at det ikke bare gir bedre inntekt til de det gjelder, men at det også stimulerer håndverkerne til å kjøpe tjenester av andre i landsbyen og nærmiljøet – uten at man forryker balansen i hva slags jobber folk vil og kan ha, og uten at man skaper en kunstig ”overklasse” som er betalt av ”snille” utenforstående, og som kjører prisene kunstig opp i landsbyen og gjør andre relativt sett fattigere. Målet er å få det økonomiske hjulet i landsbyen i gang – og gjøre det på en sånn måte at hjulet og farten styres mest mulig av landsbyen selv.

Og Isandis rolle oppe i dette? Å være markedet, på en ansvarlig måte.  Rett og slett – og ikke noe mer. For tilgang til marked er det som trenges mest, og den jobben vi kan gjøre best. Selv om det er en mye mer takknemlig oppgave mange ganger, og mye mer penger og ære og berømmelse å hente på å være fattigfolks finansminister og barnepasser.  Det er fint å kunne være den som ordner opp. Veldig fristende, egentlig. Å ta rollen som den som ordner opp og svinger tryllestaven.

Men det er altså Markedet som er på tur i Eastern Cape. Og ikke Den Gode Fe.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s