Om potettrykk og aidssløyfer

Min far fikk et stort hjerneslag i relativ ung alder. Min far var en typisk akademiker og intellektuell og med færre praktiske evner knyttet til hammer og spiker og den slags. Min fars viktigste redskap var skrivemaskinen.

Når man har hatt hjerneslag, så blir opptrening og rehabilitering viktig. Man blir en pasient med en diagnose, som noen da skal ha kompetanse, utdannelse og erfaring i å behandle. Og fagfolkene som behandlet min far fant ut at det han trengte, var å drive med potettrykk.  For med potettrykk ville han kunne øve opp motorikk og koordinering. Min mor, på sin side, protesterte høylydt, og sa at min far aldri i sitt liv hadde drevet med håndverk, så hvorfor skulle han gjøre det nå? Og hvorfor kunne han ikke i stedet få opplæring i å skrive på pc, eller en mer moderne, tilrettelagt skrivemaskin? Det måtte da også være bra for motorikk og koordinering – og dessuten, dette var mer knyttet til ham som person, hans interesser, hans evner og ressurser. Min far, på sin side, var mest opptatt av å ikke være til bry. Å være en grei pasient. Å gi pleiere og leger en opplevelse av at de gjorde en god jobb. Å gjøre det som ble forventet.

Og det som var forventet, var at min far skulle like potettrykk. Og han trykket i vei, lydig og med den beste nøyaktighet og flid han kunne klare å mobilsere.  Det året fikk jeg i julegave et par grytelapper, med grønt potettrykk. Trykket av min far. Den gaven gjorde uendelig vondt.

Og det var min mors utrettelige kamp, kreativitet og styrke til å tale ekspertisen midt i mot – og handle deretter – som gjorde at far fikk avsluttet denne rehabiliteringen –  og kunne komme hjem til skrivemaskinen. Han klarte fortsatt – om enn ikke så hyppig – i en del år etter slaget å skrive kronikker i byens lokalavis, Østlandsposten. Og det ble aldri mer forventet at han skulle sysle med utskårne potet og dyppe dem i farge.

Jeg har tenkt mange ganger på denne potettrykk-aktiviteten i Isandi-sammenhenger. Hvordan alle disse håndverksinitiativene for fattigfolk her i Sør-Afrika har tendens til å ta utgangspunkt i at alle fattigfolk er like, og at samme løsning derfor pådyttes alle. Akkurat som min far – han ble ikke lenger en person, han ble en som ikke lenger hadde noen selvstendig identitet, og hans tidligere liv var irrelevant for systemet som skulle hjelpe ham. Han – og tusenvis av andre slagpasienter omkring i Norges land – måtte drive med potettrykk.

Og akkurat den samme tenking finner man altså i mange håndverksprosjekter, som er igangsatt for å sysselsette marginaliserte kvinner. Å, det er trist.

Og det mest triste er håndverksprosjektene der de lager aidssløyfer. I perlebroderi.

Det finnes hundrevis, ja, tusenvis, av kvinneprosjekter der de lager aidssløyfer. Som du og jeg kan og bør kjøpe, selvfølgelig. Og damene i alle disse prosjektene har alle hørt vandrehistorien om et annet prosjekt, som fikk solgt tusenvis av aidssløyfer til «overseas» – for Vesten er opptatt av aids,i hvertfall innemellom  – og vi må lage det som Vesten vil kjøpe. Og resultatet er det afrikanske kontinentets og millioner av enkeltskjebners største tragedie uttrykt i et perlebroderi til kr. 69,-. Du får dem helt sikkert til 49,- også.

Jada, jeg både kjenner og har hørt om kvinner som finner stor mening i å lage aidssløyfer.  Jada, som terapi.

Og du og jeg kan selvfølgelig velge å tro at fordi det hjalp noen få, så vil automatisk de tusenvis andre kvinnene som lager aidssløyfer,  får et bedre liv og en mening i hverdagen.

Du og jeg kan selvfølgelig velge å tro det.

Jeg vet ikke egentlig hvorfor jeg blir så veldig lei meg når jeg har besøkt nok et kvinneprosjekt med aidssløyfer til salgs. Eller, egentlig så vet jeg det. For jeg kjenner igjen nøyaktigheten og fliden fra min potettrykkende far. De gjør det for å glede oss som gjerne vil hjelpe dem.

Det er min fars selvutslettelse jeg kjenner igjen.

9 thoughts on “Om potettrykk og aidssløyfer

  1. Hei!
    Dette var en tankevekkende og fin post! Trist at vi så lett setter alle i samma bås, eller at vi, i det hele tatt, setter hverandre i bås. Ekstra ille blir det selvfølgelig når man er i en hjelpesituasjon. Jeg tror at hvis man hele tiden øver seg på å «se», høre og prøve å forstå hva som foregår i den andres hode, vil man lettere gjøre det, også i en hjelpesituasjon og når man står overfor noen som kanskje ikke kan gi så klare utrykk for egne behov og ønsker. Møte alle med respekt og likeverd. Takk for påminnelsen, jeg går rett ut og øver meg;)

    Håper det er greit at jeg laget en post med link til deg på bloggen min? Syntes dette var så velskrevet og refleksjonsskapende, at jeg gjerne deler det med mange!
    Smil Torunn

    Svar
    • God morgen til deg, Torunn!
      Takk for viktig kommentar – ja, det er en daglig øvelse! Hyggelig og selvfølgelig helt ok at du linket til bloggen din! (følger jo med på den, selvfølgelig – og er imponert over bredde, omfang, energi, fantastisk kommunikasjonsevne & helt tydelig masse evner og ressurser du med glede deler med andre!)
      En fin dag ønskes fra Kjersti

      Svar
    • Og takk tilbake for interessant og tankevekkende link, Sindre! Norge har helt klart en enorm utfordring med hensyn til å kunne se og bruke bakgrunn til flyktninger og asylsøker. Isandi prøvde i fjor å få til et samarbeid med en kommune, der flyktningene, som del av integreringsprogrammet, kunne produsere og lage noe for oss, som del av norskopplæringen, som vi da kjøpte og kunne selge videre. Det var, i liten skala, en stor suksess – så lenge den iherdige og idealistiske flyktningkonsulenten orket å jobbe mot systemet og på fritida drive med dette. Men hun orket selvfølgelig ikke det i lengden. Men at også friby-forfatterne må gjennom samme system, det ante jeg ikke.

      Svar
  2. Tilbaketråkk: Tweets that mention Om potettrykk og aidssløyfer « Craftprat -- Topsy.com

  3. Dette var en veldig fin bloggpost.

    Da jeg så filmen Grace, Milly, Lucy på BiFF (egentlig en film om barnesoldater), var det som gjorde mest inntrykk på meg da en av de som ble intervjuet snakket om rehabilitering av tidligere barnesoldater. Jeg husker dessverre ikke akkurat hva personen sa, men det gikk på at han/hun synes det var meningsløst at alle lærte bruke symaskin. For det første er ikke alle flinke til det eller interessert i det, og for det andre er det ikke nok etterspørsel til at det er forsvarlig at det finnes 2-3 skreddere i hver eneste landsby.

    Og likevel insisterer vi på å lære fattige mennesker over hele verden å sy. Det virker litt meningsløst.

    Svar
    • Takk for kommentar, Maria! Helt enig med deg – det er helt meningsløst å skulle insistere på at alle fattige mennesker må lære å sy på symaskin. Men allikevel driver vi på med nettopp det.

      Svar
  4. Tilbaketråkk: En liten symaskinhistorie « Craftprat

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s