Min frisør Vaughan

Jeg driver og sysler med en sak om den nye svarte eliten i Sør-Afrika og deres overdådige livsstil, som ivrig dekkes av media. Og om ”the race card” som dukker opp i nesten alle debatter om den nye svarte elitens moral.

Men man måste jamføra også her. Så da passer det å fortelle historien om min frisør.

Jeg har altså fått meg en frisør i Cape Town. Vaughan. Det hele skyldtes et særdeles lite heldig forsøk på å ordne opp i hårtafsene selv hjemme på badet.  Noe måtte gjøres,  og det raskt – og jeg gikk derfor innom Scar i Long street, ettersom den frisørsalongen var på veien til noe annet jeg skulle. Lite visste jeg at dette er et svært så trendy frisør-emporium – ordet salong er ikke dekkende – for eksempel Yolandi Visser (Die Antwoord) sin etter hvert verdensberømte hockeysveis stammer fra Scar.

Men dette stoppet ikke meg – i regnbuenasjonen kan også modne damer uten planer om hockeysveis gå til überkule frisørsalonger med den største selvfølgelighet. Jeg henvendte meg til resepsjonisten og skulle til å spørre om en time, da en veeeldig cool og laidback type, som tydelig var hevet over alle de andre ansatte – og litt eldre enn min sønn – kom bort og sa at han kunne gjerne hjelpe meg.

Jeg tenkte litt smigret at han ser vel kanskje et potensiale i min ikke helt på høyden hårpryd. Men etterpå har jeg tenkt at han vel først og fremst så et potensiale i mitt kredittkort.

Vaughan er ikke en hvem som helst frisør. Vaughan jobber nemlig først og fremst med private kunder. Helst i Johannesburg. Til helgen, for eksempel, skal han  besøke 11 kunder der. Han drar da hjem til dem, medbrakt saks, børste, hårføner og div stæsj, og ordner i vei. Damene det gjelder, for de er alle damer – bor samtlige i området Hyde Park og Sandhurst, der de har egne rom i huset for sine private skjønnhetstjenester – dvs. her kommer frisør, massør, hudpleier, make-up artist, negldesigner og ”body-conturist”,  når damene måtte ha behov for deres tjenester.

Vaughan bodde tidligere i Johannesburg og jobbet der hos Carlton i Hyde Park. Og derfra bygget han opp sitt private kundenettverk. Noen var arbeidende kvinner – da måtte den unge frisør møte opp kl. 06.00 for å føne hårstråene på plass – en mektig CEO i AngloAmerican trengte hårføning 3 ganger om dagen på det meste. Men de aller fleste er damer som lever av å være sine menns hustruer.  Og det er en full dags jobb.

Og tar du en kikk i de tradisjonelle sørafrikanske interiørblader,  ser du hva hustruene bruker dagene sine på: Å gå fra rom til rom. Det er nemlig veldig mange rom i disse husene, og veldig store rom, og dersom du skal gjøre litt ymse i hvert rom, litt te her, litt champagne der, litt musikklytting i et tredje rom, litt manikyr i det inspirerende rommet vendt ut mot den japanske delen av hagen, litt planlegging av borddekning i rommet ved siden av kjøkkenets entertainment area –ja, så tar jo det hele dagen. For ikke å snakke om organiseringen av hushjelper, kokker og gartnere.

En gang var Vaughan leid inn til et bryllup. Datteren til en kunde skulle gifte seg.  Da ble han booket inn i en suite på Michelangelo Towers i Sandton til 5000 kr  døgnet, for å være on-call før, under og etter bryllupet. I samme slengen fikk brudens foreldre skiftet teppet i Sandton Convention Centre, der bryllupet ble holdt – for at det skulle matche fargevalget ellers i bryllupet. Så Vaughans 3 dagers suite-opphold på Michelangelo var jo bare peanuts. Så pass mye må man være villig til å betale for at hårstråene er på plass når to som elsker hverandre skal gi sitt ja.

Jeg har spurt Vaughan om han har noen svarte kunder. I utgangspunktet nei, svarer han – jeg kan lite om afrikansk hår. «Men nå har vi begynt med noe helt fantastisk fra Brasil, et vidunderlig remedie, nesten som støv, som passer også afrikansk hår. Du blir som ny. Så nå har jeg en del kunder blant konene til ministrene og sånt noe. Up in Joburg.»

Men hvordan har det gått til at Vaughan nå jobber hos Scar i Cape Town?

En bilulykke. Han kræsjet i et tre og ble hardt skadet  og satt ut av spill i 16 måneder. Og med dårlig forsikring så var det bunnskrapt kasse da han endelig kunne begynne å jobbe igjen. Og endte da opp i Cape Town – wanted to change everything.

Men det er mindre penger å tjene her – så jeg må jo ta disse Johannesburg-turene, da, vet du. Men jeg har begynt å bygge opp en liten kundebase ute i suburbene her i Cape Town, der rundt fjellet, vet du – og så har du jo alle luksushotellene i Cape Town, der jeg blir booket inn når en dame ønsker å få gjort noe med håret sitt og ikke vil dra til en salong.

Men egentlig var den bilulykken bra for meg.  Jeg burde ikke ha kjørt. Jeg var sørpa full. You know, jeg prøvde å leve som de gjør i Hyde Park og Sandhurst. Bli en av dem. High life, champagne, coke and stuff. I was really into it.  Up in my nose into it. But I had to work for the money, that was the difference. So it couldn’t continue anyway. You see, most people with money in South Africa don’t really work. Not really.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s